Klassisk tro – kirke i endring
Eirik-Kornelius Garnes-Lunde & Boe Johannes Hermansen (red.)
Klassisk tro – kirke i endring
+
FBB ved 100-ĂĽrsjubileet đ&#x;œŠ
efre m | FBB
B oken er utgitt av FBB – Foreningen for bibel og bekjennelse på
efrem forlag as. FBB har selv redaksjonelt ansvar for utgivelsen. © : FBB 2019 | fbb.nu © : efrem Forlag AS 2019 | www.efremforlag.no ISBN : 978-82-92922-60-6 Omslag og sats : Øyvind Lerø grafisk design
Satt i : tisa pro 11/14
Papir : serixo 100g
Trykk : Dardedze Hologrāfija
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med efrem forlag as er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Klassisk tro – kirke i endring
Innhold
Forord 7 «Disse ting skjedde som eksempel for oss» : Om den teologiske og økumeniske betydning av det lutherske prinsipp sola Scriptura 13 Knut Alfsvåg Lutherdommens stilling i verden : En kort statusrapport om den verdensomspennende lutherdommen ved 500-å rsjubileet for reformasjonen 35 Albert B. Collver III Forankring og fornyelse : Foreningen for Bibel og Bekjennelse 1919–2019 67 Ole Fredrik Kullerud Hvorfor bry seg om klima når jorden skal bli ny? : Klimakrise og bekjennelsestroskap 109 Tove Rustan Skaar FBB som sekundant i kampen for det ufødte liv 135 Ragnar Andersen FBB og diskusjonen om kvinnelige prester 161 Knut Alfsvåg Skriftprinsippet og skriftsynene 191 Odd Sverre Hove Bibel og bekjennelse i USA for 100 år siden 211 Alf Danbolt Hva sier de i dag? : intervju med tidligere formenn i fbb 241 Han har tjent 12 FBB-formenn : Intervju med foreningens daglige leder 257 Eirik-Kornelius Garnes-Lunde Har FBB og de luthersk-konfesjonelle noen fremtid? 283 Jan Bygstad Sentralstyrets medlemmer : perioden 1919–1994 301 5
FBB 100 år | Klassisk tro – kirke i endring
Forord Det er ikke uten grunn vi har gitt dette festskriftet tittelen Klassisk tro – kirke i endring. For nettopp slik kan vi beskrive de hundre årene av For Bibel og Bekjennelse (FBB) sin historie. Det norske kirkelandskapet, og ikke minst Den norske kirke (Dnk), har på mange måter endret seg. FBB har derimot i det store og det hele stått fast på overbevisningen som førte til opprettelsen av foreningen. Fortsatt kjemper FBB for at den klassisk kristne tro, som er overgitt til oss i Bibelen og bekjennelsen, skal få råde i både kirkene og den enkelte kristnes liv. I oktober 2019 er det 100 år siden FBB ble stiftet under navnet Bekjennelsestro Presters Broderkrets, som regel bare kalt «Broderkretsen». I 1959 skiftet navnet til Prestelaget for Bibel og Bekjennelse. I 1979 forsvant «Prestelaget», da foreningen ble åpnet for andre enn teologer. Siden har navnet vært For Bibel og Bekjennelse. Det er ikke bare navnet som har endret seg. FBB var fra første stund innvevd i svært mye av det som skjedde i Dnk. Foreningens ledelse besto av teologiske professorer og andre sentrale kirkeledere som var engasjert av det som skjedde på kirkefronten. I dag er situasjonen en helt annen. Ingen av Dnks biskoper er medlem i FBB, og det er også få menighetsprester i aktiv tjeneste igjen. 7
FBB | Klassisk tro – kirke i endring
Rekrutteringen til FBB de siste tiårene har i hovedsak skjedd blant lekfolk og engasjerte fra andre lutherske kirker og organisasjoner. Denne historiske utviklingen redegjør et par av artiklene i denne boken for. Men uansett popularitet og medlemsmasse ser FBB det fortsatt som en viktig oppgave å holde troens og frelsens fundament høyt i ære. Når FBB nå utgir dette jubileumsfestskriftet, er det ikke første gang. For også i forbindelse med tidligere jubileer har foreningen publisert bøker. I anledning 50-årsjubileet for foreningen utga FBB Troen kan ikke tie. Ti år senere kom Ånden og kirken. Ved 75-årsjubileet ble Skriften tro – kirken tro publisert. Og nå ved 100-årsjubileet har festskriftet altså fått tittelen Klassisk tro – kirke i endring. Artiklene spenner vidt i temavalg, men dekker likevel ikke på langt nær alle de spørsmål FBB ønsker å sette på dagsorden. Vi opplever likevel at artiklene i dette festskriftet kaster lys over viktige historiske og aktuelle perspektiv ved Bibelen og bekjennelsen. Noen artikler er av fagteologisk art, andre har et mer populærteologisk preg. Vi vil takke alle bidragsytere for stor imøtekommenhet og gode artikler. Takk også til Efrem forlag for positiv interesse og godt samarbeid, til Sondre Frøyland Svenseid for korrekturlesing og ellers til alle som på ulike måter har vært med på å gjøre dette festskriftet til virkelighet. Sentralstyret i FBB har oppnevnt sokneprest Eirik-Kornelius Garnes-Lunde og FBBs daglige leder Boe Johannes Hermansen som redaktører. Vi ber om at dette festskriftet kan gi veiledning og inspirasjon i tjenesten for Kirkens Herre. Oslo/Råde juli 2019 Eirik-Kornelius Garnes-Lunde og Boe Johannes Hermansen
8
«Disse ting skjedde som eksempel for oss» Om d en teologiske og øku me ni s k e bet yd ning av det luthers k e p r ins ip p s ola S cri p tura
Knut Alfsvåg
FBB 100 ĂĽr 2019
Opprinnelig publisert i Dialog 55 (2016), 202–209. Oversatt og bearbeidet av forfatteren.
đ&#x;œŠ knut alfsvĂĽg er professor i systematisk teologi ved VID Misjonshøgskolen i Stavanger, formann i FBB og formann i Nord-europeisk Luther-akademi (NELA). Tidligere misjonĂŚr i Japan for Det Norske Misjonsselskap (NMS). Bosatt i Stavanger.
Klassisk tro – kirke i endring
«Disse ting skjedde som eksempel for oss» Om d en teologiske og øku m e nis k e b et yd n ing av det luthersk e p r ins ip p s ola S cri p tura
1 | Skriften alene? sola scriptura, altså det prinsipp at kirken skal leve ved Bibelen alene, anses gjerne som kjernen i den protestantiske reformasjon. Prinsippet kan likevel synes å være håpløst naivt. Ingen har noensinne lest noe alene i den forstand at lesningen har foregått uavhengig av forutsetninger og kontekst. Alle tekster kommer med en historie og blir fortolket i en sammenheng, og det gjelder i særdeleshet en tekst som er så tungt belastet med tolkningshistorie som det Bibelen er. På den annen side viser kristen tro og praksis til Bibelen som noe spesielt. Det gjelder alle konfesjoner, ikke bare protestanter. Når kristne samles til gudstjeneste, leser de fra Bibelen som den viktigste eller eneste kilde til guddommelig åpenbaring, de sammenfatter dens viktigste innhold i trosbekjennelsen, de gjentar noen av dens bønner og rekapitulerer noen av dens viktigste 13
FBB | Klassisk tro – kirke i endring
begivenheter i liturgien, og forklarer et aspekt av dens budskap i prekenen.1 Alt dette har vært svært stabilt gjennom kirkens historie. Selv om ikke alle konfesjoner fullt ut aksepterer den lutherske forståelse av sola Scriptura, er det likevel mye som tyder på at dette prinsippet ivaretar en økumenisk forståelse av Bibelens spesielle autoritet og betydning. Hvorfor er dette slik? Hvorfor har kristne gjennom århundrer gjenfortalt historiene og gjentatt bønnene i Bibelen i liturgien og vist til Bibelens innhold som det viktigste eller eneste grunnlag for kirkens lære? Kan det hende at det består en relasjon mellom kirken og Bibelen som uttrykket sola Scriptura, til tross for dets tilsynelatende naivitet, prøver å hente fram? Kan dette omstridte uttrykket selv ha en økumenisk betydning? Kan en forståelse av dette uttrykket som ser det i lys av dets historiske kontekst og implisitte antagelser, være nyttige også for samtidige forsøk på å finne en vei framover for den kristne kirke både i et lokalt og et økumenisk perspektiv? Dette er de spørsmål jeg ønsker å undersøke i denne artikkelen. Jeg vil gjøre det ved først å si noe om hvordan den bibelske kanon ble til, og så drøfte i hvilken grad den lutherske reformasjon kan ses som et forsøk på å gjenvinne den oldkirkelige kanon-forståelse i en tid hvor den var blitt kontroversiell. En slik historisk forankret forståelse av Sola Scriptura-prinsippet har imidlertid implikasjoner også for vurderingen av den viktigste nyorientering i bibelsk hermeneutikk (fortolkninglære) i tiden etter reformasjonen, nemlig innføringen av kritisk bibelforskning fra opplysningstiden av. Jeg vil derfor også si noe om denne endringen. Etter en slik gjennomgang av hvordan kirken gjennom historien har prøvd å fastholde forståelsen av Bibelen som sin viktigste læreautoritet, vil det forhåpentligvis være mulig å gi i det minste noen antydninger av hvordan vi bør nærme oss samtidens utfordringer. 1 Kvekerne er unntaket som bekrefter regelen. 14
Knut Alfsvåg | «Disse ting skjedde som eksempel for oss»
2 | Bibelens og kirkens opphav Kirken har aldri vært uten Bibelen. Det kirken kaller Det gamle testamente (GT), er som en forholdvis fast skriftsamling eldre enn kirken,2 og fortolkningen av disse skriftene var en vesentlig oppgave både for Jesus og apostlene slik disse er gjengitt i Det nye testamente (NT). Sentralt i den kristne fortolkning av GT var overbevisningen om at Jesus gjennom sin undervisning og de sentrale begivenheter i sitt liv hadde vist seg å være oppfyllelsen av profetiene om en framtidig Messias.3 Fortellingen om Jesus ble derfor ansett som fortsettelsen av den gammeltestamentlige åpenbaring, og kirken ble til som fellesskapet av jøder og hedninger som så troen på Jesus som Messias som kjernen i sin tro.4 Den første generasjon av kristne opprettholdt trosinnholdets integritet ved å lytte til apostlene. Da de døde, ble deres skrifter og skriftene som var nært forbundet med dem, tatt i bruk som hellige tekster på linje med GT. Apostlene ble på denne måten teologiske autoriteter på linje med GTs forfattere, og Jesus, som hadde gitt apostlene deres autoritet, ble dermed forstått som likeverdig med den Gud som hadde autorisert profetene.5 Kanonisering av NT hang på denne måten nært sammen med kirkens forståelse av seg selv som fellesskapet av dem som trodde på Jesus som Herren.6 Den bibelske kanon og bekjennelsen og feiringen av troen på Jesus kom derfor svært tidlig til å henge nært sammen som iden2 Jf. referansen til de tre deler av den jødiske kanon, Loven, Profetene og Skriftene, i Luk 24,27. 3 Jf. f.eks. «det som står om ham» i Luk 24,27, og Apg 2,22–36. 4 Jf. Ef 2,14–18. 5 Jf. Ef 2,20 og Joh 10,30. 6 Se Tomas Bokedal, The Formation and Significance of the Christian Biblical Canon: A Study in Text, Ritual and Interpretation, London: Bloomsbury, 2014. Allerede den første kristne bekjennelse «Jesus er Herre» inneholder derfor kjernen i den kristne kanon som en enhet av GT og NT. 15
FBB | Klassisk tro – kirke i endring
titetsmarkører for det kristne fellesskapet. Ved å bruke den apostoliske Kristus-forkynnelse som hellig tekst bekjente de kristne sin tro på Kristus, samtidig som de feiret sentrale hendelser i hans liv som avgjørende begivenheter i det frelsesdrama som begynte med utvelgelsen av Abram. På denne måten fastsatte de også de sentrale fortolkningsprinsippene for de bibelske skriftene. De handlet alle først og fremst om Kristus (den historiske mening) og fortalte en historie hvor de troende fant seg selv inkludert (den figurlige eller tropologiske mening).7 Å forstå seg selv som en del av det de hellige tekster handler om, var allerede en del av den bibelske kanon,8 og er et kjerneelement både i kirkefedrenes og middelalderens bibelfortolkning.9 Utover dette var det ingen strenge krav til enhetlighet hverken når det gjaldt hvilke skrifter en regnet til kanon eller reglene for hvordan de skulle fortolkes.10 Det var likevel visse grenser både når det gjaldt kanon og fortolkning. For å bli ansett som kanonisk måtte et skrift kunne betraktes som et apostelskrift som utfoldet fortellingen om den oppstandne som Herren for Guds folk på dets vei mot det himmelske riket. Skrifter som enten var for nye til å kunne knyttes til apostlene eller deres nærmeste medarbeidere, 7 Til denne distinksjonen se Lewis Ayres, «Patristic and Medieval Theologies of Scripture», i Justin S. Holcomb (red.), Christian Theologies of Scripture: A Comparative Introduction, New York and London: New York University Press 2006, 11–20. 8 Fortellingen om uttoget fra Egypt i 2 Mos 12 gis i form av forskrifter for den liturgiske feiring av denne begivenheten. Det som skjedde på veien fra Egypt til de lovede land, kalles av Paulus for «eksempler» (týpoi) for de troendes erfaringer (1 Kor 10,6), og nattverdfeiringen skal skje «til minne» (anánmnesis) om det som hendte. 9 Ifølge Bokedal er det en nær sammenheng mellom denne måten å lese Bibelen på og Hans Georg Gadamers forståelse av hermeneutikk som delaktighet i tradisjon. Se Bokedal, Formation and Significance of the Christian Biblical Canon, 21–30. 10 Ayres, «Patristic and Medieval Theologies of Scripture», 15, foreslår derfor «at vi tenker på Skriften i oldkirken og middelalderen som den viktigste ressurs for den kristne fantasi». 16
Knut Alfsvåg | «Disse ting skjedde som eksempel for oss»
eller som ble oppfattet som avvikende i forhold til de sentrale lærepunkt i de viktigste skriftene, ble ikke akseptert som hellige tekster. Kriteriene for kanonisitet, fortolkning og lære ble slik utviklet i fellesskap.11 Dette kan vi se i skriftene til Ireneus, som kritiserte gnostikerne både for manglende proveniens og for avvikende lære.12 Det samme gjenspeiles også i kirkens usikkerhet overfor Hebreerbrevet. Innholdet i dette skriftet er en fortolkning av Jesu død som oppfyllelse av den gammeltestamentlige offertjeneste. Slik bekrefter og utdyper det et sentralt element i den nytestamentlige teologi. Men den tilsynelatende fornektelse av omvendelsens mulighet i Hebreerbrevet 6,6 og 10,26 ble oppfattet som problematisk. At skriftet ble akseptert som en del av bibelske kanon, innebar imidlertid at også disse avsnitt måtte fortolkes i samsvar med hovedpoenget i åpenbaringen.13
3 | Senmiddelalderens nyorientering og dens konsekvenser Ifølge Lewis Ayres var middelalderens fortolkningsmetoder i alt vesentlig identiske med oldkirkens.14 Det inntraff imidlertid en vesentlig endring i og med den såkalte via moderna i det 14. århundre først og fremst representert ved William Ockham (1285–1347). Her ble den bibelske forståelse av delaktighet, som 11 Til denne problemstillingen se Bokedal, Formation and Significance of the Christian Biblical Canon, kapittel 9: «The Logic of the Christian Canon: Authority, Integrity, Criterion». 12 Jf. David S. Yeago, «The Spirit, the Church, and the Scriptures: Biblical Inspiration and Interpretation Revisited», i James J. Buckley og David S. Yeago (red.), Knowing the Triune God: The Work of the Spirit in the Practices of the Church, Grand Rapids and Cambridge: Eerdmans 2001, 49–93, 56; se også Bokedal, Formation and Significance of the Christian Biblical Canon, 288–301. 13 Yeago, «The Spirit, the Church, and the Scriptures», 83. 14 Ayres, «Patristic and Medieval Theologies of Scripture», 17. 17
FBB | Klassisk tro – kirke i endring
understreket bibelfortellingenes evne til å omfatte et mangfold av referanser, erstattet av nominalismens krav om enkelhet og entydighet.15 En konsekvens av denne dreining fra mangfold til entydighet var at en ikke lenger kunne se den bibelske fortellingen som den overordnede fortelling, som alle andre fortellinger måtte innordnes i for å framstå som meningsfulle. Den ble i stedet sett på som en fortelling som eksisterte side om side med andre fortellinger, som i gitte situasjoner kunne anses som viktigere og mer meningsfulle. Gjennom århundrene som gikk forut for denne endringen hadde den dobbelte fortolkning av Bibelens kristologiske og tropologiske mening blitt videreutviklet til den såkalte quadriga- metoden, som skilte mellom tre forskjellige varianter av det tropologiske: Den anagogiske eller eskatologiske, den tropologiske eller moralske, og den typologiske eller figurlige. Via moderna- tilnærmingen avviste denne bibellesningstradisjonen. Den kristologiske mening ble redusert til en rent historisk referanse, og den aktuelle betydning av denne referansen måtte begrunnes rasjonelt og gjennom en separat operasjon.16 Dette ledet til en sekularisering av bibelfortolkningen, ettersom Bibelen nå ble utlagt i samsvar med en mer innenverdslig orientert virkelighetsforståelse. At fellesskapet av de troende skulle finne seg selv inkludert i og utlagt av den bibelske fortellingen, blir da et irrelevant perspektiv.17 Resultat var at verden mistet sin «transcendente 15 Når det gjelder avvisningen av delaktighet til fordel for entydighet i via moderna, se Knut Alfsvåg, What No Mind Has Conceived: On the Significance of Christological Apophaticism, Leuven, Paris, Walpole: Peeters, 2010, 109–115. 16 Gerard Loughlin, «The Basis and Authority of Doctrine», i Colin E. Gunton (red.), The Cambridge Companion to Doctrine, Cambridge: Cambridge University Press 1997, 41–64, 47. 17 Dette er et hovedpoeng i Scott W. Hahn og Benjamin Wiker, Politicizing the Bible: The Roots of Historical Criticism and the Secularization of Scripture 13001700, New York: Crossroad, 2013, som belegger det med studier av Marsilius av Padua, Ockham, Machiavelli, Descartes, Hobbes, Spinoza og Locke. De prøver også å inkludere Hus og Luther i denne fortellingen, men etter min 18
Knut Alfsvåg | «Disse ting skjedde som eksempel for oss»
forankring» og derfor «måtte finne sin egen vei».18 Hva frelsesforståelsen angår, ledet dette til synergisme (samvirkelære), og hva gudsforståelsen angår, ble resultatet vilkårlighet. Begge deler finnes i William Ockhams tenkning.19
4 | Reformasjonens reaksjon Denne utviklingen framprovoserte flere reaksjoner, og den viktigste av disse var den lutherske reformasjon.20 Luther gjenoppretter tanken om at det er Guds ord slik det er gjengitt i Bibelen, som skaper verdens og de troendes virkelighet. Dette er helt sentralt i hans hermeneutikk. For Luther gjelder dette både i skapelsens21 og frelsens sammenheng. Hva det siste angår, så framstiller han oppdagelsen av hvordan Guds rettferdighet overføres til den troende ved hjelp av Bibelens ord, som kjernen i sitt teologiske gjennombrudd.22 Dessuten viser han gjennomgående til Guds ords skaperkraft som det som skaper og oppholder troen. oppfatning uten hell. 18 Louis Dupré, «The Dissolution of the Union of Nature and Grace at the Dawn of the Modern Age», i Carl E. Braaten og Philip Clayton (red.), The Theology of Wolfhart Pannenberg, Minneapolis: Augsburg Pub House 1988, 95–121, 102. 19 Hva Ockhams synergisme angår, se Bengt Hägglund, Teologins historia: En dogmhistorisk översikt, Lund: LiberLäromedel, 1975, 177; når det gjelder hans forståelse av Gud som ubetinget, og dermed vilkårlig, frihet, se Hahn og Wiker, Politicizing the Bible, 50–53. 20 Ifølge Louis Dupré, Passage to modernity: An essay in the hermeneutics of nature and culture, New Haven: Yale University Press, 1993, 186–220, er det Nikolas Cusanus, Erasmus av Rotterdam, Luther, Calvin og Cornelius Jansen som er den tidlige modernitetens viktigste motstandere. 21 Jf. utleggelsen av skapelsen i Lille katekisme som troen på at «Gud har skapt meg» og på «at han rikelig og daglig forsørger meg med alt jeg trenger til legeme og liv». Jens Olav Mæland (red.), Konkordieboken: Den evangelisk- lutherske kirkes bekjennelsesskrifter, Oslo: Lunde, 1985, 283–284. 22 Hans egen framstilling av dette gjennombruddet står i Martin Luther, Verker i utvalg, oversatt av Inge Lønning, Tarald Rasmussen og Sigurd Hjelde, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1979–83, bind 1, 18. 19
FBB | Klassisk tro – kirke i endring
En kjernetekst når det gjelder Luthers forståelse av dette punkt er avsnittet om Skriftens klarhet i Om den trellbundne viljen (1525).23 På denne måten vender Luther tilbake til prinsippene fra den kirkefedrenes og middelalderlige bibellesning både ved at han gjenoppretter forståelsen av Bibelens historiske mening som den kristologiske mening, og ved at han gjenoppretter den tropologiske mening gjennom sin insistering på at leseren alltid er inkludert i den bibelske fortellingen.24 Luther bruker sjelden uttrykket «sola Scriptura», og han bruker det aldri i den prinsipielle betydning det siden fikk. Han delte den tradisjonelle oppfatning av Skriftens prioritet, men hos ham var dette nært knyttet til forståelsen av hvordan Gud er den som skaper virkelighet gjennom sitt ord. Den kritiske brodd i Luthers «sola» (alene) er derfor først og fremst rettet mot samvirkelæren hos via moderna-teologene, ikke mot betydningen av trosbekjennelsen, liturgien eller prekentjenesten. For Luther er disse ting tvert imot de avgjørende kjennetegn på Skriftens rette bruk.25 Dette er godt oppsummert i Den augsburgske bekjennelse (CA), som gir det tydeligste uttrykk for sin bibelforståelse i artikkelen om kirken.26 Kirkefedrenes forståelse av den gjensidige avhengighet mellom kirke, kanon og bekjennelse er altså avgjørende også 23 Luther, Verker i utvalg, 4,125–128. 24 Moderne teologer som leser sin egen sekulariserte forståelse av det historiske inn i Luthers tekster, har gjentatte ganger hevdet at Luther forkastet den allegoriske fortolkningen. Det gjorde han ikke, men han «begrenset dens anvendelse … og presiserte dens betydning» (Scott Hendrix, «Luther Against the Background of the History of Biblical Interpretation», Interpretation 37 (1983), 229–239, 231). Til denne problemstillingen se også Jan Lindhardt, Martin Luther: Erkendelse og formidling i renæssancen, København: Borgen, 1983. 25 Jf. hans insistering på trosbekjennelsen som Bibelens sakssvarende sammenfatning både i Om den trellbundne vilje (Luther, Verker i utvalg, 4,235) og i Om konsilene og kirken (1539; Martin Luther, Skrifter om Kristus, frelsen og kirken, oversatt av Knut Alfsvåg, Sigurd Hjelde og Joar Haga, Oslo: Luther forlag, 2017, 219). 26 Artikkel 7: «Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett» (Mæland (red.), Konkordieboken, 31). 20
Knut Alfsvåg | «Disse ting skjedde som eksempel for oss»
for den lutherske reformasjonens selvforståelse.27 Luther var selv opplært i via moderna, og hans forståelse av forholdet mellom tro og fornuft er ofte blitt kritisert for å være fanget i den ockhamistiske, fideistiske og sekulariserende forståelse av tro og fornuft som uavhengige av hverandre. Etter min oppfatning er dette en feilaktig kritikk.28 Luther var uttrykkelig og konsekvent kritisk til via moderna både når det gjaldt erkjennelseslære, virkelighetsforståelse og frelsesforståelse.29 Hans forståelse av skaperkraften i Guds ord ble derfor utfoldet i form av en semantisk teori uten spor av den understrekning av entydighetens betydning som vi finner i via moderna.30 For Luther er det Gud som åpenbart i Kristus som er virkelighetsforståelsens fundament både når det gjelder natur og historie, og som derfor er den meningsfulle og troverdige nøkkel til utforskningen både av troen og livet. 27 Dette understrekes på en god måte i Najeeb G. Awad, «Should We Dispense with Sola Scriptura? Scripture, Tradition and Postmodern Theology», Dialog 47 (2008), 64–79. I sin diskusjon av Luther (s. 68) understreker Awad at Luther hverken aksepterte fortolkning forankret i «kirkens læreembete» eller «noen form for hermeneutikk basert på individualistisk fortolkning av tekstene. Han var overbevist om at Skriften, troen og kirkens fellesskap hører sammen». 28 For en gjendrivelse av denne kritikken slik den fins hos Alistair MacIntyre og John Milbank, se Knut Alfsvåg, «Contra Philosophos – the Lutheran Reformation as Critique of the Rationality of Modernity», i Göran Gunner og Carl-Henrik Grenholm (red.), Justification in a Post-Christian Society, Eugene: Pickwick Publications 2014, 192–206. 29 I tillegg til det som er anført i forrige fotnote, se også avvisningen av at det skulle være noen parallell mellom via moderna-forståelsen av Guds absolutte makt og Luthers forståelse av den skjulte Gud i Alfsvåg, What No Mind Has Conceived, 214–215, og i Theodor Dieter, «Luther as Late Medieval Theologian: His Positive and Negative Use of Nominalism and Realism», i Robert Kolb, Irene Dingel og L’ubomír Batka (red.), The Oxford Handbook of Martin Luther’s Theology, Oxford: Oxford University Press 2014, 31–48, 41. 30 Slik Luther så det, blir menneskelig delaktighet i den guddommelige realitet gitt gjennom metaforenes kraft; se Alfsvåg, What no mind has conceived, 226–238. 21
FBB | Klassisk tro – kirke i endring
5 | Oppløsningen av den lutherske enhet av kirke og kanon Avvisningen av modernitetens sekulariseringsprosjekt var imidlertid ikke vellykket. En av grunnen til det var at det splittet kirken, ettersom hverken de andre protestantene eller de romersk-katolske fullt ut kunne følge den lutherske insistering på foreningen av Kristus, kirke og kanon. Hos dem førte det til en mer ensidig understrekning av Bibelen som formell autoritet som gikk sammen med en avvisning av, eller en tilsvarende insistering på den formelle betydning av, kirkens tradisjon.31 Sistnevnte posisjon er representert av Konsilet i Trient (1545–1563). Dette viser som sin dogmatiske autoritet til Jesu og apostlenes lære slik den fins i de rette kanoniske bøker, som konsilet gir en liste over. En slik liste finnes ikke hverken i vedtakene fra de økumeniske konsiler eller i de lutherske bekjennelsesskrifter. Ifølge konsilet i Trient skylder en imidlertid å vise samme pietet og ærbødighet overfor kirkens uskrevne tradisjoner. Begrunnelsen for denne tokilde-teorien er ikke at kildene forutsettes å bekrefte hverandre – det ville være altfor nær den lutherske modellen – men det helt formelle argument at Gud er begges opphav.32 Tokilde-teorien 31 Sett fra logikkens synsvinkel er den patristiske og lutherske autoritetsforståelsen sirkulær: Kristus hersker i kirken gjennom bibeltekster som får sin autoritet fra Kristus slik han framstilles i de samme tekstene. Denne sirkulariteten, som innebærer at fortelling er viktigere enn logikk, er en viktig forutsetning for Augustins og Luthers predestinasjonslære. Fokus på formell autoritet er et forsøk på å bryte denne sirkulariteten, et forsøk som innebærer at forholdet mellom fortelling og logikk snus på hodet. Dette fører enten til en forståelse av det menneskelige subjekt som relativt uavhengig og dermed til en synergistisk frelsesforståelse, eller til den objektiverte framstillingen av supralapsarisk dobbel predestinasjon i senere kalvinisme. Se til dette Knut Alfsvåg, «Hvem kjente Herrens tanke, eller hvem var hans rådgiver? Til spørsmålet om den teologiske betydning av læren om den ukjente Gud», Tidsskrift for teologi og kirke 73 (2002), 243–260. 32 Philip Schaff (red.), The Creeds of Christendom, Grand Rapids: Baker Book House, 1977, 2,79–81. 22
Knut Alfsvåg | «Disse ting skjedde som eksempel for oss»
ble ikke oppfunnet ved denne anledningen, men den hadde aldri blitt betraktet som kirkelære før på konsilet i Trient.33 Det alternative, skjønt strukturelt tilsvarende, standpunkt, altså avvisningen av tradisjonen til fordel for Bibelen som formell autoritet, er noe vi finner i deler av den ikke-lutherske protestantisme. I ekstrem form finner vi dette hos gjendøperne, som angriper den konstantinske enhet av kirke og folk ved å avvise barnedåpen som ubibelsk selv om den bekreftes av en entydig kirkelig tradisjon.34 På samme måte avviser også svermerne tradisjonen, men hos dem skjer det til fordel for en lære om direkte inspirasjon som også er uavhengig av tekstlig formidling.35 I en mindre ekstrem form finner vi dette i de reformerte bekjennelsene. De følger konsilet i Trient ved å gi en (alternativ) liste over de kanoniske bøker, og skiller seg fra den lutherske tilnærmingen også ved å gi en mer rasjonelt ambisiøs og mindre tradisjonsorientert utleggelse av den kristne tro. For eksempel er argumentasjonen i Westminster Confession (1647) strukturert rundt tanken om Guds ære,36 og ikke som CA rundt kristologien i Den nikenske trosbekjennelse.37 33 Se Heiko A. Oberman, «Quo vadis, Petre? Tradition from Irenaeus to ‘Humani Generis’», i Heiko A. Oberman (red.), The Dawn of the Reformation, Edinburgh: T&T Clark 1992, 269–296. 34 Justo L. González, A History of Christian Thought 3: From the Protestant Reformation to the Twentieth Century, Nashville: Abingdon Press, 1987, 88–95. Lutheranerne forsvarte barnedåpen, til tross for at den ikke har entydig støtte i noen bibeltekst, fordi tradisjonen på dette punkt er entydig; se Mæland (red.), Konkordieboken, 370 (Store katekisme). 35 González, A History of Christian thought 3, 98–100. 36 Ifølge Westminster Confession artikkel 3 er poenget med den dobbelte predestinasjon å «manifestere Guds ære» (Schaff (red.), The Creeds of Christendom, 3,608). 37 Keith A Mathison, The Shape of Sola Scriptura, Moscow, ID: Canon Press, 2001, som bygger på Obermans forskning som jeg ovenfor har referert til, skiller mellom tradisjon I (den tidlige kirkes forståelse av sammenfall mellom Skriften og tradisjonen), tradisjon 0 (gjendøperne, og, ifølge Mathison, de evangelikale), tradisjon II (uavhengig muntlig tradisjon) og tradisjon III (pavelig 23
FBB | Klassisk tro – kirke i endring
Uten å la seg avspore av denne utviklingen fortsatte lutheranerne å utvikle forståelsen av det gjensidige forhold mellom Kristus og kanon. Det gjorde de både ved å understreke likheten mellom kirkefedrenes og sin egen kristosentriske bibelfortolkning,38 og ved å utforske en hermeneutikk som så på Bibelen som en Kristus-sentrert litterær enhet.39 Også den lutherske bibellesning begynte imidlertid nokså tidlig å vise en tendens i retning av å forstå Bibelen som formell autoritet. Dette ser vi allerede i Chemnitz’ polemikk mot tokilde-modellen fra konsilet i Trient. Hans forsvar for «sola Scriptura» er nemlig begrunnet i en forståelse av Bibelen som den ufeilbarlige, skrevne kopi av den opprinnelige åpenbaringen.40 Denne tendensen forsterkes av Johann Gerhards forståelse av inspirasjonen, som innebærer at det består fullstendig harmoni og motsigelsesfrihet mellom alle Bibelens deler.41 Luthers forståelse av Skriftens klarhet, som hang nært sammen med retorikkens lære om ordets overbevisningskraft, er altså blitt omgjort til en lære om Bibelen som en ufeilbarlig og motsigelsesfri dogmatikk-lærebok.42 Ved siden av forståelsen av Bibelens ufeilbarlighet). Det ligger nær den framstillingen jeg her har gitt. 38 Martin Chemnitz (1522–1586) utfoldet dette på en måte har gitt ham respekt også blant gresk-ortodokse; se J. Francis Watson, «Martin Chemnitz and the Eastern Church: A Christology of the Catholic Consensus of the Fathers», St Vladimir’s Theological Quarterly 38 (1994), 73–86. 39 De viktigste bidrag kom fra Chemnitz, Matthias Flacius Illyricus (1520–1575) og Johann Gerhard (1582–1637). Yeago, «The Spirit, the Church, and the Scriptures» gir en nyansert vurdering av deres bidrag. 40 Martin Chemnitz, Examination of the Council of Trent, oversatt av Fred Kramer, St. Louis, Mo.: Concordia Pub. House, 1971, I,1, seksjon 2. For et sammendrag av hans argumentasjon, se J.A.O. Preus, The Second Martin: The Life and Theology of Martin Chemnitz, St. Louis: Concordia Publishing House, 1994, 221–222. 41 Se Yeago, «The Spirit, the Church, and the Scriptures», 80, som også gir sitater fra Gerhards avsnitt om Den hellige skrift i hans Loci Theologici. 42 Til dette aspektet ved den lutherske ortodoksi, se Bengt Hägglund, Die Heilige Schrift und ihre Deutung in der Theologie Johann Gerhards: Eine Untersuchung über sas altlutherische Schriftverständnis, Lund: Gleerup, 1951, 209–212, og Gottfried Hornig, «Lehre und Bekenntnis im Protestantismus», i Carl Andre24
Knut Alfsvåg | «Disse ting skjedde som eksempel for oss»
budskap som det som forener fellesskapet av dens fortolkere som de som sakssvarende bibellesere, plasserte en altså dens formelle autoritet sikret med en teori om dens ufeilbarlighet og fullkomne motsigelsesfrihet.
6 | Bibelens moderne fangenskap og muligheten for dens befrielse Ved å forsvare Bibelens autoritet ved hjelp av teorier om dens historiske og læremessige ufeilbarlighet gjorde imidlertid den protestantiske ortodoksi seg avhengig av forestillinger om sannhet og rasjonalitet som avvek fra dem som opprinnelig hadde styrt dannelsen av den bibelske kanon. Deres bibelforståelse var derfor ikke holdbar i det lange løp. Hvis det er slik at det integrerende perspektiv bak den samling av tekster vi kjenner som Bibelen, er at de oppretter og opprettholder kirken som et troende og bekjennende fellesskap gjennom sine narrative og performative kvaliteter, så er det å ville forsvare Bibelens autoritet ved å se etter bevis for at dens perfeksjon og motsigelsesfrihet et håpløst prosjekt. Den kritiske bibelforskning som ble utviklet på opplysningstiden, forstod dette. Den var imidlertid selv fanget av modernitetens forutsetninger. Det gjorde at muligheten for å vende tilbake til den førmoderne bibelforståelse som var avgjørende for reformasjonen i dens tidlige fase, ikke en gang var innenfor horisonten.43 Resultatet av det moderne og kritiske arbeidet med Bibelen var derfor en ensidig reduksjon av referansen for den bibelske sen (red.), Handbuch der Dogmen- und Theologiegeschichte, Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht 1988, 71–287, 77–86. 43 Jf. vurderingen i Yeago, «The Spirit, the Church, and the Scriptures», 78: «Modernist hermeneutics covertly trades on the very understanding of scriptural authority it deplores in fundamentalism.» Det eneste viktige unntak i det 18. århundre er Johann Georg Hamann (1730–1788); se Oswald Bayer, A Contemporary in Dissent: Johann Georg Hamann as Radical Enlightener, oversatt av Roy A. Harrisville og Mark C. Mattes, Grand Rapids: Eerdmans, 2012. 25