__MAIN_TEXT__

Page 1


Wilbur Smith

Ung manns land Oversatt av Finn Aasen


Wilbur Smith Originalens tittel: When the Lion Feeds Oversatt av Finn Aasen First published in 1964 by William Heinemann Ltd Reprinted in 1997 by Pan Books an imprint of Macmillan Publishers Ltd Pan Macmillan, 20 New Wharf Road, London N1 9RR Copyright © 1964 by Wilbur Smith All rights reserved Norsk utgave: © 1985 J.W. Cappelens Forlag AS Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-62496-5 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Denne boken er tilegnet juvelen i mitt liv, min kone Mokhiniso, med all min kjĂŚrlighet og takknemlighet over de frydefulle ĂĽrene jeg har vĂŚrt gift med henne.


del i.

NATAL


1.

En enslig fasan flakset opp fra bakkeskråningen og strøk av sted så lavt at den nesten subbet gresset under flukten. Da den nådde bakkekammen, senket den vingene, strakte ut bena og dalte mot et nytt gjemmested. To gutter og en hund fulgte etter den oppover, hunden først med den røde tungen dinglende fra kjeften, og de to guttene – de var tvillinger – side om side etter den. Begge hadde mørke svetteflekker på kakiskjortene, for selv om Afrikas sol var på hell, var den ennå het. Da hunden fikk teften av fuglen, stanset den skjelvende. Et kort øyeblikk stod den og snuste ferten inn, før den gikk i gang med å spore den opp. Den arbeidet kjapt, hit og dit med snuten mot marken, og bare ryggen og den travle halen var synlig over det brunsvidde gresset. Guttene nådde hunden igjen, gispende etter pusten, for det hadde vært en hard klatring oppover skråningen. «Hold deg lenger ut til siden din så du ikke kommer i veien for meg,» ropte Sean andpusten til broren, og Garrick gjorde som han sa. Sean var langt den største av de to brødrene, et halvt hode høyere og atskillige kilo tyngre enn Garrick, noe som gav ham rett til å føre kommandoen. Sean vendte oppmerksomheten mot hunden igjen. «Finn ham, Tinker! Flink gutt nå! Finn ham!» Tinker logret med halen som tegn på at han hadde oppfattet oppfordringen, men ikke et Øyeblikk slapp den marken med snuten. Guttene fulgte hele tiden etter, spent på når fasanen 9


ville lette. De holdt kastekjeppene sine klar og glemte nesten å puste av bare spenning, der de listet seg fremover. Så fikk Tinker se fuglen der den lå og trykket i gresset. Den gjorde noen byks fremover, bjeffet for første gang under jakten, og fasanen lettet. Den kom brasende opp av gresset med smellende vingeslag. Sean kastet, men kerrien hans suste forbi fuglen, som klarte å svinge seg unna kjeppen, men i det korte øyeblikket da den klorte seg til luften med fortvilte vinger, kastet Garrick. Kerrien hans hvirvlet opp i luften med en susende lyd og traff den lubne brune fasankroppen med et klask. Fuglen stupte mot bakken under et dryss av fjær. Guttene etter den. Fasanen pilte av sted innover i gresset med den brukne vingen slepende, mens guttene ropte opphisset til hverandre under jakten. Så fikk Sean tak i den. Han brakk nakken dens og løftet leende den varme brune fasanen over hodet mens han ventet på at Garrick skulle nå frem til ham. «Flott gjort, Garry! Den traff du så det sang.» Tinker danset og hoppet opp for å få snuse på fuglen, og Sean senket den akkurat så meget at hunden nådde den med snuten. Men da den ville ta fasanen i kjeften, puffet Sean den bort og slengte fasanen bort til Garrick som festet den til beltet ved siden av de andre. «Hvor langt tror du holdet var? Femten meter?» spurte Garrick. «Ikke så langt,» mente Sean. «Ti kanskje.» «Jeg er sikker på at det var minst femten meter. Det var på lenger hold enn noen av dem du traff i dag.» Hellet hadde gjort Garrick djerv, og smilet på Seans ansikt sloknet. «Jaså, du mener det?» sa han. «Det mener jeg,» sa Garrick. Sean strøk luggen bort fra pannen med håndbaken. Han hadde mykt, svart hår som alltid falt ned i øynene. «Hva så med den jeg tok nede ved elven? Den var på minst dobbelt så langt hold.» «Jaså, du mener det?» sa Garrick. «Det mener jeg,» sa Sean hissig. «Men hvis du er så god som du påstår, hvorfor bommet du 10


da på denne? Du hadde første kast. Hva kom det av at du bommet?» Nå var Sean blitt rød av sinne, og Garrick skjønte at han hadde gått for langt. Han rygget et skritt tilbake. «Har du kanskje lyst til å vedde?» spurte Sean. Garrick var ikke helt klar over hva Sean ville vedde om, men han visste av erfaring at uansett hva det var, ville det ende med slagsmål. Det var sjelden Garrick virkelig vant et veddemål med Sean. «Det begynner å bli sent, så det er best vi kommer oss hjem. Far kommer til å gi oss en omgang, hvis vi kommer for sent til middag.» Sean tenkte seg om litt, og Garrick grep sjansen og skyndte seg bort og tok kerrien sin og begynte å løpe hjemover. Sean satte etter ham, innhentet ham og løp forbi ham. Sean var alltid førstemann. Nå da han mente han hadde bevist at han var bestemann med kastekjeppen, var han mer forsonlig stemt, og over skulderen ropte han til broren: «Hva tror du fargen blir på føllet Gypsy får?» Garrick godtok fredstilbudet med en viss lettelse, og begge begynte å drøfte både dette og andre livsviktige problemer, der de løp i jevnt småtrav hjemover. Slik hadde de løpt hele dagen, bortsett fra den timen de holdt rast på et skyggefullt sted ved elvebredden hvor de stekte et par fasaner. Terrenget her oppe på høyplatået var et gressland som steg og falt, alt etter som de klatret oppover de slakke bakkene eller det bar nedover i dalsøkkene. Gresset rundt dem bølget i vinden – et mykt, tørt gress av farge som moden hvete. Det rakk dem til midjen. Bak dem og på begge sider bredte dette gresslandet seg ut så langt øyet rakk, men rett foran dem var en fjellskråning som stupte utfor som et fossefall, først bratt og siden slakere, helt til fjellplatået strømmet ut i Tugela-sletten. Langt ute på denne sletten løp Tugela-elven, men i dag var det dis i luften, så de kunne ikke se elven. På den andre siden av Tugela strakte Zululand seg langt nordover og 160 kilometer mot øst, helt til havet. Elven dannet grensen. Den bratte siden av fjellskråningen var furet av vertikale kløfter etter regntidens elver og bekker, og i disse kløftene vokste tette, olivengrønne krattskoger. 11


Tre kilometer ute på sletten lå farmen Theunis Kraal. Det store våningshuset med det vakre, stråtekte taket var bygd i hollandsk stil. I en liten innhegning såes noen hester, mange hester, for faren til tvillingene var en velstående mann. Fra den delen av farmen hvor de innfødte gårdsfolkene holdt til, steg blå røyk fra kjøkkenbålene og la seg som en dis i luften, og lyden av fjerne øksehogg nådde svakt opp til dem. Sean stoppet på randen av skråningen og satte seg i gresset. Han trakk den ene foten opp i fanget og undersøkte den nakne, skitne fotsålen. I hælen var det et rundt sårhull etter en torn han hadde trukket ut tidligere på dagen. Nå var hullet fylt med jord og skitt. Garrick satte seg ved siden av ham. «Jøss, det kommer til å svi godt når mor tar jod på,» sa Garrick skadefro. «Hun blir nødt til å pirke ut skitten med en nål. Jeg skal vedde på du kommer til å skrike – skrike deg hes.» Sean overhørte ham. Han tok et gresstrå og pirket varsomt i såret. Garrick så nysgjerrig på ham. Det skulle meget til at tvillinger kunne være så ulike som disse to. Sean hadde alt begynt å få litt av en mannsskikkelse. Skuldrene begynte å bli brede og kraftige og de harde musklene å tre frem av den runde guttekroppen. Ellers var utseendet hans fullt av kontraster. Håret var svart, huden brunbrent av sol, munnen og kinnene var friske og røde av ungdom, og øynene hadde den indigoblå fargen som minnet om en skyggeflekk på en fjellsjø. Garrick derimot var spinkel med smale ankler og håndledd som en jente. Håret, med dets ubestemmelige brunfarge, hang i tjafser i nakken, ansiktet var fregnet, og øynene og nesen var alltid rødlige av høysnue. Han iakttok Sean en stund mens broren forsøkte seg som kirurg, men så mistet han interessen og begynte i stedet å klø hunden under øret, hvilket fikk Tinker til et øyeblikk å holde inne den pesende pustingen sin og svelge et par ganger, der den satt og siklet med åpen kjeft. Så løftet Garrick hodet og stirret nedover den bratte skråningen. En av de krattbevokste kløftene endte like nedenfor der de satt. Plutselig holdt Garrick pusten. «Se der nede, Sean – like ved siden av krattet!» Stemmen hans skalv av opphisselse. 12


«Hva er det?» Sean kikket brått opp. Så sperret han øynene opp. «Hold Tinker!» Garrick tok hunden i halsbåndet og trakk hodet dens bort så han ikke skulle oppdage hva det var og begynne å gjø. «Det er den største inkonka jeg har sett,» sa Garrick åndeløst, men Sean bare stirret uten å svare. Buskbukken kom forsiktig ut av det tette krattet. Det var en diger hann, nesten svart av elde. Flekkene på flanken var falmet som gamle krittmerker. Ørene var vaktsomt løftet, og de spiralformede hornene kneiste stolt. Den var stor som en ponni, der den trippet lett og fornemt ut i åpen mark. Så stanset den, snudde hodet til begge sider for å se om det var fare på ferde. Så travet den diagonalt nedover skråningen og forsvant i et annet elvefar. Et kort øyeblikk etterat den var forsvunnet, ble de to brødrene sittende tause og urørlige. Så begynte de plutselig å snakke i munnen på hverandre. «Så du’n? Så du de horna?» «Også så nær farmen uten at vi har visst noe om det.» De reiste seg og begynte å prate i munnen på hverandre, og Tinker, som ble smittet av den opphissede stemningen, begynte å hoppe gjøende rundt dem, men det varte ikke lenge før Sean ropte til den gjennom bjeffingen og fikk situasjonen under kontroll igjen. «Jeg skal vedde på at den har sitt faste tilholdssted der inne om dagen og bare kommer ut om natten. La oss gå ned og undersøke.» Sean gikk foran nedover skråningen. Like inne i krattet, i en liten grønn hvelving under løvet hvor det var mørkt og svalt og bakken var dekket av et mykt løvteppe, fant de inkonkaens tilholdssted. Andre steder var marken hardtrampet av klover, og hist og her lå små møkkhauger. Det var ikke vanskelig å se hvor den hadde ligget, for rundt omkring lå små dotter av ragg med hår som var grå i tuppen. Sean bøyde seg og tok opp en dott. «Hvordan skal vi klare å felle den?» «Vi kunne grave en stor grop i bakken og sette kvasse stokker på bunnen,» foreslo Garrick ivrig. 13


«Hvem skal grave den? Du?» «Du kan hjelpe til.» «Det måtte iallfall være en diger grop,» sa Sean betenkt. Begge tidde ved tanken på det harde slitet med å grave en slik grop. «Vi kunne få med gutta fra byen og jage den med kastekjepper,» sa Sean. «Synes du ikke vi har vært på mange nok jaktturer med dem? Minst hundre, og ennå har vi ikke klart å få has på en skarve duiker – for ikke å snakke om en inkonka.» Garrick tidde et øyeblikk før han fortsatte: «Dessuten husker du vel hva inkonkaen gjorde med Frank van Essen? Da den var ferdig med å stange ham, måtte de stoppe innvollene hans inn i magen på’n igjen.» «Kanskje du er redd?» spurte Sean. «Det er jeg slett ikke, det,» sa Garrick indignert, men fortsatte fort: «Jøss, det er snart mørkt. Det er best vi skynder oss hjem.» De skyndte seg nedover skråningen.


2.

Sean lå i mørket og stirret mot den avlange, grå firkanten av vinduet på veggen midt imot. Han fikk ikke sove. Han tenkte på inkonkaen. Han hadde hørt foreldrene gå forbi ute på gangen, stemoren som sa et eller annet og faren som lo. Waite Courteney hadde en dyp, buldrende latter som minnet om torden i det fjerne. Han hørte dem gå inn i soveværelset og lukke døren etter seg. Han satte seg opp i sengen. «Garry!» hvisket han. Intet svar. «Garry!» Han tok en støvel og kastet den bort på broren. Det hørtes et grynt. «Garry!» «Hva er det?» Garricks stemme var søvnig og irritert. «Jeg tenkte bare på at i morgen er det fredag.» «Ja, og hva så?» «Mor og far drar inn til landsbyen. De kommer til å være borte hele dagen. Vi kunne låne haglbørsa og dra ut og skyte inkonkaen.» «Har du gått helt fra vettet?» sa Garrick med redsel i stemmen. «Far ville kverke oss hvis han oppdaget at vi hadde lånt hagla.» Men i samme øyeblikk han sa det, var han klar over at han måtte finne bedre argumenter for å overbevise broren. Sean passet på å unngå straff av faren hvis det var mulig, men sjansen til å få ram på en inkonka oppveide selv all den julingen farens høyre arm kunne gi ham. Garrick ble liggende og glo ut i mørket uten å finne på noe å si. «Men far har låst inn patronene.» 15


Argumentet var ikke dumt, men Sean hadde svaret på rede hånd. «Jeg vet om to haglpatroner han har glemt å låse inn. De ligger i den store vasen i spisestuen. De har ligget der i over en måned.» Garrick svettet. Han kunne nesten føle hvordan pisken rammet ryggen hans mens faren telte slagene – åtte, ni, ti! «Nei, hør Sean, la oss finne på noe annet.» Men Sean hadde alt maket seg godt til rette i sengen sin igjen. Beslutningen var tatt.


3.

Waite Courteney hjalp sin kone opp på forsetet i vognen og gikk rundt for å klatre opp på kuskesetet. Underveis stanset han for å klappe hestene. Så satte han hatten på den skallete issen. Han var en svær og kraftig mann, og vognen krenget under vekten av ham. Han grep tømmene, men snudde seg og sendte de to tvillingene på verandaen et blikk med munterhet i øynene over ørnenesen. «Jeg ville sette pris på om de to herrene kunne klare å være alene noen timer mens mor og jeg er borte uten å finne på noe tull.» «Ja, far,» svarte de i pliktskyldig kor. «Og du Sean, hvis du absolutt vil klatre opp i det store gummitreet, så se til at du klarer det. Ikke gi opp.» «Neida, far.» «Og du, Garrick, la meg slippe flere eksperimenter med å lage krutt. Forstått?» «Ja, far.» «Og se ikke så uskyldige ut. Slikt skremmer vettet av meg.» Waite lot pisken streife de blanke hesterompene, og vognen gjorde et rykk og kjørte ut på veien til Ladyburg. «Han sa ikke noe om at vi ikke måtte røre hagla,» hvisket Sean dydig. «Nå får du stikke ut og passe på at ingen av gårdsfolkene er i nærheten. Hvis de oppdager oss, blir det bare bråk. Siden kan du lure deg bort under vinduet til rommet vårt, så skal jeg rekke deg børsa.» Mens de trasket av gårde mot fjellskråningen, kjeklet de. 17


Sean bar haglbørsa over skulderen med begge hendene rundt kolben. «Det var jeg som fant på det,» sa Sean. «Men det var jeg som først så inkonkaen,» protesterte Garrick, som var begynt å bli modig igjen. For hver meter de fjernet seg fra farmen, ble skrekken for represalier mindre. «Det gjelds ikke,» sa Sean. «Det var jeg som først fant på dette med hagla, og derfor skal jeg skyte først.» «Hvorfor skal det bestandig være deg som skal ha moroa?» spurte Garrick. Spørsmålet gjorde Sean illsint. «Den gangen du fant haukereiret ved elven, da lot jeg deg klatre opp etter det, gjorde jeg ikke det kanskje? Og da du fant den vesle duiker-kalven, da lot jeg deg få mate den, gjorde jeg ikke kanskje?» sa han hissig. «All right. Men jeg så inkonkaen først, og hvorfor skal ikke jeg ha lov til å skyte først?» Stilt overfor en så håpløs halsstarrighet, tidde Sean, men han grep fastere rundt børsekolben. For å gå seirende ut av krangelen måtte Garrick ta haglgeværet fra ham. Dette visste Garrick og begynte å furte. Sean stanset mellom noen trær ved foten av fjellskråningen og så over skulderen på broren. «Vil du være med å hjelpe til, eller skal jeg klare det alene?» Garrick så ned i bakken og sparket til en kvist. Han snufset i nesen. Høysnuen var alltid verst om morgenen. «Nå?» sa Sean. «Hva er det du vil jeg skal gjøre, da?» «Bli her og telle langsomt til tusen. Jeg tenker å lure meg en omvei opp skråningen og vente på inkonkaen der den kom ut i går. Når du har telt til tusen, kan du komme oppover kløften. Når du er halvveis oppe, skal du begynne å rope og huie. Da vil inkonkaen komme brasende ut av krattet, akkurat som i går. Forstår du?» Garrick nikket litt betenkt. «Tok du med lenken til Tinker?» Garrick trakk lenken opp av bukselommen. Da hunden fikk se den, trakk den seg litt tilbake. Sean grep den i halsbåndet, 18


og Garrick hektet lenken på. Hunden la ørene flatt bakover og så bebreidende på dem. «Ikke slipp ham. Den gamle luringen av en inkonka vil bare komme til å stange ham i hjel. Nå kan du begynne å telle!» Sean begynte å klatre oppover. Han holdt seg godt utenom kløften. Gresset på den bratte skrenten var glatt under føttene, haglgeværet var tungt, grunnen var full av skarpe steiner. Sean slo stortåen til blods, men han klatret ufortrødent videre. I skogbrynet hvor de hadde funnet inkonkaens tilholdssted, hadde Sean merket seg et dødt tre. Han klatret et stykke forbi stedet, og like oppunder slutten på fjellskråningen hvor det bølgende gresset begynte som ville gjøre ham usynlig mot himmelen, stanset han andpusten. Han fant en passelig stor kampestein han kunne bruke til anlegg for geværet og bøyde seg ned bak den. Han støttet skjeftet mot steinen, tok sikte nedover og svingte løpet til begge sider for å forvisse seg om at skuddlinjen var klar. I fantasien så han hvordan inkonkaen ville komme løpende inn i synsfeltet og følte spenningen som en sitring som begynte i underarmen og forplantet seg opp til skuldrene og nakkeroten. «Jeg må ta det rolig – han kommer nok ganske langsomt, kanskje bare i småtrav. Jeg skyter ham i skulderen,» hvisket han til seg selv. Han brakk løpet ned, stakk patronene inn og smekket det på plass igjen. Han måtte bruke all den kraft han hadde i fingrene for å trekke de to kraftige hanene i spenn, men han klarte det, og dermed var begge løpene ladd. Han la geværet på kampesteinen foran seg og stirret nedover. Til venstre for ham lå elvefaret som et mørkegrønt søkk i fjellskråningen, og rett under ham lå det åpne gresslandet hvor inkonkaen ville komme til å passere. Han strøk utålmodig bort hårluggen, og nå var håret så vått av svette at det ble liggende på plass. Minuttene gikk. Hva fanken er det Garrick somler med? Han er av og til mer enn lovlig dum, mumlet han for seg selv, og straks etter hørte han Garricks rop nedenfra som et svar. Det lød svakt og fjernt, der det kom langt nede fra fjellskråningen og ble dempet av 19


krattskogen. Så satte Tinker i å gjø, men uten begeistring. Også han furtet. Han likte nok ikke å være i band. Sean ventet med pekefingeren på den ene avtrekkeren mens han nistirret nedover mot skogbrynet. Garrick ropte igjen – og så kom inkonkaen brasende ut av krattet. Den kom i full fart ut i åpen mark med snuten løftet så høyt at de lange hornene lå som strøket langs ryggen. Sean bikket kroppen over og fulgte den med siktet til han fant et punkt på skulderpartiet. Så fyrte han av det venstre løpet. Rekylen var så kraftig at han vaklet bakover. Braket ljomet i ørene, og kruttrøyken blåste i fjeset hans. Bukken gikk over ende i gresset, mekret som en sau og sparket med bena under dødskampen. «Jeg fikk den,» skrek Sean. «Jeg tok den på første skudd, Garry! Garry, jeg klarte den, jeg klarte den!» Tinker kom byksende ut av krattet, slepende Garry etter seg i lenken, og Garry fortsatte å rope. Sean begynte å løpe nedover skråningen. En stein gled under foten hans, og han falt. Geværet fløy ut av hånden hans, og det andre skuddet gikk av. Braket var voldsomt. Da Sean kom seg opp igjen, satt Garrick i gresset og jamret seg. Skuddet hadde truffet ham i leggen. Kjøttet i tykkleggen var revet opp i et krater, så den hvite beinpipen skinte hvitt inne i såret, mens blodet sprøytet i en mørk, tykk strøm. «Jeg mente det ikke… Du gode Gud, Garry, jeg mente det ikke. Jeg kom til å gli. Du må tro meg, jeg gled.» Også Sean stod der og glodde på benet. Ansiktet hans hadde mistet all farge, og øynene var store og mørke av redsel. Blodet fortsatte å sprøyte ut i gresset. «Stans blødningen! Sean, stans den!» Sean ravet bort til ham. Han hadde lyst til å kaste opp, men han rev av seg beltet og bandt det rundt benet. Blodet føltes varmt og klebrig på hendene hans. Han brukte tollekniven til å vri beltet stramt. Etter hvert som han vred til, fløt blodet saktere. «Å, Sean, det gjør så vondt, det gjør så vondt…» Ansiktet til Garrick var hvitt som voks, og han begynte å skjelve av sjokket han hadde fått. 20


«Jeg skal hente Joseph,» stammet Sean. «Vi kommer tilbake så fort vi bare kan. Å Gud, jeg er så lei meg for dette.» Sean sprang opp og begynte å løpe nedover, snublet, falt og løp videre. De kom tilbake før det var gått en time, Sean i spissen for tre zuluer fra farmen. Joseph, kokken, hadde med seg et ullteppe. Han tullet det rundt Garrick, løftet ham opp i armene og bar ham nedover. Garrick besvimte da benet hans begynte å dingle. Sean så utover sletten. Det hang en liten støvsky over Ladyburgveien. En av stallguttene hadde ridd av gårde for å hente Waite Courteney. De ventet på verandaen da Waite Courteney kom tilbake til farmen. Garrick hadde kommet til bevissthet igjen. Han lå på sofabenken. Ansiktet hans var hvitt, og blodet hadde trukket seg gjennom ullteppet. Også Josephs kokkeklær var tilsølt med blod, og Sean hadde størknet blod på hendene. Waite skyndte seg opp på verandaen, bøyde seg over Garrick og løftet på ullteppet. Et kort øyeblikk ble han stående og stirre på benet. Så dekket han det varsomt til igjen. Han tok Garrick i armene og bar ham ned til vognen. Joseph fulgte etter og hjalp til med å få plassert Garrick på baksetet og støttet ham opp, mens stemoren tok benet i fanget for å hindre at det beveget seg under kjøreturen. Waite klatret kjapt opp på kuskesetet og grep tømmene, men før han satte vognen i gang, snudde han seg og så på Sean som fremdeles stod på verandaen. Han sa ikke noe, men øynene hans var så fryktelige at Sean ikke orket møte blikket hans. Så begynte Waite å peise løs på hestene, og av sted bar det til Ladyburg. Waite så ut som en vanvittig der han kjørte. Sean ble stående og se etter dem. Snart var de forsvunnet mellom trærne, men Sean ble likevel stående. Så snudde han seg brått og styrtet inn. Litt etter kom han stormende ut av kjøkkendøren, over gårdsplassen og inn i rommet hvor seletøyet hang. Han rev til seg et bissel og tøyle fra en knagg, løp ut til innhegningen og valgte ut en rødbrun hoppe som han fikk drevet opp i et hjørne og lagt bissel på. Så svingte han seg opp på hesteryggen. 21


Han hogg leggene i flankene på hesten, drev den til sprang over grinden, svaiet bakover da hesten steilet under ham og tumlet forover da den kom ned. Så fikk han balansen igjen, tvang hestens hode i riktig retning og galopperte ut på veien til Ladyburg. Det var tretten kilometer inn til byen, og Waite og de andre nådde frem før Sean. Han fant vognen utenfor konsultasjonsstuen til doktor van Rooyen. Hestene var andpustne og drivvåte av svette. Sean gled ned fra hesteryggen, skyndte seg oppover trappen til kontoret og skjøv døren forsiktig opp. Han møtte en søtlig stank av kloroform. Garrick lå på operasjonsbordet. Waite og stemoren stod på hver sin side av ham, og doktoren holdt på å vaske hendene sine i et emaljert fat borte ved veggen. Ada Courteney gråt stille med ansiktet oppløst i tårer. Alle stirret på Sean der han stod i døråpningen. «Kom hit,» sa Waite med tonløs stemme. «Kom hit og still deg ved siden av meg. De skal amputere benet til bror din, og jeg akter ved Gud å la deg være vitne til alt sammen.»

Profile for Cappelen Damm AS

Ung manns land  

Sean Courtney er en annen generasjon av europeiske innflyttere til det ville og løfterike sørlige Afrika. En ulykkelig familiehistorie bring...

Ung manns land  

Sean Courtney er en annen generasjon av europeiske innflyttere til det ville og løfterike sørlige Afrika. En ulykkelig familiehistorie bring...