Kristne strateger av Helje K. Sødal (red.) (utdrag)

KRISTNE STRATEGER

Helje

Kringlebotn Sødal (red.)

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2023

ISBN 978-82-02-75339-9

1. utgave, 1. opplag 2023

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Omslagsdesign: Gisle Vagstein – deTuria Design

Sats: BØK Oslo AS

Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia

Boken har fått trykkestøtte fra UiA, HiVolda og NLA.

Helje Kringlebotn Sødal har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Kilder: s. 22, 43, 154, 162, 232: Alamy; s. 32, 42, 68, 88, 108, 212, 242, 302: Wikimedia Commons; s. 58: Digitalt museum/Oslo Museum/Public Domain; s. 78: gjengitt med tillatelse fra familien Munch; s. 98 og 192: Misjons- og diakonarkivet VID; s. 116, 126, 146: Wikipedia; s. 136: foto ved

Vevstad 1951:17/Nasjonalbiblioteket; s. 172: foto av Severin Worm-Petersen, 1884/eier: Nasjonalbiblioteket; s. 182: Aftenposten/NTB; s. 202: Handeland, O. (1955). Ludvig Hope. Lunde; s. 222: maleri av Emanuel Vigeland; s. 252:

Foto: Normann-Anno Domkirkeodden; s. 262: foto. ukjent, 1934/eier:

Nasjonalbiblioteket; s. 272: Kraftmuseet/Digitalt Museum; s. 282: foto: Rolf

Chr. Ulrichsen/ Aftenposten/Scanpix; s. 292: foto: Misjonskirkens historiske

arkiv; s. 312: foto: Bjørn Reese / VG/ Scanpix/NTB; s. 322: Troens Bevis;

s. 332: foto: Knut Snare/NTB.

www.cda.no

akademisk@cappelendamm.no

Forord

Kirkehistorikere, historikere og samfunnsvitere har skrevet om kristne ledere og strategiene deres. Likevel har få vurdert hva som har skilt religiøst motivert strategi fra militærstrategi – eller fra strategi innen felt som økonomi og politikk. Mange historikere og samfunnsvitere har konsentrert seg mer om å analysere makt, interesser og sosiale og politiske mål enn om å undersøke kristen tro og kristne verdier som drivkraft for historisk forandring. I kirkehistorien har kristne ledere stått sentralt, men de er sjelden analysert systematisk som strateger.

Utgangspunktet i denne boka er at all religiøs strategi har noen særtrekk som skiller den fra sekulære strategier. Mål, midler og motivasjon kan være annerledes samtidig som det er mange fellestrekk mellom religiøst motivert strategi og annen strategi. Denne boka belyser kristen strategi, som i norsk sammenheng er den mest utbredte varianten av religiøs strategi.

Det finnes en «strategisjanger» som denne boka har hentet inspirasjon fra – som Rune Slagstads De nasjonale strateger (1998), Erling Lars Dales De strategiske pedagoger (1999) og Iver B. Neumanns Maktens strateger (2000). Imidlertid knytter disse forfatterne ikke tydelig an til etablert teori om strategi eller til religion som en særlig sterk endringsimpuls. I denne framstillingen blir teori om strategi brukt gjennomgående. Forfatterne viser også hvordan kristen tro motiverte et utvalg aktører som i særlig grad bidro til utvikling på kristendomsfeltet, men også langt ut over det.

Boka handler om kristne strategier, slik et trettitalls kvinner og menn utformet dem i ulike sammenhenger i Norge på 1800- og 1900-tallet. Kristentroen er fellesnevneren. Ellers tilhørte noen av strategene eliten og hadde høy utdanning og sentrale samfunnsposisjoner. Andre kom fra lavere samfunnssjikt og sto utenfor etablerte maktstrukturer. Vi undersøker hvordan strategiene deres bidro til å forandre og fornye norsk kristenliv i og utenfor Den norske kirke, noe som i sin tur fikk konsekvenser for samfunnsog kulturlivet.

Det biografiske står ikke like sentralt, men boka har med biografiske skisser i starten av hvert kapittel. Hovedvekten ligger på strategiene, på arbeidet for å oppnå kristne målsettinger og på måloppnåelse.

Forfatterne representerer forskjellige fagtradisjoner og har høy kompetanse på kristendomsfeltet. En stor takk til alle for godt samarbeid! En spesiell takk til dosent Birger Løvlie som har vært med på å utvikle bokideen, og til forlagsredaktør Lars Aase som har fulgt opp prosjektet.

Kristiansand, juni 2023

Helje Kringlebotn Sødal, redaktør

KAPITTEL 1

Strategi og kristendom

Helje Kringlebotn Sødal

Denne boka handler om kristen strategi i Norge de siste 200 årene. Temaet belyses gjennom mer enn 30 eksempler på kristne kvinner og menn som satte seg spesielle mål, og som satset tungt for å nå dem. Med strategiene sine skapte de historie lokalt eller nasjonalt og i noen tilfeller internasjonalt. Gjennom disse eksemplene er det også mulig å utforske hva som kan skille religiøs strategi – her avgrenset til kristen strategi – fra sekulære strategityper. Det er knapt gjort før.

Koplingen mellom kristendom og strategi gir nye muligheter for å forstå historiske endringer, og hvordan aktører og kristen tro kan ha bidratt til utvikling og nyskaping. Hans Nielsen Hauge er det innledende eksemplet og kan regnes som den første moderne strategen i norsk kristendomshistorie.

Rosemarie Køhn står som siste eksempel. Inneværende kapittel gir teoretiske rammer for boka og belyser ulike sider ved forholdet mellom strategi og kristendom med de valgte strategene som konkretiseringer.

Mange av aktørene er kjente historiske personer, andre er mer ukjente. Få ble kalt «strateg» i sin egen samtid, og de har ikke nødvendigvis blitt omtalt som strateger før. Like fullt hadde alle mye av det som generelt kjennetegner en strateg: De var engasjerte, kreative, handlekraftige personer som var opptatt av å møte utfordringer i tiden. De tenkte langsiktig og hadde mål som kan kalles ekstraordinære. Mange bygde nettverk og var gode på ressursforvaltning. På forskjellige måter ville de styrke kristen tro, kristent liv og kristen samfunnspåvirkning i en tid da sekulariseringen grep om seg. Noen ville utvikle Den norske kirke, andre startet frikirker. Mange grunnla organisasjoner for misjon eller for diakonale og sosiale formål. Flere arbeidet politisk for å bevare eller utvide kristen innflytelse i samfunnet og la strategi for skole, kulturliv, media og politikk.

Strategi og taktikk

Ordet strategi forbindes gjerne med krig, politikk, nærings- og foreningsliv med motparter, fiender og konkurrenter – og med kamp om makt, ressurser og interesser. Det finnes ingen allment akseptert definisjon på strategi, men her brukes begrepet om arbeid med planer, valg og beslutninger for å oppnå

overordnede, ekstraordinære og langsiktige kristne mål.1 Taktikk er delmål, mer kortsiktige og mindre omfattende planer og handlinger for å nå målene.

Den viktigste teoriutviklingen om strategi er knyttet til krig og forsvar, politikk og næringsliv. Det er mye forskning på disse feltene, men lite om kristen strategi og kristne strateger. Ikke minst skyldes det at kirkehistorikere ofte har vært lite opptatt av aktører som strateger, mens historikere ofte har avgrenset studier om strategier til makt og interesser. Vi er opptatt av aktører, strategier og kristne motivasjonsfaktorer for strategiarbeid. Ønsker om makt og egeninteresse kan inngå her, men ikke som det viktigste.

I nyere tid er så godt som alle med formelt lederansvar strateger i den forstand at strategiarbeid ligger inne i stillingsinstruksen. I denne boka er det å være strateg snevrere forstått og forutsetter ekstraordinære mål og det å ha øvd særlig innflytelse på ett eller flere felt. Det var ikke noen stillingsinstruks som i første rekke drev de 33 strategene i boka.

Aktør og struktur, makt og tro

Lenge gikk det et skarpt skille mellom samfunnsvitenskapene og historiefaget i synet på hva som styrte utviklingen. Historikerne var dels opptatt av nye strukturer og institusjoner, og dels av oppfinnsomme aktører og strategiene de brukte for å fremme makt og interesser. Sosiologer og samfunnsvitere flest vektla kollektive systemer tungt, noe som førte til at individer ble nærmest usynlige brikker i strukturer, kulturer og normsystemer som forandret seg.

Fra 1960- og 1970-årene overtok historikerne flere av samfunnsviternes perspektiver, men uten å tape aktørene av syne. Omvendt oppdaget samfunnsviterne i økende grad at historiske aktører var viktige. Forfatterne i denne boka kan ha ulike syn på forholdet mellom aktør og struktur, men vi er enige om at strategisk bevisste mennesker på forskjellige måter var med på å skape historie på kristendomsfeltet. Det skjedde under innflytelse fra, og ofte i opposisjon til, strukturer og omgivelsene til den enkelte.

Historikere som har skrevet biografier, anerkjenner jevnt over betydningen av enkeltmenneskers strategi for reform og samfunnsendring. Samtidig har de hatt en sterk tendens til å framheve makt og politiske interesser som motivasjon for strategi. Da kan ideologi og religiøs tro primært bli tolket som instrumenter i kløktige og kyniske maktspill.2 Aktørene blir strateger som søkte nyttemaksimering til fordel for personlig vinning eller gruppeinteresser.

Forfatterne i denne boka vil derimot undersøke hvordan individuell strategi kan springe ut fra tro, idealer og moral, og hvordan religiøs strategi har mål som på noen måter skiller seg fra andre strategiområder. Samtidig må det understrekes at strateger ikke trenger å være religiøse for å ha ideelle mål. Sekulær, filantropisk strategi har for eksempel mange av de samme trekkene som religiøs strategi, med unntak av den guddommelige dimensjonen.

Omstilling og strategi

Spørsmål om strategi er spesielt interessant i omstillingsperioder, og når valgfriheten øker. Den perioden boka dreier seg om, preges av nettopp av slike tendenser – som også er en viktig begrunnelse for avgrensningen i tid. På begynnelsen av 1800-tallet var kirken toppstyrt og tradisjonsorientert. Det var kirkeplikt, og luthersk kristendom var selvsagt for de aller fleste i et samfunn som formelt var enhetlig når det gjaldt tro. Hans Nielsen Hauge var den første som for alvor utfordret og motarbeidet det kirkelige forkynnermonopolet, og som skapte den første folkebevegelsen i landet. Den framsto som en kombinert vekkelses- og gründerbevegelse og resulterte i religiøs, kulturell, økonomisk, juridisk og politisk forandring.

Hundre år senere var religionsfriheten større. Strateger i og utenfor Den norske kirke hadde vært med på å kjempe fram forsamlings- og organisasjonsfrihet. Ideologisk var dette støttet av liberale strømninger i tiden og nye lesemåter av Bibelen. De kirkelige tvangstiltakene opphørte omkring 1900, og selv om kristendommen fortsatt sto sterkt i samfunnet, ble tegnene på sekularisering flere og tydeligere. Ikke minst gjaldt det i kulturlivet, på det juridiske området og i skolen. I en slik situasjon var det flere som utviklet kristne strategier for å snu trenden og gjenkristne landet. Parallelt var mange opptatt av å lindre nød og sykdom.

Sekulariseringen avtok under okkupasjonen, da også flere kristenledere gikk sammen om å lage strategi for å motarbeide naziregimet. Etter andre verdenskrig tiltok sekulariseringen, og kristne planla mottiltak. Én strategi gikk ut på å utvikle Den norske kirke som en selvstendig, demokratisk og aktivitetsorientert åpen folkekirke. En annen strategi handlet om å etablere alternative kristne fellesskap og menigheter. En tredje strategi rettet seg mot politikk, medier, kulturlivet, oppdragelsesspørsmål og skoleforhold.

Hvem og hvordan

Det er vanskelig å velge ut noen få strateger fra en lang epoke der mange kunne fortjent en plass. Flere forhold ligger til grunn for utvalget her. Den overordnede målsettingen har vært å belyse bredde og mangfold i kristen strategi i perioden. Det betyr at de som er valgt ut, var aktive på forskjellige tidspunkter og representerte ulike strategiområder.

Formell teologisk skolering har ikke vært et eget utvalgskriterium, men derimot målrettethet, utholdenhet, handlingsorientering og evne til nettverksbygging, som ofte er avgjørende for at strategier skal lykkes. Det har heller ikke vært nødvendige kriterier at strategene selv oppfattet seg som strateger, at mange i samtiden gjorde det, eller at strategiene ble offentliggjort. Noen, som Ole Hallesby, innfridde likevel på alle disse punktene. Han oppfattet seg som strateg og ble regnet som det av andre, og han publi-

serte strategiartikler for indremisjonsarbeidet.3 Under okkupasjonen framsto Eivind Berggrav tydelig som strateg, med sine handlinger og med det han skrev. Fra etterkrigstiden er Andreas Aarflot et nærliggende eksempel. Flere i utvalget var ikke så strategisk bevisste i starten, men ble satt i gang av andre eller av spesielle omstendigheter. Så kom strategiene til etter hvert. Her kan Cathinka Guldberg og Kristian Schjelderup stå som eksempler. Mange av misjonærene var i utgangspunktet sterkere drevet av et «brennende hjerte» enn av en «kalkulerende hjerne», men de forsto at det sistnevnte ofte var nødvendig.

Ett viktig utvalgskriterium har vært at strategene satte spor etter seg, og at de fortsatt er synlige. Alle fikk nasjonal betydning på ett eller flere felt, eventuelt også utenfor landegrensene gjennom misjon eller utvandring. Sporene kan være institusjoner, organisasjoner, bestemte tenkesett, kristne kulturprodukter som bøker og salmer, minnesmerker og ikke minst en forandret religiøs verdensgeografi, som flere misjonærer bidro til. Mange spor viskes ut med tiden, og de valgte strategene ble født før 1940. Denne avstanden gjør det lettere å vurdere hvem som etterlot seg varige spor. Ulempen er at nyere kristen strategi ikke blir tematisert.

Strategene presenteres kronologisk etter fødselsår. Alternativt kunne stoffet vært organisert etter for eksempel strategenes kirketilhørighet eller strategiområder. Konteksten er den viktigste fordelen med en kronologisk organisering. De som levde omtrent samtidig, hadde flere felles utfordringer og rammevilkår, og det er enklere å vurdere strategene og det de oppnådde, i den historiske sammenhengen enn gjennom annen organisering. Ett kapittel handler om to strateger, Magnus B. Landstad og Ludvig M. Lindeman, fordi de hadde samme målsetting og utfylte hverandre.

Strategiområder

Kristen strategi utspiller seg på flere områder. Internstrategier retter seg mot eget kirkesamfunn, egen organisasjon eller bevegelse, mens eksternstrategier vender seg ut over disse for å påvirke kulturlivet og samfunnet i kristen retning. I praksis blir skillet mellom interne og eksterne strategier ofte uklart fordi mange arbeidet med begge, og fordi interne og eksterne strategier gjerne hang sammen. Derfor er det ofte bedre å snakke om strategiske tyngdepunkt. Geistlige som J.C. Heuch, Gustav Jensen, Eivind Berggrav, Kristian Schjelderup, Olaf Hillestad, Andreas Aarflot og Rosemarie Køhn hadde et kirkeinternt, strategisk tyngdepunkt og utviklet for det meste strategier for Den norske kirke. Samtidig var de opptatt av kirkens rolle i samfunnet og la strategi for den. Flere prester engasjerte seg politisk og i kulturlivet på 1800-tallet og drev dels med intern og dels med ekstern strategi. J.C. Heuch, Lars Oftedal, Jakob Sverdrup, Elias Blix og Eugène Hanssen var blant dem.

Tyngdepunktet for strategiene til Thomas Ball Barratt var internt og knyttet til pinsebevegelsen nasjonalt og internasjonalt. Organisasjonsledere som Ludvig Hope og Ole Hallesby la primært internstrategier for organisasjoner, i deres tilfeller for Det norske lutherske Kinamisjonsforbund (nå Norsk Luthersk Misjonssamband) og Det norske lutherske Indremisjonsselskap (nå Normisjon). Samtidig ville begge, og særlig Hallesby, forandre hele samfunnet, noe som forutsatte ekstern strategi. Strategiene til forfatteren Ronald Fangen og KrF-politikeren Kjell Bondevik kan i hovedsak karakteriseres som eksterne, rettet mot kulturfeltet og det politiske feltet. Tyngdepunktet for strategiene deres lå utenfor kirkens domene, men begge var også interessert i interne forhold. Sammenlagt står eksternstrategi mest sentralt i boka.

Det er hensiktsmessig å angi mer spesifikke strategiområder enn internog eksternstrategi, og strategiene i boka kan knyttes til virksomhet innen ett eller flere av områdene som beskrives nedenfor. Til sammen får disse områdene fram bredden i kristen strategi i norsk sammenheng i epoken:

Statskirkestrategi dreide seg om relasjonen mellom Den norske kirke og folket, om kirken som statsinstitusjon og om å utvikle Den norske kirkes teologi og styringssystemer. Flertallet av strategene tilhørte dette kirkesamfunnet, som hele tiden var det største. Naturlig nok utviklet flere av biskopene og prestene i boka statskirkestrategier, der J.C. Heuch står som et tidlig eksempel og Andreas Aarflot som et sent.

Frikirkestrategi handlet om å promotere, starte opp eller videreutvikle andre kirkesamfunn enn Den norske kirke. Dette gjorde strateger som Thomas Ball Barratt, Sigrid Undset og Aril Edvardsen. Johan Storm Munch bidro dels til å utvikle frikirkestrategi og dels til å utvikle Den norske kirke.

Organisasjonsstrategi vil vanligvis gå ut på å legge strategi for en hvilken som helst organisasjon, men er i denne boka avgrenset til strategi for å etablere og drive selvstendige kristne organisasjoner. Organisasjonsstrategi fra personer og organer innenfor Den norske kirke blir behandlet som statskirke strategi. Asbjørn Kloster, Ludvig Hope og Ole Hallesby er blant organisasjonsstrategene, førstnevnte med en organisasjon uten tilknytning til Den norske kirke. Ellers stilte mange av organisasjonene seg «i, men ikke under kirken», som det gjerne het.

Vekkelsesstrategi kunne ha forbindelser til Den norske kirke så vel som til frikirker eller organisasjoner. Hans Nielsen Hauge er kjent som landets fremste vekkelsesstrateg og sto i spissen for en vekkelse som ikke ville kontrolleres av kirkelige instanser. Han advarte like fullt mot separatisme, blant annet i testamentet sitt. Mens Gisle Johnson la en kirkelig orientert vekkelsesstrategi,

la Thomas Ball Barratt og Aril Edvardsen frikirkelige vekkelsesstrategier. Bodil Biørn arbeidet for vekkelse innenfor Den armenske kirke, et ortodokst kirkesamfunn.

Misjonsstrategi og diakonal strategi kunne enten ha forbindelser til Den norske kirke, frikirkene eller organisasjonene. Misjonsstrateger som Lars Dahle, Bolette Gjør, Edvard Masoni, Bodil Biørn, Annie Skau Berntsen og Aril Edvardsen tilhørte forskjellige organisasjoner og kirkesamfunn og utviklet diakonale strategier som en integrert del av misjonsarbeidet i andre land. Cathinka Guldberg og Eugène Hanssen la strategier for diakoni i Norge.

Minoritetsstrategi gikk ut på å motarbeide diskriminering i kristne sammenhenger og i samfunnet. Med sitt samepolitiske virke og som misjonær var Edvard Masoni representant for dette strategiområdet. Bodil Biørn utviklet strategi for å hjelpe armenerne, som var en kristen minirotet i Det osmanske riket. Rosemarie Køhn var også minoritetsstrateg og arbeidet for å få flere kvinner i formelle posisjoner og for å integrere homofile på nye måter i Den norske kirke.

Spiritualitetsstrategi dreide seg om trosutøvelse, som å fornye liturgi og å skrive salmer, kirkemusikk og oppbyggelseslitteratur. Berthe Kanutte Aarflot, Magnus B. Landstad, Ludvig M. Lindeman, Bolette Gjør, Elias Blix, Gustav Jensen, Ole Hallesby, Ludvig Hope, Olaf Hillestad og flere andre kan plasseres innenfor dette strategiområdet.

Kulturstrategi handlet dels om å påvirke det sekulære kulturlivet og dels om å utvikle internkultur. Sigrid Undset og Ronald Fangen la skjønnlitterære strategier for å nå ut over egne kirkesamfunn. I Den norske kirke la eksempelvis Ludvig M. Lindeman og Olaf Hillestad strategi på musikkfeltet.

Skolestrategi dreide seg både om å prege offentlig skole med kristendom og om å starte kristne skoler for å påvirke elevene og samfunnet gjennom dem. Lars Oftedal, Asbjørn Knutsen, Ole Hallesby og Bjarne Hareide var blant dem som ivret for dette formålet.

Politisk strategi gikk ut på å realisere kristne mål gjennom politisk virksomhet. Gisle Johnson, J.C. Heuch, Lars Oftedal, Jakob Sverdrup, Elias Blix, Eugène Hanssen – og senere Ronald Fangen og Kjell Bondevik – prøvde det.

Mediestrategi er det siste strategiområdet, og flere i utvalget kan kalles medie strateger. Hauge skrev i landets første avis og datidens mest moderne medium, Norske Intelligenz­ Seddeler. Utover på 1800-tallet kan eksempelvis

J.C. Heuch, Bolette Gjør og Lars Oftedal regnes som mediestrateger. På slutten av epoken gjorde Aril Edvardsen seg særlig gjeldende på dette området.

Strategisk orientering

Strategi kan legges for å forsvare noe eller for å oppnå noe nytt. Noen av de kristne strategiene i boka vil være defensivt orientert, andre offensivt – eller en blanding. Da det moderne gjennombrudd satte dype skiller i kulturlivet mot slutten av 1800-tallet, kom kristne på defensiven. I det som mange tolket som en forfalls- og frafallstid, gjaldt det ofte å finne strategier for å «holde skansene», bevare kristen innflytelse i samfunnet og skjerme kristne fra negativ påvirkning. På samme tid valgte andre offensive strategier for å gjøre kristendommen relevant for moderne, vitenskapelig orienterte mennesker gjennom nytolkninger av Bibelen og kristen tradisjon. Noen strategier var tilbakeskuende, inspirert av tradisjon og fortid. Andre hadde en framtidsrettet orientering og var påvirket av strømninger i tiden. Samtidig er det for enkelt å karakterisere tilbakeskuende, kristen strategi som entydig defensiv. Igjen kan Heuch stå som eksempel: Strategien hans var tilbakeskuende og offensiv. Verdiene som lå til grunn for strategien, hentet han fra fortiden, men han brukte moderne midler for å nå ut.

Teori om strategi

Historisk går strategisk teori tilbake til antikken, der strategi ble forstått som krigskunst basert på etablerte prinsipper om hva som ga seier. Viktig da var enhetlig lederskap, klart definerte mål, offensivitet, å være i bevegelse og å bruke ressurser effektivt. Strategen (gr. strategos) var feltherre eller general og frontfigur i krigen. Han analyserte og planla felttoget, motiverte troppene, ledet krigføringen og hadde stor evne til helhetstenkning, situasjonsvurdering, ressursutnytting og forståelse av når det var klokt å handle.4 Politisk strategi har mange likhetstrekk med militærstrategi, men legger særlig vekt på retorikk for å overtale nye velgere.

Fra slutten av 1800-tallet ble militærstrategien overført og videreutviklet til bedriftsfeltet med prinsipper om å planlegge, organisere, lede, koordinere og kontrollere virksomheter.5 Militærstrategi og bedriftsstrategi har flere fellestrekk samtidig som det overordnede målet er forskjellig. I krig handler det om å nedkjempe en fiende og stå fram som ubestridt seierherre. Bedrifter må ofte akseptere sameksistens når de for eksempel arbeider for å øke markedsandeler på kort sikt og maksimere profitten på lang sikt. Nyere strategiteori og strategimodeller på vitenskapelig grunnlag er særlig utviklet innen bedriftsfeltet.6 For denne boka er slik teori viktigst. Samtidig har teori fra militærfeltet noe å tilføre for å forstå og tolke strategene og strategiene deres. Retorikk er også aktuelt, men det er lite vitenskapelig teori om strategi fra kristendomsfeltet å støtte seg til.

I nyere teori dreier strategiutforming seg om fire overordnede forhold og sammenhengen mellom dem:7 Strategen må definere klare mål, velge mål­

grupper og egnede aktiviteter og ta i bruk ressurser som trengs for å lykkes. Kort anvendt på den første strategen i boka: Hauges mål var å få folk til å omvende seg og gjøre bot. Den viktigste målgruppen var yngre folk fra hans eget samfunnslag. Egnede aktiviteter var oppbyggelsesmøter og samtaler samt produksjon og spredning av skrifter som formidlet kristendomsforståelsen hans. For å få ressurser til dette arbeidet, startet Hauge og tilhengerne en rekke næringsforetak.

Strategiarbeid forutsetter også analyser av interne og eksterne faktorer ved virksomheten. Interne faktorer kan være formål, organisering og ressurstilgang – og på individnivå den enkeltes motivasjon, forutsetninger og kvalifika sjoner. Kort anvendt på en annen strateg i boka måtte Ludvig Hope forholde seg til den organisasjonen han tilhørte, Kinamisjonsforbundet, og de vedtektene, den organisasjonsstrukturen, de medarbeiderne og den økonomien forbundet hadde. Hopes personlige ressurser, som intelligens, folkelighet og kommunika sjonsevne, var viktige faktorer på individnivå.

Strategisk analyse av eksterne faktorer handler om å tolke kontekst, som juridiske rammer, målgrupper og omdømme. Igjen med Hope som eksempel: De lovfestede, kirkelige tvangsbestemmelsene ble opphevd omkring 1900, så juridisk hadde Hope full frihet til å utvikle organisasjonen som han ønsket overfor Den norske kirke. De mest opplagte målgruppene for Kinamisjonens arbeid i Norge var lavere til midlere sosiale lag, og organisasjonens omdømme sto sterkest på Vestlandet, noe Hope utnyttet.

Gode strategier har tydelige sammenhenger mellom mål, målgrupper, aktiviteter og ressurser og god forankring i analysene av interne og eksterne forhold. Ut fra dette blir strateger å forstå som personer som har definert ekstraordinære mål, gjort noe særskilt for å nå sentrale målgrupper, vært kreative i å sette i gang aktiviteter og flinke til å skaffe eller forvalte ressurser. De bør også ha vært gode til å tolke historiske, samfunnsmessige og kulturelle sammenhenger. Det betyr at mennesker som «bare» satte seg spesielle mål eller gjorde noe for første gang, ikke er strateger, men pionerer eller foregangsfolk. Som første kvinnelige prest var Ingrid Bjerkås en pioner i Den norske kirke, men hun la ikke så mange langsiktige planer og kan vanskelig betraktes som en strateg.

Mange misjonærer var de første på misjonsfeltene og dermed foregangsfolk. Enkelte av dem var også strateger, men mange strevde mest med å følge opp strategier lagt av utsenderorganisasjonen. Biskop Per Lønning var pioner innen kirkelig abortmotstand på slutten av 1900-tallet, men den spektakulære embetsnedleggelsen i 1975 kom brått på, uten inngående strategiske overveielser eller involvering av det kirkelige nettverket hans. Dermed var han en pioner, men det forhindrer selvsagt ikke at Lønning selv kunne betrakte det han gjorde, som et strategisk valg. Som første kvinnelige biskop i Norge og Norden (1993) var Rosemarie Køhn en pioner, men hun var også

en strateg som arbeidet for å folkeliggjøre Den norske kirke og for å gi marginaliserte grupper større plass i kirken.

Mange strateger når målene sine, men strateger og strategier kan ikke bare vurderes ut fra måloppnåelse, og dessuten er god strategi fleksibel slik at mål blir justert underveis ved behov. Noen strateger nådde ikke målet på grunn av ytre forhold vedkommende ikke hadde kontroll over. Flaks, uflaks og tilfeldigheter spiller ofte inn og kan i noen tilfeller få større betydning enn nøye planlegging og tydelig ledelse.8 For flere av bokas strateger var det mer naturlig å vise til velsignelse og guddommelig inngripen enn til planlegging eller flaks, uten at det kan brukes som eksternforklaringer.

Under spesielt vanskelige rammebetingelser kan det å holde status quo skyldes god strategi. Da kunne strategien hindre stagnasjon mens andre i sammenlignbar situasjon gikk tilbake. For å fastslå slike forhold kan det være gunstig med noe sammenligning med andre strateger fra tilsvarende epoke eller samme strategiområde. To eksempler:

Kjell Bondeviks politiske strategi ble realisert i etterkrigstiden da sekulariseringen økte. Han greide ikke å stoppe den, men oppnådde bedre enn flere andre aktive kristne politikere i samtiden å få gjennomslag for sine kristent motiverte, politiske synspunkter. I situasjonen kan det tolkes som uttrykk for god strategi. Bodil Biørn greide (selvsagt) ikke å forhindre folkemordet på armenerne tidlig på 1900-tallet, men hun greide å dokumentere deler av det, å gjøre grusomhetene kjent og å hjelpe mange enkeltmennesker. I lys av de rammebetingelsene hun hadde, kan det hun oppnådde tolkes som resultater av vellykket strategi. Sammenlignet med andre som arbeidet for armenernes sak, fikk Biørn til mye.

Forfatterne henter noe inspirasjon fra militær teori i analysene av de kristne strategene. Viktigst er prinsippet om å ha klare mål og planer for hvordan de skal nås. Modifiserte utgaver av andre militærstrategiske prinsipper har også relevans: det å ta initiativ og være offensiv, å være i bevegelse eller forandring, å bruke ressurser effektivt og å unngå å spre seg for mye. Det samme gjelder i noen grad teori om retorikk som står sentralt i politisk strategi.9 Nyere teori om bedriftsstrategi er likevel viktigst, med sine modeller for sammenheng mellom mål, metoder, ressurser og kontekst.

Krig, konkurranse og kristendom

De færreste av strategene i boka hadde kunnskap om eller brukte strategiteori aktivt. I den grad de måtte ha tenkt i teoretiske baner, var det nærliggende å assosiere til «krigskunsten». Viktige deler av det bibelske fortellingsstoffet og bildespråket handler om kamp og krig, nederlag og seier – og gir råd for hvordan «den gode strid» bør kjempes. Mange, kanskje alle, av strategene opplevde at de sto i en kampsituasjon. De kjempet mot sekularisering, nød, sykdom, misbruk, ondskap, egoisme, kunnskapsløshet, urettferdighet

og umoral – og for å utbre et kristent budskap og kristen nestekjærlighet i eget land og globalt, i samfunns- og kulturlivet. I store deler av det tidsrommet boka omfatter var dessuten militærstrategi mer kjent og bedre teoretisk utviklet enn næringslivsstrategier.

Noen eksempler illustrerer hvor sterkt «strategisk krigføring», i overført betydning, kunne stå i kristne kretser: I 1860-årene utga teologen, forfatteren og målmannen Kristofer Janson ei såkalt soldathåndbok med undertittelen elder korleis ein Kristen skal fara aat, naar han vil vera ein dugande Stridsmann fyre Gud og Riket hans. 10 «Fremad Kristi hærmenn», lød det taktfast i Frelsesarmeen, som var strategisk oppbygd som en hær og «erobret» nytt territorium i Norge i 1888. Biskopen i Kristiansand oversatte den internasjonalt populære ungdomssangen «Til kamp, til kamp for Jesus» til norsk i 1920.11 Noen år senere argumenterte Ronald Fangen for En kristen verdensrevolusjon , der strategien blant annet gikk ut på å forebygge fysiske revolusjoner med åndelige midler.12 Krigsretorikken stilnet noe etter andre verdenskrig, og i kjølvannet av 1968-opprøret sang kristen ungdom heller om at «Herren skal stride for dere», enn om at de selv skulle gå til «krig». Det hindret ikke Aril Edvardsen i å innlede det han kalte (vennskaps)korstog mot slutten av 1900-tallet. Kamp handlet det om uansett – og om hvordan den kunne vinnes.

Næringslivsstrategi anvendt på livssynsfeltet tilhører moderniteten med sin økonomiske liberalisme mer enn en bibelsk forestillingsverden. Slik strategi var lite utviklet på 1800-tallet og må ha virket fjernere enn militærstrategien for mange av aktørene i boka. I startfasen var kristne bevegelser, organisasjoner og frikirker mest opptatt av å få rett til å ha samlinger og til å etablere seg formelt. Vekststrategier kom senere, og få var eksplisitt opptatt av å konkurrere med eller fortrenge andre kristne. Lekfolkorganisasjonene ville heller utfylle enn utkonkurrere hverandre. I frikirkene var man mer opptatt av å sikre grunnleggende rettigheter for de få som sympatiserte med dem, enn av å legge strategi for verving av medlemmer fra Den norske kirke.

I første halvdel av 1800-tallet var kristne dessuten uenige om monopol eller frihet var best på det religiøse området. Kongen var opptatt av å verne om den trosmessige enheten i riket og brukte utsettende veto, så lenge det var mulig, mot lover som åpnet for religiøs konkurranse. Få haugianere ivret for større religionsfrihet da de selv hadde fått forsamlingsfrihet, og fra kirkelig hold motarbeidet Gisle Johnson separatisme og frikirkedannelser.

Bokas organisering

De neste 32 kapitlene viser hvordan kristne har arbeidet strategisk, og hva strategiene førte til. Hvert kapittel starter med et biografisk riss og fortsetter med en strategifortelling. Sammenlagt får kapitlene fram karakteristiske

trekk ved kristen strategi, som drøftes i siste kapittel. Noter og litteratur om hver enkelt strateg er samlet bakerst.

På denne måten gir boka ny kunnskap om religiøs strategi i kristen utgave og dermed også om nye sider ved kristendom som drivkraft for kultur- og samfunnsutvikling.