FORTELLINGER 109
SKILDRING Hvis du bare ramser opp hvem og hva som er med i fortellingen din, uten å skildre personene og tingene, blir historien flat og kjedelig. Her er en skildring av et gammelt hus: Det gamle huset stod der og ville leve. Brunsvart og trassig. Urørlig og skjevt stod det og hadde en uoppslitelig livskraft i seg. Det tykke tømmeret gav aldri opp. Stokk lå over stokk, bord støttet bord, i et taust og evig samarbeid og i stadig kamp mot kulde, regn og tørke. Øverst rød takstein over rød takstein i et tidløst mønster, en munter hatt på et gammelt hode. Og midt på veggen et vindu. Et skjevt og smilende øye i en sliten innramming. Et våkent blikk som søkte kontakt. – Se på meg, sa det. – Har ikke jeg livets rett, kanskje?
Å skildre er å beskrive og vise noe fram. Vi kan også si at når vi skildrer, utvider vi øyeblikket, vi stopper opp litt og sier noe mer om en person, om en gjenstand, om hendelser eller om miljøet. Bruk alle sansene, prøv å gjøre situasjonen så levende at leseren kan se, lukte og høre det du skildrer. Når du vil skape gode skildringer, kan det være lurt å sette opp noen stikkord på forhånd og tenke over hva du vil at leseren skal oppleve.
Lag et signalement og en karakteristikk av personen på bildet.
Når vi skal skildre et menneske, må vi ta med mer enn bare det ytre. Hvis du skal skildre for eksempel en venn, er det naturlig at du begynner med å beskrive utseendet til vennen din: høyde, hårfarge, øyefarge, klær og lignende. Da har du gittet signalement av vennen din. Det er fint å ha hvis vennen din blir borte og må etterlyses i radio. Men skal du si noe om hvordan han eller hun er som menneske, må du også skildre hvordan det ser ut på «innsiden». Du bør si noe om humør, oppførsel, interesser og holdninger. Da gir du en karakteristikk av personen.
Signalement
Hun gikk i altfor store klær. Det gjorde at den lille, vevre skikkelsen så enda mindre ut enn hun var. Alt som stakk opp fra hettegenseren, var et lite, lyst hode og to musefletter. Karakteristikk
Hun pleide ikke si stort, men når hun først åpnet munnen, lyttet alle. Det så ut som om hun forsvant inn i sin egen verden, men så fort noen spurte henne om noe, satte hun to ivrige øyne i vedkommende og svarte med den største selvfølge.