Page 1


Åsne Maria Gundersen

Verden ender her


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-59714-6 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Shutterstock/Alexander Bezmolitvennyy Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på Ensoluc cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


1

Glassruten er dekket av et belegg på utsiden, kanskje lag på lag av salt som aldri har blitt vasket bort. Jeg lener pannen mot vinduet, det er et lite felt der belegget er skrapt vekk, og sollyset glitrer i havet, det bølger og skjelver med millioner av små bevegelser. Noe vokser i halsen, og jeg lener meg tilbake i setet, en delfin spretter lydløst over tv-skjermene som henger ned fra taket foran alle seteradene. Jeg kan ikke se på filmen, for å unngå å bli kvalm må jeg følge bevegelsene til båten, liksom kjenne hvordan kroppen gynger med den. Jeg snur meg mot Jan, han sitter med hodet lent tilbake mot stolryggen, lukkede øyne og åpen munn. Lommeboken og notatboken ligger i nettet på seteryggen foran ham, han har lagt genseren og jakken i setet ved siden av seg og bøker og aviser i setet mellom oss. Han sprer seg alltid utover, bare legger ting fra seg og ender med å glemme noe, det er jeg som må passe på hele tiden. Bak spyposen og sikkerhetsbrosjyren stikker mobilen hans bare så vidt frem. Jeg lukker øynene, motoren durer i hele kroppen, og en dame snakker høyt og insisterende rett bak meg. Claro, sier hun, og så noe om en bil, det går for raskt til at jeg oppfat5


ter hva det er. Hodestøtten presser vondt mot nakken, jeg glir lenger ned i setet, det hjelper ikke, men en av oss bør uansett holde seg våken. Jeg åpner øynene, vannflasken og guideboken ligger der, det er bilde av en palme med mørke fjell i bakgrunnen. Vi er i Afrika, geografisk sett, selv om øyene tilhører Spania, det kommer til å være helt annerledes enn noe vi har opplevd før. Jeg trekker boken opp fra nettet, jeg klarer å holde meg en stund til. Jeg orker ikke å gå inn på toalettet, gå nedover midtgangen med alle blikkene på meg, forholde meg til stanken og skitten fra fremmede mennesker. Jeg blar gjennom sidene, det er en mann som står høyt oppe på en stige, den er lent mot en palme, og han er i ferd med å tappe væske ut av den, ned i en stor plastkanne. Jeg blar videre, slikker meg rundt leppene igjen og igjen, tungen skraper mot et belegg av tørt spytt. Den siste havnen Columbus var innom, leser jeg, og det er nå det begynner, akkurat nå ligger alt foran oss, helt åpent. Om seks måneder, rett før vi reiser hjem, kommer jeg til å huske dette øyeblikket. Tiden imellom kommer til å gå så fort, den gjør alltid det. Om seks måneder kommer jeg til å vite hva som vil skje, hva som skjedde, jeg kommer til å kunne se tilbake og vurdere hva jeg fikk ut av alt sammen. Bokstavene er uklare, utflytende, jeg blunker og gnir meg i øynene, linsene klistrer seg til øyeeplene, og jeg klarer ikke å vente lenger. Røykpakken ligger helt nederst i sekken, surret inn i et skjerf. Jan sitter fremdeles med lukkede øyne, og jeg lirker pakken over i jakkelommen, reiser meg fra setet og presser meg forsiktig forbi ham. Vinden slår mot meg når jeg åpner døren, det er ingen andre ute på dekket. Båten har kurs mot et stykke land, 6


jeg stryker håret vekk fra ansiktet, det må være øya, en brungrå halvsirkel, mørke klipper som stiger bratt opp fra havet, gjennomskåret av smale, bratte kløfter som lyset fra den lave kveldssolen ikke når ned i. Noen grønne, regelmessige felt i alt det brungrå, kanskje bananplantasjer. Jeg graver i jakkelommen etter røykpakken, det golde landskapet er urovekkende, av en eller annen grunn hadde jeg sett for meg at alt skulle være så grønt her, en slags jungel. Fyrstikken slukker, jeg må sette meg på huk med ryggen mot vinden. Så gløder sigarettuppen, og jeg reiser meg, trekker røyken dypt inn, og noe stiger opp i meg, glede. Jeg trekker den grønne parkasen tett rundt kroppen, jeg er fri, helt fri. De neste månedene er det ingenting jeg må gjøre. Mye jeg vil gjøre, men ingenting jeg må, det er nødt til å komme noe bra ut av det. Jeg presser leppene rundt sigaretten, røyken siver langsomt ut, og leppestiften lager et svakt avtrykk på det hvite endestykket. Noen hårstrå blåser foran øynene, hendene begynner å bli kalde, det har samlet seg mørke striper av skitt under neglene. Jeg har lyst til å bite i dem, kjenne følelsen av en neglebit som rives av. Ingenting kommer til å skje av seg selv, det ligger på meg å få det til. Jeg drar i en løs hudflik ved siden av neglen, det verker i huden, og jeg skreller av en tynn stripe, jeg vet ikke om jeg kan bære det, all den tiden som ligger foran meg, det er for grumsete, for utflytende. Jeg lener meg mot veggen, øya kommer stadig nærmere, og det er en strøm av hus og vegetasjon som glir ut av en smal kløft mellom to gigantiske klipper og sprer seg ut i en stripe langs havet, det må være byen. Sigarettstumpen forsvinner over rekkverket og ned i skumsprøyten, jeg fin7


ner frem munnsprayen og dynker tungen, leppene, fingrene. Tørker av det våte på buksene, løfter hånden mot ansiktet, det lukter bare mint. Hendene er iskalde, jeg stikker dem ned i lommene på jakken og presser neglene inn i håndflatene. Jeg gnisser tennene hardt mot hverandre, strammer kjevemusklene, det er vondt og deilig på én gang. Båten fosser frem gjennom vannet, og jeg vil at noe skal skje, noe som kan frita meg. Håret flagrer i vinden, blåser foran øynene, øya kommer nærmere og nærmere, og jeg ser for meg at det plutselig stiger ild og røyk opp fra fjellet, et vulkanutbrudd, det er ikke utenkelig, at de enorme klippene rister og slår sprekker før de raser ut i sjøen, skaper en flodbølge som kommer rett mot båten, at vannet tårner seg opp over meg og liksom henger der ubevegelig et øyeblikk før det styrter ned.


2

De andre passasjerene har det travelt med å komme av, de har allerede hentet bagasjen sin fra hyllene bak i båten og står og venter ved utgangen på at fergen skal legge til. Jan sitter og blar i guideboken, han kommer til å vente til siste øyeblikk med å samle sammen tingene sine. Glidelåsen på sekken har satt seg fast i kanten på skjerfet, jeg trekker forsiktig i hempen, lirker den frem og tilbake, rødt stoff stikker frem mellom de sorte tennene. Det nytter ikke, jeg røsker i stoffet, det lyder som om noe revner, men jeg får trukket ut skjerfet og dratt ned låsen. Jeg bøyer meg ned, det ligger ikke noe under setene, bare tomme vannflasker og plastposer som folk har kastet fra seg. Motoren stanser og det rykker til, vi har truffet kaien. Tv-skjermene viser bilder av en ferge som fosser frem over havet, og navnet på fergeselskapet glir bortover. Jan bøyer seg frem og fisker lommeboken og notatboken opp av nettet, mobilen stikker bare så vidt frem bak papirene. Køen foran utgangen begynner å bevege seg fremover, og Jan reiser seg og tar sekken på ryggen, hendene hans går fra lomme til lomme. – Har du sett mobilen min? sier han. 9


– Har du den ikke? sier jeg. – Jeg vet at den er her et sted. Han setter fra seg sekken og drar opp glidelåsen. – Faen, sier han, han begynner å ta ting ut av sekken. De siste passasjerene forsvinner ut, og en av de ansatte kommer mot oss med små, raske skritt. Jeg peker mot seteryggen. – Der er den jo, sier jeg. – Hæ? sier han. – Jeg har ikke lagt den der. Jeg reiser meg og tar sekken på ryggen. – Du må slutte å bare legge fra deg ting, sier jeg. Vi henter bagasjen og går raskt mot utgangen, trekker koffertene våre over den lille broen og ut på en lang betongmolo, den ligger som en beskyttende arm rundt en småbåthavn. Luften er liksom uten temperatur, verken kald eller varm. Solen er nesten borte, et rødlig lys farger bygningene rundt oss og de bratte klippene som reiser seg rett bak byen. Jan trekker kofferten bortover, han stanser og snur seg mot meg, smiler. Jeg slipper kofferten og legger armene rundt ham, han lener hodet litt tilbake og ser på meg. – Hei, sier han. – Hei, sier jeg. Han stryker meg over håret. – Er du sliten? sier han. – Ser jeg sånn ut? – Nei, jeg bare lurte. – Det går bra, sier jeg og vrir meg ut av grepet hans. Jeg setter meg på kofferten og tar kartet ut av jakkelommen, finner havneområdet og veien til leiligheten tegnet opp med kulepenn. Byen er spredt utover et stort område, husene ligger i små klynger med bilveier som forbinder 10


dem. Jeg har sett på kartet mange ganger før, men det har ikke sagt meg noe om hvordan havnen vil se ut, at det er slitne seilbåter og robåter som flyter tett sammen på vannet, at det lukter saltvann og kloakk og billig frityrolje fra den lille baren som ligger bak skuret med billettluken. Vi begynner å gå, og bakken gynger svakt opp og ned, det er som om jeg fremdeles er på båten. Koffertene ruller etter oss med en durende lyd, som om det er de som driver oss fremover, vi går gjennom en port, kommer ut av havneområdet og inn på en vei som leder mot bebyggelsen. Palmer vokser opp av firkantede åpninger i fortauet, og luften er tykk med en lukt av noe sydlig. Vi går over en grusdekket parkeringsplass, den er full av inntørket hundedritt, og et skilt reklamerer for hvalsafari. Bygningene står tett sammen, de er lave og smale, malt i gult og hvitt eller rosa. Malingen flasser av veggene, og det er et åpent rom mellom to hus, et stort hull i bakken fylt av søppel. Jan går sakte, han stanser hele tiden for å se nærmere på noe. Jeg venter ikke på ham, snur meg ikke, foran meg åpner gaten seg, og jeg kommer ut på en åpen plass med en liten hvit kirke. I en nisje i veggen står en madonnafigur bak en skitten glassplate, hun er omgitt av blasse plastblomster. Jeg slipper kofferten og tar kartet ut av lommen, lyden av rullende hjul nærmer seg bak meg. En tykk mann sitter på kirketrappen og stirrer på meg, jeg stryker hånden gjennom håret. Det kjennes fett og ekkelt ut, jeg har ikke sett meg i speilet på lang tid. – Er det inn her? sier Jan og peker, jeg nikker. Vi kommer inn i en smal gate med flere små restauranter, det er fullt av mennesker som sitter ute og spiser, drikker vin, bestikk skraper mot tallerkener, det klirrer i glass. 11


– Sette oss ned? sier Jan. Jeg vil si ja, jeg orker ikke tanken på det. – Ok, sier jeg. – Hva vil du ha? – Jeg vet ikke. Kaffe. Jeg setter meg på en av de slitte metallstolene, med ryggen mot veggen, folk passerer hele tiden tett forbi meg. De fleste ser ut som turister, de virrer rundt og støter borti hverandre, blikket deres går hit og dit. De er kledd i sandaler, i shorts og sommerkjoler, med solbriller stukket ned i halslinningen eller plassert på toppen av hodet. Jeg stryker hånden gjennom håret, rufser det litt til og drar det over til siden, jeg må se helt forferdelig ut. Håret kjennes virkelig fett ut, jeg burde gå inn på do og fikse meg. Jeg legger det ene benet over det andre, det føles som om noen observerer alt jeg gjør. Ved nabobordet sitter en eldre mann med et vinglass foran seg, blikkene våre møtes og jeg ser bort, kanskje for raskt. Jeg stirrer ut i luften, blunker en gang og så raskt en gang til, det kan ikke se helt normalt ut. Før jeg blunker igjen må jeg vente noen sekunder. Menyen kan jeg se på. Jeg bøyer meg over bordet, nå ser det ut som om jeg studerer ordene på det laminerte arket. Overflaten er full av fettflekker. Jan kommer ut av døren til restauranten med to små glass på asjetter. Væsken i glasset er lagdelt, kaffefarget øverst og hvit nederst. – Hadde de ikke vanlig kaffe? sier jeg, stikker teskjeen ned i glasset og rører. Den hvite væsken i bunnen av glasset er tykk og seig. Jan trekker på skuldrene. – Morsomt å prøve noe nytt. 12


Jeg slikker på skjeen. – Det er forferdelig søtt, sier jeg. – Så bra, sier han. Langs fasadene blir rader av fargede lyspærer tent, selv om det ennå ikke er særlig mørkt. Jan sitter og ser på meg, han smiler. – Ser jeg sliten ut? sier jeg. – Du ser utrolig vakker ut, sier han. – Det tror jeg ikke. – Du gjør det for meg. Jeg legger skjeen fra meg på bordet. Det teller ikke.


3

Vi sleper koffertene oppover trappene, oppgangen er mørk og trang, og lukten tar meg tilbake til svømmehallen på universitetet, garderoben med dammer av brunt vann på gulvet og hårklaser i dusjsluket. En vaskebøtte og en mopp står utenfor døren til leiligheten. Jan fikler med nøkkelen og låsen, jeg klemmer rundt kofferthåndtaket, noe sier meg at det ikke vil gå og hva da, så kommer det et klikk og døren åpner seg. Jeg går inn i det mørke rommet, finner lysbryteren ved siden av døren, det lukter annerledes enn i gangen, en svak lukt av noe kjemisk og muggent. Lampen i taket blinker og freser, så kommer lyset på, og jeg har sett rommet før, på et av bildene i annonsen. Et gammeldags skatoll står under et speil, og en smal gang strekker seg videre innover. På skatollet står en porselensvase på en hekleduk, det må være et gammelt menneske som har bodd her, kanskje moren til de som leier ut. Kanskje hun nylig har dødd. Jeg tar av meg skoene og setter dem inntil veggen. – Jeg må på do, sier jeg. Vegglampen kommer på og kaster et svakt lys innover i gangen, det er dører på bare én side. Jeg åpner den første, 14


innenfor er det et stort rom, en dobbeltseng med et glinsende rosa sengeteppe. Bak neste dør er badet og en intens lukt av klor igjen, jeg puster gjennom munnen. Badekaret, vasken og toalettet er rosafarget, og flisene på veggen har et fælt blomstermønster. En hvit kommode står inn mot veggen, toppen er fylt opp med poser og kurver, flasker med såpe, små esker med apoteketiketter, de har ikke ryddet bort noe. Jeg trekker ned buksen og setter meg på toalettsetet, skrittene hans kommer gjennom gangen. Han åpner døren, stiller seg i døråpningen og ser på meg. – Nesten ingen av rommene har vinduer. Jeg skjønner ikke at det er mulig. Jeg bøyer meg litt fremover så genseren skjuler underlivet. – Kan du lukke døren? sier jeg. Hånden hans stryker over dørkarmen, han flytter seg ikke. Smilet hans er ertende og triumferende, og jeg prøver å holde igjen, men klarer det ikke. Det føles som om jeg tisser på meg. Strålen begynner å plaske mot vannet i toalettskålen, og jeg flytter meg litt fremover for å lage mindre lyd. I den første barnehagen jeg gikk i måtte vi alltid tisse med døren åpen, og med de andre barna i kø utenfor, jeg tror det må defineres som en form for mishandling. Vannet strømmer ut av meg og tar ikke slutt, jeg presser hardere, så det virkelig blir trykk på strålen. Jeg nektet å gå i den barnehagen, jeg tror ikke jeg sa hvorfor, og kanskje var det ingen som spurte. – Er det lenge siden du har vært på do? sier Jan. – Ikke så veldig lenge, sier jeg og kniper igjen, jeg er ikke helt ferdig. Jeg ser for meg at jeg ber ham om å komme og 15


tørke, jeg trekker papir av rullen og stryker det raskt over underlivet før jeg tar på meg buksen. – Ikke trekk ned, sier han. Klorlukten blir enda sterkere når jeg skrur på vannkranen. Mens jeg vasker hendene drar han ned buksesmekken og vipper opp toalettsetet med foten. Han bryr seg ikke om at jeg ser på ham. Kanskje er det et tegn på tillit, på at vi kan vise hverandre alt, uten at det ødelegger noe. Vannet strømmer så raskt ut av kranen at sluket ikke klarer å ta det imot, det stiger opp mot kanten. Lampen over speilet kaster et grelt lys over ansiktet, jeg ser virkelig fæl ut. Det er en hvit snørrkant rundt det ene neseboret, huden rundt munnen er rød og tørr, håret slapt og fett, og Jan har sikkert ikke sett det engang, han legger ikke merke til noen ting.