Innledning

«Idéen skal være klar, tolkningsmulighetene mange!» uttalte den norske foto- og installasjonskunstneren Per Barclay (1955–) i et intervju på NRK en gang. Det gjelder i høyeste grad også for folkehøgskolen.

Som nytilsatt og ivrig lærer i folkehøgskolen var jeg ikke via lærerutdanningen eller universitet forberedt på dette annerledes skoleslaget. Riktignok hadde jeg en interesse for å jobbe i skoleslaget. Jeg hadde derfor lest en del historisk materiale om hvorfor og hvordan folkehøgskolen startet i Norge. Men jeg fant lite om hvordan en lærer skulle kunne gjennomføre sin nye jobb i dag. Det eneste rådet jeg husker, var å lære meg et antall historier utenat, og ellers være meg selv. Resultatet ble en vedvarende bratt læringskurve, også med utallige eksempler på hva jeg nok ikke ville ha gjort i dag!

Det er med skrekkblandet fryd de fleste starter å jobbe på en folkehøgskole. Og i mangel av en folkehøgskoleutdanning eller aktuell folkehøgskolepedagogisk litteratur har mange av oss lett for å planlegge og handle som vi har lært gjennom egen formell skoletid og utdanning eller i andre tidligere jobber. Min og manges erfaring er da også at det tar (for) lang tid å bli trygg nok i rollen som lærer eller annen ansatt til å kunne frigjøre seg fra tenkningen i den tradisjonelle skolen – tørre å stå i det åpne og usikre, men så potente danningslandskapet som folkehøgskolen representer.

Historiske og idémessige sider ved norsk folkehøgskole er utmerket dekket i flere gode bøker. I tillegg er det gitt ut materiell som tar opp spesifikke emner eller enkeltmetoder. Vi savner imidlertid en mer samlende grunnbok om hvordan man kan tenke pedagogisk i dette spennende særnordiske skoleslaget. Utgangspunktet mitt har derfor vært å forsøke å få til en slik mer helhetlig og aktuell ‘grunnlagsbok’ om den pedagogiske tenkningen i dagens norske folkehøgskole. I tillegg har målet vært at boken skal være lese- og brukervennlig, samtidig som den forhåpentligvis oppleves inspirerende og lett å relatere seg til med mange eksempler fra den pedagogiske hverdagen i folkehøgskolen.

Uten fasit er primært skrevet til den nye læreren. Men også nye i det praktiske personalet bør kjenne til idébakgrunn, danningssyn, pedagogisk tenkning og så videre for å skjønne hvorfor, hvor og hvordan man i sin rolle direkte eller indirekte bidrar til å tilrettelegge og gjennomføre skolens og skoleslagets ambisjoner, der det praktiske personalets innsats utgjør en viktig og uunnværlig del av skolens samlede pedagogiske virksomhet, for eksempel i det sosialpedagogiske arbeidet (kapittel 5). Anbefalingen er derfor at også andre enn den nye læreren, uansett stilling og rolle, leser hele boken for å få et helhetlig inntrykk og forståelse av skoleslagets og sine egne og kollegenes mange muligheter og utfordringer.

I en bok om pedagogiske tenkning vil imidlertid noen kapitler nødvendigvis henvende seg mer eksplisitt til det pedagogiske personalet og ledelsen. Det gjelder kapitlene 4, 6, 7, 8 og 12 som tar for seg pedagogikk, aktuelle fag og temaer, dialogen og dialogprosesser og det å lede en folkehøgskole.

Boken er også blitt til i en tro på at den kan oppleves som givende for den mer erfarne læreren og erfarne ansatte i praktisk personale, samt nye og kanskje også mer erfarne rektorer, som jo skal lede folkehøgskolens frie og idébårne pedagogiske virksomhet. I tillegg kan boken bidra til et verdifullt idémessig og pedagogisk bakteppe til hjelp for nye tillitsvalgte, styreleder og andre nye medlemmer i skolens styre, inkludert elevenes representant i styret og i elevrådet, i deres viktige tillitsvalgtroller. Jeg oppfordrer derfor også til å lese bokens to siste kapitler, om å lede en folkehøgskole og avslutningen. Kapitlene vil gi noen utvidede perspektiver og økt forståelse av vurderinger som også må gjøres for skolen og skoleslaget, og bidrar dermed med innsikt i sammenhenger og problemstillinger som mange utenom rektor nødvendigvis ikke er så opptatt av i det daglige.

Det er kanskje unødvendig å legge til at også andre skole- og samfunnsinteresserte utenfor folkehøgskolen ved å lese boken vil få et verdi- fullt innsideblikk i og risikere å inspireres av et spennende og annerledes skoleslag.

Uten fasit konsentrerer seg om hvordan man kan tenke pedagogisk i folkehøgskolen, på bakgrunn av skoleslagets spesielle idégrunnlag, tradisjon og rammer. Boken representerer dermed ikke en generell innføring i utdanningsfilosofi, læringsteorier og pedagogikk eller ulike fags spesifikke fagdidaktikk og metodikker. Det ligger til de tradisjonelle pedagogiske utdanningene. Samtidig reflekterer tittelen – Uten fasit – paradokset det er å gi ut en bok om pedagogisk tenkning i et fritt, levende og spenningsfylt skoleslag fylt av dilemmaer – slik livet jo er. Derfor kan eller skal boken ikke leses som en oppskriftsbok. Målet med boken er å bidra til å gi nye lærere og andre ansatte i norsk folkehøgskole et bedre grunnlag til å ta mer begrunnede og inspirerte pedagogiske valg i planlegging og gjennomføring av folkehøgskolens livsopplysende virksomhet.

Uten fasit er et resultat av et unevnelig antall utvalgte kilder. Fra bøker og artikler til utallige samtaler og ikke minst egne erfaringer fra et langt yrkesliv i ulike posisjoner i folkehøgskolen. Springbrettet er erfaringer fra mange år med kortere innføringskurs for nye lærere og andre tilsatte i folkehøgskolen. I tillegg kommer inspirasjon fra planleggingen og gjennomføringen av studiene rektorskolen i folkehøgskolen og den folkehøgskolerelaterte praktisk-pedagogiske utdanningen (PPU) som nå tilbys ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN).

Ansvaret for innholdet er imidlertid utelukkende mitt. Boken er forsøkt skrevet slik at den har verdi for alle ansatte i alle landets folkehøgskoler, uavhengig av verdigrunnlag, eierskap og tilhørighet i de to folkehøgskolegreinene som vi har i Norge. Som alle bøker, enten det er skjønnlitteratur eller faglitteratur, er også denne boken preget av et personlig perspektiv og er i sakens natur mer normativ enn resultat av et akademisk deskriptivt forskningsarbeid, selv om referanser og tips til videre lesning selvfølgelig er oppgitt.

For lettere å kunne finne frem i stoffet og til kilder og tips til videre lesing og samtidig unngå repeterende og likevel ufullstendige navne-, emne-, kilde- og litteraturlister har jeg heller valgt å utstyre boken med en utvidet innholdsfortegnelse samt å samle kilder og tips til videre lesing i en samlet litteraturliste bakerst i boken.

Innholdet er sortert i to deler. I bokens første del behandles ulike temaer som oppleves som grunnleggende i folkehøgskolen. De syv første kapitlene representerer dermed en basis – en slags ‘the bare bones of’ folkehøgskolen.

Med utgangspunkt i den nye ansattes nye yrkesrolle forsøker jeg i bokens første del å si noe om hva folkehøgskole er, hvorfor den er til (hva den ønsker å oppnå), og hvordan få det til.

Første kapittel, «Å være ansatt og dermed utsatt ved en folkehøgskole», tar utgangspunkt i den nye rollen og til tider usikre og utsatte situasjonen en nyansatt lett kan oppleve når hen starter i folkehøgskolen.

I påfølgende kapittel, «Folkehøgskolen er et sted med tid for livsopplysning», forsøker jeg å skape en relativt kort innledende oversikt over hva det er snakk om når vi kaller noe for en folkehøgskole i dag. Selv om kapittelet naturlig nok tar utgangspunkt i Grundtvigs opprinnelige idé og tegner noen svært grove epoker i norsk folkehøgskoles historie, er ambisjonen å drøfte hva som generelt kjennetegner dagens folkehøgskoler, heller enn å gi en fyllestgjørende historisk gjennomgang av folkehøgskolens start og utvikling eller å redegjøre for hvorfor det norske folkehøgskolelandskapet ser ut som det gjør. Dette er glimrende dekket i andre bøker.

Kapittelet «Danning til autonom og ansvarlig borger i verden» handler om hvorfor vi har folkehøgskoler. Her redegjøres det for verdigrunnlag og danningssyn og dermed hensikten med folkehøgskole, som grunnlag og begrunnelse for den pedagogiske tenkningen.

De neste kapitlene følger opp med å drøfte hvordan man kan få til intensjonene. Kapittel 4, «Pedagogisk tenkning i folkehøgskolen», kapittel 5, «Sosialpedagogisk arbeid», kapittel 6, «Aktuelle fag og temaer i folkehøgskolen», og endelig kapittel 7, «Dialogen – et pedagogisk credo i folkehøgskolen», utgjør dermed bokens hovedkapitler.

I bokens andre del utvides de pedagogiske perspektivene. I kapittel 8, «Kunsten å stå i det åpne – om utvidede dialogprosesser», redegjøres det for aktuelle og folkehøgskolerelevante eksempler på noe mer omfattende og sammensatte forløp som alle har dialogen som kjerne.

De etterfølgende tre kapitlene berører det som av mange ansatte oppleves som andre viktige temaer i hverdagen på en folkehøgskole. Kapittel 9 drøfter noen vanlige utfordringer som knytter seg til internkommunikasjon mellom ledelse, kolleger og elever utenfor den pedagogiske hverdagen, om det skjer analogt eller digitalt. Kapittel 10 følger opp med å drøfte noen sentrale yrkesetiske dilemmaer i hverdagen for de som jobber i folkehøgskolen. Det ligger imidlertid i sakens natur at én bok umulig kan favne alle tenkelige pedagogiske utfordringer som eventuelt kan oppstå i den levende og frie folkehøgskolen. I kapittel 11, som har fått tittelen «En sammensatt hverdag», forsøker jeg likevel å samle opp på en rekke andre sentrale feno- mener og utfordringer en ansatt i folkehøgskolen mest sannsynlig vil måtte forholde seg konstruktivt til i jobben sin.

Hvert år starter det også nye ledere som rektorer, assisterende rektorer, inspektører, internatledere samt nye styreledere og -medlemmer i folkehøgskolen. Noen har erfaring fra folkehøgskolen som lærere eller ansatt i andre roller. Andre kommer nye utenfra til et relativt ukjent og fremmedartet skoleslag. Erfaringer fra egen lærer- og rektorgjerning, utallige saker i Folkehøgskoleforbundet, samt kurs for nye rektorer, viser at det knytter seg en del spesielle utfordringer til det å lede en såpass annerledes, sammensatt, idébåren, fri, demokratisk og likevel markedsavhengig internatskole som en folkehøgskole representerer. I kapittel 12 forsøker jeg derfor å sette ord på noen viktige og typiske problemstillinger som knytter seg til det å lede en folkehøgskole som fri danningsarena, og hvilke tilnærminger man kan ha til disse personalmessige og pedagogiske utfordringene. Selv om de er svært viktige, ligger det imidlertid utenfor denne boken å redegjøre spesifikt for de juridiske og økonomiske rammene og utfordringene som rektor og styret også må forholde seg til.

I siste kapittel, «Avslutning», runder jeg av boken med en kort oppfordring til også å engasjere seg i folkehøgskolens rolle, organisering og dermed policyarbeid nasjonalt og internasjonalt.

I et forsøk på å guide den mer interesserte leseren er de fleste av bokhenvisningene i litteraturlisten bakerst i boken supplert med et kort sammendrag av innholdet i verket.

Nøkkelord og titler på bøker eller andre referanser er satt i kursiv. Noen ord og uttrykk er utstyrt med apostrofer for å markere allmenne ikkeakademiske begreper, ‘ironi’ eller er plassert der moderne mennesker ville brukt ‘liksom’ før eller etter ordet eller uttrykket.

Kapitlene bygger på hverandre og utvider tidligere kapitler med fare for noen gjentakelser og kryssreferanser. Men når temaer fra tidligere kapitler tas opp i senere og eventuelt i andre sammenhenger, er det hovedsakelig tenkt som utdyping. Det anbefales derfor å lese boken i den rekkefølgen kapitlene er presentert. Hvert kapittel er likevel forsøkt skrevet som et eget lite essay. Dermed kan enkeltkapitler leses relativt uavhengig av andre kapitler og eventuelt egne seg for drøfting i et studium eller som opplegg i personalgruppen for å samtale om egen skoles pedagogiske praksis på det aktuelle området.