Min fars krig - leseprøve

Page 1

MELLOM 1939 OG 1945 DRO MILLIONER AV UNGDOM FRA ALLE KONTINENTER UT I VERDEN FOR Å DELTA I KRIG. DETTE ER HISTORIEN TIL EN AV DEM.

Dette er Napps versjon av historien.

9 788282 333122 ISBN 9788282333122 ART.NR. 333122

GORM HELGE GRØNLI

Fra Napp var 18 år til han fylte 25 kjempet han og de andre tyske jagerpilotene en bitter kamp mot en stadig mektigere fiende.

RUDSCHINAT

Vi følger Siegfried Rudschinat, alias Napp, gjennom to år med flygerutdannelse fra Flieger-HJ. Som utdannet jagerflyger er han stasjonert i Norge og Danmark. Her vokter han konvoier som stamper seg fram langs kysten, eller krysser Skagerrak med jernmalm til den tyske krigsindustrien. Han deltar i «Operasjon Donnerkeil», der tre tyske slagskip seiler gjennom Den engelske kanal foran nesen på engelskmennene. Han kjemper mot firemotors B-17 og B-24 over Nordsjøen, mot Mustanger under invasjonen i Normandie og Spitfire i Holland. Han er testpilot på den første prototypen til det nye rakettflyet, Me 163-B Komet. I «Wanderzirkus Rosarius» tester og demonstrerer han erobrede, allierte fly, som P-51 Mustang og P-47 Tunderbolt, for andre tyske piloter. Når grusomhetene endelig tar slutt 8. mai 1945, er han flygeleder i tårnet på Kjevik.

MIN FARS KRIG

MIN FARS KRIG

Gorm Helge Grønli Rudschinat (f. 1943) i Kristiansand, bosatt i Lillesand. Har jobbet som sosialsjef og distriktsleder i Det norske flyktningrådet. Hoppet av karrierekarusellen i 1982 og jobbet 12 år som keramiker i Høvåg Kunsthåndverk. Har tidligere utgitt de historiske romanene Volven og Sjamanens Hest. Sammen med Eli Solgaard har han de siste 20 årene drevet det historiske opplevelsessenteret Bronseplassen i Høvåg.

NAPP 1939–1945



MIN FARS KRIG



MIN FARS KRIG NAPP 1939–1945

Gorm Helge Grønli Rudschinat

2015


© Commentum Forlag 2015 COMMENTUM FORLAG AS Gamleveien 87 4315 SANDNES www.commentum.no ISBN: 978-82-8233-312-2 Sats og omslag: Hana Costelloe Omslagsfoto: Privat Forsats: Privat foto Baksats: Tegning av Kjetil Åkra Utgivelsen er støttet av Vest-Agder Museet. Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Commentum Forlag er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.


M I N FA R S K R I G

Forord Dette er krigshistorien til Siegfried Rudschinat, med kallenavn «Napp». De fleste bildene er fra hans eget krigsalbum som jeg fikk av ham i 1992, og noen av bildene er hentet fra albumene til andre Staffelkamerader. De gangene jeg traff Napp gikk vi gjennom bildene, og jeg noterte flittig alt han fortalte om hendelser og personer. Disse notatene, sammen med et halvannen times langt intervju fra 1991, der Napp forteller til den belgiske Luftwaffe-eksperten Eric Mombeek om sine krigsopplevelser, er bakgrunn for boken. Tekst i anførselstegn er sitat hentet fra egne notater og intervjuet til Mombeek. Napp ville helst ikke snakke om de traumatiske hendelsene som formet livet for flere generasjoner tyskere. «Det er få av oss som overlevde krigen som noen gang ble hele mennesker.» Mer sa han ikke om det, bare at «mennesker har en egen evne til å glemme det vonde og huske det gode. For meg er det annerledes. Når jeg ser på de gamle bildene i albumet dukker alt det negative fram. Alle kameratene som bare forsvant. Jeg avskyr krigsskildringer skrevet av piloter som selv kjempet. Hos dem er altfor mange subjektive følelser blandet inn. De vil alltid framstå som jagerflygere med mange nedskutte fiender. Det er etter hvert mange som har løyet på seg et ridderkors. Virkeligheten er at fra 1943 var det vi som var de underlegne. Erfarne piloter ble skutt ned av en stadig bedre utstyrt fiende. Som erstatning fikk vi unge, uerfarne piloter som ikke hadde noen mulighet til å overleve. For oss endte krigen i en masseslakt. Jeg kan aldri tilgi Luftwaffes generaler, som allerede

i 1943 forsto at krigen var tapt og likevel ga oss ordre om å kjempe videre mot en utopisk seier. Da det endelig gikk opp for oss at det gikk mot et nytt nederlag for Tyskland, ble de som tenkte tanken høyt straffet med døden.» I dag er det umulig å forstå angsten Napp må ha følt der han satt fastspent i en trang cockpit, med vingene fulle av ammunisjon og tusen liter bensin bak ryggen. Slikt kan bare beskrives av en som selv opplevde det dag etter dag, år etter år. Slike gjennomgripende detaljer var han lite villig til å kommentere, det ble mest til korte hentydninger. Etter hvert oppdaget jeg at redselen fremdeles satt i ham. Det skjedde en gang vi skulle ut å kjøre. En halvtime tidligere hadde jeg sølt et par dråper bensin i bagasjerommet. Jeg luftet godt, men likevel tverrvendte han da vi satte oss inn og ropte: «Det lukter bensin!» En svak dunst av bensin var grunn god nok til å framprovosere en fluktreaksjon. Hjemme i Hamburg sov han alltid med en skarpladet revolver under dynen, jeg spurte aldri hvorfor. Men noe forsto jeg etter alle de fortrolige samtalene jeg hadde med ham, Napp elsket å fly. Fra seilfly til jagerfly, gjennom fem lange krigsår var han stadig på vingene. Det er kanskje derfor Ikaros pryder førstesiden i krigsalbumet. Noen av bildene i albumet var dessverre stygt beskåret da jeg fikk dem. Boken er tilegnet min lillebror, Flemming, som aldri møte vår far «Napp». Takk til Eli for stor utholdenhet. Krig er ikke morsomt.

− 5


Tyskland tapte 1. verdenskrig. Versaillestraktaten fra 1919 forbød dem å ha sitt eget flyvåpen. Ingen jagerfly skulle bygges, ingen pilot utdannes. Tyskerne bygget derfor seilfly, og ungdom tok seilflysertifikat ut ifra tanken om at en dyktig seilflyger ble en god jagerpilot. Først i 1935, to år etter at nazistene fikk makten, ble Luftwaffe offisielt gjenopprettet. (Foto: privat)

Med «Legion Condor» deltok Tyskland på general Francisco Franco og fascistenes side i den spanske borgerkrigen, 1936−1939. Til sammen 12 000 tyske soldater, hvorav 4500 fra Luftwaffe var med på å drive den kommunistinspirerte «Den Internasjonale Brigade» på defensiven. Spania ble også forsøksfelt for nye angrepsformer. Potensialet til stupbombeflyet JU 87 og jagerflyet Bf 109 ble utprøvd. Spania framsto som et klasserom hvor framtidige Luftwaffe-ess fikk finslipt teknikken. Blant de senere kjente jagerpilotene er Werner Mölder, Walter Oesau og Adolf Galland. Under blitskrigen 1939−40 mot Polen og Frankrike/England fikk pilotene bruk for alt de hadde lært i Spania. Under hele krigen var Luftwaffe håpløst ustrukturert, elendig ledet og med et utall arbeidsoppgaver. Mange av offiserene i «Oberkommando der Luftwaffe» var skrivebordgeneraler med liten kamperfaring. 85 % av flyene og flertallet av soldater i Luftwaffe var underlagt andre oppgaver enn fronttjeneste. Likevel stilte de ved krigsutbruddet med 4201 operative fly, 1191 bombefly, 361 stupbom6 −

Hermann Göring, 1893–1946. «Førerens stedfortreder», president i den tyske riksdag i 1932 og leder for Luftwaffe fra 1933–1945. Sentral i «De lange knivers natt», hvor Hitler i 1934 kvittet seg med brysomme konkurrenter i SA, den militariserte delen av NAZI-partiet. Han var narkoman og ble dømt til døden ved krigsforbryterdomstolen i Nürnberg 1945/46. Göring klarte med en innsmuglet cyanidampulle å ta sitt eget liv timen før han skulle henges. (Foto: Bundesarchiv)


M I N FA R S K R I G

Luftwaffes oppbygging

Luftwaffes oppbygging. (Tegning: privat)

− 7


En Jagdgeschwader betegnes som JG og består av flere grupper delt inn i Staffeler, en betegnelse jeg bruker i boken. På norsk heter det skvadron, på engelsk squadron. En Staffel var bemannet med 10 til 15 piloter. Hver Staffel var nummerert, slik at åttende Staffel i III./JG1 fikk betegnelsen 8./JG 1. Jagerflyene var nummerert fra 1 til det antall fly det var i Staffelen. Det enkelte flyet og piloten fikk kallenavn etter fargen på tallet, «Hvit 1» eller «Sort 3». Staffelen ble ledet av en Staffelkapitän, med grad av Oberleutnant (Oblt.) eller Hauptmann (Hptm.), som tilsvarer en norsk major. (Tegning: Kjetil Åkra)

befly, 788 jagerfly, 431 tungt jagerfly og 488 transportfly, mest Ju52. I 1939 hadde Tyskland ni Jagdgeschwadere. Nye kom først i 1942, ofte bygget på rester av gamle grupper. Etter hvert som krigen gikk, stagnerte pilotutdannelsen, og effektiviteten gikk ned etter hvert som de erfarne pilotene ble drept. Mange av de 26 000 kampflyene som ble bygget i 1944, kom aldri på vingene fordi Luftwaffe manglet piloter med flygerutdannelse. Bare hver tiende jagerpilot overlevde krigen, det var en tapsprosent på nitti. Piloter fra samme kull på jagerflyskolen ble ofte Staffelkamerader, og de holdt vanligvis 8 −

sammen gjennom deler av krigen. Mot slutten ble gamle Staffeler oppløst, og de få gjenlevende pilotene med erfaring ble beordret som Staffelkapitän for egne Staffeler. Før og i begynnelsen av krigen tok pilotutdannelsen to år. Instruktørene til Napp var alle piloter med kamperfaring fra Spania, Polen og senere Frankrike og England. Felles for jagerpiloter på begge sider av frontlinjen, var ønsket om å pynte flyet med seierssymbolet for en nedskutt fiende. Allierte piloter fikk sine seire kreditert når de krevde det. Det var ut fra tanken om at en pilot var en offiser og en gentleman med ære, han ville aldri lyve på seg en uriktig nedskyting.


M I N FA R S K R I G

Pilotenes tjenestegrad i de fleste Staffeler: Unteroffizer (Uffz.), Unterfeldwebel (Ufw.), Feldwebel (Fw.), Oberfeldwebel (OFw.), Hauptmann (Hptm.), tilsvarer major. Disse forkortelsene på tjenestegrad blir brukt senere i boken. (Foto: privat)

For tyske piloter måtte luftseieren bekreftes. «Ingen vitner, ingen kreditt.» Dette gjaldt uansett pilotens rang eller status. Seieren måtte dokumenteres av pilotens fotokamera, montert sammen med kanonene, eller minst et vitne som kunne være hans Rottenflieger, en annen pilot i Staffelen, eller egne militære enheter på bakken. Uten vitne var det vanskelig å få seieren godkjent. Dersom flere piloter gjorde krav på seieren, ble den tildelt Staffelen. Et ridderkors krevde 20 nedskutte fly, et ridderkors med eikeløv; at 40 fiender var skutt ned. Likevel gikk det rykter om at utvalgte piloter ble kreditert kameratenes nedskytinger for at en av Staffelens piloter skulle bli dekorert med Ridderkorset. Det gikk så langt at saken ble påpekt i et skriv fra OKW (Oberkommando West), der de kalte det tallakrobatikk. (Foto: privat)

− 9


Staffelens Kampformasjoner Rotte: 2 fly

Kette: 2 fly

Swärm: 4 fly

Staffelens vanlige kampformasjoner: Rotte, 2 fly – Kette, 3 fly – Swärm, 4 fly. (Tegning: Kjetil Åkra)

10 −


M I N FA R S K R I G

En vellykket angrepsformasjon som ble utprøvd i Spania. Angrepsformasjon med tre Staffeler. (Tegning: privat)

− 11


Medalje fra Napps første flytreff i Berlin 1934. Han var da 13 år gammel. (Medalje: privat eie)

Kl. 11.00 den 11. november 1918 kapitulerer Tyskland 1. verdenskrig var slutt, og soldatene vendte hjem til et land i økonomisk ruin, på randen til borgerkrig. På begge sider av frontlinjene hadde en hel generasjon unge menn blitt drept: Ni millioner stridende og sju millioner sivile. Den russiske revolusjonen som brakte kommunistene til makten var et resultat av krigen. Med fredsavtalen «Versaillestraktaten» av 1919 la seierherrene, England, Frankrike og USA, hele skylden for verdenskrigen på Tyskland. Som en del av krigserstatningen overtok Frankrike Alsace, som tidligere hadde vært en del av den tyske regionen Lorraine. De okkuperte Saarland, som grenset mot Frankrike, og tømte området for mat og kull. En uthungret sivilbefolkning var tvunget til å fryse seg gjennom vinteren. Den østre delen av Tyskland merket også nederlaget. Poznan, Vest-Preussen og deler av Schlesien som før krigen var tyske provinser, ble nå polske. Danzig endret navn til Gdansk. Tyskland mistet dermed fastlandsforbindelsen til delstaten 12 −

Øst-Preussen. Dette er den bakenforliggende forklaringen på det tyske angrepet 1. september 1939. Tyskland mistet også alle sine kolonier i Afrika og Asia. Fredstraktaten inneholdt strenge restriksjoner i forhold til størrelsen på et framtidig tysk forsvar. Hæren skulle maksimalt ha 100 000 soldater og kun 4000 offiserer. Marinen kunne ha seks større krigsskip, ingen over 10 000 tonn. Ubåter var bannlyst. Alle ferdigbygde fly ble hugget opp. Et eget luftforsvar, Luftwaffe, ble forbudt. Krigsakademiet ble nedlagt. Som om ikke dette var nok, krevde seierherrene en helt urimelig krigserstatning. Tyskland var pliktig til å betale 6,6 milliarder pund sterling til England, Frankrike og USA. I dag representerer denne summen flere norske oljefond. Krigserstatningen skulle nedbetales med 100 millioner pund sterling i året. I tillegg måtte Tyskland betale 25 % av verdien på alt landet eksporterte til seierherrene. Det


M I N FA R S K R I G

er ikke tvil om at denne onde «Versaillestraktaten» av 1919 var den faktiske årsaken til 2. verdenskrig. Hitler hadde ikke eksistert som fenomen uten den. Napp forteller om sin familie: «På farssiden kom vi fra Gumbinnen i ØstPreussen. Min farfar drev stutteri. Før krigen solgte han hester til den tyske keiseren. Jeg leser i min far Karl Rudschinats krigsdagbok fra verdenskrigen 1914–1918 at han kjempet i noen av de største slagene på vestfronten. Jeg hørte aldri at han snakket om det. Etter kapitulasjonen i 1918 flyttet Karl til Berlin. Han traff min mor, og de giftet seg i 1919.» Da Napp ble født 16. februar 1921 var inflasjonen i Tyskland ubeskrivelig. Et brød kunne koste ti millioner mark om morgenen og femti millioner om kvelden. Halvparten av tyskerne var uten jobb, folk sultet. Nasjonalistiske partier som NSDAP (Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei) dukket opp. Mot slutten av tyvetallet bedret økonomien seg og de høyrepopulistiske partiene tapte oppslutning, men i 1931 ble alt så mye verre. Børskrakk på Wall Street i USA lammet verdensøkonomien. Tyskland, som hadde levd på lånte penger fra USA, gikk på nytt inn i en bunnløs gjeldskrise. Med dette som bakteppe kom Hitler til makten 30. januar 1933. Gjennom demokratiske valg fikk Tyskland en kansler som snart ble diktator, og folket elsket ham. «Jeg var 12 år da nazistene tok over styringen av Tyskland. I vår gate i Berlin var bare et fåtall medlem av NSDAP, likevel ble de fleste ungdommene med i Hitler-Jugend (HJ). Det var ikke så mye annet å ta seg til i mellomkrigstidens Berlin. Deutsche Jungvolk og Hitler-Jugend var åpen for ungdom mellom 13 og 18 år. Min far mente at disiplin var viktig. Jeg var mest opptatt av at medlemskapet kunne få meg opp i luften.»

Fanen til HJ. (Foto: Wikimedia Commons)

Medlemskap i Hitler-Jugend ble fra desember 1936 obligatorisk for all ungdom, både gutter og jenter. «Jeg ble først med i Deutsche Jungvolk (DJ). De lærte oss troskap mot føreren, det nasjonalsosialistiske statsapparatet og det nye samfunnssystemet. Mens jeg var i DJ opplevde jeg i 1934 mitt første flytreff i Berlin. Etter det var det bare fly som sto i hodet på meg. Etter en tid i det ordinære HJ ble jeg i 1936, bare 16 år gammel, overført til Flieger-HJ. Målet var å ta A-, B- og C-sertifikat i seilflyging. Fra første stund opplevde jeg en estetisk nytelse av å fly et seglfly. Stillheten er spesiell, den eneste lyden er vinden som suser forbi. Seglflyging krever mye av piloten, det var nok det som fascinerte meg mest. I 1938 kvalifiserte jeg meg til stadig større mesterskap i seglflyging. Jeg gjorde det bra, og etter hvert la offiserer fra Luftwaffe merke til meg. Dette førte til at jeg stadig oftere ble med i den gruppen som fikk ekstra forpleining når Luftwaffe holdt åpent hus for oss håpefulle unggutter fra Flieger-HJ. På slike treff ble vi med som observatører i både jager og bombefly. Jeg opplevde disse årene på slutten av trettitallet som en sammenhengende opptur for en som drømte om å bli jagerflyger. Jeg − 13


husker fremdeles det store øyeblikket da jeg for første gang fikk lov til å overta stikka i en fabrikkny Bücker Bü 131 Jungmann. Piloten hadde fått flyet en uke tidligere. Vi rollet og loopet og du kan tro det var en stolt gutt som satte beina på jorden en halv time senere. Jeg hadde noen fine år i Flieger-HJ. Det var godt kameratskap, og jeg seilte mange timer i luften. Selvsagt ble vi indoktrinert med nazistisk propaganda, det var likevel få som ble virkelige nazister. De fleste som var med i Flieger-HJ var der for å fly. Når vi snakket sammen var det klart at alle likte Hitler og Göring, det var jo de to som hadde fått Luftwaffe tilbake på vingene. I disse siste årene før krigen var de fleste tyskere fornøyde med nazistene. Selv om nasjonen rustet opp, trodde folket på Hitlers løfte om fred.

Trettiårenes Tyskland var gjennomnazifisert. De fleste var fornøyde med tingenes tilstand. (Foto: Bundesarchiv)

Selv fikk jeg etter hvert de nødvendige seilflysertifikatene. Jeg forbedret stadig flygingen, og i 1938 og 1939 vant jeg flere nasjonale seilflymesterskap.» Den 2. verdenskrig startet 1. september 1939 med det tyske angrepet på Polen. Dagen etter erklærte England og Frankrike krig mot Tyskland. Verden hadde tatt et langt skritt mot en ny, total krig.

«Jeg elsket å fly. Fra midten av trettitallet tilbrakte jeg all ledig tid i Flieger-HJ. Da jeg var ferdig med gymnaset, 18 år gammel, søkte jeg meg inn på Luftwaffes rekruttskole i Magdeburg. Den gangen følte jeg at alle drømmene gikk i oppfyllelse. Gjorde jeg alt riktig, ble jeg jagerflyger. Alle andre flytyper var uinteressante. For meg var det bare det nye monoplanet fra Messerschmitt, Bf 109-B, som var aktuelt.» (Foto: privat)

14 −


M I N FA R S K R I G

Rekruttskolen i Magdeburg, oktober 1939–januar 1940 «Det hyggelige var at jeg ble utropt til kullets mønsterelev. Jeg var fornøyd, for jeg hadde virkelig bestemt meg for å bli best. Nåløyet for å komme videre til jagerpilotskolen var trangt, og ett var sikkert, STUKA (Ju 87)-pilot ville jeg ikke bli.» I 1939 var Tyskland et land hvor folket marsjerte i takt. «Ordnung muss sein.» 5. oktober kapitulerte Polen og landet ble delt mellom de to diktatorene Hitler og Stalin. Den østlige delen ble innlemmet i Sovjetunionen, den vestlige i Tyskland. Med ryggen fri mot øst, kunne Hitler se mot vest og de nye fiendene England og Frankrike. I Sovjet hadde Stalin det travelt. 30. november gikk han til angrep på Finland. Sovjetunionen satte inn 450 000 soldater i angrepet, mot finnenes 250 000. Under den uvanlig harde vinteren 1939−40 ble de sovjetiske tapene store. Stalins utrenskninger noen år i forveien hadde ført til at rundt halvparten av Den røde armés høyere offiserer enten var myrdet eller sent til Gulag. Styrkene led derfor under ekstremt dårlig lederskap. I flere slag, som kampene ved Suomussalmi 4. og 8. januar, ble hele den russiske 44. divisjonen utslettet. Finnene erobret 43 tanks, 71 kanoner, 260 lastebiler, 1170 hester og 29 antitankkanoner.

«De fem krigsvintrene var de kaldeste på 500 år. Det var som om naturen selv var med på å knuse oss. Som portvakt på rekruttskolen ble vi utstyrt med tykke ullfrakker og store støvler som var foret med tørt høy, likevel frøs vi. Her vokter jeg vegen inn på området. Rekruttskolen varte i tre måneder. For meg var det en repetisjon av tiden i HJ, med disiplin og grunnleggende våpentrening. I februar var jeg ferdig som rekrutt. Nå var jeg Unteroffizier med en måke på jakkeslaget.» (Foto: privat)

− 15


G orm He l g e Grøn l i R u d sch inat

Soldaten har allerede lært disiplin fra tiden i Flieger-HJ. Vi ser at skapdøren til den unge soldaten er prydet av det samme som tusenvis av skapdører på kaserner over hele verden, nakne jenter. (Foto: privat) Unteroffizier Rudschinat. (Foto: privat)

Stalins angrep på Finland fikk England og Frankrike til å rasle med våpnene. Utover vinteren prøvde Churchill å få gjennom et alliert hjelpeoppdrag til Finland via Narvik. Hovedsaken for den engelske politikeren, uten at han sa det høyt, var ikke Finland, det var kontrollen over jernmalmen fra Kiruna i Sverige. Den ble utskipet til jernverkene på Krupp-fabrikkene i Tyskland via havnen i Narvik. Churchill kom ingen veg med saken, så den ble lagt på is. På vestfronten var det stille og mange håpte på fred. Engelskmennene kalte disse månedene for «The Phoney War». Men ikke Napp: 16 −

«Vi rekrutter var i 1940 like lystne på å dra ut i krigen, som våre fedre var det i 1914.» Flyskolen lå 1 km øst for Lechfeld i Bayern. Skolen, som åpnet i 1912, ble stengt etter 1. verdenskrig og gjenåpnet i 1934. Flyplassen ble blant annet brukt av Messerschmitt til testing av nye fly. En spennende opplevelse for en fremtidig bruker av de samme flyene. Denne første krigsvinteren var det stille på vestfronten. Tyske og franske soldater lå ovenfor hverandre og håpte at beskjeden skulle komme om at krigen var over før den hadde begynt. Det samme gjorde sivilbefolkningen i de landene som så langt var rammet av krigen,


M I N FA R S K R I G

Tyskland og Italia på den ene siden, Frankrike, England og koloniene på den andre. Franske politikere var de som hisset seg mest opp over det som skjedde, de følte at de fremdeles hadde mye å hevne etter den forrige krigen. Engelske politikere var mer avventende. Noen av dem, som utenriksminister Lord Halifax, var mest lystne på å få til en fredsavtale med Hitler. Denne vinteren skrev faren Karl Rudschinat i et brev til sin sønn Napp: «Jeg har vonde drømmer om at de tyske soldatene en gang til skal kjempe på de samme slagmarkene som vi kjempet på for 21 år siden. Den gangen endte det med en kapitulasjon som utarmet Tyskland. Jeg håper det går bedre denne gangen.» Napp svarte kjekt: «Klart vi vinner krigen.» Til meg sa han: «Propagandaen fortalte oss at vi var uovervinnelige. Ingen elev på flyskolen tenkte tanken på at noen andre nasjoner kunne slå Tyskland militært, til det var vi for sterke.»

En gang spurte jeg hvordan han fikk kallenavnet Napp? Han lo godt og sa: «På første opprop ropte jeg høyt og tydelig Rudschinat, men instruktøren oppfattet ropet som Rudschinapp.» De neste fem årene, og her i boken, beholder han kallenavnet Napp. Han sa at han elsket livet på flyskolen. Endelig kunne han gjøre det han hadde mest lyst til: fly. «Flyskolen var en lang fest. Som framtidige piloter tilhørte vi forsvarets overklasse. Vi skulle fly verdens raskeste jagere, kostbare fly, derfor måtte vi være best. Gjett om vi brukte dette imaget når vi skulle ut og sjekke jenter. Vi var jo nesten piloter, og jentene så ikke forskjell på en virkelig pilot og oss. Jeg var 19 år og som tenåringer flest ute etter moro som gjerne involverte det annet kjønn.» «Et av hovedfagene på skolen var navigasjon. Der kom det godt med at jeg på gymnaset fikk gode karakterer i matematikk. Fra tiden som seglflyger hadde jeg god trening i å navigere.

Napp tenner en sigarett for en av medelevene. Vi kan se Napps gode venn, Robert «Robby» Spreckels, til høyre i bildet. Han og Napp holdt sammen det meste av krigen. (Foto: privat) Glade vinterdager i 1940. (Foto: privat) − 17


Kabaret. Fremtidige piloter utkledd som sparkepiker. En av Napps fremtidige Staffelkamerader, Alfred Allan Gaedicke, til venstre. (Foto: privat)

Som seglflyger gjaldt det å lese landskapet riktig for å få optimal oppdrift. Etter hvert lærte jeg hva som var viktig å gjenkjenne. På flyskolen fikk jeg bruk for alt jeg hadde lært, så der fløy jeg meg aldri bort.» Napp var elev i Luftkriegsschule Dv 5.1 Breslau-Schungarten fra april 1940 til mai 1941. Leder for skolen var i 1940 Hptm. Reinhard Wenning. Skolens viktigste oppgave var å lære piloten taktikk, fysikk, militære ferdigheter og disiplin. Etter endt utdannelse fikk piloten belønningen, A1- og B2-sertifikat. «Inntaket til denne skolen var det store skillet. Noen av rekruttene dro av sted til andre skoler for å bli transportflygere eller kanskje stupbombere, jeg skulle bli jagerflyger. På vår skole forlangte instruktørene at vi skulle 18 −

Napp og Robert «Robby» Spreckels. Napp med hårnett for å holde luggen på plass. Den lange hårluggen var jagerpilotens kjennetegn. Mens resten av forsvaret besto av kortklipte krigere, var jagerpiloten luftens langluggede ridder. En krigernes kriger, og Napp gjorde alt for å leve opp til idealet. (Foto: privat)

beherske de fleste flytyper, fra biplan til to motors Fw 58. De sa flere ganger at en jagerflyger aldri visste hva som lå framfor ham, derfor var det greit å mestre alt. For elevene på de andre skolene var det annerledes, disse pilotene prøvde seg aldri som jagerflygere.» Han lo godt: «Det gir en dårlig løsning om de setter en lastebilsjåfør bak rattet på en racerbil. Det vil helst gå galt. En ting er å beherske teknikken, noe annet er å være ett med flyet slik en jagerpilot er det. Med hastigheter på over 500 km/t var jeg avhengig av at flyet lystret mine minste vink. Året på jagerflyskolen lærte meg å bli ett med flyet. Når jeg ser tilbake på krigen, var året på flyskolen den mest positive opplevelsen jeg hadde de fem årene det sto på.»


M I N FA R S K R I G

Mens han var elev på Luftkrigsskolen, gikk Tyskland 9. april 1940 til angrep på de to nøytrale landene Danmark og Norge. Danmark kapitulerte samme dag uten noen form for motstand. I Norge tok noen få til våpen, men kampen var snart over. Åtte uker senere, 10. juni 1940, kapitulerte Norge. «Det vi hørte var at tyske tropper kom engelskmennene i forkjøpet. Vi piloter visste ikke at vi var okkupanter. Det vi hørte var at tyske tropper beskyttet Norge mot angrep fra en felles fiende, England, og vi trodde på det vi ble fortalt. Vi fikk aldri andre krigsnyheter enn de som var godkjent av propagandaministeriet i Berlin.» «Vi ble drillet i å fly i formasjon. Det var fiktive luftkamper som gikk ganske hardt for seg. Et par elever kolliderte i luften og ble drept. Det var mye «Tiefflug», lavflyging, som skulle

lære oss å forfølge en fiende, eller selv bli forfulgt. Med 200 km/t i timen fulgte vi terrenget. Noen ganger fløy vi mellom trestammene og hadde trekronene over oss. Det hendte jeg plukket greiner ut av understellet etter landing. Instruktørene var stort sett fornøyd med det jeg presterte på skolebenken og i luften. Ett er sikkert, det jeg lærte på flyskolen, holdt liv i meg de neste fem årene.» Focke-Wulf Fw 56 «Stösser» var et tysk, enseters treningsfly, og det første konstruktøren på Focke-Wulf fabrikken, Kurt Tank, hadde ansvaret for å utvikle fra tegnebrettet til ferdig fly. Prototypen fløy for første gang i november 1933. I 1935 valgte Luftwaffe å bruke det som treningsfly for sine jagerpiloter. Seksti år senere oppdaget forfatteren det samme monogrammet, bygget av hvitmalt stein, på en fjellside utenfor Almeria. Først da forsto

Luftwaffe-lua skulle sitte akkurat så mye på snei. (Foto: privat) Vinteren 1940, Napp har et sikkert blikk mot en lysende framtid som jagerpilot. (Foto: privat)

− 19


Instruktørene på flyskolen var piloter med kamperfaring fra borgerkrigen i Spania. Senere var instruktørene piloter med erfaring i blitskrig. De hadde vært med under invasjonen i Polen og etter hvert felttoget i vest. (Foto: privat)

Elevene var omringet av propaganda. Her en filmplakat om Luftwaffe i Polen. (Foto: Bundesarchiv)

Napp i en FW 44. (Foto: privat)

20 −


M I N FA R S K R I G

Etter to måneder på flyskolen i Lechfeld fikk han A1-sertifikat for fly med motor, på bildet kan man se at det er utstedt 31.3.1940. «Dette var en stor dag, endelig var grunnlaget for krigstjenesten lagt. Jeg følte jeg var blitt ordentlig pilot.» (Foto: privat)

− 21


Napp i setet på en FW 56 Strösser. Data om Fw 56A-1: maksfart: 278 km/t, cruising: 255 km/t, landing: 90 km/t, flylengde: 385 km, flyhøyde: 6200 m. (Foto: privat)

jeg at merket på ringen er bumerket til Den spanske legion. Vi snakket noen ganger om soldatlivet i Tyskland. «Alle rekruttene på flyskolen hadde en felles ideologisk bakgrunn fra HJ og Flieger HJ. Gjennom hele ungdomstiden

Den viktigste lærdommen var at en dyktig pilot er dristig, ikke dumdristig. (Foto: privat) 22 −

ble vi indoktrinert med samme nazifiserte propaganda. I Berlin, hvor jeg vokste opp, ble det etter Hitlers maktovertagelse i 1933 hengt opp høyttalere på gaten som spilte marsjer og kom med nazislagord. Overalt ble vi overøst med propaganda som glorifiserer den germanske krigeren. En hel nasjon ble hjernevasket, slik at vi til slutt trodde på alt

«På flyskolen i Breslau var jeg beste elev i mitt kull. Instruktøren var så fornøyd at jeg fikk ringen han selv fikk da han tjenestegjorde i Spania under borgerkrigen, 1936–1939.» (Foto: privat)


M I N FA R S K R I G

de sa. Vi rekrutter var fullt og fast overbevist om at en tysk soldat var et uovervinnelig overmenneske. Hitler krevde at hver enkelt soldat, om nødvendig, måtte dø for Tyskland, og det ville vi.» Napp tok en pause. «Du må forstå at vi kjente historiene om nederlaget i 1918 og alt det forferdelige det førte med seg. Den gangen de røde ville ha revolusjon, da det var hungersnød, hyperinflasjon og til slutt et økonomisk sammenbrudd. Ikke minst kjente vi til all ydmykelsen sivilbefolkningen i den okkuperte delen av Tyskland til stadighet opplevde fra franskmennenes side. Vi leste i avisen om afrikansk-franske kolonitropper som sto bak en rekke voldtekter av lokale kvinner. Mange tyske soldater hevnet disse overgrepene da de jaget de franske soldatene framfor seg i mai og juni 1940.» Napp så på meg. «Vi som var elever på flyskolen var samstemte om en ting: 1918 skulle aldri skje igjen, det skulle vi unge forhindre.»

Flygere har alltid hatt draget på damene, Napp var ikke noe unntak. Han og kameraten, Robby, Robert Spreckels, vasset i beundrende blikk. På bildet på neste side har de perm, det er sommer og livet er topp. «Denne sommeren fikk Robby og jeg permisjon og dro til kysten mot Østersjøen. Vi jaktet ikke på engelske fly, men på tyske jenter. De falt som fluer for soldater i Luftwaffeuniform. Jeg husker ikke navnet på disse to, sikkert bare noen duer som fløy forbi.» Rundt dem gikk krigen sin gang. 22. juni kapitulerte Frankrike. Engelskmennene ble presset tilbake over kanalen. Den store styrkeprøven «Luftslaget om England» var i ferd med å bygge seg opp. På flyskolen visste elevene at når bare RAF var tilintetgjort, startet «Unternehmen Seelöwe», invasjonen av England, som alle trodde ville bety slutten på krigen. En av sommerens store slagere var marsjen «Wenn wir fahrn gegen Engeland».

«Formasjonsflyging. Et av de viktigste fagene. Vi lærte å stole på oss selv og på piloten som fløy på hver side av seg. Denne presisjonen gjorde oss til en gruppe, nesten en Staffel, med dyktige kampflygere.» (Foto: privat)

− 23


Formasjonsflyging med: Arado 44, maks hastighet 210 km/t. Under bildet står det at Napp fløy uten instruktør. (Foto: privat)

Napp sommeren 1940 med to ukjente jenter og Robert «Robby» Spreckels til høyre. (Foto: privat)

24 −


M I N FA R S K R I G

I februar 1941 dro Napp hjem til Berlin på permisjon. Han var en attraktiv, ung pilot og jeger. Den kvelden traff han 18 år gamle Ruth Rackwitz, også hun fra Berlin. Det ble med denne ene natten. Resultatet ble datteren Rosemarie, født i oktober 1941. Napp traff sin datter for første gang i 1993. (Foto: privat)

Fra en fuktig kveld på brakka. Ved bordet (fra venstre): Schulle, Napp, ?, Gaedicke. (Foto: privat)

«Det var frustrerende for en kommende jagerflyger å tenke på at krigen kanskje var over før jeg fikk lagt hånden på roret i et ordentlig jagerfly. De fleste elevene på flyskolen var engstelige for at engelskmennene skulle kapitulere før vi fikk ladet kanonene med skarp ammunisjon. Enn så lenge hadde vi en barnslig fryd over krigen. Alle elevene på flyskolen var overbevist om at de var udødelige. Når vi bare fikk vårt eget jagerfly, ville vi bli som middelalderens ridder i sine blanke rustninger, uovervinnelige. Overalt rundt oss påsto propagandaen at vi var de beste, best i alt.»

meste. Elendige råvarer og få reservedeler var hovedårsak til at så mange døde.»

«Sannheten er», sa Napp da vi så på bildene av de gamle kullkameratene, «at halvparten av pilotene ble drept på grunn av tekniske feil og mangler på flyet. Etter hvert savnet vi det

Kalenderen viste 1941. På alle frontavsnitt var det stille før stormen. I februar ble det tyske afrikakorps, under ledelse av general Erwin Rommel, sendt til Afrika for å redde stumpene etter den italienske diktatoren Benito Mussolini og hans italienske soldaters nederlag i Libya. Mussolini tabbet seg nok en gang ut da italienerne forsøkte å angripe Hellas via Albania. Hitler okkuperte den 6. april Jugoslavia. Deretter sto Hellas for tur. De siste engelske styrkene på Kreta overga seg 1. juni. Da var allerede Hitlers framtidige planer dramatisk forsinket.

− 25


22. juni 1941 angriper Tyskland Sovjet Det største felttog verden hadde sett var flere skjebnesvangre uker etter planen, på grunn av den uforutsette krigen på Balkan og i Hellas. Over tre millioner tyske soldater deltok i «Operasjon Barbarossa». Luftwaffe stilte med 2770 fly. I løpet av felttogets første uker rykket tyske soldater langt inn i Ukraina og tok millioner av russiske soldater til fange. De færreste av dem overlevde krigsfangenskapet. I luften var tyske jagere totalt overlegne. De få russiske flyene som ikke ble ødelagt på bakken, ble skutt ned ett etter ett. Tyske jagerpiloter høstet jernkors i fleng. Klart at flyskoleelevene fikk dette med seg. «På flyskolen denne sommeren drømte vi om fronttjeneste på østfronten. Den første tiden var det enkelt å skyte ned russere. De hadde utrente piloter som fløy elendige fly. Mange tyske jagerpiloter ble jager-ess. Med 20 nedskutte russere fikk piloten ridderkorset. I løpet av krigen ble det delt ut 7322 ganger. 882 piloter fikk ridderkorset med eikelauv, for 40 nedskutte fly. Aviser og tidsskrift skrev lange reportasjer om dem som ble dekorert med ridderkorset. Det inspirerte oss som var på veg mot fronttjeneste, alle trodde det var mulig å oppnå det samme. Når vi snakket om krigen var det alltid om hvor mange fly vi skulle skyte ned. At vi selv kunne bli skutt ned var aldri i våre tanker, vi var uovervinnelige. Men etter 26 −

Glade dager på flyskolen i Prossnitz. (Foto: privat)

hvert som krigen utviklet seg, fikk vi stadig større problemer på østfronten. Russerne fikk bedre fly og godt trente piloter, det ble lenger mellom ridderkorsene.» Men krigen i øst var også starten på en ny tofronts-krig. Den forrige hadde ødelagt Tyskland. Ingen visste hva som ville skje denne gangen. Jagerflygerskolen i Prossnitz mai–august 1941 var siste hinder før Napp ble tildelt en Jagdgeschwader. Han sa flere ganger i intervjuet med Eric Mombeek at han fremdeles håpte at han ville havne på østfronten. «Vi lærte å fly alt Tyskland hadde av fly, fra dobbeltdekkere til tomotors transportfly. En god jagerpilot måtte beherske alle flytyper.»


M I N FA R S K R I G

Napp ved siden av instruktøren på flyskolen. Han er som vanlig midtpunkt i gruppen av piloter han vil tjenestegjøre sammen med de neste fem krigsårene. Robert «Robby» Spreckels uten hjelm til venstre. (Foto: privat)

«På skolen fikk jeg bruk for alt jeg hadde lært som seglflyger. Vi fløy blindflyging med en hette over cockpiten. Jeg måtte fly på instrumentene for å finne målet, og fant det. Slike utfordringer likte jeg. De erfarne instruktørene lærte oss at skyer er et utmerket gjemmested, både når vi skal angripe, eller blir angrepet. Det er lett å skjule seg i en sky, en lærdom som siden reddet livet mitt. En annen sannhet instruktørene innprentet i oss, var at vi alltid skulle angripe med solen i ryggen. Så gjaldt det å komme tett innpå målet. Instruktøren gjentok og gjentok at piloten skulle se det hvite i øynene på fienden før man skjøt. Selv erfarte jeg at 30 meter var et perfekt skuddhold.» (Foto: privat)

− 27


wire, og piloten brukte rå muskelkraft for å manøvrere flyet.

Til høyre: Helmut Bunje, født i 1921, ble en livslang venn av Napp. (Foto: privat)

«Instruktøren fortalte at jo større hastighet, jo tyngre blir flyet på rorene. De gamle dobbeltdekkerne på skolen var tunge, men det var ingenting mot en Bf 109B og E når de tar en skarp sving med en hastighet på opp mot 500 km/t. Da skal du dra hardt i roret for å komme rundt. Selv tok jeg dette på alvor, to ganger om dagen tok jeg 100 armhevinger.» Sete og haleroret var av aluminium, resten av tre og seilduk. Overføring til rorene var med

«Helmut Bunje og jeg ble kamerater på flyskolen, og siden fulgte vi hverandre gjennom krigen. Da den var over, bodde vi i Hamburg og opprettholdt vennskapet.» Napp så lenge på bildet før han ristet oppgitt på hodet og sa: «Når jeg ser Bunje i denne fredelige situasjonen fra flyskolen, tenker jeg på ’Unternehmen Bodenplatte’, 1. januar 1945. Den forferdelige dagen fløy Helmut Bunje som Zeremonienmeister. 1035 fly, alt vi kunne skrape sammen, innledet et siste massivt angrep på allierte flyplasser i Nederland, Belgia og Frankrike. Under angrepet på Brussels-Evere fløy Bunje en Ju 88G-6 og pekte ut målet for oss. Fra JG26 deltok vi med 39 Fw 109D-9 og 25 Bf 109. I tillegg var III./ JG54 der med 17 Fw 190. Under angrepet ble 32 av fiendens jagere, 22 tomotors og 13 firemotors bombefly ødelagt. II./JG26, hvor jeg tjenestegjorde, mistet 13 Fw 190. Totalt i dette angrepet ble 30 av våre piloter drept. På tilbaketuren ble Bunje, sammen med 84 andre tyske piloter, skutt ned av eget luftvern.

Cockpiten. Sete og haleroret er av aluminium, resten av tre og seilduk. Overføring til rorene er med wire, piloten bruker rå muskelkraft for å manøvrere flyet. (Foto: Wikipedia) Robert «Robby» Spreckels til høyre foran. (Foto: privat) 28 −


M I N FA R S K R I G

Her flyr Napp solo. Flyene var uten radio, og pilotene måtte kommunisere med armer og ved å vippe på vingene. (Foto: privat)

Formasjonsflyging. Det var her han lærte teknikker som berget ham gjennom krigen. (Foto: privat)

De gale generalene som planla angrepet hadde hemmeligholdt operasjonen for våre egne FLAK-avdelinger (FLAK er en tysk forkortelse for FL(ug)-A(bwehr)-K(anone). Bunje klarte å nødlande ved vår egen hjemmebase i Nordhorn, Niedersachsen, i Nord-Tyskland.» Napp ristet på hodet. «Denne ulykksalige dagen brukte vi opp våre siste dråper med drivstoff. Vi mistet 280 fly, 69 ble skadet. Verst var det at våre siste dyktige piloter ble drept. Operasjon Bodenplatte betød slutten på Luftwaffes innsats på vestfronten.» Bunje tjenestegjorde i JG.101 skoleavdeling. Sammen med Napp var han innom II/JG26 høsten 1944. Han avsluttet krigen som nattjeger i 4/NJG.6. Han fikk tolv luftseire, de siste tre den 23. februar 1945. På ett minutt skøyt han ned tre Lancasters firemotors bombefly. To over Töbingen og ett over Freudenstadt, Bayern. Selv døde han 8. juli 2000.

Enhver Staffel med respekt for seg selv hadde hund. Slik var det hos tyske, japanske, russiske, engelske og amerikanske jagerpiloter; hunden hørte med. «Det var avgjørende at vi hele tiden i luften kunne stole på at de andre pilotene var der de skulle være. Disiplin i luften var helt avgjørende. Vi trente helt til klassens egen Staffel fungerte som en helhet der individuelle jegere jaget i flokk. Når vi var i luften visste jeg alltid hvor jeg hadde de andre pilotene, det var bare slik vi ble en slagkraftig enhet.» «Flyene vi fikk var godt brukte maskiner, som tidligere hadde vært aktive under Luftwaffes innsats i Legion Condor under borgerkrigen i Spania. Likevel var det ordentlige jagere, vi gledet oss som barn til å ta dem i bruk.» Den spanske borgerkrigen, 1936–1939, ble vunnet av fascistene ledet av general Francisco − 29


Prossnitz sommeren 1941, røykepause. Napp er tredjemann fra venstre, Robert «Robby» Spreckels foran. (Foto: privat)

Franco. Krigen var en glimrende anledning til å prøve ut fly og angrepstaktikk, noe som kom godt med i blitskrigen mot Polen og Frankrike. Den mest kjente hendelsen fra borgerkrigen er Luftwaffes terrorbombing 27. april 1937 av Guernica i Baskerland. 70 % av byen ble ødelagt og 2000 sivile drept. «Det var få av elevene som var nazister, ikke på flyskolen og heller ikke senere. Sannheten var at det de første årene av krigen var få

nazister blant pilotene i Luftwaffe. Unntaket var sjefsnazisten på topp. Etter felttoget i Polen og Frankrike var de fleste pilotene fornøyde med Herman Göring. Etter kampen om luftherredømmet over England avtok begeistringen ganske raskt. Erfarne piloter med kampinnsats over England fortalte om vanvittige ordrer. De hurtige jagerne ble beordret til å holde samme hastighet som bombeflyene, en ordre som førte til at engelske jagere kunne plukke dem ned en etter en. På

Messerschmitt Bf 109 B, flytypen blir i resten av boken betegnet som Bf 109. med bokstavtillegg etter hvert som den ble forbedret. Her med tobladet trepropell. De første Bf 109 i produksjon var Bf 109 B-1, med en 661 hk, Jumbo 210D-motor som drev en tobladet propell. Totalt ble det bygget 341 fly med denne betegnelsen. (Foto: privat) 30 −


M I N FA R S K R I G

Napp fotograferte klassekameratene framfor en nyervervet Bf 109 B-1. (Foto: privat)

slutten av krigen så vi på sjefen for Luftwaffe som en vits. I virkeligheten var Göring en tragedie for Luftwaffe og Tyskland.» «Da beordringen kom, følte jeg en enorm lettelse. Jeg hadde nådd målet jeg satte meg på mitt første flystevne i 1934, jeg var blitt jagerflyger. Om noen få dager ville jeg sitte bak roret på min egen Bf 109. Jeg var overbevist om at jeg skulle erobre luften.» Han var ikke alene om å bli beordret til Ergänzungsgruppe I./JG 27. Det samme ble kameratene, Robert «Robby» Spreckels, Egon Reichstein og Allan Geadicke. Sammen tok de tog til Husum for å melde seg til fronttjeneste. «Vi visste ikke hva vi gikk til. Vi var dopet ned med propaganda om hvor uslåelige vi var. Luftkampene over England burde ha vist oss noe annet. Krigen som vi trodde ville bli et bakteppe for heder og ære, ble til slutt et mareritt.»

Etter nesten to års utdannelse, er han endelig jagerflyger. Drømmen om å komme til fronten har gått i oppfyllelse. (Foto: privat)

− 31


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.