# Palestinske utf_Layout 1 16.12.13 14:59 Side 1
Palestinske utfordringer er uunnværlig lesing for studenter på Midtøstenstudier, journalister, forskere og andre som er opptatt av situasjonen for palestinerne og deres rolle i den pågående Midtøsten-konflikten.
DAG HENRIK TUASTAD (f. 1962) er førstelektor på Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS), Universitetet i Oslo (UiO). Han har tidligere skrevet en lang rekke artikler og rapporter om palestinsk politikk.
I serien UTFORDRINGER gir noen av landets fremste eksperter innsiktsfulle og oppdaterte fremstillinger av regioner og stormakter som vil sette sitt preg på verdenssamfunnet framover. Serien retter seg særlig mot studenter og forskere på område- og utviklingsstudier i tillegg til fag som geografi, historie og statsvitenskap.
ISBN 978-82-02-41181-7
www.cda.no
Palestinske utfordringer
er den første boken på norsk som analyserer de store interne utfordringene palestinerne står ovenfor i dag, og endringer i måten å tilnærme seg disse på. Boken drøfter særlig tre dype splittelser, som setter sitt preg på det palestinske samfunnet: For det første splittelsen mellom palestinske flyktninger og ikke-flyktninger. Dernest motsetningene mellom sekulære og islamistiske palestinere. Og for det tredje, den pågående konflikten mellom Gaza og Vestbredden, med to forskjellige regjeringer. Disse interne motsetningene kan føres tilbake til den grunnleggende krisen i palestinsk politikk, nemlig mangelen på legitim, politisk representasjon. En rød tråd i boken er følgelig de historiske årsakene til at palestinerne ikke har lyktes med å utvikle en samlende, demokratisk ledelse og hvilke konsekvenser dette har fått for det palestinske nasjonsbyggingsprosjektet.
DAG HENRIK TUASTAD
Palestinske utfordringer
DAG HENRIK TUASTAD
Palestinske utfordringer
Kapittel 1
De bil inn Bil
Innledning
OB kli sa ch de før
Høsten 2013, tjue år etter at Oslo-avtalen ble inngått mellom den palestinske frigjøringsbevegelsen PLO og Israel, er palestinernes politiske nederlag mer iøynefallende enn deres suksesser. Palestinsk politikk er preget av motsetninger som framstår som uoverstigelige. Disse kan deles inn i tre dype splittelser. For det første, mellom flyktninger og ikke-flyktninger. For det andre, mellom sekulære palestinere og islamistiske palestinere. For det tredje, motsetningen mellom Gaza og Vestbredden, med to forskjellige regjeringer. Alle disse interne motsetningene kan føres tilbake til den grunnleggende krisen i palestinsk politikk: krisen i politisk representasjon. Palestinerne mangler en samlende, legitim politisk ledelse med et bredt demokratisk mandat. PLO, palestinernes internasjonalt anerkjente organisasjon, har aldri gjennomført demokratiske valg. Fremdeles er medlemsgruppene i PLO organisert som om de var geriljagrupper, ikke politiske partier. Dette til tross for at organisasjonen har anerkjent Israel. De tonebærende palestinske bevegelsene, både sekulære og islamistiske, har med andre ord aldri tatt skrittet fullt ut fra å være motstands- eller frigjøringsbevegelser til å bli nasjonsbyggere. Å bygge et samfunn er et sivilt prosjekt som krever en annen organisering, deltagelse og mentalitet enn å organisere motstandskamp. Når de utfordres på dette punktet, svarer representanter for motstandsgruppene gjerne at de fremdeles er under okkupasjon, hvor andre regler gjelder. Men demokrati er mer enn et politisk ideal. Demokratisering kan også betraktes som en strategisk nødvendighet, som et virkemiddel for å oppnå mål. Splittelsen kan dermed betraktes som et resultat av en manglende bevissthet blant de ledende palestinske politiske kreftene om at for å opprettholde intern samling er det nødvendig at den politiske ledelsen har demokratisk legitimitet. 11
103953 GRMAT Palestinske utfordringer 140101.indd 11
17.12.13 11:11
kapittel 1
Israel ble til som et resultat av en vedvarende jødisk demokratisk organisering. Også jødenes militære apparat i Palestina var underlagt en demokratisk politisk ledelse. Forskjellene mellom jøder og palestinere i politiske tradisjoner, politisk mentalitet og politisk praksis kan ses på som avgjørende for den jødiske seieren i kampen om Palestina. Politisk kultur – som et samlebegrep for politisk mentalitet og praksis – er sentralt for å forstå politiske prosesser og resultater. Skal vi forstå utfordringene palestinerne står overfor, med intern splittelse og manglende demokratisering, må vi også forstå deres politiske kultur.
Al-nakba og al-naksa, en historie om palestinske nederlag En stor andel av bøkene om den israelsk-palestinske konflikten er historiebøker. Dette er ikke unaturlig, siden bakgrunnen for konflikten er viktige historiske hendelser. Et interessant trekk ved denne historieskrivingen er hvordan den israelske og den palestinske historieforståelsen de siste tiårene har nærmet seg hverandre. En viktig årsak til dette er at de såkalte israelske ny-historikerne – med Benny Morris, Ilan Pappe og Avi Shlaim som de mest framtredende – begynte å se nærmere på den palestinske siden i konflikten. Det har blant annet medført at det også innen israelsk historieforståelse er en forståelse av at brorparten av de palestinske flyktningene i 1948 flyktet som følge av etnisk rensing, snarere enn etter oppfordringer om å dra fra arabiske regimer.1 Samtidig gjør det faktum at forståelsen av historien blir stadig mer samstemt, at bøker som omhandler de samme temaene, sjeldnere bringer en ny forståelse til disse begivenhetene. Historiebøker om den israelsk-palestinske konflikten blir dermed gjerne ganske like. Denne boken er heller ikke et forsøk på å skrive en ny historie om konflikten. Hensikten er snarere å starte der historiebøkene slutter, med dagens situasjon. Det betyr ikke at historie ikke er viktig, men ambisjonen er å trekke noen linjer fra palestinsk historie til de politiske utfordringene pales-
1.
Morris, Benny. The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited. Cambridge: Cambridge University Press, 2004; Pappe, Ilan. The Ethnic Cleansing of Palestine. Oxford: One World.
12
103953 GRMAT Palestinske utfordringer 140101.indd 12
17.12.13 11:11
innledning
«I løpet av 12 timer ble alt forandret, fra verdighet til fornedrelse». Nakbaen – den palestinske flyktningkatastrofen i 1948. (Foto: Badil)
tinerne står overfor i dag. Historisk bakgrunn vil derfor også være en del av enkeltkapitlene der det er relevant, i tillegg til det historiske grunnrisset presentert nedenfor. Palestina var strengt tatt aldri en egen geopolitisk, administrativ enhet i løpet av det 1300 år lange muslimske styret i området, fra 600-tallet til 1922. Det var først etter oppløsningen av det osmanske riket etter første verdenskrig, da seierherrene Frankrike og Storbritannia delte Midtøsten mellom seg, at Palestina ble et eget administrativt politisk område – et såkalt mandatområde – i 1922, underlagt Storbritannia. Palestina ble slik sett til som et produkt av britisk kolonialisme.2 Etableringen av Israel i 1948 var et resultat av jødenes vellykkede kamp for et eget hjemland. Denne organiserte kampen hadde startet allerede i 1887, ved etableringen av Verdens sionistorganisasjon i Basel. Gjennombruddet kom under første verdenskrig, i 1917, da britene gjennom den såkalte Balfour-erklæringen lovet jødene et eget hjemland i Palestina.3 Heller enn å vokse organisk fram over tid ble palestinernes nasjonale bevissthet til gjennom en serie av eksterne sjokk. Først var det Balfourerklæringen i 1917 og opprettelsen av Palestina som et eget britisk mandatområde i 1922, med påfølgende økt jødisk immigrasjon på 1920- og 1930-tallet. Men den endelige, brutale fødselen av palestinsk nasjonalisme
2. 3.
Abu-Lughod, Ibrahim. «Territorially-Based Nationalism and the Politics of Negation.» I Edward Said og Christopher Hitchens: Blaming the Victims. London: Verso, s. 195. Cleveland, William L. 2000. A History of the Modern Middle East. Boulder, Colorado: Westview, s. 234.
13
103953 GRMAT Palestinske utfordringer 140101.indd 13
17.12.13 11:11
kapittel 1
var dannelsen av Israel i 1948. I en av de mange historiene fra hendelsene i 1948 forteller en flyktning til antropologen Rosemary Sayigh om kaoset da de jødiske styrkene angrep landsbyen hans. Plutselig oppdaget han at datteren hans på tre år var blitt borte. Han lette desperat etter jenta, og til slutt – neste morgen – fikk han øye på henne i en nabolandsby. Hun stod foran en gutt og tryglet ham om å få noe av brødet han spiste. Men gutten enset henne ikke. Bildet av datteren som stod hjelpeløs, sulten og forlatt, ble etset inn i mannens hode som et bilde på palestinernes tap: «I løpet av tolv timer ble alt forandret, fra verdighet til nedverdigelse.»4 Av 900 000 palestinere var kun drøyt 100 000 igjen innenfor staten Israels grenser etter den første arabisk-israelske krigen i 1948.5 Landområdet var nå utvidet slik at det var 50 % større enn det som var blitt fastslått i FNs delingsplan fra 1947. Vestbredden og Gaza var den delen av det britiske mandatområdet Palestina fra 1922 som ikke ble erobret av Israel. Etter 1948-krigen okkuperte Jordan Vestbredden, og annekterte området i 1950. Gaza ble okkupert av Egypt. Interne sosiale og økonomiske forskjeller ble tilsynelatende visket ut blant de palestinske flyktningene. I møtet med vertslandenes innbyggere overskygget deres flyktningidentitet interne referanser til klan eller landsby. På den måten ble palestinerne samlet som folk gjennom dannelsen av Israel
Mellom politikk og hverdagsliv. (Foto: Ingebjørg Kårstad) 4. 5.
Sayigh, Rosemary. 1979. From Peasants to Revolutionaries. London: Zed Press, s. 85. Morris, Benny. The birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited. Cambridge: Cambridge University Press, 2004, s. 589.
14
103953 GRMAT Palestinske utfordringer 140101.indd 14
17.12.13 11:11
innledning
og av det palestinske flyktningproblemet, det lengst vedvarende flyktningproblemet i moderne historie. Etter 1948 ventet palestinerne på at en arabisk samling mot Israel skulle frigjøre landet og sikre flyktningene retur. Det endelige sjokket som bidro til å samle palestinerne som ett folk, var den israelske okkupasjonen av Vestbredden og Gaza i 1967. Okkupasjonen skapte også en ny flyktningstrøm, med over 400 000 nye palestinske flyktninger, hovedsakelig til Jordan. Al-nakba, katastrofen, kaller palestinerne nederlaget i 1948. Al-naksa, tilbakeslaget, kaller de okkupasjon av Vestbredden og Gaza i 1967. Hvert år markerer palestinerne disse dagene; nakbaen 15. mai, dagen for opprettelsen av Israel, og naksaen 5. juni, dagen Israel gikk til angrep og okkuperte Gaza og Vestbredden. Der andre folk feirer sine frigjøringsdager, markerer palestinerne sine nederlag.
Bokens oppbygning Temaet for denne boken er, som det heter i tittelen, palestinske utfordringer. Hva er de viktigste utfordringene palestinerne står overfor i dag, og hva er bakgrunnen for disse? Å forklare et fenomen handler om å plassere det i en kontekst. I denne boken er en grunntese at ingen av palestinernes utfordringer kan forstås uten å historiseres, settes i historisk kontekst. Men boken er bygget opp tematisk, ikke kronologisk. Den belyser aspekter ved utfordringene palestinerne står overfor i dag, med historisering som en sentral del av kontekstualiseringen. Ett kapittel – det neste – er imidlertid viet historisk bakgrunn i sin helhet. To vidt forskjellige politiske tradisjoner skulle forenes etter 1948. Den fattige landsbybefolkningen med sterke egalitære prinsipper, men svake demokratiske holdninger, og en bybefolkning med visse demokratiske tradisjoner seg imellom, men samtidig med sterke anti-egalitære holdninger. Kapittel to handler om disse ulikhetene i politiske tradisjoner og de historiske røttene til den palestinske interne splittelsen. En av de store utfordringene for PLO var å bygge bro over disse motsetningene. I kapittel tre skal vi se at bevisstheten om de historiske interne splittelsene bidro til 15
103953 GRMAT Palestinske utfordringer 140101.indd 15
17.12.13 11:11
kapittel 1
at en særegen form for politisk kultur vokste fram i PLO. Et system med kvoterepresentasjon og konsensus blant den politiske eliten ble prioritert foran styring etter demokratiske prinsipper. Mer enn noe annet parti har Fatah dominert PLO og palestinsk politikk de siste femti årene. Fatah prioriterte organisering framfor ideologi, og bygde opp en politisk struktur påvirket av Lenin og Det muslimske brorskapet. Til tross for at Fatah – som følge av Oslo-avtalen – har lagt ned våpnene, har de beholdt sin militært baserte politiske struktur. Den politiske kulturen i Fatah, som er sentral for både PLO og den politiske utviklingen i de selvstyrte palestinske områdene, analyseres i kapittel fire. Først med dannelsen av den islamske motstandsbevegelsen Hamas i 1987 ble Fatahs hegemoni i palestinsk politikk utfordret. Dette danner tema for kapittel fem. Splittelsen mellom Fatah og Hamas, som har ført til at Hamas i dag regjerer Gaza mens Fatah kontrollerer Vestbredden, går tilbake til tiden før dannelsen av Hamas, til okkupasjonen i 1967. Islamistene, som så okkupasjonen som et uttrykk for sekularismens politiske fallitt, følte seg aldri representert av PLO.Med Oslo-prosessen kom mange av islamistene til å se PLO som forrædere. Samtidig er Hamas en massebevegelse preget av indre spenninger, og disse blir analysert i kapittel seks. Hamas har sitt eget forslag til fredsprosess – hudna, en langvarig våpenhvile. Men innad i organisasjonen er det også krefter som anser enhver avtale med Israel som utålelig. I kapittelet diskuteres to alternative perspektiver: For det første, et perspektiv der Hamas betraktes som en absolutt motstander av enhver fredsprosess med Israel. For det andre, et perspektiv der Hamas ses som en pragmatisk organisasjon, i stand til å tilpasse sin politiske agenda til skiftende politiske kontekster. Oslo-prosessen førte til at palestinernes politiske sentrum ble flyttet fra utlendighet og tilbake til Palestina. Denne forskyvningen førte samtidig til at palestinere utenfor Palestina ble marginalisert fra beslutningsprosessene innenfor PLO og de andre politiske institusjonene på Vestbredden. Først og fremst gjaldt dette flyktningene, som kapittel syv og åtte omhandler. Problemene med den manglende demokratiseringen av den palestinske motstandsbevegelsen er kanskje mest merkbare i flyktningleirene, hvor én og en halv million flyktninger ennå bor. I Libanon, på Vestbredden og
16
103953 GRMAT Palestinske utfordringer 140101.indd 16
17.12.13 11:11
innledning
i Syria har palestinske geriljagrupper stilt seg i veien for folkelige ønsker om valgte leirstyrer. Enkelte av de væpnede gruppene som kontrollerer flyktningleirene, setter egne interesser foran leirbeboernes interesser, og granskes i dag for korrupsjon. Dette er temaet for kapittel syv. Kapittel åtte handler om palestinerne i Jordan, det landet i verden som huser flest palestinske flyktninger. Utfordringene de står overfor, er helt spesielle. De har statsborgerskap, men er samtidig underrepresentert innenfor styrende organer. Demokratisering i Jordan, som demonstranter krevde under den arabiske våren i 2011, kan endre dette. Et faremoment ved demokratisering er imidlertid en mulig oppblomstring av etnisk konflikt i landet, og fornyede krav fra Jordans ikke-palestinske beduinbefolkning om at palestinerne må fratas sitt statsborgerskap. Kapittel ni omhandler de såkalt glemte palestinerne, de israelske palestinerne. Dette er personer som ikke flyktet fra Israel i 1948, og som i dag utgjør over 20 % av Israels befolkning. De første tiårene etter dannelsen av Israel søkte de israelske palestinerne tilflukt i sine klaner, hamulaer, mens de fryktet at også de skulle bli fordrevet fra sine hjem. I dag diskuterer de mulighetene for autonomi og deltagelse i PLO.Dette til tross for at krefter på den israelske høyresiden har som uttrykt mål å få flyttet palestinerne i Israel ut av den jødiske staten. Endelig, i kapittel ti, er temaet Vestbredden, omtalt som verdens billigste okkupasjon, finansiert av Vesten og administrert av palestinske selvstyre myndigheter.6 Realiteten i dag er at palestinerne har tapt kampen om Vestbredden. Flerdoblingen av jødiske bosettere siden Oslo-avtalen ble undertegnet i 1993, har gjort at mangelen på tillit blant Vestbredden-palestinerne til forhandlinger med Israel nærmest er total. Samtidig har palestinerne bittert erfart gjennom tidligere opprør intifadaene – fra 1987 til 1994 og 2000 til 2005 – at alternativet med voldelig motstand koster dyrt. Utfordringen i dag, med en oppdemmet frustrasjon like mye over egen ledelse som over den israelske okkupasjonen, er at det bare skal én dråpe til for å utløse et nytt opprør.
6.
«Palestinians say Israel is costing them $4bn a year.» Donald Macintyre. Independent. 30. september 2011. http://www.independent.co.uk/news/world/middle-east/palestinians-say-israelis-costing-them-4bn-a-year-2363336.html
17
103953 GRMAT Palestinske utfordringer 140101.indd 17
17.12.13 11:11
kapittel 1
Denne situasjonen har noen likhetstrekk med forholdene som hersket i mellomkrigstiden. Den gangen førte misnøye med egen ledelse, okkupasjon og kolonialisering til et massivt folkeopprør blant palestinerne. En annen historisk parallell, som vi skal se i neste kapittel, er sammenhengen mellom intern fragmentering og nasjonalt nederlag.
18
103953 GRMAT Palestinske utfordringer 140101.indd 18
17.12.13 11:11