Fra Luther til Peter – en pilegrims bekjennelser [utdrag]

Fra Luther til Peter

DA G Ø I V I N D Ø S T E R ENG

Fra

LUTHER til PETER

– en pilegrims bekjennelser

efrem forlag 2017

© Efrem forlag 2017 www.efremforlag.no illustrasjon omslag: Caspar David Friedrich, Munken ved havet Omslag og sats : Øyvind Lerø skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 Papir: 70 g Holmen Book Cream Trykk: Dardedze Holografia, Latvia ISBN: 978-82-92922-49-1

Sent kom jeg til å elske deg, du skjønnhet så gammel, så evig ny.

St. Augustin Hold Kristus hellig som Herre i hjertet.

1Pet 3,15

INNHOLD

9 prolog

13 en bestefar og et kall 19 arv og miljø 31 på vei mot de trange rom 37 til kildene – et teologistudium 53 eksodus i – kirkesyn i endring 79 fra konfesjonell lutheraner til økumenisk kristen 99 på kallets vei – den hellige tjenesten 139 kirkelig fellesskap – en opprydning 167 carissimi 217 eksodus ii – utgangen av den norske kirke 235 sammen med alle de hellige – om kirkens tro 251 maria, rettferdiggjørelse ved tro, skjærsilden og helgenene 275 peter

PROLOG t i t t el e n på denne b oken er: Fra Luther til Peter – en pilegrims bekjennelser. Egentlig kunne jeg ha kalt den fra Ludvig Hope til Peter, for min pilegrimsvandring har på sett og vis vært lenger enn det veistykke det er fra Martin Luther tilbake til den kirken han opprinnelig kom fra.

Ludvig Hope utformet i sin tid et helt særegent kirkesyn som kom til å forme identiteten til Norges største misjonsorganisasjon, Norsk Luthersk Misjonssamband. Her skulle også min første identitet som kristen dannes, her fikk min vandring sitt utgangspunkt. Det ble en lang vei å gå fra denne egenartede utgaven av lutherdommen og helt tilbake til Den katolske kirke.

Vandringen har vært en omfattende orienteringsprosess.

Historien som følger er en personlig reise, og derfor høyst subjektiv. Den er min. Noen vil kanskje kjenne seg igjen i deler av min fortelling. Andre vil muligens se etter svar på spørsmål de har stilt langs sin egen pilegrimsvei, gjeldende tro, teologi, kirketilhørighet og liknende. Atter andre vil kanskje synes min historie er langt fra deres, men at den likevel berører noe allment og universelt i det å være menneske og kristen.

Dette er ikke noen selvbiografi, for den ville ha inneholdt mye jeg her har utelatt. Jeg vil ta leseren med på en reise, som – steg for steg – har ledet meg frem til utfordrende valg og dyptgripende endringer.

Jeg vil fortelle om de miljøene som har formet meg og de 9

spørsmål det har vært viktig for meg å få avklart underveis i livet, og om de svar jeg har funnet. De har alle med teologi å gjøre, uten at jeg tar mål av meg til å skrive utførlig om alle de teologiske spørsmålene jeg berører. Poenget er ikke å drøfte teologiske spørsmål i sin fulle bredde, men å peke på faktorer som har ført meg dit jeg er i dag. Jeg skriver ikke en troslære, men beretter om en trosvandring.

Den engelske forfatteren og journalisten, Gilbert K. Chesterton, hadde bakgrunn som fritenker og agnostiker. Han fant selv veien til Den katolske kirke. I en av sine bøker skriver han at Kirken er et hus med hundrevis av porter, men ikke to konvertitter kommer inn fra nøyaktig samme kant. Hans vei inn i Den katolske kirke var ganske annerledes enn min, men det han fant, og som jeg har funnet i Kirken, er det samme. Vi har en felles erfaring av Kirken som det store rom; Kirken rommer Guds rike, like fra Adam til fullendelsen. Kirken er rommet som er større enn verden, rommet der Kristus Jesus er Herre!

Det som var sant for Paulus, likeså mye som for Chesterton, det er også sant for meg: «Guds veier er uransakelige». Lite eller ingenting tydet på at den nidkjære fariseeren, Paulus, skulle bli en apostel. Han var jo en som forfulgte Guds menighet. Lite eller ingenting tydet på at Chesterton skulle konvertere til Den katolske kirke. Med ironisk selvinnsikt skriver han i fullt alvor at han i en fase av livet syntes det var like sannsynlig at han ville bli en kannibal som at han skulle bli en katolikk. Lite eller ingenting tydet på at jeg – med min bakgrunn som lavkirkelig og etter hvert en person med sterk konfesjonell luthersk identitet – skulle gå veien til Peter og finne mitt hjem under Den katolske kirkes store tak.

I avsluttende fase av arbeidet med denne boken, fikk jeg noen til å lese gjennom manuskriptet og komme med tilbakemeldinger.

Det ga meg motivasjon til å fullføre arbeidet og bidro også til at manuskriptet ble bedre enn det ellers ville vært. Min takk går til 10

Karin Synnøve og Jan Roald Dahlstrøm, Sofie Braut og pater Kjell Arild Pollestad.

Nærbø, Olsok 2017 Dag Øivind Vincent Østereng

11

EN BESTEFAR OG ET KALL s o l n e dg a n gen b ak oslo vest lyser inn gjennom stuevinduene i Grefsenveien. Høstkvelden er fargerik og vakker. Året er 1989. Jeg sitter i en leilighet og ser ut over byen i retning Smestad, Lysaker og Fornebu. En egen ro hviler over himmelsynet, og en tilsvarende ro hersker i stuen der jeg sitter. Den forstyrres ikke av at stadig nye fly fra SAS og Braathens S.A.F.E. glir langsomt inn for landing. De hører med til utsynet og minner om at menneskelivet er en slags reise, både fysisk og åndelig. Vi er alle pilegrimer, og med våre liv er vi alle underveis.

Jeg husker kvelden som om den var i går. I denne leiligheten bodde min mormor og bestefar, Astrid og Øivind Andersen.

Jeg brukte å besøke dem litt på egenhånd i denne perioden.

Min gode og ressurssterke mormor var begynt å bli alderssvekket, så jeg gjorde nå og da noen små ærend for dem, men ellers var jeg hos dem for å snakke litt med min bestefar. Han var en eldre mann på 84 år, og brukte å si at han var født i unionsoppløsningens tegn, siden det skjedde samme år, i 1905.

For mange var bestefar en svært avholdt person. Gjennom siste halvdel av 1900-tallet ble han ansett for å være en av de fremste forkynnere og bibellærere i Norge. Øivind Andersen hadde gjennom sitt over femti år lange virke som lærer og rektor ved Fjellhaug skoler fått prege flere generasjoner av misjonærer, forkynnere og bibelskoleelever. Gjennom sin omfattende reise13

virksomhet rundt om i hele Norge, Sverige og Danmark nådde han mange mennesker med sin forkynnelse. Den var særegen i forhold til den tradisjonelle vekkelsesforkynnelsen som ellers i stor grad preget predikanter i Norsk Luthersk Misjonssamband. Som teolog var han mer kunnskapsorientert i sitt budskap, samtidig som hans kunnskap ikke virket teoretisk. Teologien ga nøkler til åndelig innsikt. Hans forkynnelse bar slik sett preg av å være åndelig veiledning og undervisning. Øivind Andersen var bibellærer. Han evnet å tale til både hode og hjerte, med alvor og varme. Det var ikke føleri når han talte, men formidling. Forkynnelsen var båret av noe hellig og høytidelig, og samtidig konkret og jordnært.

Aller lengst nådde han kanskje gjennom sine bøker. Særlig verdt å nevne er oppbyggelsesbøkene I sjelesorg hos Jesus, Livets brød og andaktsboken Ved kilden. Han skrev også en bibelkommentar til Romerbrevet som fikk en bred leserkrets, mest kjent under tittelen Grunnsannheter til frelse. Bøkene ble trykket i store opplag. De er å regne blant de mest sentrale i den klassiske oppbyggelseslitteraturen i vårt land fra det tjuende århundre.

Han rakk å skrive mange bøker og hefter før han ble blind.

Denne kvelden hos bestefar ble avgjørende i mitt liv. Her begynner fortellingen om mitt kall. Han som hadde vært en avholdt sjelesørger og åndelig veileder for så mange, hadde nå foran seg et barnebarn som søkte hans råd og åndelige innsikt.

Hvordan vurderte jeg bestefar? Jeg var stolt av ham, denne blinde, gamle mannen som kunne så mye fra Bibelen utenat!

Jeg hadde også en ubetinget tillit til ham. Jeg forstod intuitivt at han var et dypt åndelig menneske. Det skjønte jeg når han ba.

Jeg har hørt mange mennesker be, men jeg tror faktisk ikke jeg har hørt noe menneske – noen gang – som har bedt med en slik inderlighet og samtidig nær fortrolighet med Gud som han. Når han ba, kom også vi som hørte ham, tett på Jesus. Det var som om Sønnen selv satt og la frem sitt ærende for sin him14

melske Far. Bønnen var båret oppe av en tillitsfull hengivenhet til Gud. Da jeg hørte ham be hele Jesu yppersteprestlige bønn, kom bønnen fra hans eget hjerte. Han ba med Jesus, og hans bønn gjorde sterkt inntrykk på meg. Bønnen åndet i ett med Bibelen, der han hentet sine ord.

Jeg romantiserer ikke dette nå i ettertid. Senere har jeg tenkt at bestefar var en særlig åndsutrustet person. Han levde nær Gud i bønnen og i bibelordet, og han ble utvilsomt mange mennesker til hjelp i deres trosliv og gudsforhold.

Mens lysene blinket i rødt og grønt fra flyene som kom lavt inn over Grefsen, satt jeg der i stuen og spurte om han hadde noen tanker om hva jeg skulle bruke mitt liv til. Jeg var snart ferdig med videregående og det var tid for å tenke fremover.

Han ble stille, en stillhet som fylte rommet med spenning og forventning. Jeg tolket stillheten den gang som et tegn på at han tenkte nøye gjennom hvordan han skulle utrykke sitt budskap. Jeg regnet med at han hadde et svar. I mitt stille sinn trodde jeg han hadde ventet på denne muligheten.

Jeg tror han gikk noen alvorlige runder med seg selv der i stolen, før han ble enig med seg selv om hva han skulle si. Han hadde fått muligheten til å mene noe om min fremtid. Han tok ikke lett på den utfordringen.

Senere har jeg tenkt at denne lange stillheten også var et uttrykk for en dyp ambivalens. Bestefar var glad i ordtak, og ett av hans mest brukte var: «Du skal mene det du sier, men du trenger ikke si alt du mener.» Han kjente godt til visdommen som sier at det er «en tid for å tale og en for å tie.» Var dette en tid for å tale, eller en tid for å tie? Lenge lurte jeg på om han ville komme til å svare i det hele tatt, men så kom det: «Du skal følge meg!»

Han sa ikke mer, og jeg spurte heller ikke hva det skulle bety.

Jeg skjønte at dette var et kall til å studere teologi og å bruke 15

teologien til en gjerning i Guds rike. Han hadde for lengst ant min egen interesse. Nå bekreftet han den. Med andre ord, jeg skulle begynne på Menighetsfakultetet.

I den kulturen jeg vokste opp, var det gjerne slik at man skulle bekrefte noe viktig med et bibelord. Derfor spurte jeg om han hadde et ord til meg. Han forlot stuen en liten stund. Da han kom tilbake hadde han også et ord til meg, et ord apostelen Paulus en gang skrev til sin unge medarbeider Timoteus: Gi akt på deg selv og på læren. Fortsett med det! For gjør du det, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg. Bibelordet brant seg umiddelbart fast i minnet, og det har fulgt meg siden.

Jeg gikk ikke tomhendt hjem fra mine besteforeldre den kvelden. Jeg hadde fått et kall og jeg hadde fått et bibelord.

Stadig har tankene mine vendt tilbake til denne kvelden, den var nesten som en liten ordinasjon i seg selv.

Hvordan kunne jeg med min oppvekst i den mest lavkirkelige organisasjonen i Norge, Norsk Luthersk Misjonssamband, og som barnebarn til en av de ledende teologene i denne organisasjonen, finne veien til Den romersk-katolske kirke?

Alle har vi en familiær og sosial bakgrunn, et sted vi kommer fra, et utgangspunkt som former vår identitet. Slik identitet stikker dypt i oss. Derfor er det ikke fritt for at en god del folk, ikke minst i Misjonssambandet og Den norske kirke, lurer på hvordan det kan ha seg at jeg med min bakgrunn og identitet har tatt de skritt jeg har tatt. Direkte og enda mer indirekte møter jeg dette spørsmålet fra de sammenhengene jeg kommer fra. Utgjør ikke et slikt åndelig og kirkelig veivalg en avsporing fra mitt opphav? Og hvordan står dette i forhold til det kall min bestefar ga meg en høstkveld i 1989?

For meg henger min vei nøye sammen med denne historien, kallet og bibelordet jeg fikk. Derfor vil jeg også dele den med dem som er interessert i veien jeg har gått. Samtidig ønsker jeg å vise hvor naturlig min vandring fra Misjonssambandet til 16

Rom henger sammen som en integrert del av mitt kall og min tro. Ordet jeg fikk av bestefar har ført meg hit.

Selvsagt vil jeg ikke på noen måte gi inntrykk av at det er en snorrett linje fra Misjonssambandet til Rom. Langt ifra. Enhver som har litt innsikt i norsk kristenliv, kirkehistorie og teologi vet at slik er det så avgjort ikke.

Veien kan heller ikke sies å ha vært lett. Gjennom å vise hvilken vei jeg selv har gått som kristen pilegrim, kan jeg i hvert fall ha et håp om å skape en større forståelse for den naturlige sammenhengen det er mellom det som begynte en høstkveld i 1989 og det at jeg tilhører Den katolske kirke i dag. Mitt første stikkord til det er «forpliktelse».

På veien jeg har gått, har en av nøklene til min utvikling vært å tenke analytisk og selvkritisk. Jeg har vært nødt til å tenke kritisk omkring min egen tradisjon i Misjonssambandet og omkring mitt konfesjonelle opphav innenfor den lutherske teologi som prest i Den norske kirke. Selvkritikk i form av tradisjonskritikk har vært en nødvendig forutsetning for å bevege meg dit jeg nå er. Men denne selvkritikken har ikke vært motivert av oppgjør, men av forpliktelse. Det var noe jeg skulle «gi akt på». Jeg skulle gi akt på meg selv. Det innebærer selvransakelse.

Og jeg har vært nødt til å ta konsekvensen av at jeg ikke lenger deler synspunkter, tro og oppfatninger jeg har vært opplært til å ha. Jeg skulle også gi akt på læren. Denne doble forpliktelsen av å gi akt på meg selv og på læren, ligger i bunn for det meste av de steg jeg har tatt på kallets vei.

Erfaringen av å ta konsekvensen av nye erkjennelser, er kanskje en av de mest krevende øvelsene vi får i livet. Uansett hva det skulle dreie seg om, er endring utfordrende. Endring rører ved vår identitet, hvem vi er som personer, hvor vi hører til. Det å endre på forhold i livet som har vært identitetsskapende både sosialt og åndelig, oppleves i overkant konsekvensrikt. Fristelsen til å skygge unna slike konsekvenser er stor.

17

Ved slike korsveier i livet er det mye som blir utfordret i oss.

Også viljen vår blir utfordret. Hva er vi egentlig villige til å ofre for troen? Hvilke ofre kan troen komme til å kreve oss til regnskap for? Vi kan lett vegre oss for å ta de nødvendige selvoppgjør og kursendringer som troslivet og livet ellers egentlig krever av oss. Omvendelser er alltid krevende. Men de bærer også nye frukter, lik treet som må beskjæres. Ifølge Jesus er den slags erfaringer en naturlov i Guds rike.

Samtidig med at min historie inneholder flere store endringer, er sammenhengen det bærende elementet. Ikke bruddet. Jeg vil ikke kaste «barnet ut med badevannet», enn si barnetroen ut med dåpsvannet fra Den norske kirke. Jeg er det samme kristenmennesket i dag som den personen som satt i stolen hos min bestefar. Jeg er bare en pilegrim som har vandret og beveget meg langs troens vei.

I bunn og grunn er det den samme Jesus og den samme tro som fantes i det samtalerommet hos bestefar, som jeg nå også bekjenner i sin større fylde i Den katolske kirke. Troen er ikke skiftet ut. Den har utvidet seg, blitt rikere, mer rotfestet, levende, nær og konkret, og jeg har kommet til vann der jeg finner hvile, for å si det med salmisten David.

Bestefar ble det redskap Gud brukte til å kalle meg til å bli en teolog, forkynner og arbeider i Guds rike. Han sa ofte: «All åndelig fornyelse begynner ved å gå tilbake til begynnelsen.»

De ordene har jeg ikke glemt. Faktisk tror jeg han med det utsagnet satte meg på sporet. Slik treet må hente næring gjennom sine røtter, begynte også jeg å søke troens kilder.

18

ARV OG MILJØ m i n e f ø r s te l eveår var ikke preget av noen form for aktivt kristent liv. Riktignok ble jeg raskt båret til dåpen, bare fem uker gammel, i Frogner kirke. Forrettende prest var min mors onkel, res. kap. Knut Andersen. Utover dåpsdagen, var min oppvekst temmelig fri for kirkegang. Det var sporadisk, ved anledninger som julaften, utdeling av barnas kirkebok eller lignende at vi som familie fant veien til kirken.

Slik jeg kan huske det, var mine foreldre i denne fasen av livet relativt passive kristne. Det preget til en viss grad mine tidlige barneår. Tegn til et åndelig liv fantes likevel i hjemmet vårt. Vi ba bordbønn, kveldsbønn og leste sporadisk fra bestefars andaktsbok i fellesskapet rundt kjøkkenbordet.

Barnetroen ble sådd i meg. Jeg husker med glede noen lyse og gode minner fra de gangene min søster og jeg ble sendt til søndagsskolen. Den holdt til i barnehagen der vi bodde på Østensjø. Personen som stod med flanellografen og fortalte oss bibelhistorier og sang kristne barnesanger med oss, var NRK-journalist Geir Helljesen. Minnene har ofte gått tilbake til søndagsskolens historier og sanger når han viste seg på fjernsynet. «Her går en trofast gjeter og teller sine lam, men hvor er nummer hundre som fulgte ut med ham», lærte han oss å synge. Derfor, da Helljesen redegjorde for valgprognoser eller valgresultater på TV-skjermen, gikk tankene i retning av Jesus som telte sine sauer. Han kunne dette med tall. Både politiske 19

partier og Jesus telte sine lam. Slik husker jeg ham, mens han limte inn et klistremerke i søndagsskoleboken. Vi fikk en fisk i garnet som vitnet om vårt fremmøte. Jeg var også en liten fisk i Herrens store fiskefangst. Helljesen lot oss få se at vi var regnet med i statistikken over Jesu tilhengere. På søndagsskolen pekte alle prognoser alltid oppover.

Først da jeg kom i niårsalderen, begynte mine foreldre å gå mer regelmessig på møter i Misjonssalen. Det er hovedforsamlingen til Norsk Luthersk Misjonssamband i Oslo. Min mor hadde selv sine røtter i denne forsamlingen, som ligger sentralt i Oslo sentrum. Helt på tampen av syttitallet ble jeg en aktiv del av fellesskapet der.

Misjonssalen ble snart et sosialt og åndelig hjem, et sted jeg fant venner og kjente tilhørighet. Ordet «hjem» er ikke feil.

Misjonssalen ble virkelig mitt andre hjem i mange år fremover.

Jeg ble med i et brassband, der jeg spilte althorn. Her fantes et trygt og godt miljø å vokse opp i.

Den dag i dag ser jeg det som et privilegium at jeg fikk komme inn i denne sammenhengen i sene barneår. Her fikk jeg formet min identitet og bevissthet som kristen. Det var et misjonsmiljø der to ting stod i sentrum. Det ene var Jesus som vår Herre og frelser, og det andre var nøden for de ufrelste i Norge og i hele verden.

På flere måter var det et eksotisk miljø. Blant de ting jeg som barn likte best, var de gangene verden kom hjem til vår forsamling. Det gjorde den i form av hjemvendte misjonærer som fortalte om sitt arbeid i Hong Kong og Japan, Etiopia og Tanzania, Peru og Bolivia og mange flere steder der organisasjonen hadde sendt sine utsendinger med evangeliet. Misjonærene hadde alltid spennende historier å fortelle, historier om trollmenn, høvdinger, enker, syke, mennesker som hadde gått i timevis, ja kanskje flere dager for å komme seg til gudstjeneste.

De viste også lysbilder eller film som ga meg et innsyn i en 20

fremmed verden. Det største en misjonær kunne fortelle om, gjaldt mennesker som var blitt frelst og hadde begynt å tro på Jesus. Jeg merket som barn tydelig at stemningen i forsamlingen ble beveget da misjonærene kunne fortelle om fruktene av sitt arbeid. Slik var Misjonssalen. Det var et godt utgangspunkt for livets pilegrimsferd. Jesus var hele verdens frelser. Det viktigste i livet var å tro på ham.

I senere år har noen skrevet bøker om en vanskelig barndom i usunne åndelige miljøer. Jeg kan bare huske at jeg som barn opplevde miljøet i Misjonssalen som et miljø preget av menneskelig varme og åndelig sunnhet. Den kristne troen var naturlig og utvunget til stede, traust og trygt uten store karismatiske sprell.

Her fantes et fellesskap preget av det jeg som barn opplevde som frihet. Fellesskapet fungerte langt ifra som noen lukket sekt som drev med åndelig manipulering og sosial kontroll. De som hadde ansvar i forsamlingen, ledere og øvrige menighetsfolk, bidro til å bygge opp under et slikt godt miljø preget av glede, trygghet og fellesskap, rundt Jesus og misjonen.

Manipulerende predikanter kunne nok dukke opp med ulike mellomrom. Jeg ble eksponert for personer som brukte emosjonell kraft og en ladet vekkelsesforkynnelse i min ungdomstid.

Det hendte det kom forkynnere som forsøkte å mane frem omvendelse og overgivelse hos de tilstedeværende, selvsagt i beste hensikt, men på meg virket det mot sin hensikt.

Jeg husker spesielt godt en predikant. Han hadde møteuke og ville gjerne sørge for vekkelse. Han inviterte til frelse, som det heter i slike sammenhenger. Denne frelsen skulle skje i form av komme frem til podiet i møtesalen. Hvordan denne rare skikken oppstod, vet jeg ikke, men jeg tror den må ha kommet fra vekkelsesmiljøer i USA. Jeg har aldri hatt sansen for dette «podiesakramentet» som mangler enhver bibelsk begrunnelse.

Under en pisket og ladet stemning ville predikanten ha folk 21

frem til podiet. Det ville være et tegn på at de hadde sagt ja til Jesus, da skulle alt være i orden.

Før vi kom til det punktet i møtet der den store overgivelsen skulle finne sted, hadde han brukt både lav røst og høyt stemmevolum alt etter hvilken stemning han ville mane frem.

Her skulle det vekkes til åndelig liv med alle midler. Etter hvert begynte han også å vandre ut i salen der folk satt. Helt ut av det blå begynte han så plutselig å peke på enkeltpersoner i forsamlingen. Han utfordret og ba dem om «å sei nokre ord om Jesus.»

Med en voldsom patos innbilte han seg at han eide rommet.

Her var mer pastoral pondus enn Hellig Ånd. I hans verden må han vel ha trodd at vi alle var overgitt i hans hender. Stakkars de han pekte på. De reiste seg lydig og avla noen skjelvende vitnesbyrd, mer preget av angsten situasjonen skapte, enn av trygg glede i troen.

Enda jeg var ung, kan jeg huske jeg var rasende der jeg satt i benken. Hadde han pekt på meg skulle han fått svar på tiltale.

Det ville ikke blitt et ord om Jesus, men heller et og annet ord om hva jeg mente om det han holdt på med. Hvem var han som kunne herje slik med en forsamling? Heldig for han, og sikkert også for meg, pekte han ikke på meg. Det kunne fort blitt pinlig for oss begge.

Det hører med til historien at jeg ikke gikk frem til podiet den kvelden. «Podiesakramentet» har jeg aldri mottatt. Jeg hadde fått min dose av vaksinen mot den slags åndelig manipulering. Vaksinen virket som den skulle på meg. Jeg ble resistent.

Allerede fra konfirmasjonsalderen hadde jeg en velutviklet aversjon mot all form for press og manipulering av denne typen, noe det finnes ulike varianter av i frikirkelige miljøer. Jeg har aldri hatt sansen for forkynnelse som ikke setter tilhøreren fri til å lytte fra sitt eget ståsted. En kultur som forsøker å fange mennesker i form av emosjonelt press, suggesjon eller bruk av ord som ikke skaper rom for troens frie tilslutning, kan aldri 22

bli åndelig sunt. Min skepsis til mye av den karismatiske kristendomsformen som bærer slike kjennetegn, er derfor dyp og ektefølt. Og denne skepsisen ble en tidlig ryggmargsrefleks i min egen spiritualitet.

En del av de bøkene som har vært skrevet som oppgjør med ulike kristne oppvekstmiljøer, handler nettopp om slike ting.

Det er dessverre et sørgelig faktum at mange mennesker har tatt avstand fra kristen tro og blitt vaksinert mot kristen påvirkning som følge av slike opplevelser. Forkynnelsen må gjerne utfordre både tanker og følelser, men ikke invadere eller manipulere.

Et par nøkkelord vedrørende min oppvekst, er «god vilje» og «frihet». Mine foreldre skal ha det meste av æren for det gode jeg fikk med meg tidlig i livet. God vilje og frihet ser jeg fortsatt på som nøkkelen til sunn åndelighet.

Med god vilje mener jeg blant annet tillit og trygghet, men mer enn det. Det er kjærlighet i dette ordet. En velvillig atmosfære. God vilje henger også uløselig sammen med frihet.

Frihet er en gave fra Gud. I sitt andre brev til menigheten i Korint gjør Paulus det klart: hvor Herrens Ånd er, der er frihet.

En slik ånd preget mine foreldres livsholdning, noe jeg er takknemlig for. I mitt barndomshjem fikk jeg rom til å utvikle et trygt gudsbilde. Jeg var også fri til å være meg selv, noe som var en grunnleggende ballast da jeg forlot Misjonssambandet.

Mitt farvel med Misjonssambandet var ikke mine foreldres ønske, men de møtte dette med den respekt som naturlig springer ut av deres livsholdning. Slik møtte de også min søster med respekt, den gang hun forlot Misjonssambandet og begynte på offiserskolen til Frelsesarmeen.

Det kom jo til et punkt da jeg ikke lenger kjente meg like hjemme i min barndoms menighet. Jeg begynte å se vesentlige ting annerledes. Da var jeg allerede fri til å ta konsekvensen av det.

Jeg dveler gjerne litt til ved dette med friheten, og at ufrihet 23

aldri fører til sunn åndelighet. Det handler nemlig om det å være et sant menneske og det å være en sann pilegrim. Ingen pilegrim kan bevege seg ufritt. Det hører med til pilegrimens liv at han er i bevegelse, underveis mot et mål.

Selv apostelen Paulus erkjenner at han er en pilegrim underveis. I brevet til Filipperne skriver han: Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager frem mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager frem mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.

Paulus beskriver her en pilegrims grunnlov. Han beveger seg fritt, men ikke uten mål. Det er målet som bestemmer hans frihet. Ingen ting skal få hindre ham i å nå målet.

Det å innrette sitt liv på en ny måte er som tidligere nevnt noe de fleste mennesker har en innebygd motstand mot. Vi har alle en naturlig motvilje mot endring, fordi det innebærer å forlate det kjente og trygge. Om vi i større eller mindre grad må gi slipp på det, og våge et sprang, kjenner vi naturlig nok på en viss engstelse. Søren Kierkegaard er opptatt av dette eksistensielle spranget vi noen ganger stilles overfor, det er valgets situasjon. For Kierkegaard er dette også troens rom. Det er pilegrimens rom.

En konversjon fra en luthersk kirke til Den katolske kirke er et slikt sprang. Naturligvis skriver jeg av egen erfaring når jeg snakker om denne engstelsen. For min del er det ikke snakk om en frykt for å ta feil. Til det er overbevisningen for valget med å konvertere for stor. Men jeg kan ikke snakke ærlig om spranget uten å nevne engstelsen for den forandringen dette helt konkret bringer inn i livet.

For min del handler dette i stor grad om mitt forhold til de 24

menneskene som står meg nærmest. Hva innebærer mitt valg i forhold til dem og deres forhold til meg? Mine valg har også konsekvenser for mennesker rundt meg, konsekvenser jeg ikke rår over. En pilegrim må i sin ferd mot målet overgi slikt til Gud. Den gode viljen og friheten jeg fikk i mitt barndomshjem, har gitt meg en uvurderlig ballast i denne situasjonen, nøkler til åpenhet – og en mulig ydmykhet. Evnen til å møte livet med et åpent sinn. Jeg har dessverre møtt en del åndelighet som binder og gjør ufri. Den fører ofte til en form for angst. Ufrie sinn som avføder en engstelig kristendomstype, eller skaper en feiladressert frigjøringstrang, der man egentlig tar avstand fra noe man ikke visste hva var, bare fordi man må komme seg bort fra den kvelende ufriheten. Slik har dessverre mange tatt avstand fra kristen tro på feil premisser. De har møtt en åndelighet som låste dem inne i ufrihet, et rom det ikke gikk an å være menneske i. Sunn åndelighet gjør oss verken til slaver eller fornektere, men frie bekjennere.

Sann og sunn kristendom setter oss fri til å tilhøre livet med et åpent sinn og møte tilværelsen med en grunnleggende tillit.

Både åpenheten og tilliten er forankret i universets skaper og Herre, i Gud. Som mennesker under Guds himmel skal vi få vandre fritt, men friheten er ikke fritatt for valget. Ikke å velge er også et valg.

Jeg har fått erfare noen av disse kreftene i de veivalgene jeg har tatt i samsvar med min overbevisning. To svært konkrete oppbrudd har jeg hatt i mitt liv. Først oppbruddet fra Misjonssambandet. Senere oppbruddet fra Den norske kirke.

Slike veivalg har hatt mange sider, til dels kompliserte. Det har vært personlige, yrkesmessige, økonomiske, åndelige og trosmessige konsekvenser det tar tid å bearbeide. Midt i alt dette har pilegrimsvandringen min lært meg å stole på Gud. Gjennom den hellige Birgitta av Vadstenas bønn, har også jeg 25

lært å be: «Herre, vis meg din vei og gjør meg villig til å gå den!»

Tilliten til Gud er samtidig en åpenhet for forandring, en åpenhet for å erkjenne noe på nytt. Gud leder dem som lar seg lede. Den som var fremme ved målet da han kom til tro, ble aldri en pilegrim. Friheten til å møte slike prosesser med et åpent sinn, er mer enn arvesølv, det er gull verdt. Men gull har sin pris. Det koster å ta konsekvenser. I mitt tilfelle har det kostet meg tilhørigheten til mitt oppvekstmiljø. Senere har det kostet meg tjenesten som prest i Den norske kirke, den tjenesten jeg fremdeles bærer som mitt livs indre kall.

Det viktigste i min åndelige arv fra oppveksten er ennå ikke nevnt. Selve hovedsaken, det som må sies å være sentrum i den kristne troen, fikk jeg med meg i min barndoms menighet. Når jeg i dag som katolikk blar opp i Den katolske kirkes katekisme, blir jeg faktisk rørt. Her kommer arven meg i møte som de innledende ordene i forordet. Der står det tre bibelord som på mange måter oppsummerer det som var sentrum i min unge tro.

Først står ordene fra Johannesevangeliet: Far, det evige liv, det er å kjenne deg, den ene sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus. Bare det å møte disse ordene som de aller første i katekismen, ble en inspirasjon og invitasjon til å lese videre. Dette var hjemmebane.

Like etter står disse ordene fra Paulus første brev til Timoteus: Gud, vår Frelser som vil at alle mennesker skal bli frelst og nå frem til sannhets erkjennelse. Også det var hjemmebane.

Og til slutt kommer ordene fra Apostlenes gjerninger: Noe annet navn som vi kan frelses ved, er ikke menneskene gitt på denne jord. Jeg var helt hjemme også her.

Den katolske kirkes katekisme oppsummerer med disse tre bibelordene det trosunivers jeg vokste opp med. Jesus som verdens eneste frelser, Guds frelsesvilje for alle mennesker, Kristi forsoning som et budskap til hele verden. Slik var misjonsfor26

kynnelsens sterke budskap og drivkraft i Misjonssambandet.

Verden for Kristus er denne misjonsorganisasjonens motto.

Monsignore Torbjørn Olsen var den katolske presten som tok meg opp i Den katolske kirke. Han minte meg på dette mottoet da jeg ble tatt inn i Kirkens fulle fellesskap. «Verden for Kristus skal fortsatt være ditt motto», sa han, og slik pekte han på sammenhengen i mitt liv og min pilegrimsvei, slik innledningen til katekismen hadde gjort det. Steget inn i Den katolske kirke er ikke å forlate dette sentrum, men å gå enda dypere inn i Kristi frelsesmysterium, det som er betrodd Kirken som gave og oppgave.

«Jeg kom ikke bort fra Jesus, men nærmere Jesus», skrev en annen konvertitt til meg umiddelbart etter at han hadde sett meg kunngjøre min konversjon i media. Jeg visste han hadde rett, men slike vitnesbyrd er likevel viktige og gode å få. Det at Den katolske kirkes katekisme så ettertrykkelig fremhever det enestående ved Jesus som verdens frelser, det er fortsatt mitt sentrum i troen.

Slik begynner Den katolske kirkes katekisme, og slik begynte også min tro, slik jeg lærte den å kjenne i Misjonssalen. Dette er en uoppgivelig del av min tro. Sannheten er at Den katolske kirke styrker meg betraktelig i troen på Jesus Kristus som Herre.

I arven jeg bærer, har jeg også en sanselig arv. Jeg vil kalle den for bedehusets sødme. Minnene sitter brent fast i sansenes hukommelse. Jeg tror knapt jeg har kjent meg nærmere himmelen enn det jeg opplevde da jeg helt i slutten av tenårene var med min forkynnervenn på kveldsmøter rundt omkring på gamle bedehus i Østfold. Vi var ikke mange sjelene samlet.

Og de som var til stede på disse møtene, hadde for det meste nådd frem til livets kveld. Krokbøyde eldre kvinner og trauste eldre menn i grå dress eller lusekofte. Her var det enkelhetens lov som gjaldt. Oppbyggelsen, lokalene og serveringen bar alt sammen enkelhetens preg. Men midt i denne atmosfæren av 27

enkelhet og alderdom, erfarte jeg som tenåring noe genuint og vakkert. Det som kunne se ut som slutten på alle ting, i alderdommelig skrøpelighet, bedehus som hadde sett bedre dager, de små forsamlingene, nettopp her – var evigheten. Her var himmelen allerede usynlig til stede.

Min forkynnervenn var opptatt av livets korthet og evighetens lengde. Han var opptatt av at vi måtte være som de kloke jomfruene Jesus taler om, de som har olje på lampene. Vi måtte være forberedt på å møte Gud og vi måtte ha vår sak i orden med Vårherre. Omvendelse og tro var veien til Gud. Akkurat som både døperen Johannes og Jesus selv sa det: «Omvend dere og tro evangeliet.» Så sang vi sanger av Lina Sandell: «Er det sant at Jesus er min broder, og at himlenes arv meg hører til.»

Eller vi sang salmer av Hans Adolf Brorson: «Det er en liten tid så har jeg vunnet, så er den hele strid med ett forsvunnet.

Så kan jeg hvile meg i rosendale, og uavlatelig, med Jesus tale.»

Ja, slik skulle det være. Dette var verdig og rett. Her var vi samlet, Guds lille barneskare, og jeg så opp til disse eldre troende kvinner og menn som klamret seg fast til troen på Lammets blod, det blod som renser fra all synd.

Omvendelse og tro var veien de hadde vandret gjennom livet. Veien mot Sions bryllupsglede går gjennom verdens tåredal. På bedehusene i Østfold fikk jeg oppleve en sfære der hele verden betydde null og niks. Vi skal til himmelen, det er vårt mål. Koste hva det koste vil. Enkelheten vitnet om at verdens skatter ikke var himmelskatter.

Jeg bar en sterk himmellengsel i meg den gang. Sterkere enn jeg kanskje noen gang kommer til å oppleve igjen, om enn pilegrimsmålet ennå er det samme. Bedehusets sødme er det lenge siden jeg har erfart, det hører stort sett til i siste fase av tenårene.

Men budskapet om omvendelse og tro er en del av den arven jeg ikke kan miste. Den fikk jeg her i ren form.

Hva mer har jeg av arv.

28

Apostelautoriteten og Bibelen som Guds åpenbaringsord var også en del av min barnelærdom. Ikke det at jeg hørte så mange forkynnere tale om apostlene, apostolisk autoritet, ei heller om apostolisk tro. Det er nesten som et fremmedord å regne i Misjonssambandet. Der snakker man stort sett om Bibelen og Bibelens autoritet.

Den som lærte meg grundig om apostelautoriteten var Øivind Andersen. Han skriver blant annet i sin bibelkommentar til Romerbrevet: «En apostel opptrer ikke med sin egen autoritet, men med Jesu autoritet.» I sin forkynnelse la han dette ut på følgende måte: «En kristen kan ikke forholde seg til Paulus som om han var en teolog blant teologer. Hans ord er like forpliktende for en kristen som om det var Jesus selv som sa det.»

Gjennom denne utleggelsen av apostelautoriteten lærte jeg at det er noe grunnleggende som heter myndighetsoverdragelse fra Jesus til apostlene. Denne myndighetsoverdragelsen har jeg siden hatt stor glede av å ha lært noe om i min oppvekst. Jeg har knapt hørt noen andre teologer på luthersk mark ta dette så tydelig opp i sin forkynnelse som bestefar.

Slik jeg ser det, hadde Øivind Andersen helt rett i det han sa om apostelautoriteten. Dessverre lot han ikke det han lærte få de konsekvenser jeg mener et slikt syn på apostlene må medføre. Har man først erkjent tanken om en apostolisk myndighetsoverdragelse, da har man teologisk beredt grunnen for det som Den katolske kirke lærer om apostolisk suksesjon, at denne myndighet gis videre fra biskop til biskop fram gjennom seklene. For Øivind Andersen var nok denne myndighetsoverdragelsen i all hovedsak en teologisk begrunnelse han brukte for å forklare Bibelens autoritet. Det nye testamentet var båret oppe av apostoliske vitner. Linjen videre til en apostolisk kirkeordning og myndighetstanke dro han dessverre ikke, enda den er helt naturlig.

Min vurdering er at den behandlingen bestefar ga aposte29

lautoriteten, var en altfor begrenset anvendelse av hva det vil si at kirken er apostolisk. Jeg fikk i min arv med meg tanken om en apostolisk myndighetsoverdragelse, gitt av Jesus, men i en amputert utgave. I spørsmålet om apostolisk suksesjon finnes det derfor erkjennelser jeg deler med mitt opphav, men som jeg likevel ser i et annet og mer omfattende lys enn Øivind Andersen gjorde. Teologisk prinsipielt la han likevel en viktig grunnvoll for meg.

I hovedsak kan jeg si at det viktigste i den arven jeg fikk med meg, er en grunnleggende åndelig frihet, troen på Jesus som eneste veien til frelse, Guds universelle frelsesvilje, kallet til misjon, nødvendigheten av omvendelse og tro som en pågående del av kristenlivet, Bibelen som Guds åpenbaringsord og apostlenes autoritet. Alt dette kan jeg uten problem ta med meg inn i Den katolske kirke, og i enda større grad få leve ut i Kirkens praksis hva denne troen betyr.

Kort sagt finner jeg i Den katolske kirke en kirke som setter den åndelige friheten høyt. Jesus er sentrum i Kirkens mysterium og tro. Guds universelle frelsesvilje henger nøye sammen med tanken om Kirken som sendt til verden med evangeliet.

Misjonen er derfor en del av den katolske identitet. Omvendelse og tro er en forpliktende del av kristenlivet i skriftemålet og messefeiringen. Apostlenes autoritet understreker også Bibelens autoritet. Bibelen er for Kirken en hellig kilde til Guds åpenbaring. Alt dette hadde jeg med meg i min åndelige bagasje, og alt dette har jeg med meg videre i mitt liv som katolsk kristen.

I bunn og grunn er det smør på flesk å bruke uttrykket katolsk kristen. Jeg erfarer at det å bli katolikk er å være kristen uten fortegn. Det er det jeg er, og det er det jeg vil være: en kristen.

30

PÅ VEI MOT DE TRANGE ROM kr i s t n e venner, som j eg pleiet åndelig fellesskap med, hadde avgjørende betydning for min åndelige utvikling. Jeg var heldig å ha noen likesinnede kamerater som var hengivne i sin kristne tro. I vennegjengen dannet vi en gruppe vi kalte konkordiegruppen, der vi studerte de lutherske bekjennelsesskriftene i Konkordieboken. Her finner vi blant annet Confessio Augustana, konkordieformelen, Luthers lille og store katekisme. Med andre ord: vi studerte reformasjonens viktigste tekster.

I konkordiegruppen holdt vi innledningsforedrag for hverandre. Vi drøftet utvalgte emner i lys av disse lutherske bekjennelsesskriftene og Bibelen. Slik tilbrakte jeg en typisk fredagskveld i lag med vennene mine fra jeg var omkring atten til tjueto år. Vi satt med nesen plantet i tunge teologiske tekster fra 1500-tallet og studerte Bibelen.

På denne tiden ble jeg også selv predikant. Jeg ble vist tillit til å reise litt som fritidsforkynner i Oslo krets av Misjonssambandet. Et nøkkelord for min kristendom var alvor. Jeg var streng med meg selv og med andre. Debatten hjemme hos mine foreldre kunne bli ganske oppkavet, de gangene de forsøkte å dempe sin åndelige oppkomling. Men jeg var en stri negl. Lite stod bra til med det åndelige livet rundt omkring i Norges land.

Dommen jeg felte, rammet forfallet i Misjonssambandet så vel som det meste ellers i kirke og samfunn. Etter min dom fantes det knapt sann kristendom igjen her i landet.

31

Det faktum at jeg var en umoden og åndelig oppblåst person, det fikk jeg aldri høre av mine foreldre, selv om de må ha tenkt sitt. De snakket meg alltid vennlig til rette og sukket litt forsiktig over min manglende evne til å lytte. Deres åndelighet av god vilje kom godt med.

Dommen over min åndelige tilstand kan jeg felle nå i ettertid. Jeg passet godt til Paulus’ karakteristikk av sine samtidige jøder: De har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand.

Skal jeg være overbærende med meg selv, kan jeg kalle det for ungdommelig overmot og umodenhet. I bunn og grunn var det nettopp det. Det er ikke alltid så unormalt for unge mennesker å bruke store ord og overdrivelser. I min verden var det meste klart, og ganske så svart/hvitt. Jeg må ha vært et huskors for mine foreldre i denne perioden av livet.

Midt i all min umodne trangsynthet tror jeg også jeg vil verdsette denne fasen av livet. Den er ikke entydig negativ, fordi man gjennom slike brytninger gir seg selv anledning til å prøve ut styrken i egne standpunkt og eget ståsted. I normale fall vil livet selv sørge for å bryne det som skal brynes. Jeg fikk også bryne meg etterhvert.

Men hvor søker en slik person seg?

Det er naturlig at en ung mann med sterke meninger og dyptfølt alvor søker likesinnede. Også det er et ganske allment fenomen. Politisk interessert ungdom søker likesinnede i sine partier. Folk med interesse for idrett søker fellesskap med andre av samme interesse. Jeg søkte åndelige miljøer som svarte til mitt ståsted. De fant jeg i det vi kan kalle for Misjonssambandets «høyrefløy».

En av mine venner fra konkordiegruppen ble for en kortere periode lærer på bibelskolen til en liten organisasjon som heter Norsk Luthersk Lekmannsmisjon. Det er en avhopperorganisasjon fra Misjonssambandet med et enda sterkere pietistisk og konservativt livssyn. I disse miljøene er ikke kristendom alvor, 32

det er gravalvor.

Nå ble ikke jeg noen gang en del av Lekmannsmisjonen, men jeg var i et vennemiljø som dro meg i den retningen. Ved en anledning ble jeg også med min venn og holdt møteuke på Stord for Lekmannsmisjonen. Det var han som skulle tale, men på grunn av en krevende livsutfordring delte vi på å utøve taleoppdraget den uken. Nå, mange år senere, synes jeg det er underlig å tenke tilbake på det faktum at jeg har talt på en møteuke i Lekmannsmisjonen.

Men det fantes også andre sekteriske miljøer jeg kom i kontakt med. I Østfold fantes det noen frittgående «profeter» som utga et blad de kalte «Shofar». Det var sterkt kulturkritisk og hadde brodd mot den kulturelle sekulariseringen i kristne kretser, særlig av kristen sang og musikk. Alt jeg leste i «Shofar» slukte jeg rått. Få steder som der fikk jeg føde til tanken om at hele kristenheten i Norge var under frafallet og Guds dom. Et av de viktigste kjennetegnene på at det var slik, var populærmusikkens inntog i det kristne arbeidet.

Det er noe av et paradoks, at jeg som var oppdratt til frihet, og som var immun mot manipulerende karismatikk, jeg var samtidig et lett offer for predikanter som med sine særegne kulturbriller ga en bitende kritikk av det de så rundt seg. Jeg delte deres verdensbilde, og det som kanskje lokket meg inn i slike miljøer var at også min bestefar hadde en særlig høy status – med eller mot sin vilje – i disse miljøene. Jeg hadde vel en tanke om at det var disse menneskene (i Lekmannsmisjonen og kretsen rundt bladet «Shofar») som ivaretok arven etter Øivind Andersen. Noen i disse miljøene vil hevde det den dag i dag, en oppfatning jeg ikke lenger deler.

Midt i alt svartsyn, var også dette en nyttig skole for meg.

Kall det gjerne alternative miljøer eller de trange rom. En tydelig fellesnevner i disse miljøene, var at de alle bekreftet det samme verdensbildet. Alt verdslig var synd, og snart hadde 33

verdsligheten inntatt hele kristenheten og utslettet den. Dette var en ekstrem form for pietisme.

Samtidig lærte jeg noe her som jeg er glad for. Miljøene hadde et anliggende som, enda det fikk en usunn slagside, likevel ga meg impulser jeg ikke har fått i samme grad andre steder. Her fikk jeg utvikle evnen til kulturkritikk. Det ble en begynnende oppdragelse til å vurdere noe i kulturen som åndelig søppel, noe jeg faktisk synes vår tid har en god del av. Jeg synes også litt for mye av dette kulturelle skrotet har funnet veien inn i kirker og bedehus. Kristne burde i langt større grad ta vare på sin egen kulturarv, for kristenheten har gjennom tiden frembrakt det beste menneskeheten noen gang har skapt av musikk, kunst og sang og lyrikk.

I disse trange miljøene møtte jeg fromme og gudfryktige mennesker, men som samtidig var ufrie og fanget i sin særegne fromhet. Kanskje det mest karakteristiske var at spriket mellom det sant menneskelige og det sant åndelige ble for stort, så stort at det gikk ut over livsgleden og ga en åndelig invaliditet, sykelig opptatt av menneskets forderv. Grundtvigs ideal «menneske først, kristen så» var en fremmed tanke her, og dermed ble også åndeligheten umenneskelig, tilgjort og usunn.

Som ung mann var jeg på vei inn i de trange rom, inn i de åndelig lukkede miljøene. Her våket man over hverandre. Det var et tydelig utenfor og innenfor, samtidig som mistenkelighetens ånd svevde over forsamlingene. Forkynnelsen var preget av det. Mon tro om det var rett mellom deg og Gud. Det er ikke feil å kalle disse miljøene for sekteriske. Jeg valgte selv å oppsøke dette. Det stod i min egen frihet å velge. Ingen presset meg i denne retningen. Men det var definitivt en blindvei.

Heldigvis våknet jeg tidlig. Ganske snart ringte mine indre alarmklokker. Her fantes ikke den åndelige friheten jeg genuint hadde i min bagasje. Her var det mye som ikke stemte. Ryggmargsrefleksen slo ut. Livets nyanser nådde ikke gjennom i dis34

se miljøene. Dette var livsfjernt. Egentlig passet dette til min egen alvorstunge spiritualitet, men en ny erkjennelse var i ferd med å bryte frem. Kall det gjerne modning. Jeg forstod at jeg i disse miljøene ville blitt langsomt åndelig kvalt om jeg hadde blitt værende. Her fikk jeg ikke puste. Her var det ikke mulig å være menneske og pilegrim. Slik sett har denne omveien også med min vei til Den katolske kirke å gjøre. Kanskje var det en nødvendig omvei for min del. Gud hadde noe å lære meg om åndelig sunnhet og usunnhet. Han hadde en lekse å lære meg om meg selv. I disse miljøene fikk jeg se meg selv i speilet, og jeg likte ikke det jeg så.

Siden har jeg vært lite begeistret for åndelige fellesskap som lukker seg til, enten de er organisert i ulike frikirker, organisasjoner, bedehus eller mer løse forbindelser. Fra denne tiden begynte min pilegrimsferd å søke seg utover og ikke lenger innover. Jeg begynte å forstå – mest som en anelse den gang – at kirken er større. Kanskje den viktigste frukten av denne perioden i mitt liv, var at jeg nå for alvor begynte å stille spørsmålet etter kirken.

35

TIL KILDENE – ET TEOLOGISTUDIUM «a ll å n d el i g f or nyel se begynner ved å gå tilbake til begynnelsen.» Høsten 1991 begynte jeg på min teologiske utdannelse ved Menighetsfakultet, nær sagt under dette mottoet.

Noe grunnleggende var sådd i meg med det utsagnet. Kallet til å studere teologi hadde jeg fått av bestefar. Gjennom det hadde han også bekreftet mitt eget ønske.

Ikke veldig langt ut i studiet oppdaget jeg at hans kloke ord var lånte fjær. Raskt kom jeg over den latinske strofen pro ficere, hoc est semper a novo incipere, hvilket betyr noe slikt: «all fremgang er stadig å vende tilbake til begynnelsen.»

Denne oppdagelsen svekket ikke min tiltro til det jeg hadde hørt av kloke ord fra bestefar, nå forstod jeg bare at disse visdomsordene var hentet fra en annen kilde, nemlig Martin Luther.

For Luther var et slikt utsagn typisk. Vi kan kalle det for et renessansemenneskes trosbekjennelse. Luther levde under renessansen og denne epoken hadde – både på katolsk, og protestantisk hold – miljøer der dette idealet om å vende tilbake til kildene stod sentralt.

Erasmus av Rotterdam var en katolsk eksponent for en slik holdning, mens Luther ble den protestantiske eksponenten for det samme. Dette preget alle universiteter i Europa på denne tiden. Målet var å fornye kirken gjennom å vende tilbake til røttene, til kildene (lat. ad fontes).

37