pluss kjøpekraft er lik auka kulturkonsum, var den kulturoptimistiske tesen. Og tesen var så sjølvsagd at han knapt trong empiri. Men ved overgangen til 1960-talet sneik det seg inn ei erkjenning, mellom norske kulturaktørar, i bransjeorganisasjonane, i stortingsopposisjonen og heilt til topps i Det norske Arbeidarpartiet, om at denne kulturoptimismen kanskje var feilslått. Det kulturpolitiske miljøet i Arbeidarpartiet såg no at det måtte g jere noko aktivt for å løfte norsk skjønnlitteratur. Likevel var det få konkrete framlegg til tiltak på restaurant Glohane. Frasen «noe drastisk» g jekk ig jen hos fleire. Berre sjefbibliotekar ved Deichmanske bibliotek i Oslo Henrik Hjartøy kom med ein heilt konkret idé. Men han formulerte seg så beskjedent og prøvande at det var ingen i salen eller i dei nedsette arbeidsutvala etter konferansen som greip fatt i ideen. Hjartøys framlegg var at staten kunne kjøpe inn 1100 eksemplar av alle nye norske skjønnlitterære bøker og dele desse ut gratis til alle folkeboksamlingane i landet. Biblioteklova, som var blitt vedtatt i 1935 og skjerpa i 1947, fastslo at det skulle vere eit folkebibliotek i kvar norsk kommune. Det var dermed eit utbygd mottaksapparat for nye bøker over heile landet. Helge Sivertsen, som hadde vore statssekretær i Kyrkje- og undervisningsdepartementet og no var skuledirektør i Oslo, men framleis sentral i Arbeidarpartiet, var til stades på konferansen. Han heldt eit innlegg der han gav ein peikepinn om korleis det blei tenkt om desse tinga på toppen av Arbeidarpartiet; han gjekk nemleg klart mot Groths framlegg om å fjerne omsetningsavgifta på bøker. Kvifor skulle ikkje bokbransjen bidra til den felles velferda vår som alle andre bransjar? Og ville fjerning av avgifta på bøker vere eit selektivt tiltak for å skjerme nett den norske skjønnlitteraturen? Nei, støtta burde heller gå «den direkte vegen», meinte Sivertsen, som direktestøtte til norske forfattarar. Og kanskje kunne ein finansiere eit slikt løft gjennom å hente noko pengar frå den stadig veksande og lønsame vekebladbransjen, spekulerte han.4 Konferansen var over på ein kveld, men det blei sett ned fem arbeidsgrupper som skulle greie ut fem utvalde emne i ettertid. Den viktigaste gruppa fekk «Statens oppgaver og forpliktelser» som overskrift og forfattarane Torolf Elster og Hans Heiberg og nettopp Helge Sivertsen som medlemmer. Gruppa viste til at staten ytte 400 000 koner per år til norsk litteratur, men meinte dette burde aukast til ein million. Denne millionen burde gå til arbeidsstipend for forfattarar, reisestipend, honorarutbetaling til arbeidet med verdfulle bøker som hadde selt lite, trykkestøtte til verdfulle verk og arbeid for å spreie norsk litteratur i utlandet. Utvalet hadde fleire idear til korleis dette kunne finansierast, og meinte det var naturleg at ein tok noko frå det staten tente inn på avgift av bøker, og nemnde dessutan ig jen tanken om avgift på vekeblada
Innkjøpsordningas far Henrik Hjartøy. FOTO: LEIF ØRNELUND/OSLO MUSEUM
14 | norsk kulturråd 1965–2015
M_Eit eige rom.indd 14
22/09/15 10.14