__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Tor Bomann-Larsen

VINTERTRONEN Haakon & Maud 路 III


Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond Det må ikke gjengis bilder fra denne bok uten skriftlig tillatelse fra rettighetshaverne Brev fra The Royal Archives © H.M. Dronning Elizabeth II Omslagsfotografier © Nasjonalbibliotekets billedsamling og Oslo bymuseum. For- og ettersats: J.W.C og Det Kongelige Slott Oslo © J.W. Cappelens Forlag AS, 2006 Satt med 10,4/13,5 Sabon hos Heien A.s, Oslo Trykk og innbinding: PDC Tangen as, 2006 ISBN-13: 978-82-02-24665-5 ISBN-10: 82-02-24665-2 ISBN-13:978-82-525-6457-0 (Bokklubben) ISBN-10: 82-525-6457-7 (Bokklubben) www.cappelen.no Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.


TIDLIGERE UTGIVELSER: 1905 – Duellen på Hesselø (1985) Fridtjof & Hjalmar (1986) Drama i Bayern (1987) Den perfekte politiker (1989) Adolfs menn (1990) Da det gjaldt (1990) Olavs første skitur (1990) De fleste har nok med å leve (1991) Turen til Nordpolen (1991) Roalds tur (1992) Den evige sne (1993) Lille Sonjas store pappa (1993) Roald Amundsen (1995) Den siste prinsen (1996) Det usynlige blekk (1997) Livlegen (1999) Sporet fra ødemarken (2001) Kongstanken – Haakon & Maud I (2002) Folket – Haakon & Maud II (2004)


Takk

Det er et stort privilegium å få arbeide med et så omfattende, nytt kildemateriale som jeg har kunnet gjøre i denne boken. Siden dette bare i begrenset grad skyldes egen fortjeneste, skal jeg innlede med en dyp og ærbødig takk. Hans Majestet Kong Harald V har gitt meg uinnskrenket adgang til sin bestefar Kong Haakon VII’s dagbøker. De 50 bindene med personlige nedtegnelser legger et solid fundament for å forstå Haakon VII’s kongsgjerning fra tronbestigelsen i 1905 til hans død i 1957. Dagbøkene suppleres av en rekke håndskrevne manuskripter, spesielt må fremheves den betenkning Kong Haakon etterlot seg om abdikasjonsspørsmålet i 1913. Jeg er Hans Majestet stor takk skyldig for adgangen til dette strengt klausulerte dokumentet. Det er også H.M. Kongen som har gitt meg lov til å benytte Kong Haakon og Dronning Mauds korrespondanse i Nasjonalbiblioteket, deriblant den betydningsfulle brevvekslingen mellom Kong Haakon og Fridtjof Nansen. H.M. Dronning Margrethe II har gitt adgang til de kongelige arkiver i Rigsarkivet, København. H.M. Kong Carl XVI Gustaf har gitt adgang til Bernadotteska Arkivet i Stockholm og H.M. Dronning Elizabeth II til The Royal Archives i Windsor. H.K.H. Prins Ernst August av Hannover har åpnet de kongelige familiearkiver etter huset Cumberland. Jeg skylder Deres Majesteter og Hans Kongelige Høyhet min ærbødige takk. En takk skal også rettes til direktør S.V. Mironenko, som har gitt tilgang til Romanov-papirene i Statsarkivet i Moskva.

7


Knyttet til disse kongelige og keiserlige arkiver må jeg videre rette en stor takk til min døråpner, tidligere nasjonalbibliotekar Bendik Rugaas, til Miss Pamela Clark ved The Royal Archives, Ingemar Carlsson ved Bernadotteska Arkivet, Sigurd Rambusch ved det danske kongehusets arkivalier, Johann Krizanits ved Niedersächsisches Hauptstaatarchiv i Hannover og Aleksei A. Litvin ved Statsarkivet i Moskva. For å få innsyn i det norske kongehusets korrespondanse med sine russiske slektninger, blant annet mellom Kong Haakon og Tsar Nikolai, og Dronning Maud og enkekeiserinne Maria Fjodorovna, har jeg vært avhengig av hjelp fra ambassadør Øyvind Nordsletten og hans medarbeidere ved den norske ambassaden i Moskva. For denne assistansen er jeg meget takknemmelig. Det Kongelige Slott i Oslo har vist meg en enestående imøtekommenhet og generøsitet. For dette retter jeg en særlig takk til hoffsjef Rolf Trolle Andersen. Dessuten må jeg takke Lise Harlem for utrettelig assistanse og Sven Gjeruldsen for bistand gjennom flere år og dertil alle andre på Slottet som har ydt meg verdifulle tjenester. Jeg har videre hatt gleden av å arbeide i en rekke offentlige arkiver. Her går min takk til medarbeiderne ved Nasjonalbiblioteket i Oslo, hvor jeg foruten Nansenarkivet har hatt stort utbytte av lite påaktede kilder som Thor von Dittens dagbøker og professor Worm-Müllers Historiske Optegnelser. Videre sender jeg en takk til Auswärtiges Amts Arkiver i Berlin, til Rigsarkivet og Det Kongelige Bibliotek i København, Hoover Institution Archives i Stanford, USA, Riksarkivet og Stortingsarkivet i Oslo og endelig til Folkebiblioteket i Drammen. En rekke privatpersoner har stilt materiale til disposisjon for mitt arbeid. Spesielt for dette bindet går min takk til Helen Gerner Holager, Anne Brekke Fredriksen, Daniel Hage, Jacob Børresen, Roald J. Tellenes, Jan Olav Aamlid, Hans Didrik Schou og historikeren Tom Kristiansen. Avslutningsvis må jeg gi en meget personlig takk til Hilde Diesen for hjelp på en lang rekke områder, fra forskning i norske og utenlandske 8


arkiver til arbeid med bildemateriale og manuskript. Også regissøren Stig Andersen skal ha en stor takk for sine verdifulle bidrag til teksten. Det faglitterære Fond har støttet utgivelsen økonomisk. Mens Cappelen har brakt boken trykt i havn. Som alltid vil jeg takke mine dyktige og trofaste medarbeidere i forlaget. Det er mitt håp at jeg med dette verket ikke bare innfrir de faglige krav som må stilles til behandlingen av et unikt og omfattende kildemateriale, men at jeg også kan innfri de krav som bør stilles til en inkluderende og, dypest sett, demokratisk historieskrivning. Dersom det er lykkes meg å skape en fremstilling som kan åpne fortidens drama for samtidens lesere, må jeg særlig takke min forlegger Anders Heger. Drammen, oktober 2006 Tor Bomann-Larsen


Innhold

DEL I · 1905–1906 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11

Nasjonalteateret ...................................... 15 Blant fremmede ....................................... 24 En balansekunst ...................................... 32 Christian IX’s død ................................... 40 Kongetribunen ........................................ 48 En statsbegravelse ................................... 59 Den mytiske hovedstad ............................ 68 Revolusjonens gjestebud .......................... 80 Evighetskatedralen .................................. 86 Olavsringen ............................................ 93 Kronprinssangen ..................................... 104

DEL II · 1906–1907 12 13 14 15 16 17 18

De fremskutte menn ................................ Det politiske hosebånd ............................ Hvit jul ................................................... Et vintervennskap .................................... Karlstads kanoner ................................... Napoleons kårde ..................................... Polarsirkelen sluttet ................................. 11

117 125 132 141 150 159 169


19 Drammensernes dronning ........................ 181 20 Den store fasanjakten .............................. 188 21 Isdronningen ........................................... 194

DEL III · 1908–1913 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37

Kong Edwards trikketur .......................... Skandaleballetten .................................... Bismarck fra Borgestad ............................ Norges fjelltopp ...................................... Imperiets hersker ..................................... Et nytt fiendebilde ................................... Riksmeglingsmannen ............................... Haakon VII’s vidde ................................. Lik nr. 1653 ............................................ Et mistillitsvotum .................................... Siste fakkeldans ....................................... Abdikasjon? ............................................ Ridderslaget ............................................ Fridtjofstatuen ........................................ Kontrakten fra 1905 ............................... Brevet til republikken ..............................

209 216 226 233 241 252 259 265 275 284 294 303 314 322 329 335

Litteratur ..................................................... 344 Noter ........................................................... 347 Personregister ............................................... 378


DEL I 1905–1906


1

Nasjonalteateret

«Alt for Norge» lyste matt gjennom regnet. Vann silte ned langs gullfrynsene fra baldakintaket. Selv ikke den prektigste inngangsportal kunne forhindre at gråværet hvilte tungt over Løvebakken. Det var den 27. november 1905. En «vældige menneskemasse» av kvinner, menn og barn hadde samlet seg utenfor landets nasjonalforsamling for å få «et glimt» av de kongelige.1 De var kalde og våte. Men de var mette. Ni okser var blitt slaktet og 1200 kilo kjøtt forvandlet til pudding. 45 tønner poteter og 14 000 liter risengrynsgrøt var blitt kokt dagen før. Åtte vogner hadde kjørt i skytteltrafikk til 30 forsamlingslokaler i Kristianias fattigste bydeler. Hovedstadens biskop, Anton Christian Bang, hadde inntatt talerstolen i et av dem og minnet om at det var dronningens fødselsdag. Før puddingen og grøten gled ned, hadde han hilst forsamlingen fra statsoverhodet. Og sagt at han ønsket å være «Konge for alle Samfundslag».2 Sosialistlederen Alfred Eriksen gjorde seg mistrøstige refleksjoner. «Naar man ser hvorledes folk bærer sig ad, da forstaar man at vi ikke var værdig til at faa republiken.» Kongemaktens fornyede inntog i nasjonalforsamlingen markerte slutten på forestillingen om Norge som «et foregangsfolk».3 Allerede klokken 11 hadde folkets kårne inntatt sine plasser. Omkring flokket det seg damer i lyse antrekk, statsrådinner, generalinner, ad15


miralinner og representantenes fruer. Fremst på gulvet, med ansiktet vendt mot tronstolene på podiet, kneiset demokratiets karrige klippe, den grånende stortingspresident Berner, bak et lite bord. I losjen til høyre satt det utenlandske diplomati med imperiets utsending, Sir Arthur Herbert i spissen. Endelig var denne representative verden tvunget inn i den nasjonale rotunde. «En saadan Rigdom af 16


Eden fra Eidsvoll. Med riksforsamlingen som bakteppe avlegger Haakon VII sitt troskapsløfte til Grunnloven. Dronning Maud er svøpt i hermelin, stortingspresident Berners hvite manke sees til høyre i salen. Foran diplomatlosjen står de av- og påtroppende overhoffmesterinner Alice Wedel Jarlsberg (med lorgnett) og Maja Rustad. (Wilse, Oslo Bymuseum)

prægtige Farver har man ikke forhen set ved nogen høitidelighed i Stortinget.» De folkevalgte fra bygd og by gjorde store øyne: «Specielt var den italienske Ministers hvide Uniform med store røde Broderier paa Bryst og Arme Gjenstand for manges Opmerksomhed.»4 Klokken 12 presis trådte keiser Wilhelms bror, prins Heinrich av Preussen inn i salen. Han ble etterfulgt av admiralene fra de gjestende 17


engelske, danske og tyske krigsskip. Da prinsen hadde inntatt den reserverte losjen til venstre for tronstolene, reiste de folkevalgte seg fra sine plasser. Denne gesten var ikke et utslag av spontan høflighet, men av et demokratisk vedtak fattet bare en drøy time tidligere. Stortingsmennene reiste seg «i betragtning af den store taknemelighedsgjæld, hvori det norske folk staar til keiseren af Tyskland, hvem han ved denne leilighed repræsenterer».5 Prins Heinrich var den eneste utenlandske kongelige til stede i parlamentsbygningen. Ingen hadde bedt ham komme, men keiseren hadde bedt ham reise. På sin tilskuerplass utgjorde han en fattig verdenspolitisk motvekt til sin kusine, kong Edwards datter, som skulle innta selve podiet. Klokken 12.05 lød trompetsignalet utenfra. Stortingspresident Berner erklærte møtet for lovlig satt. Det inntraff noen minutters stillhet før den kongelige prosesjon trådte inn i salen, anført av to politimenn. Opptoget var så omfattende at embetsmennene bare ytterst møysommelig klarte å manøvrere seg inn i den allerede overfylte stortingssalen. Regjeringens ni gjenværende medlemmer tok plass foran representantenes benkerader. Ministeriets tiende medlem, Gunnar Knudsen, som hadde søkt avskjed under forfatningsdebatten, glimret med sitt fravær. Statsminister Christian Michelsen bar for første gang storkorset av St. Olavs orden. Det hadde vært Hans Majestets aller første embetshandling å tildele opprørslederen den høyeste kongelige utmerkelse. Bak, mot vindusveggen, befant seg de to menn som hadde lokket prins Carl inn i Løvebakkens hule: tremenningene Fritz Wedel Jarlsberg og Fridtjof Nansen. Litt nølende fant det nye kongeparet frem til tronstolene. «Kongen saa godt ud i sin Generalsuniform, noget for mig nyt,» noterte prins Carls gamle lærer fra sjøoffiserskolen, Henri Konow, «og i sit lysrøde Toilette gjorde Dronningen virkelig et majestætisk Indtryk.»6 Alfred Eriksen var ikke like uforbeholden: «Dronningen er en tynd 18


liten skikkelse med et uttryksløst og ægte engelsk ansigt. Hun er svært lite pen og ser svakelig ut.» Om kongen opptrådte som admiral eller general, var Tromsø-representanten fullkomment likegyldig. Stortingspresidenten sa noen innledende ord før statsministeren gikk frem og rakte kongen edsformularet. Med løftet arm strakte Hans Majestet Kong Haakon VII seg opp i sin fulle lengde og leste: «Jeg lover og sværger at ville regjere Kongeriget Norge i Overensstemmelse med dets Konstitution og Love, saa sandt hjelpe mig Gud og hans hellige Ord!» Alfred Eriksen rapporterte nordover: «Den samme ubehjælpelighet af forlegenhet var over ham hele tiden, og med øjnene stivt fæstet paa papiret læste han op eden og den lille tale han skulde holde. Men han optraadte ogsaa med en saadan fordringsløshet og beskedenhet at man uvilkaarlig fik til overs for ham som menneske. Det ser ut som han selv føler hvilken vanskelig stilling han er kommet i.»7 Eden inneholdt bare én setning. Den naglet ham ikke desto mindre både til grunnloven og til stentavlene, til fedrene på Eidsvoll og til Gud den allmektige. For monarken var eden en frihetsberøvelse og stortingsrotunden et fangehull. Umiddelbart deretter skred det nye statsoverhodet til gjerningen og avholdt sitt første råd på Slottet. Her nedla regjeringen Michelsen ikke bare de embeter den hadde stått i siden kronprinsregent Gustafs utnevnelse i mars, den trådte også tilbake fra sin funksjon som kongelig stedfortreder. Dermed var det over med 7. junibeslutningens opplyste enevelde. «Jeg anmoder Dem, Hr. Statsminister, og Deres Kolleger at vedblive som mit første Statsraad i en Tid, da jeg i særlig Grad trænger prøvede og ansete Mænds Bistand og Støtte.»8 Majestetens ønske ble ydmykt imøtekommet. Christian Michelsen gikk fra borde som statsoverhode, som regjeringssjef ble han stående. Utenfor Slottet passerte folket forbi under faner og paraplyer. Lykkelig uvitende om grunnlov og edsforpliktelser, ble dynastiets yngste 19


medlem båret ut på slottsbalkongen og løftet frem for sine undersåtter. «Den Jubel, som brød løs» var, ifølge Aftenposten, ubeskrivelig «da den yndige hvidtklædte Gut sad der oppe paa Kongens Arm og viftede med sit Flag». «Den lille prins, som for faa dager siden hed Alexander, men nu heder Olav,» kommenterte Nordlys, «maa gjøres til et lite vidundermenneske.»9 Sosialistorganet var for lengst på det rene med hvem som ville bli republikkens vanskeligste motstander. Dagen etter edsavleggelsen i Stortinget samlet byens befolkning seg i store skarer omkring den betydelig mer prangende teaterbygningen, der den lå praktfullt illuminert mellom nasjonalforsamling og kongeresidens. Vogn etter vogn kjørte frem med statsledelsens fremste representanter samt Kristianias nye yndlinger; det festlig dekorerte diplomatiske korps. «Og midt i al dette Liv hævede Ibsen og Bjørnsons Bronceskikkelser sig som trofaste Tempelvogtere for den nationale Kunst.»10 Allerede dagen etter ankomsten, den 25. november, hadde kongeparet latt en adjutant forhøre seg om Henrik Ibsens helsetilstand. Den gamle gigant var betydelig svekket siden han skrev sin dramatiske epilog «Når vi døde vågner». I den seneste tid hadde ryktet gått om at geniet var definitivt døende. Under festforestillingen den 28. november måtte han la seg representere i bronse. Bjørnstjerne og Karoline Bjørnson var derimot på orkesterplass, sammen med Edvard og Nina Grieg, under hver sin hvite manke. Mørke Eva Nansen satt ved siden av enda en hvit krone, historikeren Ernst Sars. Fridtjof Nansen hadde ikke orket mer nasjonalteater. (Han var ridd nordover mot Ringerike og Hønefoss. Deprimert over regnvær, kvinneproblemer og allmenn festivitas.) Den egentlige scene var denne aftenen henlagt til kongelosjen, der de unge majesteter for første gang inntok sine plasser, i selskap med den allestedsnærværende fetter, prins Heinrich av Preussen. Også kaptein Henri Konow var med i teateret. Prins Carls gamle 20


Det nasjonale tempel. Feiringen av kongeinntoget ble avsluttet med festforestillingen i teateret den 28. november 1905. Bjørnson inntok rampelyset, Ibsen sto Ìresvakt i mørket. (JWC)


venn og lærer var blitt boende på slottet som en slags improvisasjonens kabinettsekretær. Fornemmelsen av å delta i et skuespill hadde rammet ham allerede dagen etter ankomsten, da han sammen med dronningens tidligere hoffdame Tulle Carstensen og premierløytnant Kay Reinhard var blitt invitert til dansk frokost på Slottet. «Selskabet var i og for sig det samme,» noterte Konow i sine erindringer, som ved så mang en anledning i Bredgade i København, «men Omgivelserne var jo fremmede. Som vi sad der i den store Sal i de højrøde, forgyldte Lænestole havde vi alle, tiltrods for den virkelig hyggelige Stemning, der herskede, ligesom Følelsen af, at vi sad paa Scenen i et Teater.»11 Både dansker og nordmenn ble vitne til de mest forbløffende sceneveksler. Manuskripter, titler, navn, uniformer og allehånde tablåer var blitt skiftet med frapperende hurtighet. Etter kongesang, festmarsj og leverop gikk teppet opp for aftenens dekorasjon: Akershus slottsfestning. «Man saa de karakteristiske Linjer af dette vort ærværdige historiske Minde i et høstlig Halvlys, som var overordentlig vakkert.»12 Salen ble ytterligere henført av Theodor Casparis nyskrevne prolog, før det gallakledde publikum ble geleidet enda lenger tilbake i nasjonalromantikkens tidsmaskin til norrønafolkets imperialistiske glansperiode. Sigurd Jorsalfar var og ble teaterets paradenummer. Prins Carl hadde sett stykket om den kongelige korsfarer under et flåtebesøk i Kristiania fem år tidligere. Norrønafolket, det vil fare, det vil føre kraft til andre; kampens glavind kaster gjænglans, æren øker folkets arbejd. I pausen ble stykkets opphavsmenn kalt opp til kongelosjen. Her fant det første møtet sted mellom Haakon VII og Bjørnstjerne Bjørnson. I samtalen mellom den bredbente dikteren, den ørlille komponisten og den langstrakte Majesteten, kom sistnevnte til å bruke det danske or22


det «majet». Da slo Bjørnson ham på skulderen og sa: «Sig Meget, unge Mand, – saa vil meget blive godt.»13 Han hadde skiftet navn, nasjonalitet og profesjon. Nå gjensto bare tanker, ord og gjerning.


2

Blant fremmede

Det ble arrangert kinematografisk festforestilling på Amalienborg 8. desember 1905. Den varte bare noen få minutter, men fremsyningen var «ualmindelig vellykked, ikke nær så rystende som ellers».14 Foran lerretet i slottets spisesal satt oldingkongen Christian IX, enkekeiserinne Maria Fjodorovna av Russland, hertugparet av Cumberland (alias den imaginære konge og dronning av Hannover) og Danmarks kronprinsesse Louise. Gjennom mørket flimret Carl og Mauds avreise fra København den 23. november. Han i admiralsuniform, hun med muffe og fjær i hatten, klar himmel. Og så: Kristiania to dager senere, ankomsten, snøværet, Carl med flosshatt ned landgangen «med Maud og Baby til Pavillionene, fulgt af Ministeriet». Kutt. Ingen lyd, unntatt knitringen og suset fra fremviseren. Ingen farger. I enhver forstand uvirkelig. Åtte dager tidligere var Henri Konow kommet tilbake fra denne forunderlige sort-hvitt-verdenen. Han hadde straks meldt seg på Amalienborg. «Alle beskrivelser fra Christiania maa nydes,» skrev kronprinsesse Louise til sin mann, kronprins Frederik som hadde reist sydover for å rekreere etter høstens strabaser. Kronprinsessen «frydede» seg over å høre kaptein Konows øyenvitneberetninger om folkets hyllest, «men feldede ogsaa et par Taarer» over avskjeden da de danske skipene forlot Kristiania. «Redsomt Øjeblik for kjære Carl at staae tilbage mellem Fremmede.» To dager senere avla Tulle Carstensen rapport. Charles’ venninne 24


og Mauds tidligere hoffdame var blitt rent mager av «lutter begeistring». Hun ga til beste henrivende skildringer om hvordan «Folk gik ud om Aftnene blot for at paa Afstand skimte de tænte Lys paa Slottet og sagde vi har dem, der sidde de eller der er de og saa gik de videre.»15 Slik var norrønafolket, en takknemlig skare av rørende undersåtter. «Jeg må skrive fordi jeg tenker så mye på deg og all den godhet du viste meg og som jeg aldri i hele mitt liv skal glemme. Hvordan du hjalp meg og ga meg gode råd som om jeg skulle vært ditt eget barn,» skrev Maud til Maria Fjodorovna etter et par uker i den nye hovedstaden. Av alle slektningene i København var det tante Minny hun savnet mest. Enkekeiserinnen som en gang hadde erobret russernes hjerter, hadde forklart niesen at heretter gjaldt det å tenke mer på andre enn på seg selv. «Jeg har gjort det og lyktes veldig bra. Jeg snakket med nesten alle som var til stede ved hvert middagsselskap også ved deputasjonene og på ball.» Den barrieren var hun aldri kommet over i Danmark; å snakke med mennesker hun ikke kjente. «Jeg er veldig stolt siden alle synes jeg taler norsk med slik en bra aksent.» I motsetning til danskene, uttalte nordmennene navnet hennes «nydelig akkurat slik det skulle være!»16 Sveriges sendemann i Kristiania, Ernst Günther, fikk et litt annet inntrykk av dronningen etter sitt første foretrede. «Hon hade ett regelbundet fint, vackert, men kanske litet uttryckslöst ansikte, var liten til växten och hade en midja, vars like i smalhet jag aldrig varken förr eller senare sett.» Aksenten var uproblematisk: «Hennes Majestät sagde icke ett ord.»17 Kongeparet hadde ikke vært mange dagene i landet før Christian Michelsen fikk sine første republikanske anfektelser. Han syntes allerede gigantomanien grep om seg på Slottet og tok saken opp med Nansen. «Michelsen vilde høre min mening om jeg ikke syntes han burde tale til kongen om dette og si ham at han fik nu vælge mellem ham eller at 25


gjøre det paa sin egen maner. Men vilde han gå ivei med at ordne dette anderledes end det hadde været forutsætningen kunde ikke regjeringen ta ansvaret for det.»18 Slottet var gått til ansettelse av egen ekspedisjonssjef. Hva i all verden hadde monarken å ekspedere? Nansen var enig; «best straks at ta tyren ved hornene, før det blev for sent.» Tyren var først og fremst hoffsjef Fritz Rustad. Men det var kongen som måtte bære ansvaret. Christian Michelsen hadde allerede diskutert situasjonen med Fritz Wedel Jarlsberg under en spasertur i byen. Baron Wedel fant statsministeren «rasende» over kongen som ville være «herre i sit eget hus». «Jeg har sat ham på tronen,» skulle statsministeren ha sagt, «og kan sende ham hjem igjen.»19 Wedel sto selv i ferd med å bli returnert til København. Statsministeren likte ikke å ha pompøse «adelsmenn» spradende omkring i Kristi-

Fordypet i sakspapirer. Den forhenværende sjøoffiser orienterer seg i nye arbeidsoppgaver. Haakon VII fotografert på Slottet i 1906. (PA)


ania. Derfor skulle stjernediplomaten og hans frue, den temporære overhoffmesterinne, ut av landet allerede før jul. Tilbakesendelsen var heller ikke kongeparet imot. «De uroer og forvirrer oss, så på mange måter er det bra at de drar!» skrev Maud ved avskjeden.20 Etter å ha snakket med de to som, hver på sin måte, hadde geleidet prins Carl til Kristiania, tok Christian Michelsen en telefon til Slottet. Den 54 år gamle Fritz Rustad, hvis far hadde vært slottsforvalter og mor var født Løvenskiold, hadde vært Oscar II’s siste hoffsjef. Han ble oppfordret av baron Wedel Jarlsberg til å beholde stillingen, også under det nye dynastiet. Det var intet stort utvalg av nordmenn som behersket kongeverdighetens seremonielle kunstgrep. Rustad hadde mistet sine bernadottesympatier og hadde ikke vært vanskelig å overtale til å bli på Slottet. Den tid var forbi, skulle Michelsen forklare ham, da hoffsjefen sto i «lakeitjeneste hos den personlige konge».21 Full av pågangsmot hadde Fritz Rustad satt i gang arbeidet med å etablere et nytt hoff på nasjonal grunn. Det var nettopp denne iver i hofftjenesten statsministeren mislikte. Christian Michelsen var berømmet for sin «Overlegenhed ligeoverfor Former». Statsministeren kunne «om Formiddagen udføre en stor Daad og saa bestige en Sporvogn og kjøre hjem med os andre,» skrev Aftenposten i en panegyrisk artikkel. «Men denne Sporvogn blev hans Triumfvogn.»22 Måtte Norge få et kongehus med de samme skinnegående, demokratiske idealer. Hoff var noe pompøst og bakstrebersk – noe svenskene holdt seg med. Champagnedråpen som utløste den latente republikaneren i bergenserens indre var en «kammerherre» ved navn Jacob Roll Knagenhjelm. Høyst egenmektig hadde hoffsjef Rustad gått til ansettelse av denne forhenværende sekretær fra Oscar II’s dager som ekspedisjonssjef ved det kongelige hoff. Tyren lot seg heldigvis temme. Da Christian Michelsen tok bladet fra munnen, forløp møtet på Slottet «i alt venskap». Kongen forsto 27


hva statsministeren mente. Hoffsjef Rustad dristet seg riktignok til å spørre om det var meningen at statsministeren ville ha seg forelagt listen over for eksempel hoffdamer? «Jo, det var meningen.»23 Michelsen forbeholdt seg absolutt veto i den kongelige personalpolitikk. Dermed var den første forfatningskrisen overstått. I sitt andre brev til den russiske enkekeiserinnen hadde Maud påpekt at «noen av ministrene er veldig nærtagende og har de merkeligste forestillinger.» Det var hovedsakelig Charles’ problem, skjønt det var hun som etterlyste midler til å utbedre Slottet og stallene, «hvis de bare ville gi oss nok penger!!» Norske politikere var en forunderlig rase: «De har forskrekkelig demokratiske ideer! Men alle er forferdelig snille mot oss, og vi kommer så godt ut av det med alle.» Maud mente dessuten at selv de «strikteste radikalere» hadde endret standpunkt etter nærmere bekjentskap. «Forleden kveld på ballet ønsket faktisk gamle Konow, en særlig fryktet republikaner, å bli presentert spesielt for meg, vi hadde en lang samtale, som alle fulgte med på, vi kom storartet ut av det.»24 Wollert Konow fra Hedmark hadde private grunner til å søke kontakt med kongeparet; han var fetter av københavneren Henri Konow. Men heller ikke hans politisk allierte Johan Castberg, ble avskrekket. Lederen for Venstres radikale fløy ble presentert for kongen under statsministerens supé for Stortingets medlemmer. «Han gjør et meget ligefremt og jevnt indtryk,» noterte Castberg, «i sin samtale elskværdig og høflig, nesten generet.» Fra første stund hadde kong Haakon satt seg fore å komme republikanerne i møte. Han var ikke så lite begeistret for Stortingets opposisjon, etter at den hadde underkastet seg folkeavstemningen og valgt ham enstemmig. «Ja, vi bøiet os for folkets vilje,» uttalte Castberg, før han tilføyde en kompliment for at majesteten på sin side hadde forlangt folkeavstemning. «Jeg takker for den udtalelse,» svarte kongen. Samtalen «vakte en del opmærksomhet».25 Den bekreftet den uformelle allianse som var inngått mellom kongehuset og dets prinsipielle 28


motstandere, utløst av kongens tilslutning til republikanernes krav om folkeavstemning og republikanernes svar: det enstemmige kongevalg. «Jeg savner dem fryktelig her,» skrev Mauds tante Minny fra København til sin søster i England. Den russiske enkekeiserinnen fulgte intenst med på niesen og nevøens etablering i Norge. «Med Guds Hjelp vil Alt gaae godt og de maa nu gjøre Alt for at holde paa Alles Hjerter.»26 Ingen visste bedre enn Minny, der hun på tampen av revolusjonsåret 1905 satt som skipbrudden russer på Amalienborg, at folkets kjærlighet kunne være forgjengelig. Nær 40 år var gått siden hun ble hyllet som tronfølgerens brud i St. Petersburg, i «det deilige Land & Folk som var saa trofast!»27 I oktober hadde Minnys eldste sønn, tsar Nikolai II, sett seg presset til å utstede et manifest som skulle avvikle eneveldet og sikre folket borgerlige rettigheter. Men landet falt ikke til ro. I mangel av bedre ideer satte regimet inn angrep mot den jødiske befolkningen i en rekke byer. Heller ikke det hadde noen beroligende effekt. Streikene grep om seg, organisert av revolusjonære sovjeter. Eksilideologen, Vladimir Iljitsj Lenin, holdt sitt diskrete inntog i St. Petersburg i samme måned som Haakon VII lot seg hylle i Kristiania. Et par dager senere brøt det ut mytteri på panserskipet Potemkin. I danske aviser kunne man blant redselsbeskrivelsene fra Moskva lese om hvordan deres egen konsul juledagsmorgen måtte stikke segl og stempel i lommen før han med resten av konsulatets besetning fant tilflukt for kuleregnet i et keiserlig hospital.28 I London var dronning Alexandra forbløffet over at hun overhodet mottok livstegn fra revolusjonens territorium: «Tenk at kjære Nicky og Alicky, på tross av alt, sendte oss julepresanger med en kurér – jeg fikk også et julekort fra stakkars kjære Ella i Moskva.»29 Både tsarinaen, Alexandra (Alicky) og søsteren Elisabeth (Ella) var halvt engelske prinsesser. Ellas mann, storfyrst Sergei, var falt som revolusjonens offer allerede i februar, mens Alicky levde i evig angst for hvilken 29


skjebne som kunne ramme hennes egen Nicky. Telegraf- og jernbaneforbindelser var brutt sammen, men så lenge julens Fabergé-nips var kommet frem til Sandringham, fantes det fortsatt håp om at normale tilstander kunne gjenopprettes i det enorme keiserriket. «Jeg også synes så fryktelig synd på stakkars kjære Nicky,» skrev Maud fra Kristiania.30 I god tid før jul kom det egentlige flyttelasset fra København. «Møblene våre er kommet i 8 digre lass, jeg blir rent skamfull når jeg ser de stakkars små ponniene dra de enormt tunge vognene opp den bratte bakken.»31 Dronning Mauds mest presserende utfordring var innredningen av det nye hjemmet øverst i Karl Johans gate. Familien var flyttet inn i sydfløyen (med utsikt over fjorden) hvor gamle kong Oscar også hadde husert. Det meste av hva bernadottene hadde etterlatt lå fjernt fra hennes egne stilidealer. Verst var det i stallene: «Ingen later til å forstå noe som helst om hester.»32 Julaften ble feiret i stillhet. Det ble holdt fest for hoff og tjenerskap, i alt 40 stykker med juletre i ballsalen. Privat pyntet familien sin egen gran. Maud forsøkte å skape jul etter beste Sandringham-mønster. Første juledag hadde moren innfridd det største av alle ønsker: «tre små barn kom for å leke med Baby, for det virker så trist at han er det eneste barnet i dette store palasset og til jul burde det alltid være masse barn sammen, men dessverre! Jeg kunne ikke produsere flere, så en må forsøke å finne andre!!»33 «De kan tro, det har været mig en alvorlig sag at gaa til dette store ansvar,» hadde kong Haakon sagt ganske oppriktig under samtalen med republikaneren Castberg, «det er ikke saadan uden videre at springe op i.»34 Første juledag utdypet han situasjonen i et brev til den danske skipslegen Folmer Bentzen. De to hadde tilbragt forrige jul på langtokt i Middelhavet. «Naar jeg tænker tilbage paa vor Jul ifjor hvor vi jo var messekammerater og jeg gik og var Næstkommanderende saa kan jeg ikke lade være at drage Sammenligninger. Ganske vist var jeg den 30


Alenebarnet. Kronprins Olav, alias prins Alexander fotografert av Wilse få uker etter navneskiftet. Toåringen er iført persianerpelsen fra kongeinntoget. Ennå ligger det ikke snø i Slottsparken. (KSO)

Gang hjemme fra skildt fra Kone og Barn, men omgivet af Mennesker jeg havde Følelsen af satte Pris paa at se mig i Deres midte, denne Gang har jeg Kone og Barn, men saa sidder jeg her paa en ansvarsfuld Post, som jeg ikke kommer fra igjen saa at, skal jeg sige min oprigtige mening saa var jeg hellere Næstkommanderende for det holder jo op en gang.» Den nyinnflyttede kongen var i ferd med å få kalde føtter: «men jeg maa nu ikke klage paa venlig Modtagelse for endnu lader det til at man sætter Pris paa os, men naar det begynder at gaa lidt skjævt i Politiken saa skal vi se hvorledes det gaar.»35

31


3

En balansekunst

«Gud ske Lov hun taaler Climaet saa godt og i det hele synes saa tilfreds, det er jo en sand Lykke og Beroligelse.» Det ble enkekeiserinne Minny som kunne overbringe sin søster, dronningen av England, den første virkelig autoriserte vurdering av Mauds møte med Norge. Alt berodde på fysiske forutsetninger. Som en følge av klimatiske forhold, temperatur og luftfuktighet, kom velvære og lykke. Bare en sann brite kunne uttale seg med autoritet om slike forhold. Mauds mangeårige sekretær, oberst Sir Henry Knollys, var utsendt fra det engelske hoff til kongeinntoget og forlot ikke Kristiania før den 8. januar 1906. Underveis til London avla han mellomrapport i København. Obersten, hvis hele familie sto i hoffets tjeneste, gjorde stor lykke ved middagsbordet på Amalienborg, «han var saa underholdende og morsom at Alle lo & morede sig uhyre». Men så hadde han da også mye eksotisk å berette. Knollys lå ikke mye under for «Nordmændenes Charme,» skrev Minny i brevet til søsteren, «han finder Dem altfor burchiko, slet ingen Manerer.»36 Etter å ha kommet hjem til boligen i betryggende nærhet av Westminster Cathedral, ga Sir Henry noen allmennopplysende intervjuer om det nye folkeferd han hadde lært å kjenne. Det var intet å utsette på nordmannens patriotiske konversasjon, og ved middagen ble man oppvartet av «charmante, rigtig nette Stuepiger». Synd Kristiania bare disponerte over ett eneste hotell av en standard der «Engelskmænd vilde føle sig forholdsvis tilfredse». Sir Henrys velmenende råd var 32


derfor straks å bøte «paa raadende Mangler, f. EX. med Hensyn til gjennemført Renslighed».37 Det var gått mer enn en drøy mannsalder siden Eilert Sundt utga sin banebrytende avhandling Om Rensligheds-Stellet i Norge. Dessverre sto det fortsatt meget igjen, selv i de mest toneangivende kretser. I sine Erindringer gir statsråd Gunnar Knudsen et eksempel på «Rensligheds-Stellet» rundt kongens bord: «Jeg vasker hodet og overkroppen med koldt vann. Derimot bruker jeg varmt vann og såpe til benene. Jeg var nokså plaget av fotsved, før jeg begynte med denne fotvask. Nu er det naturligvis forbi. [De ministerielle armhuler ikke nevnt.] Jeg bruker også en liten svamp dyppet i varmt vann og vasker mig for og bak, hvor det er illeluktende utdunstinger. På denne måte har jeg lite behov for bad.»38 Thor von Ditten, som hadde påtatt seg arbeidet med å organisere et norsk utenriksdepartement, fikk diskrete hint fra Slottet om at dronningen «nødig» ville ha utenriksminister Løvland til bords. Von Ditten luktet lunten: «Jeg forstaar det, ti den fete gris transpirerer noe forskrekkelig.»39 Lørdag den 5. januar dalte snøen over Kristiania. Det hadde vært lite nedbør og mildvær i hele desember. Først nå kunne Aftenposten konstatere at byen hadde fått sitt rette vinterpreg, «og de muntre Slædebjelder, som klinger gjennem Gaderne, synger sin gammelkjendte, liflige, lille Vintervise om Sne, Sne, Sne og Ski, Ski, Ski.» Fredag den 12. januar kom Fridtjof Nansen til lunsj på Slottet. Søndag ble det opprettet kongelig base på Voxenkollen Sanatorium, høyt plassert i det hvite element. Alle måtte ut i vinterværet. «Kongen og Dronningen gav selv et glorværdigt Exempel.» Ved tolvtiden var de blitt observert «I Sportskostymer med Kjælke».40 Følget hadde vært på en aketur allerede den 29. desember, men da under langt hardere forhold, «det er fryktelig moro men veldig farlig, den dagen vi dro var hele bakken frossen med is over alt».41 Nå skulle de lære forskjellen på is og snø, på profan europeisk holke og guddommelig norsk vinter. 33


«Kongeparet var begeistret over det vidunderlig vakre vinterveir,» skrev Aftenposten mandag den 15. januar. Hoffsjef Rustad med kone og døtre ledsaget de to på søndagens kjelketur. Bak står adjutantene Krag og Roll, med den britiske legasjonssekretæren Stephen Leech i midten. Bildet hører til den første serien Wilse tok for å profilere det nasjonale kongedømme. (KSO)

Onsdag den 17. januar hadde kong Haakon sitt innledende møte med «Regalie & Kroningskommisionen». Dagen etter noterte han i sin nye dagbok: «Kl. 2 1⁄2 tog op til Frognersæteren og gik 1ste Gang paa Ski.»42 I de påfølgende dager gjennomførte kongeparet flere skiturer i området rundt Tryvann. Søndagene overlot de klokelig løypene til sine mer øvede undersåtter. En skiløpers debut lot seg vanskelig kombinere med kongelig verdighet. 34


Imidlertid sto den beste ekspertise til disposisjon for å hjelpe dem over kneikene. Allerede ved første snøfall var kaptein Karl Roll registrert blant parets ledsagere. Den 37 år gamle formannen i Foreningen til Ski-idrettens Fremme hadde vunnet Damenes Pokal i Husebybakken og inntatt andreplassen i det første Holmenkollrennet. Roll, som også hadde tjenestegjort hos bernadottene, var straks trådt inn i kongens adjutantskap. Man kunne knapt tenke seg noen kyndigere mann til å veilede kong Haakon og dronning Maud i skisporets mysterier. Det måtte i så fall være den store instruktør på Polhøgda. Den 20. januar kunne Aftenposten forkynne at «Trods de Begyndervanskeligheder, som er uundgaaelige, har Kongen og Dronningen faaet en levende Interesse for vor mest nationale Idræt, som tiltaler dem i høi Grad. De har begge en udmerket god Balance og behandler Skierne paa en Maade, som røber baade Anlæg for og lang Opøvelse i alle sportslige Gjøremaal. Der er derfor ingen Tvivl om, at Kongen og Dronningen meget snart vil komme over Begynderstadiets Hindringer og faa fuldt Herredømme over Skierne.» Proklamasjonen fra Tryvann var etter alle solemerker ført i pennen av Aftenpostens fremste ekspertise, Fritz Huitfeldt. Skiforeningens mektige sekretær var både praktiker og teoretiker, tekniker så vel som teolog. Han hadde oppfunnet sin egen binding og satt telemarkskien i systematisk produksjon, men også lagt grunnlaget for skiløpingens dogmer i de huitfeldske læresetninger, basert på stilidealene fra Telemark. Det var ikke tempo, men balanse som førte løperen inn i vintermysteriets dypeste hemmeligheter. Som følge av denne sanne lære ble kongeparet instruert i skiløping med én stav. «De to Stave med Trinser og spidse Pigger har man fra Finland og Sverige; det kan hænde, de er mere paa sin Plads paa Søer og i fladt Terræn, men her i vort kuperede Lænde, har de ingen Berettigelse», fastslo Huitfeldt. To staver var både nasjonalt betenkelig og estetisk forkastelig. «De yngre Skiløbere forstaar mig kanskje ikke, men de ældre vil visselig huske Torjus og Mikkel Hemmestvedts eiendommelige Skikkelser og deres ledige, lette og dansende Gang.»43 35


En balansekunstner. Haakon VII fotografert på Voksenkollen, mars 1906. (Dronning Mauds album, KSO)

Det var brødrene Torjus og Mikkel Hemmestveit fra Morgedal som på 1880-tallet hadde inspirert Kristiania-løpere som Fridtjof Nansen og Karl Roll til deres innsats i det patriotiske løypenett. Og det var i denne folkloristiske telemarkstradisjonen at kong Haakon og dronning Maud skulle finne sin dansende gang gjennom Norges «kuperede Lænde». Parallelt med at han kavet seg frem mellom granleggene i Holmenkollåsen, ble kong Haakon også satt på prøve i politisk terreng. Christian Michelsen hadde merket seg at den importerte sjøoffiseren var «uklar over sin Stilling som konstitutionell konge».44 Annet var ikke å vente. Etter oktobermanifestet var selv tsaren av Russland å regne for en konstitusjonell monark. Begrepet rommet alle monarkiske varianter til venstre for eneveldet. Prins Carls nærmeste forbilde, farfaren Christian IX, hadde først 36


bøyd seg for folkeflertallet fire år tidligere. I svigerfarens England var parlamentarismens røtter dypere, men Edward VII hadde ikke av den grunn oppgitt sine ambisjoner om å prege verdens utvikling. I prins Carls øyne hadde farfaren som svigerfaren vært opptatt med en og samme sak: å regjere. De hadde sine parlamenter og sine ministere, men de bar begge selv det tunge ansvar som var forbundet med å styre et land. Og som ga livet som statsoverhode sin egentlige mening. I Norge hadde kongemakten fått sin definitive knekk med 7. junierklæringen. Det var en demokratisk gevinst Christian Michelsen ikke for noen pris ville gi slipp på. Umiddelbart før den nye kongens inntog hadde regjeringen avlagt sine gullkantede uniformer. Dermed ble kongen den eneste som møtte uniformert i statsråd. Kong Haakon var i villrede om «hvad det skulde bety»?45 Fra København var han vant til at kongens råd bar uniformer omtrent som om de skulle være Majestetens livgarde. Utenriksminister Løvland hadde gitt begrepet en ny dimensjon: «For de kunde værne om kongen, og ta ansvaret eller endog gå sin vei hvor det var nødvendigt, men det kunde ikke kongen.»46 Enkelte mente uniformsvedtaket burde vært overlatt det nye statsoverhodet, men Michelsen fant det tryggest å foreta hamskiftet før tiltredelsen.47 Ytterligere knesatte han skillet mellom den representative og den reelle makt idet han holdt forberedende statsråd i statsministerboligen før de formelle statsråd på Slottet. Beslutningene skulle fattes i Parkveien 45, sand påstrøs i Drammensveien 1. Det første slaget om regentskapets politiske innhold sto om en budsjettpost på 4500 kroner. Den såkalte professorstriden var en konflikt som hadde ulmet lenge og bare så vidt hadde latt seg fortrenge av unionsoppløsningen. Det gjaldt utnevnelsen av den liberale teologen Johannes Ording til professor i «systematisk Theologi». Motsetningene stakk nesten like dypt som striden mellom lære og vranglære i skisporet. Året før hadde kong Oscar understøttet Ording «for i sådanne saker var han av liberalt tankesett.»48 Heller ikke kong Haakon hadde 37


til hensikt å ta lett på saken. Til sin «forfærdelse» fant statsministeren den unge monarken fordypet i teologiske skrifter. I Grunnloven sto det svart på hvitt at det var kongen «der skal anordne og paasee at Religionens offentlige Lærere følge den foreskrevne Norm.» Følgelig møtte Hans Majestet tungt rustet med teologiske argumenter til statsråd på Slottet onsdag den 23. januar. Det ble snart klart at han var kommet til en annen konklusjon enn onkel Oscar. Å utnevne en liberal teolog ved universitetet ville påvirke neste generasjon av prester: «Læren de give Børnene kan være god og kristen, men den er ikke luthersk, og saa længe at dette forlanges at skulle være Statens Religion ifølge Grundloven, kan det ikke nytte at Landets Regjering seer igjennem Fingrene med Hovedpunkterne i Religionen.»49. Christian Michelsen måtte påta seg det tunge verv å fortelle at statsrådet (i Parkveien tre dager tidligere) var falt ned på det motsatte standpunktet. Samtalene mellom konge og statsminister fortsatte kvelden etter. Michelsen måtte klargjøre at det faktisk ikke lå til kongens oppgaver å ta noe standpunkt. Dette «hadde han ikke noget med».50 Det lutheranske statsoverhodet ga ikke umiddelbart etter. Om regjeringens innstilling ikke skulle bli enstemmig, ville han ha kongens rolle klargjort. Ordings utnevnelse måtte ikke komme i strid med Grunnloven eller «med den Kongemagten der paalagte Forpligtelse».51 Innstillingen ble enstemmig idet kirkeministeren trådte ut av regjeringen. Christoffer Knudsen ble utnevnt til sogneprest i Bragernes, mens Johannes Ording ble professor ved universitetet. Kong Haakon hadde lidd sitt første nederlag i statsråd. Han hadde forfektet en bokstavtro lære, ikke fordi den var bedre, men fordi det var hans oppgave å våke over de lutherske dogmer. Det var ikke nødvendigvis riktigere å gå på ski med én stav, men det var nå engang slik den gjeldende teologi var utformet. Dette hadde vist seg å være feil. Feil fordi det ikke vedkom statsoverhodet å ha noen mening. 38


Senere dukket det opp et spørsmål om skillelinjen mellom den militære og sivile ledelse på marineverftet i Horten. Statsministeren stemte med mindretallet og fikk til sin store overraskelse følge av kongen. «Det kan Deres Majestæt ikke gjøre,» korrigerte Michelsen. «D. M. må følge flertallet.»52 Han hadde ikke engang retten til å bli nedstemt. «Det ser ud som om Michelsen har Kongen under streng Kontrol,» noterte historikeren Yngvar Nielsen i sin dagbok i midten av februar. «For nogle Dage siden talte jeg med Løvland i hans Departement, og i Samtalens Løb kom han med en Ytring om, at Kongen en gang kunde abdicere, – det var med et underlig Tonefald, der formelig gjorde mig ængstelig. Det var som om den mulighed allerede havde været nævnt.»53

Profile for Cappelen Damm AS

Vintertronen av Tor Bomann-Larsen  

For første gang kan Haakon VII’s historie fortelles med basis i hans egne dagbøker. Vintertronen presenterer leseren for en ny kongeskikkels...

Vintertronen av Tor Bomann-Larsen  

For første gang kan Haakon VII’s historie fortelles med basis i hans egne dagbøker. Vintertronen presenterer leseren for en ny kongeskikkels...