Å være ansatt og dermed utsatt ved en folkehøgskole

Den nye læreren skulle starte opp psykologi valgfag, og det med hele 40 elever i klassen! Med utviklingspsykologi ferskt i minne fra lærerutdanningen forberedte læreren en undervisningsplan i form av emner og datoer og presenterte denne i en kreativ og aktualiserende oversiktsforelesning i første time. Andre time skulle ta hull på emneplanen.

Etter den innledende oversikten spurte læreren optimistisk hva elevene tenkte om planen. Det ble dørgende stille. Etter litt fisking kom endelig en hånd langsomt i været lengst nede i klassen. Læreren var lettet og tenkte at elevene fortsatt er ukjente og sjenerte overfor hverandre, men nå skulle det bli gang i samtalen. Så læreren ga smilende og nikkende ordet til eleven med hånden oppe.

«Du lærer! Dette var kjedelig!» lød det korte og kontante svaret, til bekreftende nikk fra flere medelever. Andre så litt usikkert og spent på læreren uten å komme hen til unnsetning.

Hjelp! tenkte læreren i panikk, hva gjør jeg nå?

«Man blir ikke folkehøgskolelærer bare ved å ta en utdanning; det skal mer til. Målsettingen er gitt på forhånd. Men en folkehøgskolelærer må selv finne ut hvorfor man er på en folkehøgskole», sier Frederik Christensen i boken Folkehøjskolen – og det elskværdigste i nærheden (Christensen, 1984, egen oversettelse). Og han begrunner det med at ens «[…] posisjon og innsats er ikke beskrevet i noen lov eller plassert i noe system. En folkehøgskolelærer er overflødig inntil han har bevist noe annet». Det er et rimelig brutalt utgangspunkt for den nye ansatte som er på vei inn i skoleslaget.

I første del av boken skal jeg forsøke å bøte på noe av denne brutaliteten ved å drøfte hvordan man grunnleggende kan tenke i sin (nye) rolle som lærer eller annen ansatt i folkehøgskolen.

Folkehøgskolens idégrunnlag og frie stilling i skoleverket samt spesielle innretning med kanskje 100 nye unge myndige voksne på tunet hvert år i 33 intense uker, 24 timer i døgnet, legger sterke føringer på hvilke oppgaver som skal ivaretas, og hvor mange og hva slags ansatte skolene har. Denne konteksten gjør også noe med hvordan både ansatte og elevene oppfatter hver sine roller på skoletunet, og hvilke forventninger omgivelsene har til skolen.

I tillegg til lærere, rektor, kontorpersonale og teknisk ansvarlig(e) (tidligere vaktmester) har folkehøgskolene ansatte til å drifte internat og kjøkken. Både det praktiske personalet, lærerne og rektor samarbeider for å få til det skolen ønsker, og vil nødvendigvis omgås tett med elevene og med hverandre mange av døgnets timer. Alle er forskjellige som personer med ulik bakgrunn og ulike roller i skolesamfunnet – noe som kan utfordre, men helst skal ses på som en styrke i møte med elevene.

Dette innledende kapittelet skal handle om det å være (ny) lærer eller annen ansatt ved en folkehøgskole. La oss likevel starte med elevene.

Etter å ha bodd hjemme i 18–19 år og med mer eller mindre 13 års obligatorisk skolegang bak seg står de unge på terskelen til å bli voksne, frie og autonome mennesker. De befinner seg i en definerende og følsom overgang i livet. Tall fra skolene og Statistisk sentralbyrå de seneste årtier viser at mer enn hver tiende ungdom i denne fasen av livet søker seg til folkehøgskolene i leting etter en meningsfull fremtid.

Helt siden N.S.F. Grundtvig (1783–1872) formulerte sine revolusjonerende pedagogiske tanker i første halvdel av 1800-tallet, har det i folkehøgskolen vært et poeng å skape en fri skole for livsopplysning til ungdom i åndens skapertime. Med det mente Grundtvig den alderen da ungdom i overgangen fra hjem til det å være selvstendig voksen er som mest engasjerte – idealistiske og energiske – og derfor også søkende etter hvordan deres eget liv kan bli meningsfullt. Dette var også utgangspunktet for norske folkehøgskolepionerer som Herman Anker og Olaus Arvesen som starter Norges første folkehøgskole, Sagatun på Hamar, i 1864, og Christoffer Bruun som litt senere etablerer Vonheim folkehøgskole (Bruun, 1964).

Alder på elevene handler mest om at de bør ha oppnådd en viss modenhet og selvstendighet for å kunne gjøre seg nytte av folkehøgskolens livsopplysningsprosjekt. Det er verdt å merke seg hvor stabil denne alderen fortsatt vurderes til å være fra rundt 18 til vel 20 år. I den årlige felleskatalogen for folkehøgskoler ser vi at langt de fleste av skolene har landet på at konseptet folkehøgskole representerer et tilbud etter videregående skole, og derfor opererer med en nedre aldersgrense på 18 år for opptak av elever. Yngre ungdommer, mindre modne om man vil, skaper en helt annen pedagogisk virkelighet og atmosfære, både i undervisningen og på internatet. Elevene er ikke formelt myndige, og det stilles krav om samarbeid med foresatte. Mange ansatte har erfart at med elever under 18 år befinner man seg lett i en oppdragerrolle mer enn i en opplysningsrolle.

Nedre aldersgrense for elever på folkehøgskole er en lang og vedvarende debatt. Men uansett alder vil det å være elev (eller bedre, deltaker) ved en folkehøgskole representere en ny og annerledes elevrolle enn det den unge har opplevd i tidligere, mer obligatorisk skolegang. I dag er det vanlig å høre blant mer erfarne folkehøgskolelærere at elevene i sterkere grad enn tidligere forventer å bli fortalt akkurat hva de skal gjøre i faglige sammenhenger. Kan dette være en effekt av et sterkere mål- og testregime i grunn- og videregående skole? Mange lærere i folkehøgskolen sier at de først må avlære elevene denne innstillingen for at de i stedet skal tenke og kjenne etter selv hva de er interessert i og motivert for å holde på med. Elevene er selvfølgelig veldig forskjellige og med ulike bakgrunner, der de befinner seg i en mer utforskende fase av livet på vei mot selvstendig liv. Samtidig skal de fungere sammen med medelever og ansatte under samme tak, døgnet rundt, i en fri opplysningsarena. Denne forskjelligheten er et spennende og utfordrende vilkår og en forutsetning for å kunne lykkes med folkehøgskolens livsopplysningsprosjekt. Både elever og ikke minst ansatte bør hele tiden være seg bevisst verdien av disse forskjellene, spesielt når detaljene og store og små dilemmaer av og til kan virke overveldende.