6 minute read
Doktor Linds reise ved roret
Fra skipslege til styreleder: Doktor Linds reise ved roret
Ove Lind lukker alltid døren bak seg før han åpner en ny. – Slik får man et mye bedre liv, mener han.
Tekst og foto: Linn Merete Rognø / Apriil Arkivfoto: Privat
– Et faktum er at min sønn nærmer seg 50 år, noe som gir meg refleksjonen at «jøss, er jeg så gammel?».
Latteren bølger over et tungt trebord på Statsraaden Bar & Reception. Ove Lind har funnet seg til rette på stamstedet.
Men alderdommen skremmer ikke 73åringen. Seiling har vært hans store lidenskap siden han var guttunge, men det er nå han virkelig er i flytsonen.
– Berikelse å bli eldre Dype smilelinjer tegner bilder av år fylt med glede, begeistring, frihet og sjøreiser med uforglemmelige inntrykk.
Smilet hører til et liv som enda har god vind i seilene; det er mye igjen å oppleve.
– Så lenge man har helsen i behold og er fysisk aktiv, så er det en berikelse å bli eldre. Det er en epoke i livet som man bør nyte, forsikrer Ove.
Det tok ham «ett sekund» å takke ja til vervet som styreleder i Statsraad Lehmkuhls Venneforening da han fikk spørsmålet i fjor, etter å ha sittet i styret i ti år.
Å fortsette å bidra i samfunnet er en viktig faktor for en lykkelig alderdom, mener han. På fritiden dyrket han seilerlidenskapen fra barndommen så mye han kunne. Og da han fikk seile en tur med mektige Statsraad Lehmkuhl, dukket en krystallklar fremtidsplan opp i horisonten.
Etter studiene skulle han flette sammen lidenskap med jobb. Det ledet også til arbeidet som skipslege om bord på Statsraaden under flere seilaser.
– Det var mange herlige opplevelser. Litt dramatisk av og til, særlig en gang over Nordsjøen i stiv kuling. Det ble noen skader om bord da medseilere falt og ble slengt rundt på dekk. Det endte med en stor «sjukestuge» på båten i stedet; vi fikk litt å gjøre.
Latteren bølger igjen:
– Det gikk jo bra, og det var fantastisk å se skuten mestre sjøen slik, smiler Ove.
Havarerte som tolvåring Det var ikke den første stormen han hadde seilt gjennom. Ove var knapt fylt tolv år da han under en seilekonkurranse, alene i Ajollen sin, brukte alle krefter på å unngå å kantre. Men i et kaos som plutselig blåste opp ved Hjellestad, gikk det galt.
– Jeg kullseilte, og det var umulig å snu båten. Jeg ble liggende i sjøen og holde fast i båten min i lang tid før de andre oppdaget at «Ove Lind, han é visst et annet sted»!
Han må flire litt: – Da fikk jeg følelsen av at «her é eg litt
– For min del blir det feil å si at «jeg kan ikke, for jeg er så gammel». Alle kan! Man kan innenfor sine begrensninger og sine nivåer, proklamerer bergenseren.
Pensjonist er han egentlig litt på si, han jobber fremdeles som allmennlege på Volvat Medisinske Senter.
– Så lenge det er kjekt og jeg har helse til det, vil jeg jobbe som lege. Det er godt å kjenne at jeg gjør noe nyttig. Følelsen av å vite hva som ligger bak pasientens situasjon og tilstand, betyr mye, sier Ove.
Samtidig er han bevisst på at utviklingen i legeyrket går fort, man må holde seg oppdatert på nye metoder.
– Etter hvert vil man jo få noen begrensninger med å holde tritt. Det gjelder ikke nødvendigvis bare som følge av alder, men for de fleste allmennleger.
Lege til sjøs Siden han begynte på skolen var det lege han ville bli, og fra 1968 til 1973 studerte han medisin ved Universitetet i Bonn i Tyskland.
– Vi var glade russ på gymnaset, og eksamensresultatene tilsa at jeg ikke kom inn på studiene i Norge, så da endte jeg opp i Bonn, ler han.
– Det var en spesiell oppdagelse for en tolvåring, haha! Men det skremte meg ikke.
Det viktige er å holde seg rolig i båten, enten man skal manøvrere en jolle eller en Statsraad. Om bord finner man en type fred som ikke finnes andre steder, mener entusiasten:
– Du beveger deg på sjøen uten motordur. Bare vinden i seilene fører deg fremover, det du hører da er lyden av fred.
Gründersuksess med Volvat Det var en helt annen type risiko han tok i 1986, en risiko som gjorde både økonomi og familien ekstra sårbar.
Men å våge seg ut på dypere, noen ganger ukjent farvann, for å nå nye mål, hadde forplantet seg i ryggmargen.
Han så at markedet for private helsetjenester var stort. Dermed hoppet han i det, og etablerte pionervirksomheten Bergen Medisinske Senter; første private legeklinikk på Vestlandet.
– Vi hadde tro på at flere helsetjenester samlet på ett sted var attraktivt for pasienter, og de slapp både henvisning og ventetid.
Tross noe politisk motstand gikk klinikken over all forventning, og fjorten år senere var den blitt til Volvat Medisinske Senter.
– Det har vært mitt livsverk. En spennende reise som endte godt, men det kostet mye, vedgår han.
– Familiesituasjonen ble spesiell når jeg måtte være på jobb frem til klokken to om natten og min kone, Bente, lurte på om jeg skulle flytte sengen min inn på kontoret.
Bente (72) er en raus kvinne som alltid har støttet hans prosjekter, understreker han.
– Vi trodde på det sammen, hun tok sin del og jeg tok min del. Vi kom i mål og det ble veldig bra.
Del av Bergens identitet Med sin kjærlighet for seiling, er det en ære å lede foreningen som passer på Norges vakreste skip, synes Ove. I Venneforeningen er de rundt 3000 medlemmer, noe han er veldig stolt av.
– Hvorfor er det å bidra med pengestøtte til et skip en hjertesak for folk? – Det går på befolkningens stolthet overfor Bergen by. Statsraad Lehmkuhl utgjør en vesentlig del av Bergens identitet. Å ta vare på skipet handler om å ta vare på byen vår, mener Ove.
73åringen oser av takknemlighet.
– Det medlemmene betaler i kontingent brukes på gavene vi gir til skuten. Bidragene sørger også for at mannskapet får gode opplevelser om bord.
Ove håper at medlemsmassen øker fremover, og at flere i den yngre målgruppen blir en del av foreningen.
– Fra Statsraadens pågående jordomseiling deles video, foto og artikler aktivt underveis, både i sosiale medier og redaksjonelle medier. Kanskje vil det skape større interesse blant yngre. Råd til ungdommen De unge er viktige å lytte til, understreker 73åringen. En dag skal de overta verdensroret:
– Ungdommens fokus på miljøvern og bærekraft gjør de til flotte rollemodeller for generasjonen etter dem igjen, sier styrelederen.
– Har du et råd til dagens ungdom, som du gjerne skulle fått da du selv var ung? Smilelinjene tegner igjen nostalgiske bilder av fargerike minner.
– Det var som hun sa: «Ho hadde mange bekymringar i livet, men det vart lite tå dei». Det hjelper ikke å bekymre seg på forhånd, det skaper bare negative impulser, svarer Ove.
Man hører altfor ofte at folk frykter å bli eldre, mener doktoren.
– Hvis du går inn en dør med en sånn holdning, så blir det kanskje negativt å bli gammel.
– Men har du evne til å lukke dørene bak deg og åpne opp nye, se muligheter fremfor begrensninger, så får du et mye bedre liv.
