Vigdis Hjort Hva er det med mor

Page 1



Hva er det med mor


Bøker for voksne av Vigdis Hjorth: Gjennom skogen, roman, 1986 Drama med Hilde, roman, 1987 Med hånden på hjertet, roman, 1989 Et dikt til mormor, roman, 1990 Fransk åpning, roman, 1992 Død sheriff, roman, 1995 Ubehaget i kulturen (sammen med Arild Linneberg), roman, 1995 Hysj, roman, 1996 Takk, ganske bra, roman, 1998 En erotisk forfatters bekjennelser, 1999 Hva er det med mor, roman, 2000 Om bare, roman, 2001 17.15 til Tønsberg, roman, 2003 Dubrovnik, reiseskildring, 2004 Fordeler og ulemper ved å være til, roman, 2005 Hjulskift, roman, 2007 Tredje person entall, roman, 2008 Snakk til meg, roman, 2010 Tredve dager i Sandefjord, roman, 2011 Leve posthornet!, roman, 2012 Fryd og fare, essay om diktning og eksistens, 2013 Et norsk hus, roman, 2014 Arv og miljø, roman, 2016


VIGDIS HJORTH

Hva er det med mor Roman


© J.W. Cappelens Forlag a.s 2000 © Denne utgave: Cappelen Damm AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-54424-9 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslag: Øyvind Torseter Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


For døtrene



DØDEN ER IKKE TIL Døden er ikke til! Hvelvet over meg sier stjernehimmelen det – her nede på jorden puster grenene langs mørket med åpne munner dier de den store natt. Og jeg, et løv, fast inntil alt som puster, dier, vokser En gjenklang av meg finnes i de kolde stjerner der oppe og i andre trær. Gunvor Hofmo

7



Moren min vekker meg om morgenen, så legger hun seg igjen. Hun roper: Mari! inn til meg, så legger hun seg. Før hendte det hun satte over kaffen og satt ved kjøkkenbordet og drakk kaffe når jeg kom, noen ganger var vannet kokt ut og kjelen helt rød, for hun hadde lagt seg igjen. Fra sengen roper hun at jeg skal rekke bussen. Hun sitter oppe om nettene og drikker. Før hendte det jeg våknet av at hun satte på musikk og danset; gikk jeg inn i stua, var hun full og ikke til å snakke til, så jeg sluttet å gå inn, jeg var mye mindre da. Var musikken så høy at jeg ikke fikk sove, gikk jeg inn og tok kontakten ut av stereoanlegget uten å si noe og la meg igjen. Jeg forstår meg ikke på henne, men det behøver jeg kanskje ikke, det er det jeg spør meg selv om. Jeg ligger ute på gresset mens det blir mørkt og spør meg selv om henne. Jeg ligger stille og likevel er det som om jeg spretter eller løftes oppover, mot stjernene, når jeg tenker på hvor stort det er blir jeg varm og ikke redd for å dø. De viktigste menneskene i livet mitt har jeg ikke møtt ennå, mannen min og barna.

9


Hun er full på to måter, en innadvendt, en utadvendt, når hun er alene, som hun er mest og om natten, er hun innadvendt, hun sitter foran peisen eller i sengen og ser fram, med skisseblokker, blyanter, penner utover dyna og på nattbordet, hun tegner, skriver, men mest sitter hun stille og uansett kaster hun alt dagen etter. Om morgenen før jeg drar ligger det på gulvet, ved siden av sengen, foran peisen oppe, foran peisen nede, men når jeg kommer fra skolen er det borte, hun brenner det. Hun ser helt rolig ut. Når hun er sammen med andre, eller om det er tidlig på dagen, hvis hun skal på fest eller skal ha gjester, hos oss, venninner eller en mann, er hun utadvendt, snakker og ler høyt og vil danse, danser og jeg får ikke kontakt med henne. Hun tar på alle, på meg, sier: jenta mi og: det gjøkke no, hvis hun søler eller knuser noe eller andre søler, knuser noe: det gjøkke no. Hun omfavnet Kristin med et glass rødvin i hånden så vinen rant nedover kjolen hennes: det gjøkke no. Når hun er edru er det ingen forskjell. Hun parkerte bilen tett inntil naboens bil og smelte bildøra inn i hans da hun åpnet den, det gjøkke no. Han var uenig, det kostet oss to tusen kroner, hun ler når hun forteller om det. Når hun er innadvendt, før hun blir borte, hender det hun kommer inn for å si god natt og snakker mer enn ellers, forteller ting hun ikke ville fortalt om hun ikke hadde drukket, som jeg gjerne vil høre. Jeg husker alt, hun glemmer det meste. Hun kommer inn for å si god natt og sitter på sengekanten og forteller, men om morgenen har hun glemt det, selv det fineste. Da jeg var mindre, ble jeg redd av pusten, ikke nå len10


ger. Før laget hun scener, det var som om hun hadde bomber i kroppen, har hun sagt, men hun har gått i psykoanalyse og kartlagt minelandskapet sitt. Hun lager vin selv og lærer meg å lage vin, hun drikker ikke vinen hun lager selv, den ligger i kjelleren for sikkerhets skyld. Det plopper i glasstanken i gangen utenfor rommet mitt, jeg har vennet meg til lukten. Jeg hjelper henne å stikke den om. Jeg suger i det lange røret og får munnen full av vin. Jeg hjelper henne å korke flaskene etter som hun fyller dem. Hun gir dem bort, knyter sløyfe rundt flaskehalsen og klistrer på lapper hvor det står «garantert sterk angst dagen derpå» og en tegning av seg selv eller av den hun gir den bort til eller av begge. De røde står i skapet over peisen hennes nede, øl, hvitvin, champagne i kjøleskapet, de tomme flaskene i kjelleren under stativet med de hjemmelagede, hun rydder, barn skal ikke våkne opp til tomme flasker, halvfulle glass, askebeger, har hun sagt, om morgenen når jeg står opp er det rent på kjøkkenet, i stua, knuste glass ligger sammen med annet glass og flasker som skal resirkuleres i kjelleren. Få gir pant på polet, hun kjøper dyre flasker, jeg kunne regnet ut hvor mye hun drikker for på en uke eller måned, hun kaster polposene og i dem ligger kvitteringen, men hva skal det tjene til. Jeg hører det dumpe smellet når korkene trekkes opp, jeg ligger i mørket, listende skritt over gulvet hvis det er champagne eller musserende, hun går ut på verandaen for at jeg ikke skal høre det. Før, da jeg var liten, sa jeg: Ikke drikk så mye, og hun ble redd for meg, listet seg ut 11


på verandaen og lærte seg å få opp korkene uten en lyd, samfunnet var på min side, hun var alene om alt. Det er ryddig om morgenen, men det hender hun sovner med glasset i hånden så det ligger i sengen og det lukter vin av sengetøyet og det er rødflekket om det er rødvin, eller det er knust mot gulvet. Rødvinsflekker på dynetrekk, lakener, putevar, på teppet foran peisen, på skjortene hennes og buksene, røde flekker som blir blålige etter vask og langsomt grå, på de gulhvite gardinene i stua, på stolputene. Nå kjøper hun vinrødt og mørkere farger, flaskegrønt, det er mye vinrødt, flaskegrønt, mørkeblått hos oss og varmt. Synes du jeg drikker for mye? spurte hun, før. Virker som om du er avhengig, sa jeg. Antagelig, sa hun. Jeg spør ikke plutselig om mor kan kjøre eller hente meg noe sted etter klokka ni, men det hender jeg spør: skal du drikke i dag? Ja, sier hun og smiler og gleder seg. Hun løper i skauen, så drikker hun. Jeg er fortrolig med lydene, flekkene, glassene, alt er åpent, til å snakke om, hun skammer seg ikke. Jeg har slått opp på alkoholisme i legeboka, hun ligner ikke på dem. Hun drikker ikke sprit, hun drakk tequila en gang hun var ung, da klinte hun med ei jente. Hun drakk irish coffee en gang og da angrep hun ei jente, slo henne og kalte henne et maktmenneske. Hun ler når hun forteller om det, men hun drikker ikke sprit, ikke konjakk til kaffen, ikke drinker, bare øl, vin, mest champagne. Jeg legger merke til hvem som drikker hva når jeg kommer inn i et hus, om de har 12


barskap og hva som står i barskapet og om det minker i flaskene, hvor fort det minker og om flaskene byttes ut, om det står vin på kjøkkenet eller vinglass på oppvaskbenken, om noen drikker vin til maten på hverdager, i helgene, om det lukter alkohol av dem. Hvem som kan hente oss på trening eller i byen hvis vi har vært på kino og hvem som aldri kan hente, den bittelille forandringen i stemmen, jeg hører det. Det hender ingenting lenger, sjelden, ingenting blir ødelagt, bare noen glass innimellom. Hun samler på rødvinsglass, hvitvinsglass, champagneglass, dem har hun flest av, dem liker hun best, ølglass. Gamle verdifulle glass og moderne glass hun kjøper i utlandet, dyre glass. Når jeg ikke er der, når jeg er hos far, blir jeg av og til bekymret for henne, men når jeg spør meg selv hvorfor, kan jeg ikke svare. Jeg er redd hun er trist, men hun er sjelden trist, jeg er redd hun skal føle seg alene, men hun vil være alene, borte fra alt, hun savner meg ikke. Jeg kan ikke huske at hun har grått, hun gråter aldri. Om dagen når jeg kommer fra skolen er hun hektisk, skarp, det er mer grunn til å være redd henne om dagen. Hun spør hvem som helst om hva som helst, hun går på kontorene og spør, hun ringer. Det kan man ikke, sa jeg før, men hun sier: det kan man, hun ringer og spør, hun spøker, i banken, på posten, på polet, snakker til alle, hvem som helst når som helst, uforferdet. Når hun er full, om natten, hviler hun ut. Jeg har ofte lurt på om jeg ville synes det var lettere eller vanskeligere om hun var mislykket, svak, engstelig, hvis hun måtte beroliges og ha hjelp til å legge seg. 13