Er moralen relativ eller absolutt?

Juridiske og etiske regler ningen og dokumenterer endringer i folks verdisyn. Denne læreboka handler i all hovedsak om normativ etikk, som er det vi vanligvis mener når vi snakker om etikk. I de videre kapitlene i boka tar vi for oss ulike normative etiske teorier som utilitarisme, pliktetikk, dydsetikk, nærhetsetikk og diskursetikk.

I et samfunn finnes det normer og regler av ulike typer, og blant disse kan vi skille mellom juridiske lover eller rettsregler på den ene siden, og moralske lover eller etiske regler på den andre siden. I mange tilfeller er det overlapp mellom etiske regler og rettsregler. Drap, svindel og hærverk er eksempler på handlinger som er både etisk uakseptable og brudd på juridiske lover. Men det er ikke slik at loven beskriver alle forpliktelser et menneske har. Det er for eksempel ikke juridisk straffbart å være utro mot kjæresten sin eller å baksnakke vennene sine, men det regnes av de fleste mennesker som brudd på uskrevne etiske regler. I noen tilfeller kan også loven stride mot enkeltmenneskers etiske overbevisninger. For eksempel ble det av mange ansett som en moralsk forpliktelse å bryte de rasistiske lovene som gjaldt i Sør-Afrika under apartheidregimet.

Brudd på etiske regler og uformelle normer vil i første rekke bare føre til sosiale reaksjoner, mens borgerne gjennom domstoler og politi kan tvinges til å følge rettsreglene. Rettsreglenes gyldighet er avhengig av at de er vedtatt gjennom legitime politiske prosesser. Moralske lover eller etiske regler krever imidlertid en annen type begrunnelse enn rettsregler. I denne boka tar vi for oss ulike måter å begrunne synspunkter om hva som er rett, godt eller rettferdig i etisk forstand. Men spørsmål om hvilke handlinger som er akseptable, vil ofte dreie seg om både etikk og jus, siden det er en vedvarende diskusjon innenfor et samfunn hva som skal lovreguleres, og hva som skal overlates til den enkeltes moral.

Moralsk relativisme Er moralen relativ eller absolutt?

Finnes det en moral som er felles for alle, eller varierer svaret på hva som er moralsk rett, fra person til person eller fra samfunn til samfunn? Moralsk relativisme er en teori som går ut på at det ikke finnes absolutte, uforanderlige moralske verdier, men at disse er relative og varierer med omstendighetene. Noe er relativt hvis det avhenger av noe annet. Den moralske relativismens grunnleggende standpunkt er at det som er rett i forhold til ett moralsk rammeverk, kan være galt sett i lys av et annet, og at ingen av disse rammeverkene er mer eller mindre objektivt rett enn det andre. Moralsk relativisme handler om at standarder for hva som skal telle som rett eller galt, er individuelle eller kulturspesifikke. Det finnes ikke absolutte standarder for hva som kan regnes som gode

eller dårlige handlinger, og dermed har vi ikke mulighet til å vurdere eller bedømme handlinger uavhengig av vår egen kulturelle eller individuelle kontekst. Konsekvenser av dette blir at vi ikke kan bruke uavhengige standarder for å vurdere andres handlinger. For eksempel vil man i enkelte stater praktisere dødsstraff ved alvorlige forbrytelser, mens i andre stater fordømmes en slik praksis. Ut fra tanken om moralsk relativisme kan man ikke si at det ene er mer rett enn det andre. Det finnes altså ikke én sann moral, men flere parallelle moralske standarder.

Moralsk relativisme er ikke et nytt fenomen. I antikkens Athen formulerte Protagoras (481–411 fvt.) den såkalte homo mensura-setningen: «Mennesket er alle tings mål.» Denne setningen tolkes gjerne som at enkeltmenneskets subjektive opplevelse er den målestokken som alt måles og vurderes etter. Hvis en person stikker tåa i vannet for å sjekke temperaturen på badevannet en sommerdag i Norge, kan det hende hun synes vannet er altfor kaldt å bade i. En annen person som gjør det samme, synes temperaturen er deilig og hopper i vannet. Selv om termometeret gir oss et objektivt gyldig svar på hvor mange grader celsius vannet faktisk er, finnes det ikke et objektivt riktig svar på om det er varmt nok i vannet til at man kan bade – det er en vurdering som avhenger av den enkelte. Når det gjelder etikk, har vi ingen måleenheter eller måleinstrumenter, og en relativist vil si at det ikke finnes noen objektivt gyldige svar på hva som er rett og galt i moralsk forstand. I sitt arbeid som omreisende lærer møtte Protagoras mange forskjellige mennesker med ulike synspunkter på hva som er sant, hva som er rett å gjøre og hva som er et godt liv. Han levde i en tid da grekerne gjennom utstrakt kolonialisering kom i kontakt med andre folkeslag – folk med andre skikker, andre religioner og et annet syn på hva som var rett og galt. Det er naturlig at slike møter gir opphav til kritiske spørsmål om hvem som egentlig har fasiten på disse spørsmålene – eller om det i det hele tatt finnes noen fasit.

Mennesket er alle tings mål

Slik er nordmenn En rekke markedsmålingsselskaper og forskningsinstitutter gjør jevnlige målinger av nordmenns holdninger, blant annet for å kartlegge endringer. Ved hjelp av omfattende intervjuer får man et grundig innsyn i nordmenns verdier, holdninger og atferd, og hvordan disse utvikler seg over tid. En tendens er at nordmenn har blitt mer positive til innvandrere de siste årene. En undersøkelse fra 2020 viser at 78 prosent er helt enig eller delvis enig i at innvandrere flest gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv (Statistisk

sentralbyrå, 2021). I Norge er det dessuten bred enighet om at det bør være likestilling mellom kvinner og menn. For eksempel er det stor oppslutning om pappaperm. Men skepsisen til homofile er noe høyere i Norge enn i naboland som vi vanligvis sammenligner oss med i likestillingsspørsmål, som Sverige, Nederland og Island. Tre av ti nordmenn er imot at homofile og lesbiske par skal få adoptere på lik linje med heterofile par. Her er det dessuten betydelige forskjeller mellom ulike aldersgrupper og kjønn. Motstanden er mer enn dobbelt så stor blant dem over 34 år sammenlignet med dem under, og kvinner er langt mer åpne for at homofile skal kunne adoptere, enn det menn er (Tyldum, 2019).

Å spille nazikortet Etikk og moral har som nevnt tidligere i utgangspunktet noe med «skikk og bruk» å gjøre. Men hva som er skikk og bruk, varierer mellom ulike kulturer, til ulike tider og steder. Den amerikanske filosofen Gilbert Harman (1938–2021) skriver:

I noen kulturer er det høflig å rape etter måltidet, i andre er det ansett som uhøflig. Mindre trivielt: Noen mennesker er kannibaler, mens andre anser kannibalisme som avskyelig. (Harman, 1996, s. 8–9, oversatt av S.G.C.)

Skikk og bruk varierer, og det finnes et mangfold av moralske systemer. Dette er likevel ikke et bevis for at objektivt gyldige moralske verdier ikke finnes. Moralsk relativisme i ulike varianter møter sterk motstand, og mange hevder at dette ikke er en holdbar posisjon. Det kan virke ukomplisert å si i en diskusjon at moralen er relativ, og at det ikke finnes noen moralsk målestokk som gjelder for alle mennesker og kulturer, men i reelle situasjoner kan dette standpunktet være vanskeligere å forsvare. Dersom vi står ansikt til ansikt med en kvinne som er i ferd med å bli brent på bålet, er det problematisk å fastholde at enkebrenning kan være rett i visse kulturelle sammenhenger, men ikke i vår egen.

En måte å formulere denne relativismekritikken på er gjennom et tankeeksperiment: La oss tenke oss at Tyskland hadde vunnet andre verdenskrig og etablert nasjonalsosialismen med dens verdier over hele Europa, drept alle gjenlevende jøder og oppnådd bred enighet om slagord som «Den sterkestes rett». Ville de nazistiske verdiene blitt «riktige» av den grunn? Nei, de fleste vil være enig i at selv om alle handlet etter denne ideologien, ville de nazistiske verdiene like fullt vært dypt umoralske. Argumentet her er at ingen ved sine fulle fem vil kunne peke på

nazikulturen i Tyskland på 1930- og 1940-tallet og hevde at de verdiene som ble framelsket der, var «rett for dem», og at ingen bør kritisere dem. Slike eksempler er gjengangere i kritikken av den moralske relativismen, og omtales ofte som «å spille nazikortet» eller (av filosofer med en forkjærlighet for latin) som Argumentum ad Nazium eller Reductio ad Hitlerum.

Alternativet til moralsk relativisme er å hevde at det finnes objektive, universelle, absolutte eller allmenngyldige moralske verdier. Gjennom etikkens historie er det en utbredt tanke at det finnes moralske verdier som er gyldige for alle. I antikken ble dette hevdet av blant andre den greske filosofen Platon og hans lærer Sokrates. I de etiske teoriene som vi omtaler i denne læreboka, finner vi ulike versjoner av tanken om objektivt gyldige moralske verdier. I kapittel 2, 3 og 4 tar vi for oss tre hovedtyper av etiske teorier som på hvert sitt grunnlag avviser moralsk relativisme: utilitarisme, pliktetikk og dydsetikk. De store religionene som islam, kristendom og jødedom står også for det synet at det finnes allmenngyldige svar på hva som er rett og galt. Menneskerettighetene, som vi ser på i kapittel 6, er et annet uttrykk for en objektiv etikk som har bred oppslutning. Menneskerettighetserklæringen kan ses som et forsøk på å sette ut i praksis tanken om at det finnes enkelte objektive etiske verdier. Ifølge menneskerettighetene er det en minstestandard for hvordan mennesker kan behandles – med utgangspunkt i at mennesket er en skapning som fordrer en spesiell respekt. I menneskerettighetserklæringen framsettes påstanden om at mennesker har en egenverdi, at de er verdifulle og uerstattelige og dermed fortjener å respekteres. Ut fra en slik påstand kan vi utlede andre verdier – eksempelvis at slaveri og voldtekt er galt.

Tanken om at det finnes en objektiv etikk, har mange navn: etisk objektivisme, universalisme, realisme og absolutisme er alle relaterte begreper som står for mer eller mindre det samme, nemlig det synspunktet at det finnes moralske verdier som gjelder for alle. Men et spørsmål er om alle moralreglene er felles, eller bare enkelte spesielt viktige, som for eksempel respekt for menneskeverdet. Objektive verdier betyr ikke nødvendigvis at det er det samme som er rett å gjøre overalt. For eksempel avhenger det av reglene i det landet vi er i, om det er riktig å kjøre på høyre eller venstre side av veien, men det er et felles prinsipp at vi ikke skal sette andres liv i fare. Enkelte har hevdet at kulturelle forskjeller må respekteres i den grad de ikke er i konflikt med en universell minstestandard for menneskers velferd. Dette har blitt kalt en syltynn universalisme (Eriksen, 2004). Det er snakk om et minstemål av en moralsk standard som skal gjelde for alle, og menneskerettighetene blir av mange holdt fram som et slikt minstemål.

Etisk objektivisme

Syltynn universalisme