Issuu

Frihet er ĂĽ se regnet falle uten ĂĽ ha tanker

Bjørnar Berg

Frihet er å se regnet falle uten å ha tanker

112 mikroessays

Efrem forlag

Å tenke er framfor alt å ville skape en verden (eller begrense sin egen, hvilket går ut på det samme). Albert Camus

Jeg våknet i dag med en fornemmelse av at tankene mine er herskesyke − ja, nesten aggressive i sin natur. De vil forandre på det som er, til noe som skal bli, bør bli, må bli. For det som er, er ikke bra nok; det må manipuleres og omdannes. Hvis tankene mine ønsker å dominere, er også tankenes redskaper − ordene mine − herskesyke.

Om jeg stadig vekk vurderer og dømmer og ønsker å forandre på andre mennesker, skjer ikke det fordi jeg stadig vekk vurderer og dømmer og ønsker å forandre på meg selv? Hvorfor kan jeg ikke la meg selv få fred? Når vil jeg slutte å banke løs på meg selv og andre med disse burde være-ene og skulle ha-ene?

Hvor mye energi mister jeg ikke, og hvor mange problemer skaper jeg ikke, når jeg føler jeg så ofte må kjempe mot det som er og søke det som ikke er? Hvorfor er jeg redd for å være og å vise den jeg er? Hva er alternativet: Å være den jeg ikke er?

Det synes klart at jeg ikke kan hente fram noe som ikke er i meg. Jeg kan heller ikke gi meg selv eller andre det jeg ikke har. Jeg kan kun forsĂ¸ke ĂĽ gi meg selv og andre det jeg er. Om jeg prĂ¸ver ĂĽ gi noe annet, skinner falskheten igjennom.

Sannheten er: Jeg har aldri lĂŚrt meg ĂĽ miste noe.

Jeg er redd for å miste det trygge og vante. Jeg er redd for å miste at jeg gjør ting rett − at det skal bli bråk − og jeg er redd for å miste min oppfatning av meg selv og tilværelsen. Jeg er redd for å bli avvist og følelsesmessig såret, og for å være ensom. Jeg er redd for fysisk smerte; jeg er redd for å miste livet.

Egoet mitt er som en ballong med små hull i − når jeg blåser opp ballongen, blir den litt større for et øyeblikk, før den skrumper sammen igjen. Det jeg sitter tilbake med er økende andpustenhet.

Var det derfor jeg begynte å skrive − for å prøve å fylle noe i meg som jeg følte manglet? Og fordi jeg ville korrigere en ytre verden som jeg heller ikke fikk til å stemme?

Senere forsto jeg at om jeg arbeider utrettelig med én ting, kan jeg bli dyktig på denne ene tingen − og underveis legge igjen gravplasser med uprøvde muligheter og ønsker og følelser og mennesker som aldri kommer igjen.

Jeg tror ikke lenger et skapende menneske er en som skriver eller maler. Et skapende menneske er noen som makter ĂĽ Ă¸ke gleden i kroppen og sinnet sitt; det frambringer positive ringvirkninger. Jeg har mĂ¸tt mange kreative mennesker som ikke synes ĂĽ vĂŚre skapende.

Enkelte forfattere og kunstnere ønsker å framelske lidelsen. Men ligger ikke lidelsen i samme seng som selvmedlidenheten? Er det ikke slik at de som lider i eget liv har en tendens til å forkynne og produsere lidelse, for så å fastsette en gang for alle at livet er elendighet?

Da jeg oppdaget at jeg ikke turde å leve det livet jeg ønsket, lærte jeg noe om hvor fremmed jeg er overfor meg selv. Mange av oss lever i varig redsel, i et forsøk på å unngå en enda større frykt. Vi vasser gjennom livet i engstelse for å prøve å glemme at vi skal dø.

Jeg holder livet så tett inntil at det er vanskelig å se hva det inneholder. Jeg er redd for hva som er når livet ikke lenger er, og allikevel er det sikkert; livet skal ta slutt. Redselen for hva jeg ikke forstår − slutten på livet − gjør at jeg stritter imot. Jeg bruker engstelse for å prøve å bekjempe noe som ikke kan bekjempes. Nå er det noe som heter at man kan slukke ild med ild; mange små, kontrollerte motbranner skal hindre hovedbrannen; men i dette tilfellet dekker motredslene mine i beste fall kun midlertidig over frykten for den uunngåelige slutten.

Jeg tror ikke bevisstheten min kan forstå døden; tankene mine greier ikke å begripe at de kanskje ikke lenger skal eksistere. Og jeg tror vi alle frykter at døden kan være overgangen til intet, uansett hva vi finner på å si.

Vi kjenner ikke til liv som ikke dør. Forutsetningen for å leve er at vi dør, og om vi ikke skulle dø, hadde vi alt vært døde. Kun det døde, dør ikke, så la meg spørre retorisk: De som tror at de alltid skal eksistere, er de allerede døde overfor noe i livene deres?

Etter disse årene med tenkning, er trosbekjennelsen min fortsatt den samme: Å skape en gud er ikke vanskeligere enn å håpe og å tenke noen tanker − og å uttale seg bestemt om det hinsidige er å gjøre seg selv stor, idet man gjør det hinsidige lite. Er ikke gudene mistenkelig menneskelige når de deler opp og dømmer?

Intellektet mitt mener ĂĽ se at frihet fra dĂ¸den er en forestilling som ikke stemmer overens med livet og som fĂ¸lgelig er ikke-liv âˆ’ men hva er det tankene mine innerst inne utretter? Forsterker tankene redselen min, siden tanker arbeider i isolasjon og ikke makter ĂĽ begripe en tilstand hvor de kanskje ikke lenger er til?

Jo mer jeg har lest og tenkt de siste årene, jo mer mistenksom er jeg blitt til egen tenkemåte − og likevel fortsetter jeg med tankearbeid. Fra notatboken min: «Tankene mine lurer meg igjen og igjen; de problematiserer og krever at jeg skal finne løsninger, som om jeg kun er et instrument for problemløsning. Men de fleste av disse problemene fins det ingen løsninger på, fordi dette er problemstillinger som bare er satt i gang for at tankene skal kunne arbeide videre. Å prøve å tenke seg ut av denne abstraksjonsverdenen er ikke bare et nytteløst prosjekt − nei, enhver tenkning som legges ned for å komme seg ut av runddansen (også tenkningen jeg holder på med akkurat nå) gjør det vanskeligere å gi slipp på illusjonene skapt av tanken. Jeg har holdt på med tenkning i årevis: det har sjelden eller aldri endret noe vesentlig i livet mitt. Tenkningen har hovedsakelig bare opprettholdt seg selv, utsatt ønsket handling, og vært fascinerende tidsfordriv.»

Ett av triksene til tankene mine er å tenke så mye på noe at det til slutt synes nærmest utprøvd og gjennomlevd i den ytre verden.

Ett annet av triksene til tankene mine er ĂĽ male meg selv, eller en mulig handling, eller et annet menneske, med sĂĽ mye kritikk og bekymringer at jeg forblir der jeg er, det vil si i tankenes verden.

Ett tredje av triksene til tankene mine er å stresse og å skape så mye frykt at hodet mitt nekter å registrere hva sansene mine oppfatter, slik at jeg tvinges til å gjøre den samme handlingen flere ganger etter hverandre.

Ett fjerde av triksene til tankene mine er å få meg til å tro at de spiller på lag med meg, mot tankene selv. Dette er kanskje det mest utspekulerte av tankens villedelser, for tankene ønsker ikke å finne svar som begrenser dem fra forhold i livet hvor de har blåst seg selv urettmessig opp.

Ett femte av triksene til tankene mine er å redusere, overse, latterliggjøre eller oppfatte som svakt, mange av de dypeste følelsene mine. Disse følelsene prøver tankene å undertrykke og å skape redsel for, fordi tankene vet at i et åpent og ærlig spill, vil de tape grovt mot hjertets lengsler.