Livet på scenen – 16 teaterforestillinger om menneskets eksistens

NINA KRAFT

LIVET PÃ… SCENEN 16 TEATERFORESTILLINGER

- REFLEKSJONER OM MENNESKETS EKSISTENS

Fra Ibsens Peer Gynt foto: ​GISLE BJØRNEBY

Livet pĂĽ scenen

Fra Büchners Woyzeck foto: erik berg, DET NORSKE TEATRET

NINA KRAFT

LIVET PÃ… SCENEN

16 TEATERFORESTILLINGER

- REFLEKSJONER OM MENNESKETS EKSISTENS

EFREM FORLAG

Utgitt i samarbeid med magasinet Plot

© Efrem forlag 2017 www.efremforlag.no Utgitt i samarbeid med magasinet Plot Foto omslag: Øyvind Eide / Nationaltheatret Layout på de 16 Plot-reportasjene er i hovedsak beholdt slik de fremstår i magasinet; designer i Plot er Timothy Harding.

Omslagsdesign og layout: Øyvind Lerø Skrift: Publico 10/14 (artikler 8,5/14) Papir: 130 g G-print Trykk: Dardedze Holografia, Latvia

FOTO: DET NORSKE TEATRET/DAN JENSSEN

ISBN: 978-82-92922-44-6

INNHOLD

Lærer du mer om deg selv og verden ved å gå på teater? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6

Et spill om makt | Samfunnsviter Asle Toje om machiavellis Fysten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19 Klamrer seg til makten | Gestaltterapeut Heidi Minde om ionescos Kongen dør. . . . . . . . . . 31 Fra ensomhet til håp | Psykolog Silje Reme om fosses Barnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41 Å bli et helt menneske | Festivalleder Birgit Haltehol om tandbergs Min kamp etter romanen av karl ove knausgård .................................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Ensomme sammen | Trendforsker Ståle Økland om lygres La deg være .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 Klamrer seg til ungdommen | Psykolog Peder Kjøs om ibsens Borkman . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73 Kjærligheten – en revolusjon for to | Psykolog Sissel Gran og datteren Sara Lu Gran Reiertsen om shakespear’s Romeo og Julie .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 En kamp om makt | Psykolog Steinar Bjartveit og politiker Anne Enger om shakespear’s Richard III ...................................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 Sannhetens pris | Psykolog Finn Skårderud om bergmans Fortrolige samtaler . . . . . . . . 107 Bestialiteten i oss alle | Filosof Arne Johan Vetlesen og statsviter Bernt Hagtvet om slobodzianeks Klassen vår ........................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 Soningens teater | Psykologene Cecilie Benneche og Tuva Øktedalen og forsker i teologi, etikk og kriminologi, Paul Leer-Salvesen, om ravatns Fugletribunalet . . . . . . . 127 Norsk fanatiker | Skuespiller Svein Tindberg om ibsens Brand . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 Hverdagskrisens mester | Bokhandler Nina Elizabeth Ryland om tsjekhovs Tre søstre .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .................................................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 - Jeg er kvinne, 33, fra Oslo – og jeg er en engelsk middelalderkonge | Journalist Inger Marie Hobbestad om shakespear’s Hamlet .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153 De farlige krenkelsene | Professor i psykologi Anne-Kari Torgalsbøen om büchners Woyzeck . . ................................................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165 Sjarmør og drittsekk | Komponist Jüri Reinvere og regissør Alexander MørkEidem om ibsens Peer Gynt ............................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 175

6

Fra Shakespear’s Romeo og Julie foto: GISLE BJØRNEBY, DET NORSKE TEATRET

Lærer du mer om deg selv og verden ved å gå på teater?

E

En gang fikk jeg et spørsmål av en ung tysk kvinne som hadde vokst opp i det tidligere Øst-Tyskland, tydeligvis i en familie hvor det ikke var noen selvfølge å lese aviser – de var jo uansett bare propagandaorganer i hennes barndom.

«Hvorfor leser du aviser?», spurte hun, og jeg ble nesten svar skyldig. Spørsmålet kom så bardus på og virket så underlig på meg.

Selvfølgelig har jeg egentlig mange svar, blant annet at jeg liker å lære nye ting og at enkelte, spesielt gode artikler hjelper meg til å tenke og fundere over tilværelsen; at jeg må holde meg orientert som journalist og samfunnsborger; at mediene er en del av demokratiet – det er delvis gjennom dem at vi får den informasjonen vi trenger for å ta politiske valg. Men det første svaret jeg kom opp med til min tyske venninne var faktisk: «Fordi jeg alltid har gjort det.»

Noe lignende kunne jeg nok ha sagt om teater – eller kino, eller i enda større grad bøker. Det er noe man gjør, og så får man noe ut av det. Iblant, eller ofte.

7

MENNESKETS EKSISTENS Jeg begynte å reflektere over dette da redaktøren av Plot ba meg om å beskrive artikkelserien om teater som jeg har skrevet for magasinet de siste tre årene. Det var redaktøren, Magne Lerø, som ga meg i oppdrag å skrive om teaterstykker, og vi ble enige om at det ikke skulle gjøres som vanlig teaterkritikk. Artiklene skulle inngå i Eksistens-seksjonen i Plot og gå inn på allmennmenneskelige og mellommenneskelige tema. Det inngikk også i formen, helt fra begynnelsen av, at jeg tok med meg noen på teater. Et par dager senere, når opplevelsen hadde sunket litt, skulle vi snakke om det vi hadde opplevd.

Det var et spennende oppdrag, men jeg visste ikke hvordan det ville fungere. Dette er ikke en vanlig form innenfor journalistikken – tradisjonelt skriver avisene en kritikk, og noen ganger forhåndsomtaler. Allikevel: innenfor journalistikk blir veien ofte til mens man går.

Det er ingen vitenskap, det finnes ingen rigorøse regler.

Det ligger en frihet i det – men det kan jo også bli skrekkelig dumt og pinlig hvis man begir seg inn på en vei som blir for vanskelig å få til i en journalistisk form. Så det var noen feilskjær, og det hendte jeg måtte endre på eller findyrke formatet.

For eksempel: Jeg skulle altså ha med meg noen. Hvem skulle det være?

Det fungerte åpenbart best med en person som er spesielt opptatt av det temaet som ligger innebygd i stykket.

Det er en fordel at vedkommende vet noe om menneskenaturen, gjerne i profesjonell sammenheng, og innehar en del personlig klokskap; slik at samtalen blir interessant for en leser. Dette ikke er ment som en øvelse i teaterkritikk, men en samtale om tematikken i stykket, og det gjerne er personene i stykket som målbærer denne. Derfor intervjuet jeg en del psykologer, de har god bakgrunn for å kommentere mange av stykkene. Men jeg er åpen for alle mulige yrker og erfaringsbakgrunner – så lenge min samtalepartner har både følsomhet og vett. Og er litt verbal, man kan ikke tvinge ord ut av folk. ÅPENHET OG OVERRASKELSER Jeg gikk bort fra å sette meg i salen uten å ha en tanke i 8

hodet om hvordan artikkelen skulle bli. Hvis man til neste uke skal ha ferdig en artikkel om en del av menneskenaturen, om en del av menneskelivets muligheter, fristelser, farer eller gleder, er det litt risikabelt å håpe at noe sånt automatisk vil springe ut av ethvert teaterstykke som settes opp på en norsk scene. Jeg lærte meg å se etter potensielle tema før jeg valgte hva vi skulle se. Ville dette stykket si noe om makt, maktesløshet, hat, kjærlighet, håp, sannhet, rotløshet, samhørighet eller noen andre av de store menneskelige temaene? I så fall var det kanskje passende.

Det hendte allikevel at mine samtalepartnere styrte hele samtalen i retninger jeg ikke hadde forutsett. I det lå noe av det mest spennende. Det er ikke noe poeng i å gå på teater hvis man ikke er åpen for å oppleve noe annet enn det man kanskje på forhånd trodde man ville gjøre. Det har skjedd rett som det er under disse teaterbesøkene.

For meg, og for mine samtalepartnere. De har iblant valgt å legge vekten på noe annet enn det jeg sett for meg. Jeg hadde for eksempel trodd at Ionescos Kongen dør skulle dreie seg om døden, om at vi vet at vi alle skal dø, men stritter imot så godt vi kan og fornekter så godt vi kan, for det er en vanlig utlegging av stykket. Men gestaltterapeut og næringslivsrådgiver Heidi Minde syntes den mest interessante ved Ionescos ynkelige konge, var at han lignet på en næringslivsleder som ikke vil gi seg, men sitter på overtid. Dermed ble dét tema for samtalen.

Godt drama inneholder gjerne flere rom, og vi må ikke åpne alle dører hver gang. Psykolog Peder Kjøs så noe i Ibsens John Gabriel Borkman som talte til hans erfaring som terapeut, særlig for barn og unge. Derfor snakket vi om forholdet mellom generasjoner og ikke om andre tema som også ligger som muligheter i stykket, for eksempel Borkmans økonomiske adferd og hvordan den kan ha hengt sammen med Ibsen egen økonomi i faser av livet hans, eller forholdet mellom kjønnene, som jo var i sterk endring i Ibsens tid, og som Ibsen også tematiserer i dette og flere andre stykker. Andre ganger kom det ganske tungt faglig innhold på høyt nivå fra mine samtalepartnere. Og ettersom jeg ikke vil undervurdere mine lesere, videreformidlet jeg blant annet filosof Arne Johan Vetle9

sen og statsviter Bernt Hagtvets spennende og utfordrende tanker om ondskapens natur og holocaust samtidig som jeg forsøkte å holde fast i teaterversjonen av Tadeusz Słobodzianek basert på en bok av Jan Gross.

Fra Machiavellis Fyrsten. foto: øyvind eide/nationaltheatret

EN RISIKABEL HYBRID Et av de mer uventede utslagene av å la mine samtalepartnere sette tonen, skjedde da forskningsdirektør på Det norske Nobelinstitutt, Asle Toje, ble bedt om å se på og så uttale seg om et teaterstykke basert på Machiavellis Fyrsten. «Hva syntes du? Fikk du egentlig noe ut av dette?», var hans første hoderystende respons til meg. Jeg forsøkte å være diplomatisk og ikke si så mye selv for heller å få ham på gli, og han var ikke tung å be. Det han hadde å si om Nationaltheatrets oppsetning var neppe sånt som teatret selv ville bli så glad for, men det han fortalte om Machiavelli og hvordan han brukes i dag, var interessant.

Han fikk plass til å utfolde seg om den italienske renessanseforfatteren, og jeg avspiste kvaliteten i selve oppsetningen med noen få fyndord fra Toje (som jeg ikke var uenig

i, skjønt jeg hadde nok sagt det litt snillere hvis jeg skulle ha vært kritiker).

Som sagt, dette er ikke tradisjonell teaterkritikk, det skal ikke være noen faste regler. Målet med artiklene er ikke at de skal fungere som kritikk av hver enkelt oppsetning.

Noen oppsetninger syntes jeg personlig var fantastiske (for eksempel et stykke av Arne Lygre på Nationaltheatret), andre, også kritikerroste stykker, syntes jeg ikke 10

så mye om. Det kunne også være at mine ledsagere ikke syntes de var spesielt vellykkede. Men dersom teksten var bra nok og tematikken var noe vi kunne ha en god samtale rundt, lot vi det ligge. Det som derimot er viktig, er at artiklene skal være interessante å lese også for alle dem som ikke har sett oppsetningen – ja, ikke kjenner stykket heller. Kanskje spesielt for dem. Slik at de kanskje blir nysgjerrige og begynner å gå mer på teater selv.

Et annet mål med artiklene var rett og slett å få et påskudd til å skrive i journalistikkformat, for folk flest, om noe vesentlig. Noe som er vesentlig i hvert enkelt menneskes liv. Mye journalistikk handler jo om ting som er udiskutabelt viktige (flyktningstrømmer, statsbudsjettet, valgkampen osv.), men det er ofte litt på armlengdes avstand. Din, altså leserens, egen søken etter mening, dine forventninger, sorg eller anger – slike helt personlige grunnleggende følelser – får sjeldnere plass utenfor det man gjerne kaller ukebladjournalistikk.

Men fungerer denne hybriden eller blandingsformen; litt vurdering med personlig vri, litt (oftest mer) en samtale om menneskelige egenskaper og (iblant samfunnsmessige) utfordringer? Er det ikke de som virkelig har greie på teaterkunst som bør forklare og bedømme en oppsetning, ikke psykologer, politikere, akademikere, bokhandlere og trendforskere? Ut fra hva de faktisk kom med i intervjuene, synes jeg svaret gir seg selv. Ikke til forkleinelse for teatereksperter og kritikere, de har åpenbart mye å bidra med, men det de snakker om er om noe annet enn det man kan forvente at «helt vanlige» publikummere primært etterspør.

Ekspertene beveger seg ofte på det formale planet. De ser i stor grad på komposisjon, versefot, i hvilken grad et drama skriver deg inn i en tradisjon eller er et brudd med den, eller de analyserer regissørens grep, skuespillernes prestasjoner, scenografien. Ikke så at jeg skiller klart mellom form og innhold, mellom dramatikk på papiret og oppsetningen – innholdet finnes ikke uten formen, det er barnelærdom. Men innholdet tas ikke så sjelden for gitt i tradisjonell kritikk, særlig for eldre stykker som stadig settes opp, for stykket er jo kjent fra før, og vanlige lesere behandles omtrent som om de skulle kjenne hele opp11

setnings- og resepsjonshistorien. Når det gjelder nyere dramatikk, er stykkenes innhold ofte mer tematisert. Men ofte ikke hva oppsetningen gjør med den som snakker.

Det vil av mange fagfolk bli regnet for naivt å fortelle om hvordan man selv blir berørt, om hvilken sammenheng det som foregår på scenen har med ens eget liv, om hvor treffende tematikken er for mennesker flest. Det siste kan psykologer gjerne uttale seg om med større kompetanse enn teatervitere, litteraturvitere eller kritikere.

Så hva syntes mine teaterledsagere om opplevelsen? Jeg spør et lite utvalg av dem, og begynner med det samme enkle spørsmålet som står som tittel for denne artikkelen: Lærer du mer om deg selv og verden ved å gå på teater?

Fra Shakespear’s Richard III. / nationaltheatret

foto: øyvind eide

UTFORDRER MEG PERSONLIG Svaret fra psykolog Steinar Bjartveit, som underviser på BI, kommer umiddelbart: – Ja, ja ja! (Det hørtes nesten ut som ha ha ha! - så munter og livfull og samtidig insisterende er han i stemmen) – Men det krever mange ganger en vinkling, eller en over-

setting fra den rene opplevelsen av å gå i teater. En del teaterstykker, og det gjelder særlig eldre stykker, krever en form for kommentar. Jeg må lese noe, eller noen må gjøre meg oppmerksom på dybder eller fortolkningsmuligheter som jeg ellers hadde oversett. Nylig leste jeg Kierkegaards kommentar om Elvira-skikkelsen i Mozarts Don Giovanni, det ga meg en helt annen forståelse for teksten, som gjorde den mer relevant for meg. Ellers kan teater – eller opera – lett bli underholdning, adspredelse et par-tre timer.

12

Eller for Mozarts vedkommende, kun vakker musikk.

Kan eller bør ikke regissøren legge til rette for at stykket oppfattes som noe som taler til vår samtid, må man virkelig ha med seg eller søke ekspertise selv for å få utbytte av en oppsetning, vil jeg vite, og Bjartveit svarer: – Jovisst, det avhenger også av dyktige skuespillere og fremfor alt dyktige regissører. Jeg syntes oppsetningen hvor Peer Gynt var tatt inn i et Skavlan-studio virkelig lyktes. Den tok Peer ut av det urnorske og inn i vår samtid.

I oppsetningen ved Gålåvannet, med Mads Ousdal som Peer, la jeg særlig merke til hvordan Peer ikke spilles med noen sentimentalitet i Mor Aases dødsscene. Han er så sint på henne og seg selv. Han sleper den døde kroppen over grusen ved Gålåvannet. Når han ror ut på vannet med liket, venter du bare på at han skal bikke henne over ripa og ned i vannet, ned i det mørke dypet. Den scenen var verdt hele forestillingen.

Peer-skikkelsen utfordrer oss personlig, forteller Bjartveit: – Peer Gynt utfordrer mine egne tendenser til unnasluntring og hvordan jeg kan være veldig opptatt av å være likt. Det skremmende er at han ikke har noen kjerne. Han er ikke bare en skikkelse som minner om de jeg kan se rundt meg, han kan utfordre meg direkte, og det er spennende. Men ikke alltid behagelig.

MÅ GRIPE OSS I FØLELSESLIVET Jeg lurer alltid på hvor ofte publikummere får denne følelsen av at nå brenner det, dette er vesentlig for meg personlig, og jeg spør psykolog Silje Reme om man bør være en trenet teatergjenger for å få fullt utbytte.

Øverst: Steinar Bjartveit foto: privat Midten: Silje Reme foto: nina kraft Nederst: Asle Toje foto: dreyer forlag 13

– Jeg tror ikke man må gå ofte på teater for å få denne opplevelsen. Jeg selv går ikke så ofte, men har altså hatt slike opplevelser ved flere anledninger, svarer hun. – Det avgjørende, tror jeg, er om stykket og skuespillerne kommuniserer noe som resonnerer og gir en form for gjenkjennelse hos publikum. Og så tror jeg det emosjonelle aspektet er viktig – dersom stykket på en eller annen måte berører en emosjonelt, vil det ofte gi tilgang til innsikter om en selv og verden man ellers ikke ville fått.

Verken Bjartveit eller Reme tror at tiden stykket er skrevet i er avgjørende, både nyskrevne og 2500 år gamle teaterstykker kan oppleves som nærværende og «relevante».

– Da jeg var psykologistudent, oppsøkte jeg ofte moderne teaterstykker som tematiserte psykologiske fenomener og begreper som for eksempel ødipuskomplekset, traumer eller eksistensiell ensomhet. Det ga et samtidsblikk og perspektiv på fenomenene og teoriene jeg leste om hele dagen som var veldig nyttig, forteller Reme og legger til Fra Fosses Barnet. at hun siden i større grad har fått øynene opp for flere av foto: marte garmann/nationaltheatret de store klassikerne. – Det fascinerende med dem, er å se

hvor tidløse og allmennmenneskelige temaene de omhandler er.

– Jeg tror de fleste innsiktene jeg har fått ved å gå på teater, handler om den menneskelige natur og relasjonene til de rundt oss. Det har ofte slått meg at de sterkeste følelsene ofte utløses av de samme temaene, fortsetter hun.

– Det er som om det finnes noen få kjernetemaer som går igjen til alle tider og i alle kontekster, og som berører oss på bestemte måter. Behovet for å bli sett og elsket, 14

behovet for tilhørighet og mening, sorgen over tap, sinne utløst av svik; for å nevne noen. Det beste eksempelet er kanskje det nyeste, nemlig stykket vi så sammen – Barnet av Jon Fosse. En av innsiktene fra denne forestillingen er hvor intens og vond ensomheten er. Og hvor mye skam den aktiverer. Som tilskuer til forestillingen kunne jeg formelig kjenne dette ubehaget på kroppen. Forestillingen viste videre hvordan denne ensomheten kan opptre i ulike roller og i alle sosiale segmenter av samfunnet. Enten man er sykepleier eller uteligger, er ensomheten like brutal og kald.

EN SAMKLANG I ALLE MENNESKERS LIV Også Asle Toje trekker frem oppsetningen Barnet på Nationaltheatret. Han griper dessuten straks fatt i mitt uttrykk «innsikt», som jeg ikke hadde definert («Hvilke nye innsikter får du når du ser teater?») – og som jo heller ikke er så lett å definere. Det er et av disse begrepene som peker på noe faktisk og som gjenkjennes, uten å kunne omformuleres med andre ord på en helt tilfredsstillende måte.

– Ha! Jeg traff en gang en nordmann som hadde viet et år til å sitte på en strand i Columbia og røyke cannabis. Han insisterte på at dette hadde gitt ham tilgang til en rekke dype innsikter, sier Toje, og fortsetter: – Infam som jeg er, spurte jeg om hvilke? Han svarte «Du vet at når folk sier en ting, sier de egentlig en helt annen ting?» Slik er det. Dype innsikter høres ofte forbausende banale ut når de artikuleres. Men la meg prøve. Jeg så nylig Jon Fosses Barnet på Nasjonalteateret. Dette er et stykke om de såre, nære ting. Det er også et stykke som minner oss på at trass i all individualisme og trass i ulike omstendigheter, så er det en samklang i alle menneskers liv, en samklang som bunner i at de største lykker og de største ulykker i ett liv ofte er de samme.

SAMTALEN ETTERPÅ Det siste spørsmålet jeg stiller de tre teaterledsagerne, er om det har noe for seg å ha med seg noen på teater for så å diskutere opplevelsen noen dager etterpå.

– Det var en helt ny opplevelse for min del, men en veldig god idé, viste det seg, sier Silje Reme. – Hele formatet 15

16

Fra Slobodzianeks Klassen vår foto: NATIONALTHEATRET

rundt det å se forestillingen sammen, la den synke noen dager uten umiddelbare refleksjoner eller tolkninger, for deretter å sette seg ned å ha en strukturert samtale og dialog rundt oppsetningen, var veldig interessant. Jeg tror man får mye mer ut av en forestilling ved å gjøre det på denne måten. Det disiplinerer hjernen til å holde fokus på opplevelsene og erfaringene fra forestillingen litt lenger, slik at det ikke umiddelbart forsvinner i hverdagens travelhet og kaos. På den måten får man bearbeidet refleksjonene og opplevelsene forestillingen trigget på en grundigere måte, som også kan bidra til større innsikter om en selv og verden. Litt terapeutisk, faktisk, mener hun.

– Dette må jeg jo svare positivt på, for jeg gjør omtrent det samme selv, svarer Bjartveit. Han bruker teater og litteratur i sin undervisning på Handelshøyskolen BI, og han går ofte i teater med næringslivsledere når han jobber som coach og rådgiver for ledere og ledergrupper.

– Teatret tvinger deg til å dvele i det, du kan ikke gå din vei. Du blir sittende og ta inn, kanskje en type erfaringer og inntrykk du ikke alltid er vant til å la få stor plass i livet ditt. Og er det god kunst, og treffer det en nerve, får mine folk stort utbytte av det. Og det er ikke bare jeg som snakker og analyserer i etterkant – og i forkant – det kommer mange interessante tanker og perspektiver fra dem jeg går sammen med. Å se noe fra en annen side, å bruke et annet språk, frigjør andre talenter og personlighetstrekk i dem, forteller han.

Toje synes norsk teaterkritikk jevnt over er tam og gjenspeiler hvordan kritikere har en tendens til å ta hensyn til venner og kjente i det lille miljøet i kultur-Norge. Karakteristisk nok er han selv den mest hardtslående: – Men dette er da en umistelig del av teateropplevelsen!

Dette å gå ut etterpå og snakke om hva vi har sett – diskutere regissørens vinklinger – undres over hvorfor også denne oppsetningen fikk stående applaus? Å notere navn på skuespillere for å huske å gå på ethvert stykke hun er med i? Slik er det i alle fall i min familie. Men dette med intervjuet er nytt. Jeg synes det er en god ide. Kanskje det kan bli en kilde til fornyende teaterkritikk? Anmeldelsene du leser i avisene er stort sett som om de skulle vært skrevet av regissørens mamma.

17

Et spill om makt Hva vi kan lære – og ikke lære – om moderne politikk og maktbruk av Machiavellis 500 år gamle lærebok for unge fyrster.

19

20

«FYRSTEN» AV TORE VAGN LID ET T ER NICCOLÒ MACHIAVELLI NATIONALTHEATRET, VÅREN 2017

FOTO: ​ØYVIND EIDE/NATIONALTHEATRET

Asle Toje, utenrikspolitisk forsker og kommentator, om politikeres maktbruk.

21

M

akk-makk-makk, Machiavelli, Nic-colò-Ma-chi-a-vel-li, messer tre skuespillere. De befinner seg i et slags drivhus på Malersalen oppunder taket på Nationaltheatret.

Utenfor kurrer duene. Noen er i denne forestillingen på vei til Stortinget med budskap fra en nærmere 500 år gammel bok.

Hva har Machiavelli å si politikerne? Og – kan det få dem til å endre politikk?

Jeg er på teaterbesøk sammen med forskningsdirektøren for Nobelstiftelsen, Asle Toje. Vi ser stykket «Fyrsten. ­Machiavelli-variasjoner» på National­theatret, skrevet og instruert av Tore Vagn Lid. I­ deen er å se på hvilken aktualitet Machiavelli har i dag, samt å diskutere moderne politisk teater.

– Machiavelli har mye å si oss i 2017, sier Toje, men han mener at Nationaltheatret med dette stykket har valgt å basere seg på feil bok og at de heller ikke har sett hva det er som gjør Machiavelli aktuell.

– Hvis du skal snakke om hvordan en okkupasjonsmakt kan beholde makten i et samfunn med maktstrukturer han ikke er seg fullt ut bevisst eller kontrollerer, er det mye å hente i «Fyrsten». Hvis du vil finne tanker som kan inspirere deg til å bli en bedre politiker i Norge i dag, anbefaler jeg «Discorsi» av samme forfatter.

under navnet «realisme» eller «realpolitikk».

Hans mest berømte verk, «Fyrsten», inneholder mange lett-siterte fyndord av typen: «... her vekkes et gammel stridsspørsmål: Om det er bedre å bli elsket enn fryktet, eller om det er bedre å bli fryktet enn elsket.

Men fordi det er vanskelig å forene begge deler, er det tryggere å bli fryktet enn elsket – om man må gi avkall på én av delene.»

I UOVERSIKTLIG LANDSKAP

Asle Toje, forskningsdirektør ved Nobelstiftelsen, mener at renessanseforfatteren Machiavelli har sin styrke i at han analyserer hvordan ting blir forstått eller ikke forstått av andre, og hvordan en makthaver må handle for å oppnå det han ønsker.

FOTO:DREYER FORLAG

BERØMT, BERYKTET, BEUNDRET

Den italienske renessanse­ forfatteren Niccolò Machiavelli er berømt, beryktet og iblant beundret for sin påståtte kynisme. Han regnes av mange som en av oldefedrene til faget statsvitenskap og opphavet til den retningen som i teorien går 22

Eller: «Når man skaffer seg en maktstilling, må erobreren på forhånd tenke ut alle de voldshandlinger han er nødt til å begå, og utføre dem alle på en gang. Da slipper han å måtte begå nye hver dag. Han kan gjøre folk trygge igjen ved å stoppe grusomhetene og vinne folk for seg med velgjerninger. Den som handler annerledes enten av frykt eller på grunn av dårlige råd, blir alltid nødt til å stå med kniven i hånden.»

«Tanken er at makt gir legitimitet, ­dersom den brukes riktig» ASLE TOJE, FORSKNINGS­ DIREKTØR NOBELSTIFTELSEN

– Dette er jo utmerket hvis man er en italiensk renessanse­ fyrste i et uoversiktlig landskap av småstater stadig i krig med hverandre, bakholdsangrep og skiftende allianser, så du ikke kan stole på noen, sier Asle Toje.

– Det hadde også aktualitet i Afghanistan i 2001, i Irak i 2003 eller Libya i 2008. Sant å si synes jeg Vesten trolig ville hatt mer nytte av Machiavelli enn av den liberale internasjonalismen de da hadde i pannebrasken.

Tematikken i «Fyrsten» ­passer når utfordringen er å ta over et land som ikke nødvendigvis er godt styrt eller vel­ fungerende, men hvor befolkningen er likevel knyttet til disse strukturene, mener Toje. Han påpeker at Machiavelli har en psykologisk innfallsvinkel til politikk.

Renessanseforfatterens ­styrke er at han analyserer hvordan ting blir forstått eller ikke forstått av andre, og hvordan en makthaver må handle for å oppnå det han ønsker. Uttrykket «målet helliger middelet» tilskrives ham ofte – skjønt det ikke er noe direkte sitat.

– Nå snakker jeg ikke om hvorvidt vestmaktene burde ha

intervenert i disse tre l­ andene – det er et annet og stort spørsmål – men når de først gjorde det, var det viktig at de lyktes med sine målsetninger. Den norske afghanistanrapporten avslører en nesten rørende langlivet naivitet i troen på hvordan en samfunnsingeniør lykkes. Og i slike tilfeller kan Machiavelli ha mye å lære bort, legger Toje til.

Niccolò M ­ achiavelli (1469-1527)

• Italiensk forfatter, statsmann, diplomat og filosof.

• Mest kjent for verket «Il ­Principe» – på norsk oversatt til «Fyrsten» – som ble utgitt fem år etter hans død.

• «Fyrsten» henvender seg til Lorenzo de’ Medici, og er skrevet som en lærebok for en ny makthaver om hva han må gjøre for å beholde makten • Machiavelli skrev også «Discorsi», som er basert på blant annet ­Platons utvikling av ideen om maktbalanse.

• Mange regner ham som en av grunnleggerne av faget statsvitenskap • Nationaltheatrets ­forestilling «Fyrsten – Machiavelli-­variasjoner.

Kunsten å lykkes» er løst basert på Machiavellis verk «Fyrsten», og er skrevet og instruert av Tore Vagn Lid

MANUAL OM STATSMANNSKUNST

Asle Toje er også klar på at Machiavelli har hatt en enorm historisk betydning.

– Machiavelli taler til en ung fyrste som forsøker å sette sin vilje gjennom – om makt­ utøvelsen er legitim eller ikke, er underordnet. Tanken er at makt gir legitimitet, dersom den brukes riktig. Det var mange som sto i en slik situasjon, også de som arvet kongeriker. Ethvert maktskifte var farefylt. Boken, som kom ut etter Machiavellis død, ble forbudt av den katolske kirke, men spredte seg allikevel til alle hjørner av Europa.

Alle leste den. Før «Fyrsten» hadde de Bibelen og Platons «­Republikken». Der var det ikke mye hjelp å få hvis du sto i en rå maktkamp. Dette var en manual om statsmannskunst som alle unge fyrster ville ha kloa i, sier han.

Toje.

– For det første svarte partilederne som om de ikke visste stort om Machiavelli. For det andre virket det som om de så på de lettvinte svarene de ga som en del av valgkampen. De bekreftet da for så vidt teatrets tvil, som lå innbakt i stykket, om hvorvidt teatret som kommunikasjonsarena kan greie å tilføre politikken noe nytt eller ikke. Hareide sa det du kunne forvente at Hareide ville si, og Skei Grande svarte det man kunne forvente at Skei Grande ville si, og så videre. Unntatt Støre, som ikke avga noe svar overhodet, verken skriftlig eller på video, og Solberg som kun ønsket lykke til. Det siste var nok det klokeste.

– Finnes det noen tilfeller i et moderne demokrati hvor boken

FORVALTERE AV STATUS QUO

– I oppsetningen var det ikke fokus på verken fjerne historiske epoker eller krigssituasjoner i fremmede land. Norske parti­ ledere fra alle partier fikk ­tilsendt noen Machiavelli-inspirerte brev.

Hva synes du om svarene fra parti­lederne?

– Vi hadde fått mer utbytte av å se på «Dagsnytt atten», sier

«Enhver politiker som har et prosjekt, trenger ­Machiavelli.

Men ikke alle ­politikere har et ­prosjekt»

«Fyrsten» kan være en kilde til visdom for en demokratisk ­politiker?

– Enhver politiker som har et prosjekt, trenger Machiavelli.

Men ikke alle politikere har et prosjekt. Det finnes to typer politikere, den ene vil forvalte det bestående, der er de fleste norske politikere. Det er ikke alltid noe galt i det, dersom et samfunn fungerer godt. Men av og til få du politikere som ønsker å foreta seg noe virkelig nyskapende, og de vil møte ekstremt sterke motkrefter. Med en gang du forsøker å gjøre noe, står du opp mot mektige fiender – i et moderne samfunn er det forvaltningen, opposisjonen, næringslivet, fagforeningene, den frivillige sektor og ikke minst media. De vil gjøre alt de kan for å stoppe deg, også med ufine midler. Politics is a dirty business.

DIRTY MAGGIE

– Så norske politikere i dag ­bruker ikke «Fyrsten» som lære­ bok, tror du?

– Neppe i Norge i dag. Fordi det ikke finnes norske politikere som ønsker å virkelig endre samfunnet. Det er i og for seg bra, men regjeringsmakt i vårt 23

land er gartnervirksomhet, det er primært et mandat til å ­bevare skaperverket, sier Toje.

– Men hvis vi går tilbake til Margaret Thatcher – og igjen understreker jeg at jeg her ikke tar stilling til hennes politikk, jeg beskriver hva som foregikk – så bivånet vi en m ­ achiavellisk ­politiker i et demokrati. Dette skjedde delvis via hennes ­stabssjef. For som M ­ achiavelli sa, en hersker må ha rene ­hender utad for å beholde sin legitimitet. Hun eller han må ­alltid virke «god» selv om hun eller han ikke er «god». I en moderne kontekst er dette ­dobbeltspillet ­stabssjefens oppgave. En s­ tabssjef må vite om alt det s­ kitne spillet, men kunnskapen om det som er virkelig graverende må stoppe der. Lederen selv må ikke tilsmusses, men fremstå som ­uangripelig, sier Toje.

TJENEREN

Han forteller at en av bedre Machiavelli-inspirerte bøkene han har lest, er Alistair ­McApines «The Servant».

– McAlpine var Thatchers stabssjef, og «The Servant» er en guide til dirty politics. Et eksempel: La oss si at du vet at de har produsert en drittpakke med opplysninger som er så graverende at den vil felle lederen. Da kan du, foreslår McAlpine, produsere et «bevis» på at nettopp dette er sant, men la innpakningen være falsk – trykket med en skrivemaskin som ikke eksisterte i epoken eller noe sånt. Så blir drittpakken lekket, det blir en skandale – inntil noen finner ut at opplysningene er skrevet på feil maskin eller feil papir – at det er et falsum. Når den riktige historien en gang kommer ut, 24

er den død allerede. Avisene vil si: «Men er ikke dette den gamle historien?» Da bryr ingen seg.

George Bush brukte – tror jeg, det kan ikke bevises – denne strategien da han fikk redusert oppmerksomheten rundt hans påståtte desertering fra den amerikanske hæren.

Toje tror at Thatcher gikk til krig mot kullgruvearbeidernes fagforening etter en lignende metode. Hun hamstret kull til å holde ut en lang streik og valgte seg så ut en marxistisk, marginal fagforening og skapte konflikt. Da hun knekte denne, var støtten i befolkningen større enn dersom hun hadde lagt seg ut med en av de store. For de fleste fremstod hun som en sterk leder. Da hun i prosessen knekte de fagforeningene som sluttet seg til ytre venstre, fremstod det som et selvpåført nederlag. Thatcher fulgte Machiavellis råd om å vise brutalitet når det er nødvendig, men tilsynelatende uten å dra det ut, for langvarig og synlig brutalitet gjør en leder upopulær.

FRYKTET OG ELSKET

– Jeg kan tenke meg at Macchia­ vellis råd må passe enda bedre i land som ikke er demokratier?

– Putin er nok en leder som kjenner sin Machiavelli. Han lever opp til det å være både fryktet og elsket, for han er populær i de brede lag. Men Macchiavelli kan også komme til anvendelse når demokratier

«Putin er nok en ­leder som kjenner sin Machiavelli»

skal samhandle med land med helt andre tradisjoner. La oss si at bistands-Norge vil forsøke å hjelpe et afrikansk stammesamfunn, og resultatene uteblir, slik de jo ofte gjør. Da bør vi se ­hvilke mekanismer det er som hindrer oss, og kanskje bruke noen metoder vi ikke hadde brukt hjemme – og følge McAlpines råd og la beslutningen om ufine metoder fattes av andre enn lederen. Men dette er selvsagt lettere å få til når begge land er vant til hardhendte metoder. På 80-tallet ble tre sovjetiske diplomater kidnappet av en islamistisk gruppe i ­Libanon. Det sovjetiske svaret var å kidnappe familien til kidnappere og la dem få vite at hvis de ikke løslot diplomatene, ville kidnapperne aldri se sine egne familier igjen. Dette er ikke for å applaudere brutalitet, mer for å påpeke at andre samfunn styres etter andre normer enn det ­norske og at vi er heldige som slipper machiavelliske løsninger, sier Toje.

TYSK INSPIRASJON

– Machiavellis ideer ble ikke nevnt før i siste del av denne forestil­ lingen, og heller ikke da analy­ sert, eller kritisert og debattert.

Men så kom det bruddstykker av ­kritikk mot saker som har vært mye oppe i den norske offentlig­ heten de siste årene: miljøvern, tiggere, den lille døde gutten på stranden i Tyrkia, Trump og Brexit...

– Ja nettopp, alt som daglig blir kritisert i avisene. Var det meningen at politikerne skal bruke «Fyrsten» for å ordne opp i det? Hvordan? Og hvilke politikere? Hvis bare Høyre og ­Fremskrittspartiet, som har makten, hadde blitt spurt, hadde det vært en viss

Ingjerd Egeberg (t.v) og Anders Mordal er blant skuespillerne som forsøker å bibringe rikspolitikerne litt visdom om makt og gjennomføringevne i Nathionaltearets Machiavelli-stykke.

25

«Det er nemlig så stor forskjell på hvordan man lever og hvordan man burde leve, at den som ser bort fra hva menneskene faktisk gjør, og bare konsen­ trerer seg om hva de burde gjøre, snarere ­lærer å gå til grunne enn å sikre seg. For en mann som alltid vil bekjenne seg til det gode, må jo gå til grun­ ne blant så ­mange om ikke er gode. Om han vil bevare sin makt, må en fyrste derfor lære seg å kunne være noe a ­ nnet enn god, og bruke godheten e ­ ller la være å ­bruke den etter hva som er nødvendig.»

NICCOLÒ MACHIAVELLI

26

I Nationaltheatrets stykke «­Fyrsten - Maciavelli-variasjoner» stilles det spørsmål ved om man kan bruke Machiavelli til å forstå maktens anatomi i dag. På bildet: skuespiller Anders Mordal.

27

logikk i det, men de spurte alle ­partiene i Stortinget, sier Toje, som ­hadde håpet at man hadde brukt stykket til å si noe viktig om politikken i dag. Med litt møye mener han at det hadde vært mulig. Han understreker at dette ikke er skuespillernes feil; de er gode.

Toje forteller at da han hørte at de skulle lage teater av «­Fyrsten», ble han oppriktig begeistret. For han tror Machiavellis tekst vil kunne egne seg som utgangspunkt for politisk teater, og han kjenner godt til det tyske regiteatret, som er en klar inspirator her.

– Jeg har bodd i Berlin i flere omganger og går mye på ­Volksbühne. Jeg ser også ofte t­ eater her hjemme. Godt ­politisk teater kan være sublimt og viktig teater, men det må skrives av noen som kan skrive og tenkes av noen som kan tenke. Min utfordring med dette skuespillet er at jeg med min beste vilje ikke forstår poenget med det. Det var påtatt banning. Hva var poenget med drivhuset? Og duene? Skuespillerne kunne ha gått over Studenterlunden og levert et brev uten avsender direkte i vakta på Stortinget. Stykket skjemmes av at metaforer stables oppå hverandre i en svaiende stabel som i siste instans ikke gir stort mening.

forstår ikke at alle har det på den måten. Nasjonalister, sosialister, konservative og liberalere. Budskapet i politisk teater i Norge er ofte himmelropende uinteressant. Den politiske analysen ligger langt under den som en gjennomsnittlig bus�sjåfør kunne ha kommet med.

Skuespillets mål så ut til å verne om status quo, og motarbeide «de» som motarbeider «oss», gjerne da med de mest machiavelliske midler.

FLERE SVAR

Vi har utfordringer i det moderne samfunnet, ikke minst på miljø, men er det ett svar på alle disse avisoverskriftene som ble nevnt i forbifarten, spør Toje seg – og skisserer følgende tankerekke: – Hva om publikummerne er uenig seg imellom om hva som bør gjøres? Det kan vel tenkes.

Det var flertall i folket i Storbritannia for Brexit, og Trump vant valget i USA. Vi kan ikke bekvemt glemme flertallet og stipulere at dette er veldig negativt – det er udemokratisk. Men så er plutselig resultatene av enkelte demokratiske prosesser blitt illegitime fordi noen er uenig i dem og kaller det «populisme». Statsviteren Cas Mudde forklarer ordet «populisme» som et politiske illiberalt svar på tiår med udemokratisk liberal politikk.

– VANSKELIG Å LYKKES

– Hvorfor ble både formen og innholdet så rotete og ufokusert, tror du?

– Jeg tror det er vanskelig å lykkes med politisk teater i Norge fordi manusforfatterne er nesten rørende ubevisst sine egne fordommer. De tror tilsynelatende at det de mener er rett – fordi de mener det. De 28

«Budskapet i ­politisk teater iN ­ orge er ofte ­himmelropende ­uinteressant»

– Når det gjelder tiggere, må det sees i sammenheng med bakmenn og organisert kriminalitet – og med prinsippet i EU/ EØS om åpne indre grenser. Og når det gjelder den døde syrisk gutten i Tyrkia – hans navn var Alan Kurdi – er det mange ubesvarte spørsmål. Som: Hva tenkte foreldrene hans på? Familien hadde bodd i Tyrkia i flere år i relativ sikkerhet, og så bestemmer faren seg for å forsøke å seile over Middelhavet i en båt som ikke er sjødyktig, en utrolig risikabel reise.

FORAKT FOR DEMOKRATIET

– Du sa til å begynne med at teatret burde ha valgt et annet verk av Machiavelli – «Discorsi» – hvis de ønsket å diskutere et land med et innarbeidet demokrati som dagens Norge. Jeg går ut fra at Nationaltheatret ikke synes det verket hadde samme sjokkef­ fekt som den mer kontroversielle «Fyrsten», så da kunne de truk­ ket færre publikummere. Men hvis de hadde brukt «Discorsi», hva hadde de kunnet si om det moderne Norge?

– Når du har legitimitet, styrer du annerledes enn hvis du ikke har det, og «Discorsi» er så ­forskjellig fra «Fyrsten» at mange nesten ikke tror de to verkene har samme forfatter.

«Discorsi» har for øvrig nylig kommet ut på norsk, oversatt av Jon Bingen – og her presenteres for første gang Niccolò Machiavellis antikke kilder i et omfattende noteapparat.

Forfatteren illustrerte nemlig sine påstander med historiske eksempler. Det kan være et sted å starte neste gang Machiavelli skal settes opp.

(Alle sitater er oversatt av Trond Berg Eriksen)

Skuespillerne (f.v) Tomas Nilsson, Hanne Skille Reitan, Anders Mordal, Ingjerd Egeberg og Marita Kjetland ­Rabben dyrker forskjellige planter pü scenen og diskuterer Machiavelli.

29

 

Side 30–125 (og side 136–184) er utelatt fra utdraget

Soningens teater Å gjøre noe galt. Følelsen av skyld. Trangen til å flykte. Trangen til å sone.

127

JO MICHAEL

Det er vanlig at mennesker som har sterk skamfølelse ikke gjør noe for å reparere det de har gjort, det ligger i skammens natur å gjemme seg.

UNIVERSITETET I AGDER

Psykolog Cecilie Benneche

Dessverre er soningsgaver ofte ikke nok. Mennesker gjør mye mot hverandre som ikke lar seg reparere.

UNIVERSITETET I OSLO

Paul Leer-Salvesen, forsker i teologi, etikk og kriminologi

Skam kan lettes på ved at man kommer ut av isolasjon, og får en annens perspektiv på det man strever med.

Psykolog Tuva Øktedalen

128

I Fugletribunalet finner hovedpersonene Allis, spilt av Marie Blokhus, og Bagge, spilt av Niklas Gundersen, seg ulike måter å sone på.

«FUGLETRIBUNALET» AV AGNES RAVATN

DET NORSKE TEATRET, VÅREN 2015 FOTO: D ​ ET NORSKE TEATRET/DAN JENSSEN

Samtale med psykolog Cecilie Benneche , psykolog Tuva Øktedalen og Paul Leer-Salvesen, forsker i teologi, etikk og kriminologi, om skam, skyld, selvfølelse og soning.

129

D

amen i butikken har stikkende små fugleøyne. Det går et «gresk kor» av skuespillere på scenen med fuglehoder.

Dels forklarer de, dels deltar de i handlingen. Hovedpersonen Allis Hagtorn får kjøttmeiser i musefellene sine. På et tidspunkt angriper fuglene menneskene, som i en Hitchcock-film. I «Fugletribunalet», romanen av Agnes Ravatn som denne høsten går som forestilling på Det norske teatret, er det fugler overalt.

Allis har blamert seg for hele Norge ved å ligge med kringkastingssjefen, foran ansiktet på kringkastingssjefens kone og alle gjestene deres. Hun har mistet jobben som programleder, og blir hushjelp og gartner hos en mann som bor på et øde sted på Vestlandet. Men selvsagt kommer hun ikke unna. Ingen gjør det.

Ikke hennes arbeidsgiver Sigurd Bagge heller, som viser seg å ha sine egne grunner til å føle skyld og skam. For hva skjedde nå egentlig da kona hans druknet?

– Fuglene vet, som vi sier i Kristiansand, der jeg kommer fra, sier privatpraktiserende psykolog Cecilie Benneche.

– Jeg tror det var vanlig, i andre landsdeler også, å mene at fuglene ser alt som foregår på jorda under seg. De ser alt i fugleperspektiv, naturen ser oss selv om vi forsøker å gjemme oss bort. Fuglene blir både et ytre blikk og vår indre kritiske dialog. De både ser vår skam og er vår skam – de er vårt over-jeg.

SKAMMEN OVER Å VÆRE DEN DU ER

Det Benneche finner mest interessant ved skam, og som hun ser tydelig i teaterstykket, handler ikke så mye om skammen ved å ha gjort noe konkret, men om «grunnskammen». Den er knyttet til svak selvfølelse.

Grunnskammen oppstår i tid130

«Ingen annen emosjon er så knyttet til selvfølelsen som skam.»

CECILIE BENNECHE

lig barndom, og dreier seg ofte ikke om hva man har gjort, men hva som er gjort mot en selv.

– Se for deg at et barn kommer løpende til sine forelde i entusiasme med utstrakte armer. Men barnet blir ikke møtt, ikke anerkjent for den han eller hun er, men avvist eller latterliggjort. I stedet for å reagere med sinne, beskytter barnet relasjonen ved å ta på seg skylden selv, ved å si at det er jeg som er slem og feil.

Ingen annen emosjon er så knyttet til selvfølelsen som skam.

Benneche tilføyer at det nesten alltid finnes slike brudd i kommunikasjonen mellom foreldre og barn, i ulike grader. Det er også fullt mulig å ha lav selvfølelse og høy selvtillit. Det siste får man ved å ha lykkes senere i livet, for eksempel i arbeidslivet. Men en person med høy selvtillit og lav selvfølelse kan lettere bli vippet av pinnen under en krise enn en person med høy selvfølelse.

DEN SKAMLØSE SKAMFULLE

En person som kan virke skamløs i det ytre, for eksempel en som er seksuelt promiskuøs som Allis, kan dypt inni seg bære mye skam. Ved å finne en overtredelse av samfunnets normer, kan han eller hun bruke denne nye skammen for å dekke over den gamle. Det kan finnes lag på lag av skam i en person, forklarer Benneche.

En svak selvfølelse gjør at personen ikke tar vare på seg selv.

Hun eller han tror ikke at de er verdt noe, og dermed ligger veien åpen for selvskading, mis-

bruk av alkohol, legemidler og narkotika, spiseforstyrrelser og andre vanskeligheter. Allis viser sin grunnskam ved å bli nærmest selvutslettende overfor arbeidsgiveren sin, som hun raskt begynner å behandle som en potensiell elsker. Hun lar seg skjenne på som et barn, tar imot hans humørsvingninger, trøster ham og lager maten hans. Selv om hun må spise alene på kjøkkenet etter at han er ferdig.

– Den ytre skammen kan virke som et forsvar mot den indre skammen. Som hos Allis; hun har skaffet seg noe å skamme seg over slik at hun slipper å kjenne på den indre og dypere skammen over hvem hun er. Hun søker noe som er ganske fornedrende, og dessuten selvutslettende. Hun tar på seg klærne til kona til Bagge for å være en annen. Allis er formløs og formbar.

DET GLATTE FJESET

Benneche har et prosjekt sammen med fotografen Jo Michael og en gruppe skuespillere, hvor de arbeider med følelser og ansiktsuttrykk. Hun synes at Agnes Ravatns tekst, og Marie Blokhus tolkning av hovedpersonen Allis, er slående eksempler på hvordan grunnskammen også arter seg fysisk.

– Allis sier til Bagge at hun er den han helst vil at hun skal være. Med andre ord er hun en kvinne uten indre kjerne. Slik spiller Blokhus henne også, jeg synes hun var veldig god.

Benneche setter opp et glatt fjes selv for å illustrere. Som kontrast viser hun frem et foto av en liten mørk gutt med en rynke i pannen, i form av bokstaven U snudd opp-ned.

– Alle følelser har tilsvarende ansiktsuttrykk. Dette er kultur-uavhengig, vi ser det i alle kulturer, til alle tider. Denne lille gutten viser tristhet. Den

Fuglene er sentrale i stykket «Fugletribunalet». Fuglene vet, lyder et ordhell på sørlandet. Underforstått ligger ideen om at fuglene kan se alt som foregår her nede på jorda, vårt indre og det ytre, fordi de ser alt i fugleperspektiv.

131

omvendte U-en er tristheten hvor personligheten er utvisket.

Et annet fysisk tegn på skam, er å unnlate å se andre i øynene.

I Fugletribunalet sier Bagge til Allis at hun aldri ser ham i øynene, og hun sier det samme til ham. Allis rødmer dessuten – et velkjent tegn på skam.

«Tenk på alle de utro mennene som soner ved å bygge hele kjøkkener til konene sine.»

PAUL LEER-SALVESEN

SKYLD OG SKAM

Det var psykologen Helen BlockLewis som skilte skyld og skam, forklarer Tuva Øktedalen, psykolog på Modum bad. Block-Lewis definerte skam som negativ selvevaluering. Freud var ikke så oppatt av skam, mest av skyld.

Men delingen av skyld og skam har vist seg å være fruktbar, for man ser klarere hvordan skyld og skam ikke alltid følger parallelle linjer. Det er jo fullt mulig å ha stor skyld i noe slik at man burde skamme seg, eller å ha liten eller ingen skyld og likevel skamme seg voldsomt.

En del av Øktedalens klienter er tilsynelatende vellykkede mennesker som bærer på en dyp skam. De har vært i krisesituasjoner av ulike slag, har kanskje opplevd krig, og under krisen oppdaget de at de ikke greide å oppføre seg på en måte som stemmer overens med eget selvbilde.

Skammen over å ikke å strekke til, er noe psykologen tror er et økende problem i et samfunn som krever stadig større ytre vellykkethet. På den annen side, påpeker hun, får vi også som samfunn stadig større aksept for psykopatologi, læren om psykiske lidelser. I mer tradisjonelle samfunn, hvor en straffende Gud er en ubestridt realitet, og det bare finnes én norm å leve etter, kan skamfølelsen derimot nå ekstreme høyder.

EN VEI UT

Ifølge Øktedalen kan skam lettes på ved at man kommer ut av 132

isolasjon, og får en annens perspektiv på det man strever med.

– Ved å møte andre mennesker, kan den som skammer seg bli møtt. Graden av objektiv skyld kan diskuteres og defineres, og dermed graden av «rimelig skam». I et tradisjonelt samfunn finnes det kanskje ingen lindring for skammen hos de andre, for det man har gjort eller det man er, kan være noe alle fordømmer.

Nå mener ikke psykologen at man bør kvitte seg med all skam.

Skam handler om sensitivitet overfor samfunnets normer.

– Hvis vi ikke skal leve i et totalt anarki, må vi til en viss grad tilpasse oss samfunnets normer.

Når man ikke greier dette, blir man flau eller forlegen, det er de minste utgavene av skam. På den motsatte ytterligheten ser vi maladaptiv skam, altså skam som gjør at man ikke kan tilpasse seg.

Man er redd for å bli sett som de man er, for ikke å bli akseptert, for å bli «avslørt» som en som ikke er god nok.

ISOLERT SONING

Allis og Bagge isolerer seg i et hus som ligger langt unna allfarvei.

De graver seg ned i sin skam og forsøker å døyve sin skyld. Den som skammer seg, isolerer seg, forklarer psykologene Benneche og Øktedalen. Om ikke alltid fysisk, så i hvert fall psykologisk.

Teatret gjør i Fulgetribunalet det psykologiske fysisk. I form av huset - et kjent symbol på jeget - og hagen, et kjent symbol på vekst.

Hagen kan også være et sted for synd, som i fortellingen om Adam og Eva. Jorda, som Allis graver så energisk i, representerer både død og liv – og liv fra død.

– Skam er en veldig isolerende følelse. Det er svært isolerende å føle at du står utenfor fellesskapet og synes du er annerledes og stygg og fæl. Agnes og Bagge er omtrent som i en Bergmannfilm, alene mot elementene på en øde øy. Mens de vokter på hverandre, utfordrer hverandre, sliter på hverandre og kjenner på seksuelle spenninger - uten å nå frem til hverandre, synes Benneche.

Allis-figurens isolasjon er imidlertid ingen soning som gjør noe godt mot de hun har forbrutt seg mot. Og det er høyst tvilsomt om den selvpålagte straffen får noen konsekvenser utover selvplaging og ytterligere isolasjon og skam. Benneche kjenner igjen mønstret.

– Det er vanlig at mennesker som har sterk skamfølelse ikke gjør noe for å reparere det de har gjort, det ligger i skammens natur å gjemme seg. Men skam over gjerninger vi har gjort, forteller oss at vi har brutt mot oss selv og vår indre kjerne. Skam vil, når den ikke unnvikes, gi muligheter for reparasjon og ny begynnelse.

Allis kunne ha kontaktet mannen sin, for eksempel. Det gjør hun ikke. Hun kunne ha gått mer ut blant folk og realitetsorientert seg. Dette er ikke noen skandale i kongehuset akkurat, og i motsetning til Sigurd Bagge har hun ikke drept noen. De er kanskje begge skyldige, men på veldig forskjellig nivå. Hvor blamert er hun egentlig? I vår tid går det meste ganske fort over. Hun kunne søkt profesjonell hjelp. Men hun gjør ikke noe av dette, og da blir skammen værende. Den bekrefter på denne måten det hun frykter: hun er ikke god nok. Hos Bagge kommer den ubearbeidede skyldfølelsen

Bagge og Allis utvikler et komplisert og destruktivt forhold.

133

 

frem i drømmer og mareritt. De får ikke fred.

AKTIV OG PASSIV SONING

– Å føle skam viser at man er et moralsk subjekt som vet når man er skyldig i noe, så i utgangspunktet – hvis ikke skam er noe som er blitt påført individet for eksempel ved overgrep – er skammen en god og nødvendig følelse, sier professor i etikk Paul Leer-Salvesen, og legger til: – Noen terapeuter vil fjerne skammen helt. Jeg tror ikke det er noen god ide, jeg vil helst ikke leve i et skamløst samfunn.

Leer-Salvesen er mer opptatt av skyld og soning enn av skam.

Han forteller at ordet soning har samme gammelgermanske opphav som ordet synd. Det betyr noe som har gått sund, altså noe som må repareres.

- Det finnes to hovedformer for soning: passiv og aktiv. Passiv soning består i at noen andre sørger for at den som har begått en ugjerning soner i fengsel, ved bot eller ved å betale offeret selv eller offerets familie. Aktiv soning kan være samfunnsarbeid i stedet for fengsel, men består i at individet selv foretar seg noe for å gjøre det godt igjen - alt fra en unnskyldning til frivillig arbeid. Vi gjenfinner både aktiv og passiv soning i Bibelen og andre religiøse tekster, i de fleste samfunn – og i dagliglivet, sier etikkprofessoren, som har vært fengselsprest og hørt mang en drapsdømt fange snakke om skyld og soning.

– En av dem sa til meg:«Når straffen er ferdigsonet, er min skyld ikke over. Den vil jeg bære på skuldrene så lenge jeg lever.»

BYGGER KJØKKEN SOM SONING

I «Fugletribunalet» bygger Bagge en båt til Allis, som er blitt hans substitutt-kone, kanskje som en soningsgave til sin avdøde 134

«Skam vil, når den ikke unnvikes, gi muligheter for reparasjon og ny begynnelse.»

CECILIE BENNECHE

kone. Leer-Salvesen gjenfinner hverdagsvarianten av dette i alle ektemennene som har begått sidesprang og som forsøker å gjøre det godt igjen ved å være litt ekstra hendige i huset. Det er jo ikke alle menn som er så flinke til snakke, noe de deler med fiksjonsfiguren Bagge. De tause mennene arbeider med nevene i stedet.

– Tenk på alle de utro mennene som soner ved å bygge hele kjøkkener til konene sine. Eller de bygger hagemurer, eller de legger fliser på badet, sier Leer-Salvesen.

– Dessverre, fortsetter han, er ikke slike soningsgaver ofte ikke nok. Mennesker gjør mye mot hverandre som ikke lar seg reparere.

– Da kan man sone symbolsk.

I eldre tider hadde de flere måter å gjøre dette på enn vi har. I middelalderen kunne man vise sin skyld ved å kle seg i sekk og aske og dra på pilegrimsferd.

SYNDEBUKKENE

Hvis vi går enda lenger tilbake i historien kunne skillelinjene mellom skyld og soning være mer uklare. Den fransk-amerikanske filosofen og historikeren René Girard skriver om syndebukken, som i menneskehetens barndom ikke kun var et språklig bilde, og som til å begynne med var et menneske, ikke et dyr. Gudene måtte blidgjøres, og en person ble pekt ut til å bære all skyld og bli ofret for at de andre skulle

bli skyldfri. Den utvalgte hadde gjerne lav status eller var lite tiltalende, eller kunne unnværes av andre grunner, som ikke hadde noe med skyld å gjøre.

– Det var et stort sivilisatorisk fremskritt da faktisk skyld ble knyttet til soning, og ofringspraksisen fortsatte uten mennesker. Jødedommen sluttet med menneskeofringer og ofret heller dyr, påskelammet ble rituelt ofret hvert år. Vi kjenner det igjen i hvordan Jesus blir kalt Guds lam, sier Leer-Salvesen.

Han tilføyer: – Men vi har jo ikke helt sluttet med menneskelige offerlam, da.

Se bare på hvordan fotballag som taper kamper «ofrer» treneren sin, selv om han ikke er noen dårlig trener. Og en bedrift som har blitt avslørt som korrupt, ofrer lederen sin nærmest som et ritual - enten han er skyldig eller ei. Da er liksom alt i orden igjen.

KANSKJE FINNES DET HÅP

Slutten på Ravatns «Fugletribunalet» er, i hvert fall nesten, et menneskeoffer. Bagge har allerede ofret båten som hans kone falt ut av da hun druknet, ved å sette seremonielt fyr på den. Så står kanskje Allis for tur.

Allis forteller Bagge om Balder - den fagre, gode guden i norrøn mytologi. Og nettopp Balder inngir kanskje litt håp på slutten.

– Der ser jeg litt forskjell fra Ravatns bok til sceneversjonen, sier Benneche.

– På scenen vet vi ikke hvordan det går til slutt. På scenen er begge to kanskje så oppspist av skam at de ikke kan bedømme sin skyld og gjøre forsøk på å sone eller komme videre. I boken er både Balder og fugl Fønix tydeligere. Kanskje får Allis orden på den gjengrodde hagen.

Kanskje kan skyld sones og utslettes og en ny verden oppstå.

Kanskje finnes det håp.

Noen relasjoner kan bli nesten selvutslettende, slik Allis blir overfor Bagge. I stykket sier Allis til Bagge at hun er den han helst vil at hun skal være.

Allis har skaffet seg noe å skamme seg over slik at hun slipper å kjenne på den indre og dypere skammen over hvem hun er, mener psykolog Cecilie Benneche. Allis søker noe som er ganske fornedrende, og dessuten selvutslettende.

135

«All the world’s a stage, and all men and women merely players.» Shakespeare sa det i As You Like It, men er det sant i dag – i helt direkte betydning?

Kjenner vi oss igjen ved å se personer agere på en scene? Spiller rollefigurene ut våre egne konflikter og seire og nederlag, vår sorg, våre ambisjoner, vår skyld og anger, vår virketrang og vår livskraft, slik at vi tilskuere kjenner oss igjen? Eller er teatret utdatert som arena for erkjennelse, danket ut av film, TV, nettspill og andre nyere fenomener?

Magasinet Plot har tatt sjansen på at det ennå er liv i teatret – en av de eldste kunstarter – og sett en rekke nyere oppsetninger på norske scener med innholdsbriller. Det er altså ikke primært hvordan teaterstykkene er bygget opp og iscenesatt som her er vurdert, men hva man som publikummer kan dra ut av dem av de spørsmål som vi alle baler med i våre egne liv. Bevisst har magasinet valgt både eldre dramaer og nyere dramatikk. Plot-journalist Nina Kraft tok med seg en person som gjest til hvert teaterstykke, og intervjuet vedkommende etterpå: – Hva fikk du ut av dette?

– Ble du berørt?

– Hvilken betydning har det for oss i dag?

Utgitt i samarbeid med magasinet Plot ISBN 978-82-92922-44-6

www.efremforlag.no