Vodka, vann og glasnost by Cappelen Damm AS

Ingeborg Arvola

Vodka, vann og glasnost Tre scenetekster

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-67254-6 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: EXIL design | Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2020 Satt med 11/13,4 pkt. Sabon og trykt på 100 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

«Jeg satte mitt liv, min framtid og min familie til side, og gikk til kamp.» OSVALD HARJO

Innhold

Bare de færreste Forord av Ingeborg Arvola

Vodka, vann og glasnost – en foxtrot for tre

Ellisif Wessel – den sterke viljen

De som tapte freden

111

Når det trekkes en grense, oppstår det dramatikk Etterord av Bente Andersen

169

Bare de færreste

«Bare karakterfabla!» utbryter en av skuespillerne, tydelig frustrert, «ka e det meningen vi skal jobbe med?!» Spol tilbake. Spol tilbake til første gangen Bente Andersen ringer. En formiddag da jeg fremdeles bor i fjerde etasje i Håkons gate med do på gangen som vi deler med naboen Arif fra India. De er i ferd med å bygge bad i leilighetene. Innerst i gangen har det stått et dusjkabinett ved siden av en rund, gammel varmtvannstank. Der skal det bli bad. Jeg tror det er forsommeren 2005. Antakeligvis går jeg bort til vinduet og kikker ut på murene rundt Oslo kretsfengsel mens vi snakker. Bente forteller om Samovarteateret som de driver i Kirkenes. Hun forstår det slik at jeg også er fra Kirkenes? Jeg forklarer at det både stemmer og ikke stemmer. At jeg er født i Honningsvåg, bodde i Vaggetem, har familie i Sør-Varanger, tilbrakte alle somrene i Neiden, oppveksten i Tromsø. Bente har lest Livet i et skilpaddeskall og andre historier, forteller hun, og mens hun leste, tenkte hun at dette er en som kan skrive dramatikk. Jeg har gjort noen småting, forteller jeg smigret. Sketsjene i Barnas Supershow. På dette tidspunktet tror jeg at Bente kommer til å spørre om lov til å dramati9

sere en av novellene mine. Eller vil hun ha meg til å gjøre det? Etter endt utdanning i København flyttet Bente hjem til Kirkenes. I 1990 startet hun Samovarteateret. De setter opp nyskrevet dramatikk. Flere stykker i året. De vil at stykkene skal bety noe. For folk. Der de bor. Uten at det blir «politisk korrekt». I 2005, femten år senere, holder de fremdeles på. De har hatt rimelige lokaler i Malmklang. Hun spør om jeg kjenner til Malmklang. Jeg forteller at jeg tilfeldigvis har servert øl og annen drikke der ved noen festlige anledninger. «Vi mista alt da Malmklang brant ned,» sier Bente. «Alt av utstyr, alt av research.» Jeg kommer på at jeg vet at Malmklang nylig brant ned. Faren min fortalte det en av gangene han ringte. Like etter fødte jeg en baby og glemte alt om brannen. Få ting gjør mer inntrykk enn fødsler og babyer. Malmklang var Kirkenes sitt signaturbygg. Det ble bygd på tjue-tallet som kulturhus og samfunnshus. Revymiljøet i Kirkenes blomstret opp. Etter at tyskerne brente Kirkenes, ble Malmklang gjenreist i 1953. Siden har det vært stedet for tilstelninger, Riksteatrets gjestespill, revyer og juletrefester. Frivillige organisasjoner har hatt et sted å holde til for en billig penge. «Da Samovarteateret dro til Russland i 2004, møtte vi ungdom som bodde på gata i Murmansk,» forteller Bente. «Møtet gjorde sånn inntrykk. Du ane ikke. Murmansk e jo ikke langt unna.» «Rett over grensa,» skyter jeg inn, for å vise kunnskap. «Tjue mil omtrent,» fortsetter Bente. «Da vi kom tilbake til Norge, bestemte vi oss for å lage et prosjekt med utgangspunkt i ungdomma i Norge og Murmansk. Intervjue dem. La dem møtes.» 10

Hun forteller at da de mistet alt, vurderte de å gi opp prosjektet – og hele Samovarteateret i samme slengen. Det er ikke enkelt å drive et profesjonelt teater i en liten kommune som Sør-Varanger. De gikk noen runder med seg selv før de kom fram til at, nei, gi opp ville de ikke gjøre. Ikke uten videre. Da gjensto det å fortsette. En av tingene hun vil avklare er om jeg kan tenke meg å skrive dramatikk til prosjektet hun har fortalt om. Skrive dramatikk! Så morsomt! Jeg sier ja, selvfølgelig, det vil jeg gjerne. På grunn av brannen er prosjektet satt på vent inntil de har funnet en løsning på scene, utstyr, økonomi. Men de har søkt om og fått støtte til prosjektet, de har honorar til meg, planen er å gjennomføre. Om en stund. «Det er bare fint om det er fram i tid,» sier jeg. «Når som helst går bra for meg.» Vi avtaler å fortsette samarbeidet en gang Bente kommer til Oslo. Idet vi legger på, våkner Leon med vondt i magen. Han er noen måneder gammel. Jeg gnir hånda bestemt i sirkler og åttetall over mage og rygg, som jeg har lært på babymassasje. Jeg rister og sirkler beina og knærne, stryker tomlene langs hoftekammen. Så promper han, gråten stilner og jeg løfter ham opp og legger ham mot kroppen. Det går en stund. Men en dag banker Bente på. Kan det være sensommeren 2006? Vi bor i hvert fall fremdeles i Håkons gate. Selv om vi vet at vi vil flytte til en eller annen første etasje. Bente har et stort smil og stort, mørkt hår. Hun sitter overfor meg ved kjøkkenbordet som jeg og en venninne fant i en åpen loftsbod i Jens Bjelkes gate. Bente har med seg et fotoalbum, av typen som har plass til ett bilde på hver side. Albumet er det eneste som er igjen av teaterets samarbeidsprosjekt på tvers av grensen; 11

ungdommer i Murmansk og Kirkenes, intervjuene med ungdommene, lydopptakene, de store forskjellene, hvor mye de likevel har til felles, hvor nære, hvor fjerne de er for hverandre, dette er noe Bente stadig vender tilbake til, mens vi blar og hun forteller om ungdommene på bildene. «Denne jenta her, ho ønska sæ en lipgloss! Ikke sant! Våre ungdomma ønske sæ alt, ka som helst, og så møte du noen som ønske sæ lipgloss … det betyr ikke at vårres ungdomma e fæle eller feil, det bare sir nåkka … viktig.» Tre karakterer som forteller sine historier, som speiler denne enorme forskjellen, det ønsker Bente seg til stykket. Deres arbeidstittel er Bare et steinkast … Kort oppsummert: Jeg skjønner ikke hva jeg blir bedt om. Forfattere kan være selvgode skapninger. Vi har ofte kontroll på alt i skaperprosessen. Som små guder ved våre skrivebord. Jeg tror jeg skjønner hva jeg blir bedt om. Men jeg skriver utfra mine egne tanker og innfall, utfra meg, jeg skriver fortellinger som vektlegger dramatiske vendepunkt. Joda, jeg setter meg inn i den enorme forskjellen også. I 2006 fins det ingen annen grense i verden med større forskjeller enn grensa mellom Sør-Varanger og Russland. Det fant jeg ut ved å se på landenes BNP, barnedødelighet og forventet levetid. Kanskje er det fremdeles grensa med størst forskjeller. Men i hvert fall da. Det er overraskende. Når jeg tenker på Sør-Varanger, ser jeg ikke for meg folk som vasser i gull. Jeg tenker på småbrukerfamilien min i Neiden. Jeg tenker på øde veistrekninger og åpen natur. Skulle tro forskjellen var større på hver side av grensen mellom USA og Mexico, siden så mange forsøker å krysse over. Det er sant at mange 12

meksikanere lever i fattigdom. Men det gjør mange amerikanere også. Snittet på BNP trekkes ned av de fattige. Hva med grensa mellom Europa og Afrika? Samme sak, det fins mange fattige afrikanere, men mange fattige europeere også. I Norge er vi få, landet vårt er rikt, de færreste av oss er så fattige at snittet trekkes nevneverdig ned. Jeg klipper og limer russiske og norske gloser inn i manus: hjerte; ungdom; drømmer. Jeg ser på det fremmede alfabetet. Det minner meg om lengselen jeg har etter det finske. Eller kvenske. Språket jeg vokste opp med, som jeg ikke kan selv. I 2005 og 2006 slår fremdeles faren min og tanta mi over til finsk når de snakker sammen. Nå, i 2020, er det bare tanta mi igjen av søskenflokken på seks. Når hun snakker til kattene, veksler hun mellom norsk og finsk. Jeg har noen gode ideer i manuset jeg kaller Grensegangere, det utvikler seg, men jeg tar nok litt hardt i når jeg fabulerer fram dramatiske linjer. Våpen, hotelltak, forviklinger, trusler. I løpet av vinteren skal vi møtes i Kirkenes og ha en lesning. Det jeg husker best fra møtet med Samovarteateret, er møterommet på Grenselandmuseet, der min kusine Silja jobbet på den tiden. Jeg går opp langs Pasvikvegen for å komme dit. Det er vakkert snøvær og fremdeles mørkt når jeg går. Er Silja en av grunnene til at jeg kjenner meg så selvsikker? Småpratende og slentrende, kaffedrikkende og tilbakelent presenterer jeg meg og sier at de må si hva de mener, jeg er ikke redd for kritikk. Eller er selvsikkerheten noe jeg har måttet lære meg? En bryter jeg slår på uten å vurdere hva jeg står overfor. Min andre side er vill og sky. Stefaren min fortalte meg 13

at grunnen til at de kjøpte hest til meg, var at jeg var for sjenert til å bli noens steller. Det var det jeg ønsket – å bli stelleren til Dagfinn eller Amigo eller en av de andre hestene på Tromsø rideskole. Men jeg sto stille bakerst, de andre hestejentene var sterke, frittalende og verdensvante. På museet har vi en hel dag til rådighet. Vi har et avlangt rom med flere bord skjøvet sammen. Foruten meg og Bente er Turid der, som driver Samovarteateret sammen med Bente og som skal spille en av karakterene. Estiske Jurgita skal komponere musikk. Russiske Nikolay skal danse og lage skuespillernes scenografi. Inger skal spille en av karakterene, invitert blant annet fordi hun er rå på fiolin. Gjøran skal spille den tredje karakteren. Etter presentasjonen leser vi stykket. Det er historien om en jente fra Murmansk, som har en utviklingshemmet lillebror, som hun må passe på. Men hun må også tjene penger. Jeg husker ikke helt hvordan jeg skrev henne i den første versjonen. Innviklet og dramatisk, kan jeg tenke meg. Men hun er i kjernen en jente som ønsker seg en lipgloss. Mika er den andre karakteren. Jeg tenker det er en russisk gutt. En ungdom som bor på gata og som gjør hva som helst for å skaffe seg en rus. I denne førsteversjonen lurer han kanskje den norske gutten med på våpenkjøp? Den norske gutten springer over hotelltak, roter seg inn i våpenkjøp, russisk mafia, skyter kanskje noen ved et uhell? Den norske gutten ønsker så inderlig å være hardcore. Ikke bare en privilegert norsk ungdom. Mens vi leser, slutter jeg å være selvsikker. Jeg blir ikke redd, men teksten er for ordrik. Som prosa. Det funker ikke å høre den lest høyt. Det er noe treigt ved 14

den. Språket er blomstrende. Setningene oppstyltet. Det drar ut. Jeg vrir meg på stolen. «Bare karakterfabla!» utbryter en av skuespillerne etter lesningen, tydelig frustrert, «ka e det meningen vi skal jobbe med?!» En isnende følelse griper tak. Jeg tror jeg er forberedt på hva som helst, jeg som har gått på forfatterstudiet og kan dette med tekstverksted. Man får kritikk for at noe skal bli bedre, men kan dette bli bedre? Det er ikke engang dramatikk?! Har jeg bommet så til de grader? I den romslige lunsjpausen springer jeg fra museet ned til Ellens hus. Hun er moren til halvbroren min. Vi bor hos henne mens vi er i Kirkenes. Det er mørkt selv om det er formiddag. Det er snøskavler og kuldegrader. Jeg følger veien folk i Kirkenes bruker stort sett hver dag, samme veien tyske tanks og russiske straffanger og russiske befriere har brukt før meg, samme veien Ellisif Wessel har fotografert. Samme veien Osvald Harjo fulgte inn og ut av Kirkenes når han spionerte, samme veien familien min har brukt så lenge de har vært på disse kanter. Her kjørte jeg og faren min med buss når vi skulle på bytur for å klippe oss, ta bilder hos fotografen og drikke øl. Jeg er andpusten når jeg kommer inn på kjøkkenet og gir Leon lunsj. Han er ikke to år enda, og sitter i en barnestol Ellen har lånt. Han sikler ustanselig på grunn av tennene. Alle bildene av ham fra denne tiden er med en smekke jeg ikke greier å holde ren. Selv naken er han utstyrt med flekkete smekke. Mens vi sitter der kommer faren min med fiskekaker han har handlet og skal lage senere. Jeg ser på at Leon spiser cheerios mens jeg prøver å si noe om hvordan de første timene har vært, uten å gråte. 15

Eller frese. Eller sparke i stykker et skap. Halsen er varm og trang. Munnen jobber med et smil. Karakterfabler. Bare karakterfabler. Disse ordene gnurer rundt. De gnurer fordi de treffer. Jeg har skrevet teksten som tekst, ikke dramatikk, både oppsettet og setningsbygningen. Det er ikke første gang jeg skriver dramatikk. Men nesten. Jeg klyper meg i hendene for å holde styr på meg selv mens jeg går tilbake etter lunsj. Det skal de i hvert fall slippe, en sippete wannabee-dramatiker. Jeg følger mine egne fotspor tilbake til museet ved Førstevann. Når jeg setter meg, lener Turid seg fram over bordet og sier at hun er lei seg for at det ble så krass stemning før lunsj. Hun likte det vi leste. Hun liker måten jeg skriver på. Det må bare forandres. Jeg nikker og smiler og sier takk. Jeg bruker en del krefter på ikke å få tårer i øynene. Resten av dagen snakker vi praktisk om stykket. Mye av teksten kan fint bli dramatikk. Vi finner datoer for når skisser av musikk skal leveres og helga de skal øve inn dans til musikk. Vi bruker tid på å innprentes at Nikolay, den moderne danseren fra Russland, skal tolke deler av teksten om til dans. Vi snakker om fiolinspillet til Inger. Scenografien må være enkel å ta med seg på turné. Vi kan ikke ha våpenkjøp og hotelltak og action, for de kan ikke løse det. Vi må stole på at formidlingen kan krysse språkgrenser hvis dans og musikk har en større plass i forhold til tekst enn det som er vanlig i en oppsetning. Jeg sier ikke så mye. Jeg noterer. Lipglossen (følelser) må styrkes. Våpensalget (action) må strykes. Grensegangere, versjon 2, er på omtrent femti sider. Det har vært et sammenbitt arbeid. Jeg vil ikke kaste bort 16

tid på å føle meg overkjørt eller klage på at jeg ikke blir forstått. Jeg må erkjenne omstendighetene, som et teaters økonomi, som at det er tre skuespillere, som at tekst skal tolkes som dans, som at Mika spilles av en jente. Jeg bruker tid på det. Jeg kjenner på en blanding av invasjon og at noen liksom skal vite bedre enn meg; at noen skal fortelle meg hva jeg skal gjøre. Samarbeidet er vanskeligere å takle enn at teksten ikke fungerer. Jeg må ofte forkaste tekst. Jeg skriver fort. Jeg slurver. Rett som det er skriver jeg flatt. Å kaste tekst og skifte retning er en styrke jeg har. Off with their heads og jeg skyver det vekk. Da min første redaktør Herdis Eggen sa at hun tok vare på flere versjoner av et manus jeg aldri fikk til, fordi noe inni det var så bra, ble jeg overrasket. Selv slapp jeg det for godt da jeg slapp det. I møte med den første omskrivingen hos Samovarteateret, hviler ikke valgene på meg. Valgene blir tatt fra meg – og sammen med dem – ansvaret. Det er bare å brette opp armene, nei, ermene, eller kanskje begge deler. Brette opp armene. Jeg bretter opp armene. Jeg skriver karakterene. Jeg tror jeg skriver karakterene. Jeg får til og med betalt! argumenterer jeg med meg selv. Er det ikke skrive jeg vil?! Da er det vel bare å skrive! Vil jeg heller tape? Enn å skrive noe som funker? Siden kommer svaret fra Bente. Hun beklager hvordan hennes klipping i manus må virke for meg. « … kan se ut som jeg har skylt ungen ut med badevannet …» Side etter side med tynne pennestrøk på tvers. Her og der et avsnitt eller en linje markert med gult. Jeg begynner å telle linjer som skal med. Å kutte sånn?! Går det an? 17