Tabellen viser hva som er typisk for de ulike sonene i en innsjø. Sone
Beskrivelse
Eksempler på arter
Litoralsonen (strandsonen)
Grunne og landnære områder. Stor artsrikdom og høy biologisk produksjon.
Takrør, nøkkerose, bukkeblad, blærerot, brasmegras
Den limnetiske sonen
De frie vannmassene som ikke har kontakt med bunnen eller litoralsonen. Her er det høy biologisk produksjon.
Plante- og dyreplankton, abbor, mort, sik
Den profundale sonen
Den nederste, mørklagte delen av en innsjø. Her er det ingen fotosyntese, lav temperatur og ofte lavt oksygennivå.
Arter av småmuslinger, fjærmygglarver, fåbørstebark, anaerobe mikroorganismer
Hvit nøkkerose (Nymphaea alba).
Innsjøer deles inn i soner. Litoralsonen er de områdene som er grunne og landnære. Den limnetiske sonen er de frie vannmassene som ikke har kontakt med bunn- eller strandområder. Den profundale sonen er den nederste, mørklagte delen av en innsjø.
Årstidsveksling med vår- og høstomrøring i innsjøer Temperatur og oksygenmengde varierer mye i en innsjø i løpet av et år. Vann er tyngst (har størst tetthet) ved 4 oC. Seinhøstes, når isen legger seg, er vannet under isen rundt frysepunktet, mens det tyngre og litt varmere vannet ligger ned mot bunnen. Det hindrer at vannet bunnfryser. Det foregår likevel en viss nedbrytning av organisk materiale på bunnen, og da forbrukes oksygenet. Bunnvannet blir mer oksygenfattig, og det kan i verste fall føre til fiskedød. På vårparten smelter isen, og overflatevannet varmes opp. En kort periode vil alt vannet holde ca. 4 ºC og veie like mye. Når vind rører om vannet, blir oksygenfattig bunnvann erstattet med oksygenrikt overflatevann. Dette kalles våromrøring. Den fører også til at nærings stoffene fra nedbrytningen på bunnen blir tilgjengelige i hele vannet.
. . 38. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .