Normale reaksjoner på livsbelastninger

å le og har en tendens til å se positivt på livet eller bekymre seg lite. Alle disse tingene kan vi knytte til kunnskap om personen, og det kan påvirke hvordan personen er i samspill med deg. Det betyr ikke at vi alltid trenger å vite alt om en person, men det betyr at det er mange sider ved en person som kan påvirke samspillet med deg.

I eksempelet med Lars og Ellen visste Ellen en hel del om Lars fra før. Hun visste at han var mann, 55 år, psykisk utviklingshemmet, og at han hadde bodd 10 år i boligen. Hun hadde informasjon om at han av og til var deprimert og gikk på medikamenter. Hun visste at han kunne bli veldig sint, og dette gjorde henne litt nervøs. All denne informasjonen hjalp henne likevel ikke nok i situasjonen til at hun visste hva hun skulle gjøre når noe uventet oppsto. Så snart hun fikk vite at han trengte litt tid om morgenen, ble situasjonen annerledes, og hun kunne handle på en ny måte.

Det er med andre ord viktig å vite noe om individet vi har foran oss, for å forstå hva som skjer mellom oss. Samtidig kan det være nyttig å vite noe om normale reaksjoner på livsbelastninger. Hvordan er det vanlig å reagere dersom man opplever en påkjenning i livet?

Men hvem sa at dagene våre skulle være gratis? At de skulle snurre rundt på lykkehjulet i hjertet vårt og hver kveld stoppe på stor gevinst? Hvem sa det? Hvor hadde vi det fra? Hvem sa at livet vårt skulle være lett å bygge ferdig? At mursteinene var firkantede ballonger som føk på plass av seg selv? Hvem sa det? Hvor hadde vi det fra? Det var piller for alt: nerver, vedvarende hoste og anemi.

Men hvem sa at snarveiene støtt var kjørbare? At fjellovergangene aldri snødde til? Og at nettopp vi skulle slippe å stå fast i tunnelen? Ja, hvem sa det? Hvor i all verden hadde vi det fra?

Kolbein Falkeid, fra diktsamlingen Robinson, 1981. Gjengitt med tillatelse.

Ingen av oss går gjennom livet uten å oppleve opp- og nedturer. Som hjelpere møter vi mennesker som opplever påkjenninger i livet. Hvordan disse påkjenningene oppleves, er ulikt fra person til person. De fleste mennesker tåler påkjenninger godt. Toleransen for påkjenninger varierer fra person til person og henger blant annet sammen med den enkeltes tidligere erfaringer, sårbarhetsfaktorer, beskyttelsesmekanismer, mestringsevner, nettverk og nettverksstøtte.5

Alle opplever vanskelige hendelser og større eller mindre kriser i løpet av livet. De knyttes til vanlige overganger gjennom livet, som kan være vanskelige. Slike overganger eller kriser var psykologen Erik H. Erikson opptatt av i sin utviklingspsykologi. De har ingen diagnose, men utgjør en kritisk situasjon for den som opplever dem, og kan være så belastende at det kan føre til psykiske plager. Eksempler på slike livskriser kan være å flytte hjemmefra, begynne i ny jobb, gifte seg, få barn, gå gjennom en skilsmisse, gå av med pensjon, miste ektefellen eller liknende. Livskrisene vil gjerne gi sorg og tapsfølelse, for eksempel kan et familiemedlem bli alvorlig syk, du kan ha kjærlighetssorg, miste jobben eller liknende.6 Fra forskningen vet vi også at vi har en økt risiko for å bli syk etter en belastende hendelse, og noen studier viser at det å oppleve en livskrise kan predikere sykdom.7

Med traumatiske kriser siktes det til situasjoner der en person opplever eller er vitne til en situasjon hvor man er utsatt for trussel om død eller alvorlig skade, enten for egen del eller for andre. Hvilken som helst hendelse som vi oppfatter som en sterk trussel mot vår egen sikkerhet og trygghet, og som oppleves å være utenfor vår kontroll, kan oppleves som en traumatisk krise. I møte med den som opplever en krise, er det underordnet hvorvidt hendelsen objektivt kan oppfattes som en trussel eller ikke for oss andre.8

Når vi opplever tap og traumer, kan vekst og modning også skje.9 Som hjelpere er det viktig at vi da husker at veksten ikke kommer som følge

av det som hendte, men som et resultat av det arbeidet de, som opplever hendelsen, gjør i ettertid.

Vi er mer utsatte for sterke reaksjoner på en krise dersom vi tidligere har opplevd andre traumer eller har hatt psykiske problemer. Det samme gjelder dersom det vi opplever, er veldig dramatisk og alvorlig, og dersom vi er ensomme og mangler sosial støtte eller anerkjennelse. Hvordan vi mestrer hendelsen, og om vi opplever flere negative livshendelser i etterkant av påkjenningen, påvirker også hvordan vi tåler det vi opplever.10

Å få en alvorlig sykdom eller skade er eksempler på ulike livsbelastninger. Livsbelastninger gjør at stress-systemene våre reagerer. Kroppen settes i beredskap, og dette påvirker oss både psykisk og fysisk og i samspill med andre.11

Det er natt til sankthansaften, og en bil med fire unge voksne farer gjennom skogen. De er alene på veiene. Astrid og Jan skal på hytta med noen venner, Gro og Knut. I en lang, slak sving kommer det plutselig en elg ut i veien. Jan bråbremser, men det er for sent. Astrid ser brun pels komme mot ruta, og så treffer de elgen med bilen. Hele ruta er knust og henger bulende inn i bilen. Panseret og deler av taket er bulket ned på Astrids side. – Er alle ok, er alle ok? spør Jan. Han kjører i lav fart mens han lener seg fremover for å se veibanen gjennom den knuste ruta.. – Ja, svarer Astrid, og det samme gjør vennene som sitter i baksetet. – Burde du ikke stoppe, Jan? spør hun. Jan fortsetter å kjøre. Selv om de er alene i veibanen, er han redd for at noen kan kjøre på dem bakfra. – Burde vi sette på nødblinken? spør Knut i baksetet. Den store knappen for nødblink på dashbordet synes plutselig ikke. Ingen i bilen klarer å finne knappen. – Nå triller du vel snart ut i grøfta, sier Astrid forsiktig til Jan. – Jo, men jeg er så redd for å bli påkjørt bakfra, sier Jan. De nærmer seg grøfta enda mer. – Stopp, roper plutselig Gro fra baksetet, – du kjører av veien! Det er som om de kommer litt til seg selv. Jan stopper bilen, og de ringer etter hjelp.

Med unntak av elgen ble ingen skadet i påkjørselen, men hendelsen var nok til å påvirke de vanlige måtene å reagere på. Jan kjørte videre og ble uvanlig opptatt av å ikke bli påkjørt bakfra. Ingen av dem klarte å få øye på nødblinkknappen. Selv om alle la merke til at de var i ferd med å nærme seg grøfta, klarte de ikke å stanse bilen med det samme. Ikke før Gro klarte å gi en tydelig kommando om å stanse.