3.6 Det kollektive preg

danner grunnlaget for disposisjonsretten over denne arbeidskraft. Menneskelig arbeidskraft kan ikke skilles fra mennesket selv». Arbeidsmiljøloven kan i dette perspektivet karakteriseres som en vernelov og en minimumslov.

Med vernelov sikter jeg til at vernet av arbeidstakerne er sterkt vektlagt. Eksempelvis er arbeidsgiveren tillagt en omsorgsplikt, og loven inneholder allmenne regler om vern mot fysiske og psykiske skadevirkninger, maksimal arbeidstid og usaklig oppsigelse. Enkelte arbeidstakergrupper som barn/ungdom og kvinner i forbindelse med svangerskap/fødsel er spesielt vernet.

At arbeidsmiljøloven er en minimumslov, følger av aml. § 1-9. For at vernehensynet skal bli effektivt ivaretatt, må lovbestemmelsene gjøres preseptoriske – det vil si bindende/tvingende/ufravikelige – men bare i én retning. Bestemmelser i tariffavtaler eller individuelle arbeidsavtaler som gir en arbeidstaker dårligere rettigheter enn loven, må – hvis ikke loven uttrykkelig sier noe annet – vike. Lovbestemmelsen vil da gjelde, selv om partene skulle ha avtalt noe annet; en avtale i strid med preseptorisk lov er ikke bindende. Lovbestemmelsen rykker da inn i avtalen, og gir arbeidsavtalen lovens innhold. Eksempelvis vil en avtale om bare å ta ut fire uker permisjon etter en fødsel være ugyldig på grunn av aml. § 12-4. Avtaler som gir arbeidstakerne gunstigere vilkår enn lovens bestemmelser er derimot gyldige.

3.6 Det kollektive preg

Det siste karakteristiske trekket ved de juridiske reglene på dette området som jeg vil nevne, er det kollektive preg. Ved at arbeidstakere opptrer kollektivt (samlet) via organisasjoner (fagforeninger) blir styrkeforholdet mellom partene mer balansert – ved at arbeidstakerne står sammen oppnår de større «makt bak krava». Organisasjonenes sentrale posisjon viser seg på mange områder innenfor arbeidsretten, og ikke minst er det viktig at nivået for lønns- og arbeidsvilkår fastlegges kollektivt – via tariffavtaler. Tariffavtalen er, som beskrevet foran i punkt 2.2.5, normativ i forhold til den individuelle arbeidsavtalen og regulerer på sitt felt denne, og kan som hovedregel ikke fravikes. Disse normative tariffavtalene ligner mye på det ovennevnte preseptoriske systemet i arbeidsrettlovgivningen. En viktig forskjell er imidlertid at tariffavtaler er ufravikelige både når det gjelder til gunst og ugunst for arbeidstakeren, mens arbeidsmiljøloven er ufravikelig bare dersom den individuelle avtalen gir dårligere vilkår enn lovens bestemmelser. Samspillet mellom arbeidsgivere, fagforeninger, tariffavtaler og de individuelle arbeidsavtalene preger rettsområdet.

49