Livslange vennskap

Aslaug Helgen er vokst opp med hest og har vært med i islandshestmiljøet hele livet. Avl og oppdrett har hatt en stor og viktig plass i livet hennes, og hun vier fortsatt mye tid til sporten.

- Jeg er vokst opp på hestegård og foreldrene mine importerte og avlet fram shetlandsponnier. Rundt 1970 fikk pappa den første islandshesten sin importert med Per Kolnes og Ingebjørg Helkaas. Jeg er født i 1963, så jeg var ganske ung på den tiden. Etter hvert ble interessen stor. Jeg var ikke med på det første pinsekurset som NIHF hadde, men jeg var med på Rud i 1974. Det var samme året det første landstevnet i Seljord ble arrangert. Senere ble jeg første juniormester i Finland, forteller hun.

Interessen for avl har vært viktig for Helgen og det er noe hun er lidenskapelig opptatt av.

- Jeg dro til Island og jobbet der i 15 år. Der drev jeg avl og oppdrettet. Hestene fra Jarl er de som er mest berømte av mitt oppdrett derfra. Etter at vi flyttet til Norge er det Ytterbø vi har brukt som avlsnavn, forteller hun.

Det ble tidlig naturlig å gå fra shetlandsponni til islandshest.

- Ingebjørg tok inn de første islandshestene og hun og pappa hadde vært venner hele tiden. Per Kolnes jobbet hos oss ett år for få å nok poeng til å komme inn på veterinærhøyskolen i Berlin. Det var mye hest og folk rundt islandshesten, så det var naturlig å gå fra shettis til islandshest. Jeg fikk ri mye gode hester og har vært heldig, men har temt og trent bestandig. Gjennom islandshestforeningen ble vi en stor gjeng og alle kjente alle. Det var gøy med kurs og stevner, og vi var med på det som var.

Når Helgen ser på konkurranser tenker hun alltid på det som ligger bak.

- Jeg har stor glede av å se på god ridning uten noen fiksfakserier, men jeg har også stor glede av å se på gode visninger, enten i avl eller på konkurransebanen. Alle deler er spennende, men avl står mitt hjerte aller nærmest, sier hun.

Sporten og miljøet har gitt den nyblivne 60-åringen livslange vennskap og gleden rundt det å ha hest i livet.

- Det er viktig for meg å kunne bruke tid i stallen. Jeg jobber som kreftsykepleier, hvor det er mye tungt, så det er godt å kunne komme i stallen. Da har jeg muligheten til å legge alt på jobb bak meg, og det er helt supert, sier hun.

Den siste tiden har hesteholdet minket betraktelig og nå er det kun ei hoppe igjen.

- Hun har jeg tenkt til å bedekke i år. Jeg synes det å bedekke er kjempespennende, men jeg trenger ikke se på mitt eget avlsarbeid for å få glede av avlsvisning. Jeg er mer opptatt av å se det som skjer i Norge og se mot Island for å følge utviklingen. Det er like spennende å se hva som skjer blant annet med avlsmateriale der, som her i Norge, smiler hun.

Helgen legger ikke skjul på at kostnadene er det som har forandret seg mest siden hun startet opp for over 50 år siden.

- Ting har blitt dyrt, og det er dyrt å starte og trene hester fram til visning og salg. Det er mye prestisje, så man kan diskutere om det skal være en rikmannssport eller en allmannssport. Det har selvfølgelig blitt mer profesjonalitet rundt det i forhold til før. Da var det også mer uhøytidelig og mer moro. Det var gode ryttere og hester før, men det var en litt annen kultur og litt mindre spisse albuer. Rett og slett mer inkludering. Det er dermed ikke sagt at det var bedre før. Det har kommet mange ting med årene som har vært bra, men i forhold til fyll er det nok mer edruelig nå. Også krever det ryttere for å kreve en god prestasjon. Det hjelper ikke å kjøpe seg en god hest, men man må lære seg å ri. Det synes jeg er flott, sier hun.

Hun mener Norsk Islandshestforening er viktig i utviklingen for rasen og sporten. Likevel er det et par ting hun savner.

- NIHF er litt limet i organisasjonen vår og det er den som legger føringer. Jeg synes det er gledelig det de gjør for barn og unge, og det er bra at de satser mye på det. Jeg savner avlsseminarer og NIFforumet. Jeg har etterspurt det, men får det ikke.

Fremover håper hun at fokuset fortsetter å ligge på rekrutteringen.

- Jeg synes det er kjempegøy at vi gjør det bra internasjonalt og merker oss i VM. Det er noe vi skal være stolte over og vi må fortsette å rekruttere folk til sporten. Jeg ser at de som driver kommersielt klarer å rekruttere noen, men det er en dyr sport. Som mange andre synes jeg det er hyggelig å drive med mitt eget, men er med i lokallaget og sitter i styret der. For mange er det første møtet med hest når de går gjennom en rideskole, og ære være de som driver rideskoler. Jeg har bare godt å si om det, og her i distriktet mangler vi en rideskole med islandshest, avslutter hun.

Anette Andersgård Helle