3.1.1 Unntak

Dersom noen har fortrinnsrett til en stilling – uavhengig av hjemmelen for fortrinnsretten – vil en ekstern, offentlig utlysing være å invitere til en konkurranse som er avgjort på forhånd. Jeg mener derfor at arbeidsgivere normalt bør avklare om noen vil gjøre bruk av fortrinnsrett før de utlyser stillingen offentlig.

3.1.1 Unntak Det kan tenkes situasjoner hvor hovedregelen om offentlig kunngjøring ikke må følges, selv om det foreligger en ledig stilling. Det kan foreligge saklige grunner for at offentlig kunngjøring ikke skjer, og at arbeidsgiveren i stedet foretar ansettelse etter intern kunngjøring eller tilsetter uten noen form for kunngjøring i det hele tatt.

I SOM-2016-2418 (også referert foran i punkt 3.1) uttaler Sivilombudet at hvorvidt det er saklig å ikke lyse ut en stilling må vurderes helt konkret i det enkelte tilfellet. Han nevner sentrale momenter som stillingens karakter og varighet, eventuelt akutt behov for ansettelse og eventuell tidligere ekstern utlysing.

Ved en midlertidig og kortvarig ansettelse kan det lett tenkes saklige grunner for å la være å utlyse stillingen. En ordinær ansettelsesprosess er normalt tidkrevende, og er ikke hensiktsmessig dersom det for eksempel haster med å få inn en vikar for en kortere periode. Vikarbehovet vil kunne være omme før en ordinær ansettelsesprosess er fullført. Det er imidlertid viktig for arbeidsgiveren å være seg bevisst det faktiske fortrinn en vikar i praksis ofte får med hensyn til en eventuell seinere fast ansettelse. En problemstilling er i hvilken grad en vikar seinere kan tilsettes fast uten utlysing. I tråd med den alminnelige regelen om at stillinger i det offentlige skal utlyses offentlig, må det i slike tilfeller stilles krav om at vikariatet i sin tid ble utlyst og at det da ble opplyst om muligheten for fast ansettelse. Som en tommelfingerregel gjelder at fast ansettelse i det offentlige normalt fordrer at den ansatte har måttet konkurrere på det åpne arbeidsmarkedet. Dersom stillingen blir fast og lyses ledig eksternt, vil likevel en vikar ofte ha et reelt fortrinn. Vedkommende kan gjennom sin opparbeidede kjennskap til arbeidsoppgaver og arbeidsmiljø ofte score bedre på det å ansees skikket til jobben enn søkere utenfra. I tillegg kan det rent menneskelig være vanskelig å velge bort vikaren til fordel for andre kvalifiserte søkere. Dette er ikke umiddelbart rettferdig for eksterne søkere. Adgangen til å la være å kunngjøre vikariater bør derfor ikke brukes som en automatikk, etter min mening. Varigheten av vikariatet og muligheten for å forutse behovet slik at tid til utlysing er til stede, vil kunne spille en rolle.

88