Page 1


Vi levde i gĂĽr


Naja Søtje-Thomsen

Vi levde i går Roman


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-60245-1 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Christopher Storvand Stensli Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til far


1

Du skal nok forberede deg på at faren din ikke blir så gammel. Mamma hadde sagt det til meg flere ganger. Som en påminnelse før eller i sommerferien. Husk å være sammen med faren din mens du har sjansen. Plutselig er ferien over. Plutselig forlater vi Skagen. Plutselig er vi i Oslo. Plutselig dør faren din. Jeg pleide å svare ja, ja og bli mutt. Hvorfor måtte hun si det sånn? Hvorfor sa hun det aldri til Max, lillebroren min? Hvorfor kunne hun ikke hjelpe meg? Hun visste at det ikke var så lett å være sammen med pappa når han aldri ringte meg. En gang jeg var hos ham sa han at om han levde ti år til, slik som han gjorde da, så ville han være en godt tilfreds mann. Det var en tidlig sommerkveld. Vi satt rundt sofabordet hans. Han sa det med et smil og ut av det blå. Han sa det på den måten folk sier ting når de lener seg tilbake for å slå mage etter et måltid. Pappa lente seg bakover i sofaen, men spiste vi middag? I så fall må det ha vært spagetti med kjøttsaus. Kanskje det bare var øl til ham og brus til meg. Jeg 7


regnet meg fort ti år frem. Jeg ville være 24 og Max 21. Du må ikke dø så tidlig, far, sa jeg. Han fortsatte å smile, men ikke like mye. Jeg tror han forstod hva jeg mente. Jeg lurte på om han virkelig mente det han sa. Jeg drømte ofte at han var i ferd med å dø, eller at noen fortalte meg at han allerede var det. Brystet og magen frøs idet beskjeden traff meg. Et sug av redsel åpnet seg fra bakenfor organer og ryggrad, det føltes som om jeg lakk ut i ingenting. Jeg kom ikke til å si noe. Jeg ville snu på stedet og gå. Gå langs store veier med buldrende lastevognstog. Langs kyststrekninger. Gjennom industrihavner, blant gaffeltrucker som virret uberegnelig rundt. Det ville være mørke, regn og vind. I noen av drømmene hadde jeg på meg hette, andre ganger tok jeg bare imot. Jeg ville sette meg på et av de store fortøyningsfestene langs kaien. Havet ville slå mot havnebassenget så jeg ble bløt til margen. Så visste jeg ikke mer. Jeg drømte aldri lenger enn det. Jeg klarte ikke å forestille meg hva som kunne skje etter det.


2

København, mandag ettermiddag, november: Jeg går i ring i grønnsaksbutikken på jakt etter noe som er sunt og som jeg har lyst på (vanskelig kombi). For tretten timer siden – klokken fire i morges – våknet jeg hos mamma i Oslo. Jeg steg rett ut i taxien, fløy til København og syklet direkte til jobb. Da jeg kom på jobb torsdag morgen i forrige uke, ventet en e-post fra sjefen. Far er skuffet, stod det i emnefeltet. Det var noe papp og papir som hadde blitt liggende på et møterom en hel dag. En oppvaskmaskin var ikke blitt satt på, selv om den var full. Inne på massasjerommet mente han at jeg var i gang med å bygge Empire State Building i tomflasker og kasser. Hva faen tenker du på? spurte han, og minnet meg på at han verken hadde tid, lyst eller ork til å renne meg i ræva og dirigere slagets gang. Han var dypt skuffet, bare det at han måtte skrive denne bistre e-posten mente han var diskvalifiserende. Hvis ikke kondisjonene skulle endre seg, var jeg SAT’ME NØDT TIL Å TA MEG SAMMEN. 9


Jeg tror kanskje at jeg skal bli tekstforfatter. Derfor har jeg en slags praktikant-før-praktikant-stilling på reklamebyrået. I praksis er jeg resepsjonist på deltid. Det mest kreative jeg gjør i løpet av en arbeidsdag er å kjøpe, sammensette og dandere frukt, snacks og brus til de andres møter. På den måten får jeg foten innafor, som sjefen så fint sa på jobbintervjuet. Torsdag morgen føltes den foten amputasjonstruet. Du milde kineser – mannen er jo psykopat, sa mamma i telefonen. Jeg videresendte selvfølgelig e-posten til henne. Hun mente at sjefen min trengte en time hos noen som kunne gå ham etter i sømmene. Hadde han hatt en særdeles vanskelig oppvekst? Uansett hva trengte han virkelig å lære hvordan man oppfører seg som sjef og hvordan man ikke gjør det. Etter samtalen med mamma steg en akutt hjemlengsel opp i meg, jeg logget inn på Norwegian og kjøpte noen dyre siste-liten-billetter. Etter jobb fredag fløy jeg hjem til taco og Skavlan. Mamma lagde varmeflaske til meg. Vi spiste smågodt og grønnsaker med dipp. Lørdag drakk vi kaffe mokka på Valkyrien Te og Kaffe. Da vi etterpå satte oss i bilen for å kjøre til Colosseum, ringte Sara og fortalte at politiet hadde vært på døren i Skydebanegade. Den parisiske kjæresten hennes Charles var på besøk og hadde tatt imot dem. De hadde villet snakke med meg, og kunne ikke fortelle Charles hva det gjaldt. Det eneste jeg kunne komme i tanke om var Raleigh-sykkelen min, som teknisk sett tilhørte noen andre. Jeg hadde ikke stjålet den, den hadde stått i bygården lenge, og da boretts10


laget gjorde våropprydning, tok jeg den under mine vinger. Jeg sjekket likevel stellnummeret hos politiet og fikk vite at den var meldt savnet, at jeg skulle la den stå. Men det klarte jeg ikke. Da Sara og jeg hadde lagt på, fortalte jeg mamma hva Sara hadde sagt. Mamma syntes det hørtes mystisk ut, men mente at politiet sikkert ville ringe hvis det hastet. Vi kjørte inn på parkeringshuset på Colosseum, og snart var vi opptatt av å handle middag og noe til hygge-hygge på Meny. Mamma er kokk, og selv om vi aldri har hatt mye penger, prioriterer hun alltid å kjøpe god mat. Helgen hadde virkelig dulmet det såret som jeg ikke helt vet hva kommer av. Å bo i en ny by? Ikke å vite hva jeg skal? Å være 21? Dessverre ble idyllen røsket ut med lyden av vekkerklokken i morges, og taxien som tutet like etter. Derfra har det gått i ett. Jeg kan ikke vente til jeg kommer hjem. I kveld skal jeg gjøre ingenting, bare Mac’e og snacke. Derav min jakt her på grønnsaksbutikken. Jeg vurderer mørk Ritter Sport med hasselnøtter (godt, men ikke sunt, for jeg kommer til å spise hele). Oliven fra kjøledisken ved kassa (sunnere, ikke veldig spennende). Jeg løfter på et grønt eple, sjekker det for brune flekker, legger det tilbake. Pasjonsfrukt? Jeg stopper opp mellom to hyller, slår blikket oppgitt ut gjennom den store butikksruten. På grunn av novembermørket ser jeg refleksjonen av meg selv og den tomme handlekurven. Jeg prøver å kjenne etter, hva har jeg lyst på? Snickers eller Bounty. Jeg tar en rask 11


beslutning på tyggis. Stiller meg i kø. Ser på kassemannen som fyller løsvektsfeta i et plastbeger til kvinnen foran meg. Tenker på hvor digg det skal bli å ta av seg den trange olabuksen. Jeg har bestemt meg for gå med en Acne-bukse som er for liten, til den ikke er det mer. Til den ikke lenger endrer gangen min til det robotaktige, og setter mørkerøde spor etter alle sømmene i huden. I kveld skal jeg ta en pustepause i den grå bomullsshortsen fra H&M hvis slitasje gjør den mykere enn kasjmir. Jeg skal bygge putene perfekt opp i ryggen, tenne stearinlys, finne noe på Macen … Hvem prøver jeg å lure? Tyggis er ikke kos. Jeg snur og går tilbake mot sjokoladehyllen. Så vibrerer telefonen i lommen. Jeg trekker den litt ut, ser navnet til mamma lyse på skjermen. Det gjør meg så lettet, nesten rørt. Hun er den eneste jeg vil snakke med når jeg er sliten, og liten. Jeg trykker på den grønne knappen og sier hei mor, takk for sist! (Jeg kaller henne mor på dansk, men mamma på norsk. Det samme gjelder far/ pappa. Det kan ikke være annerledes.) Hei skatt, sier mamma. Hun spør hvor jeg er hen. Om jeg er hjemme. Jeg svarer at jeg er i grønnsaksbutikken. Når er du hjemme? spør hun. Er Sara hjemme? Hun lurer aldri på hvor jeg er, ikke på denne måten, og i hvert fall ikke Sara. Det irriterer meg at hun ikke bare sier hva det er, i stedet for å stille disse rare spørsmålene. Samtidig, hvis hun ikke føler at hun kan si det, så tør jeg ikke spørre heller. Jeg vet ikke med Sara, men jeg er hjemme om litt, sier jeg. 12


Kan du ikke ringe når du er hjemme, da? spør hun. Jo, sier jeg, og legger på, setter den tomme kurven fra meg, går ut av butikken, lar sykkelen stå låst til Sticks’n’Sushi-skiltet. Går skrått over gaten til Skydebanegade. På vei inn døren ringer jeg henne opp igjen. Sara står i gangen og speiler seg. Hun smiler til meg i speilet, sier hei. Jeg sier hei, forteller at mamma nettopp ringte og var veldig rar, at jeg tror noe har skjedd. Det klikker i andre enden av telefonen. Hva er det? spør jeg med én gang, skal til å si er det far ? men rekker ikke før jeg hører mamma si nettopp det: Det er din far –– Nei-et skyter ut av meg som for å skyve ordene hennes bakover, inn i røret, tilbake i munnen hennes, men hun har allerede sagt de tre neste: Han er død. Kroppen min venter ikke på meg, suget åpner meg fra brystet og ned, så jeg knekker sammen, en hånd tar seg for i dørkarmen. Hjertet er ubeskyttet, jeg kan høre det pulsere i øret. Han falt om i stua natt til fredag, fortsetter mamma. Sara holder et grep om skulderen min. Han døde for tre dager siden. Hvorfor får jeg først vite det nå? Hvordan kunne det skje uten at jeg visste det? Politiet var på døren din, sier mamma, men du var jo hos meg. Stemmen hennes er rolig. Det er fordi dette er min beskjed. Mamma har prøvd å forberede meg. Jeg har 13


prøvd å forberede meg. Jeg har gjennomgått scenariet i tanker og drømmer, igjen og igjen. Jeg kom bare aldri forbi denne dagen. Nå vet jeg ikke hva som kommer til å skje. Det gjør meg redd. Jeg går inn på rommet mitt, kaster meg på sengen med yttertøyet på. Mamma sier Max og jeg skal bestemme om pappa skal obduseres ettersom vi er nærmeste pårørende. Jeg skal helst bestemme det nå. Jeg trodde bare man obduserte folk når det var mistanke om mord. Han er jo forholdsvis ung, sier mamma. Det er sikkert fint å vite hva han døde av, legger hun til etter en kort pause. Selvfølgelig, sier jeg. Før vi legger på, avtaler vi å møtes hos Orla i Skagen neste dag. Han har vært en nær venn av familien, nei, del av familien, siden han fulgte datteren sin, Laura, til min toårs fødselsdag. Den gang bodde vi alle sammen på Oddevej – de i nummer 11, og vi i nummer 32. Sara spør hva som er skjedd. Hun utbryter noe spontant oppi ordene mine når jeg forteller hva mamma sa. Øyenbrynene hennes trekker seg opp i en omvendt V. Jeg ser fra henne og inn i veggen for å stilne tankene, men veggen blir et lerret for bilder av pappa. Jeg ser ham ovenfra. Han sitter helt stille i sofaen. Han har på seg grå jerseyshorts og ullsokker til knærne. Han står på kjøkkenet og steker noe på komfyren med et kjøkkenhåndkle over skulderen. Jeg ser ham 14


fra stua. Sara stryker meg over hele kroppen. Det er både fint og for mye. Jeg går en tur, sier jeg. Jeg låner den svarte North Face-jakken hennes, tar den utenpå den røde kåpen. Jeg knyter hetten stramt under haken. Det blåser skikkelig ute. Jeg går til høyre i Skydebanegade, og til høyre igjen på Sønder Boulevard. Jeg fortsetter å gå, og jeg fortsetter å se pappa for meg, levende og død, om hverandre. Han sitter på pleddet i sanden i Gammel Skagen med et gyllent skjær over ansiktet og solnedgangen foran seg. Han sykler rundt i Skagen med det enorme nøkkelknippet hengende i hempen på den avrevne olashortsen. Han ligger på ryggen, på gulvet, i stua, i leiligheten. På den lille frie gulvplassen mellom den brune skinnsofaen, åpningen til kjøkkenet og døren til gangen. Han sitter i sofaen og leser. Han ligger på sofaen og ser på tv. Han reiser seg og går rundt i leiligheten, bort til vinduene ved balkongen, han går tilbake og faller om, midt på gulvet. Han tar seg til hjertet. Kroppen gjør rykninger. Øynene ruller bakover. Han faller samme sted hver gang. Var det der du falt? Jeg er kommet til Enghavevej. På den andre siden av veien ligger Skandinavias største kirkegård. Der finnes egne avdelinger for jøder, katolikker og muslimer. Færøyinger og grønlendere. Tyske nazisoldater og krigsflyktninger. Det er ikke lenge siden jeg forvillet 15


meg inn der for første gang. Jeg hadde vært oppe og sett på det gamle Carlsberg-området. Plutselig var jeg omringet av gravsteder. På en gravstein fikk jeg øye på skagenmaleren, Lauritz Tuxen. For over hundre år siden kjøpte han den villaen i Skagen der pappa jobbet da jeg var liten. Jeg snur, går hjemover, hva skal jeg på kirkegården nå? Det blir for mye. Dessuten har jeg allerede skjønt at jeg ikke kommer til å stikke av, sånn som i drømmene mine. For hvor skal jeg dra, og hva vil det hjelpe? Han ligger ikke på sofaen i stua akkurat nå. Han zapper ikke. Han leser ikke, puster ikke, tenker ingenting. Han finnes ikke mer. Jeg kjenner det på lufta som forbandt oss, den er tynnere nå. Jeg tenker at jeg hadde ikke trengt å se ham engang, om han bare kunne bli en del av verden igjen.


3

Jeg våkner av stemmen til Sara. Jeg får ikke med meg hva hun sier, tror jeg, før ordene likevel blir tilgjengelige for meg: Er du sikker på at jeg ikke skal bli? Jeg åpner øynene og ser Sara stå ved siden av sengen min i North Face-jakken og skjerf. Hun må være på vei til Panum Instituttet ved Rigshospitalet som huser medisinutdannelsen. Hun har begynt å lese til eksamen. Jeg sier nei-nei, men takk. Sier at jeg bare skal stå opp og reise. Okay, sier hun, men blir stående litt. Så bøyer hun seg ned (i en plutselig bevegelse) og slår armene rundt dynen til de finner kroppen min. Hun klemmer til. Når hun går, er jeg helt våken. Idet ytterdøren smekker igjen etter henne fylles alt med nyhetene fra i går. Skjelettet mitt, organene, musklene, fettet, og hjernen, selvfølgelig. Luften i leiligheten og veggene, de føles tomme og avventende. Himmelen utenfor er grå. Greinene som henger på det store treet foran vinduet mitt, er svarte og glisne. Dørklokken ringer, selv om jeg verken venter eller har lyst til å åpne for noen. 17


Jeg ville åpnet for pappa. Ville åpnet for mamma også, men hun er på båten fra Oslo til Frederikshavn. Jeg går ut i gangen, tar dørtelefonen i hånden, legger den inntil øret. Jeg ser ansiktet mitt i speilet. Øyelokkene er svulmet opp. De ligger og dekker over øyekrokene som små hudfargede seil. Det heter epikantus, sa Sara, diplomatisk/poetisk, da jeg våknet etter innflyttingsfesten for noen helger siden. Jeg syntes jeg så ut som om jeg hadde Downs. Hallo? svarer jeg dørtelefonen. Det er politiet, sier en mannsstemme. De vil gjerne snakke med meg, sier han, spør om de kan få komme opp. Jeg trykker på nøkkelknappen og blir stående i døråpningen, med bare føtter, den slitte bomullshortsen og singlet. Jeg tenker at jeg kan si til dem at jeg vet det. Så kan de jo bare snu og gå igjen. Capsen med politiets logo kommer til syne i trappen. Mannen som bærer den er slank og tar to trappetrinn i steget. Når jeg ser ansiktet tenker jeg at han er ung, i slutten av tjueårene, kanskje. Det alvorlige ansiktsuttrykket virker overdrevent. Han har en politikvinne i helene. Hun tar ett trinn av gangen, og har røde kinn. Hun er heller ikke voksen-voksen. Hun ser også alvorlig ut, men ikke påklistret, kanskje det er åndenød. Jeg sier hei, de sier hei tilbake. De smiler ikke. Jeg forteller dem at jeg vet hvorfor de er her, at jeg har fått vite det. Jeg smiler uten å mene det. 18


Du har fått vite det? spør politimannen. Jeg nikker og ser på ham. Han veksler blikk med kollegaen sin. Han spør om de kan få komme inn likevel. Jeg skjønner ikke poenget, men setter opp døren og går inn i leiligheten, som er altfor liten til et så formelt besøk. Entré, gang, bad og kjøkken er på størrelse med fire sukkerbiter. Sara har soverom i stua, så jeg må ta politifolka med inn på rommet mitt. Pappa har lært meg å gå på skattejakt i bygårdens storskrald, og naboene setter stadig bort de fineste tingene. Rett før jeg reiste til Oslo fant jeg en svart- og grønnstripete lenestol. Kisten i kurvflett har jeg funnet der nede, og den grønne stålampen, som jeg tenker har et industrielt preg. Jeg slepte alt sammen opp de fem etasjene til leiligheten og inn på rommet mitt. Jeg har også en vintage sofa med rødt fløyelstrekk og tilhørende lenestol som jeg har hustlet fra jobben. Og så har jeg selvfølgelig en seng, et stativ og noen hyller til klær. Jeg har minimalt med gulvplass. Jeg går bort og stiller meg helt inntil sengen, snur meg. Politiet har stanset ved lenestolen. Der står de godt sammenpresset, i de tunge uniformene sine. Jeg er pinlig oppmerksom på klærne, som jeg slenger fra meg overalt, den inntørka tallerkenen på stuebordet, den gjennomsiktige plastboksen som det har vært oliven i. Jeg merker sovelufta vi er omgitt av. Politimannen spør hva jeg har fått vite. At faren min er død, sier jeg. Jeg har lyst til å la ordet henge, men det føles så dramatisk. Jeg legger snart til at jeg var hos mamma i helgen, i Oslo. At 19


jeg hadde skiftet det danske SIM-kortet ut med det norske. At det var derfor politiet ikke fikk tak i meg. Taperetterforskere, tenker jeg. Okay, sier politimannen etter en kort pause. Han ser på meg, som om han tenker at det skal være mer, men ikke kommer på hva det kan være. Så lyser øynene hans opp, og han spør om jeg vil gi tillatelse til obduksjon. Jeg sier at jeg sa ja til det i går. Han nikker. Hva skal du nå, da? spør han. Jeg skal reise til Skagen, der pappa har leiligheten sin, svarer jeg. Mamma og broren min er på vei fra Oslo. Han nikker til meg, snur seg mot politikvinnen, nikker til henne også. Pass godt på deg selv, sier hun, fort, ut av det blå. Stemmen hennes er lysere enn jeg hadde antatt. Jeg smiler til henne, nikker, og følger dem ut til oppgangen.


4

Jeg drar svarte klær ut av hyllene og putter dem i en reiseveske jeg en gang fikk som bonus i et postordrekjøp fra Ellos. Den er beige, stoffet ser ut som semsket skinn og har brune hanker som ser ut som lær, men alt er fake. Når jeg lukker den, oppdager jeg en stor revne mellom glidelåsen og stoffet. Sara låner baggen hele tiden, til helgeturer til Charles i Paris. Jeg skjønner ikke hvorfor hun ikke sier ifra, og bare legger baggen inn til meg. Jeg tenker at det må være fordi ting ikke har særlig stor verdi for henne. Jeg river hullet helt opp og drar klærne ut gjennom revnen, legger dem over i en blå bag i canvas som jeg har lånt fra den tidligere stefaren min, Espen. Jeg får alltid et sting av dårlig samvittighet når jeg bruker den, for jeg tror ikke han vet at jeg har den. Den er fra Libya, hvor Espen jobbet som ingeniør i noen år. Den har tjukk glidelås som, sammen med det tjukke, solblekede stoffet, gjør den kul. Den har større nytteverdi for en 21 år gammel jente i København enn en middelald21


rende mann som bor på grensen til Nordmarka i Oslo. Jeg bytter fra nattøyet til svart tights og en grå hettegenser. Går ut i gangen og finner ridestøvlene. Hver dag har jeg besvær med å få glidelåsen på baksiden av støvlene helt opp. Jeg skulle ønske jeg hadde tynnere legger, som Sara. Jeg tar på meg den marineblå jakken, det er den mørkeste jeg har. Jeg pusser tennene mens jeg ser på meg selv i speilet. Hevelsen rundt øynene har lagt seg. Jeg ser ut som jeg pleier, det overrasker meg. Hvordan kan magen suse så voldsomt, hjertet knuge seg så hardt, hvordan kan brystkassen føles som et stort, ledig rom uten at det overhodet synes utenpå? Jeg tørker tannbørsten i et håndkle, tar den med inn på rommet og legger den i baggen. På oppslagstavlen henger de to eneste bildene jeg har av pappa her i leiligheten. Hos mamma i Oslo har jeg to fulle album fra da jeg var liten og bodde i Skagen, men jeg tok dem ikke med da Sara og jeg flyttet til København i januar. Mest fordi jeg bare tok med klær, men også fordi jeg blir trist av å se i dem. Selv om jeg minnes barndommen min som skikkelig fin. Fordi jeg minnes den som skikkelig fin. Mamma har også fortalt at hun laget de albumene nettopp for at Max og jeg skulle ha noen fine minner om pappa. Flere av bildene er tatt for albumets skyld, blant annet dem jeg liker best, fra en tur på Sønderstrand. 22


Himmelen er lett overskyet og lyset mykt. Vi har lagt et stort, rødt teppe ut på sanden, noen få meter fra vannkanten. Vi har stranden helt for oss selv. Pappa har på seg svart olabukse og rød T-skjorte. Han ser litt tynn ut, men har god farge i ansiktet. Jeg kan huske at vi ventet på at han skulle komme. Mamma har sagt at han sikkert gikk kort tid etter at bildene ble tatt. På et bilde sitter han rett på sanden med beina ut til hver side, og legger siste hånd på en kjegleformet sandpyramide. Smilet hans er litt fjollete, men blikket føles likevel varmt og oppriktig. Jeg står ved siden av ham, liten nok til å være naken på stranden, med en hjelm av hår. Jeg hviler hånden min på skulderen hans, ansiktsuttrykket sitrer av stolthet. I sanden er flere pyramider og underjordiske tuneller. På et annet bilde ligger han på teppet og løfter baby-Max opp i lufta over ansiktet sitt. Knærne til Max hviler på brystet hans, de små hendene holder på pappas skuldre og nesene deres møtes. Max kikker ned på pappa, mens pappa lukker øynene og smiler med tennene. Bildene på oppslagstavlen avviker litt fra den fortellingen: Det ene passbildet er tatt før jeg ble født. Han er tidlig i trettiåra. Mamma synes at han ser ut som en rot på det bildet. Det betyr bølle på dansk, og er godt beskrevet, synes jeg. Hooligan er ordet som popper opp hos meg. Det er den kortklipte sveisen, som er litt lenger på toppen enn på sidene. Den slitte olajakken utenpå en hvit T-skjorte. Det direkte blikket i kamera som jeg først ser som avventende, ikke 23


imponert, skeptisk. (Ved nærmere øyesyn ser jeg to uttrykk. Det tilbakeholdne til venstre, det åpne og tillitsfulle til høyre. Det er også på høyre side at det skjeve smilet trekker en smule oppover.) Han kikker i kamera på det andre bildet også, men her er hele ansiktet bløtet opp, det ene øyenbrynet er løftet og smilet er fullstendig. Hvis pappa var en terrier, var han glatthåret på det første bildet, men strihåret på dette. Håret er grålig, lenger, mer luftig, og ja, striere. Huden i ansiktet er litt pløsete, noe rødmusset. Han ser ut som en søt, eldre mann – ikke gammel – men eldre enn de 52 år som han faktisk var, da jeg tok bildet. Jeg trekker tegnestiftene ut av begge bildene og legger dem i jakkelommen. Jeg vurderer å gå Istedgade, men velger Sønder Boulevard. Så slipper jeg å passere Mændenes hjem og klyngen av uttråkka narkomane som alltid står utenfor. På Hovedbanegården kjøper jeg togbillett i automaten. Jeg finner avgangen på den store lystavlen, det er ti minutter til toget går. Det er ingen kø på McDonald’s, så jeg går bort og bestiller en cæsar-salat. Jenta i kassen spør om jeg vil ha fried eller vanlig kylling. Jeg vil ha vanlig. Bare et øyeblikk, sier hun, men øyeblikkene går, og de store, røde tallene på lystavlen skifter og skifter. Jeg nedstirrer tenåringsgutten på kjøkkenet (som kunne jeg sette ild til ræva hans med øynene mine.) Tror ikke han er klar over at han jobber på en fast food restaurant, tar seg i hvert fall god tid med å tilberede det jeg tror er en burger. Det er 24


fire minutter til avgang. Jeg vurderer å be om pengene tilbake, men tror ikke de vil gi meg det. Jeg visste på forhånd at salaten ikke var preprodusert. Jeg kan også bare gå, men en del av meg vil ha den salaten. Jeg blir stående til jeg får papirposen stukket i hånden under to minutter før avgang, løper alt jeg kan med bag og papirpose, og rekker det så vidt. Idet jeg er steget om bord, setter toget seg i bevegelse. Jeg går bortover gangen. Toget ruller i samme retning, det gir en fast track-fornemmelse. Jeg finner (heldigvis) en tom fireseter i stillekupé, setter meg ved vinduet, med kjøreretningen. Jakken får sin egen plass i setet ved siden av, baggen legger jeg i setene i motgående retning. Jeg kikker fra vinduet til bordet og papirposen fra McDonald’s. Jeg river den opp i siden, tar ut plastboksen, åpner lokket. Det er ikke noe kylling i. Hvordan kunne det ta åtte minutter å blande isberg, cherrytomater, parmesan og krutonger? For at det ikke skal være løgn tror jeg faktisk at akkurat den delen er preprodusert. Jeg biter hull i dressingpakken og presser innholdet ut over. Jeg skulle ønske jeg ikke klarte å spise, men jeg spiser selv om det smaker ingenting. Jeg spiser til det ikke er mer igjen. Så legger jeg boksen tilbake i posen, tørker fingrene og munnen med en serviett, legger bestikket og serviettene tilbake i posen, legger posen under bordet. Vil at den skal bli helt borte. Jeg tråkker skoene av meg og trekker føttene opp i setet. Skyver meg helt opp i hjørnet. Det blir for kjølig å sitte sånn, i hvert fall hvis jeg skal kunne 25


slappe av. Jeg legger jakken over meg som en frisørkappe. Jeg ser på regndråpene som fyker fra den ene siden av vinduet til den andre. De er fyldige når de treffer glasset, men toget beveger seg i en helt annen fart og luftmotstanden mot den glatte vindusflaten sender dråpene bakover, og splitter dem. Bare de dråpene som renner sammen med andre dråper, blir store nok til å nå over til den andre siden av vinduet. Survival of the fittest. Jeg finner iPoden i lommen. Jeg vet hva jeg skal høre på, for: Hvis pappa hadde kunnet synge, ville han sunget som Kim Larsen. De har samme snakkestemme, både røst og aksent. De kommer begge to fra arbeiderklassefamilier i Københavns nordvestkvarter. Begge liker best å være oppe midt om natten.

Profile for Cappelen Damm AS

Vi levde i går  

Du skal nok forberede deg på at faren din ikke blir så gammel. Mamma hadde sagt det til meg flere ganger. En ettermiddag ringer moren og fo...

Vi levde i går  

Du skal nok forberede deg på at faren din ikke blir så gammel. Mamma hadde sagt det til meg flere ganger. En ettermiddag ringer moren og fo...