Annabelle Despard
VANNET BESTEMMER Dikt
I
I noen år var jeg analfabet stengt ute fra tegn og tolkning Jeg levde intenst uten skrift gikk blant sterke lukter den varme dampen av hest grisens søtlig krydrete nærvær hundenes tykke våte pels Jeg kjente gresset høyt mot knærne hørte plystringen i trærne Jeg var fire år da det skjedde Et øyeblikk av fryd! B og O og X. Tre bokstaver ble til en engelsk firkant Jeg var både Adam og Eva Ut gjennom porten for godt forlot jeg dyrenes rike Kuene så på meg med milde øyne —7—
Vi lærte å bære en saks alle vet om gutten som mistet et øye Med så mange farer overalt er det rart vi vokste opp I fint vær lå huggormen og solte seg ventet på oss Det skumleste var brønnen et lavt trehus i hagen pagode for en dverg som lokker småbarn inn i døden Vi sirklet rundt det forbudte nærmet oss åpningen døren til underverdenen
—8—
De modigste kastet stein for å høre brønnens hule røst ekko fra et utdødd vesen Brønnvannet drakk vi blandet med ripssaft ble det godt Ingen forklarte hvor det kom fra at verdens riker bindes sammen av et årenett under åker og eng, brakkland og by rett under jordens tynne hud
—9—
Når jeg sto på en skammel rakk jeg opp til de tunge bøkene fortellinger om andre steder og hjem Ingen klarte å gi meg en fortelling om det som skjedde i huset mitt hjem Ingen sa hvorfor legen kom og gikk og klappet det lesende barnet på hodet Ingen fortalte om min mor Hun lå til sengs også på julaften Sorgen var en flodhest i rommet stor svart og dødelig Ingen sa noe i tilfelle den skulle reise seg og åpne gapet — 10 —
De mente jeg ikke kunne se den pekte ut den morsomme lille fuglen som satt på beistets rygg og gjorde rent
— 11 —