__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


HANS ROSENFELDT

ULVESOMMER OVERSATT AV MORTEN HANSEN, MNO


Hans Rosenfeldt Originalens tittel: Vargasommer Oversatt av: Morten Hansen Copyright © Hans Rosenfeldt 2020 Published by arrangement with Salomonsson Agency.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020

ISBN 978-82-02-63448-3

1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Wickholm Formavd. Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2020 Satt i 10/14,4 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Mosen og lyngen lukket seg rundt henne der hun lå på siden. Myggen summet rundt hodet, pusten hennes anstrengt, bevisstløsheten bare noen åndedrag unna. Øyet så opp mot himmelen, på de lette skyene med kanter som lyste i rosa og oransje. Det var den varme tiden. Den alltid lyse. Hun hadde kjent stanken fra betennelsen i flere dager, men det var ikke den som skulle ta livet av henne. Heller ikke sulten, hungeren. Hun var mett. For første gang på lenge. Såret hadde nektet å gro, samme hvor mye hun hadde prøvd å gjøre det rent. Det onde og det varme hadde spredt seg, opp i beinet. Flokken hadde tilpasset seg, holdt hennes tempo. En stund. Tre av ungene hennes hadde fulgt med de andre, men den minste var blitt hos henne. Dømt til undergang. Hun kunne ikke jakte lenger, han hadde aldri lært det. De unge elgene som var enkle bytter i den lyse tiden, var utenkelige. Selv de små byttene unnslapp henne. For tidlig for bærene som i nødsfall kunne ha stilt den verste sulten. 5


I går hadde de funnet litt kjøtt, delvis skjult, med en lukt som instinktivt sa at hun skulle flykte, men som gjorde at de orket å fortsette. Frem til kampesteinen i skogbrynet, hvor de hadde funnet mer. Store biter, mer enn de hadde orket å spise. Så hadde hun haltet videre med sin yngste til han hadde saktnet farten, begynt å klynke, ta sjanglende steg til siden, for til slutt ikke klare å stå oppreist. Hun hadde blitt hos ham til hun var sikker på at han var død, så fortsatt. Ikke så langt. Krampene og skjelvingene gjorde det umulig. Hun falt sammen på mosen, ble liggende på siden. I varmen. I lyset. Det alltid lyse.


Prolog

alt hadde gått etter planen. Først den opprinnelige. Være først på plass, parkere Jeepen og den svarte Mercedesen ved siden av hverandre på den oppkjørte plassen midt i skogen som tømmerbilene og avvirkningsmaskinene brukte som hente- og snuplass, fronten vendt mot den smale skogsveien der de hadde kommet. Rutene nede, den nattlige fuglesangen det eneste som brøt den komplette stillheten før motorlyd meldte finnenes ankomst. En Volvo XC90, også den svart, dukket opp. Vadim så at Artjom og Mikhail tok våpnene sine og steg ut av Mercedesen, samtidig som han og Ljuba gikk ut av Jeepen. Han likte Ljuba, trodde at hun likte ham også. De hadde vært ute, drukket øl noen ganger sammen, og da hun ble spurt hvem hun ville kjøre med, hadde hun valgt ham. Et øyeblikk vurderte han å be henne vente i bilen, søke dekning, si at han hadde en følelse av at dette kunne gå skeis. Men hvis han gjorde det, hva skulle de foreta seg etterpå? Forsvinne sammen? Leve lykkelig alle sine dager? Umulig når hun først skjønte hva som var skjedd, hun 7


ville aldri gå imot Zagornij. Så godt likte hun ham ikke, det var han sikker på. Så han sa ingenting. Volvoen stanset noen meter fra dem, og de fire finnene steg ut. Alle bevæpnet. Så seg mistenksomt omkring mens de spredte seg ut. Alt stille. Stille før stormen. Lederen for gruppen, en storvokst mann med snauklipt hår og en tribaltatovering rundt det ene øyet, nikket til den minste og tynneste av de fire, som stakk pistolen i hylsteret, gikk bak Volvoen og åpnet bagasjeluken. Selv rygget Vadim noen skritt mot bagasjerommet på Jeepen. Så langt deres felles plan. Så hans. Kula fra det lyddempede geværet trengte inn under øyet på den store finnen nærmest bilen. Den plutselige eksplosjonen av bein, blod og hjernemasse da prosjektilet et sekund senere for ut gjennom bakhodet på ham, fikk de andre til å handle instinktivt. Alle begynte å skyte så å si samtidig. Alle unntatt Vadim, som kastet seg i dekning bak Jeepen. Mannen med tatoveringen i ansiktet brølte høyt og felte umiddelbart Mikhail med fire eller fem dødelige skudd i brystet. Artjom besvarte ilden. Den tatoverte ble truffet av to kuler, vaklet bakover, men gjenvant balansen og rettet våpenet mot Artjom, som for sent kastet seg i dekning bak Mercedesen. Flere kuler slo inn i beinet fra hoften og ned. Skrikende av smerte landet han på den tørre grusen. Den tatoverte mannen fortsatte å bevege seg mot Volvoen mens han blødde, brølte og skjøt, fast bestemt på å komme seg 8


levende unna. Et sekund senere falt han gurglende på kne, slapp våpenet og presset begge hendene mot det som var igjen av halsen. Et eller annet sted ble flere skudd løsnet, flere skrik hørtes. Artjom kom seg opp i sittende stilling mens han hjelpeløst prøvde å få stanset blodet som pumpet ut fra låret i samme raske rytme som de stressede hjerteslagene hans. Så hørtes enda en serie skudd, og han stivnet til, blikket gikk fra desperasjon til tomhet og leppene hans formet noen lydløse ord, før han falt forover med hodet ned mot overkroppen. Den tredje finnen hadde kastet seg i dekning i en grunn grøft, hvor han hadde fri sikt inn under de parkerte bilene, og en konsentrert salve fra automatkarabinen hadde truffet Artjom nederst i ryggen. Vadim innså at han også måtte være fullt synlig, og kastet seg rundt Jeepen for å komme i dekning bak et av de store hjulene. Da han havnet ved siden av bilen, så han den minste av de fire finnene ligge død på bakken. Ljuba var ikke å se. En serie skudd hørtes fra grøfta i skogbrynet, og kuler slo inn i metallet på baksiden av hjulet, punkterte dekket. Én gikk gjennom gummien og traff ham i siden, rett over den ene skinka. Smerten som et hvitt lyn gjennom kroppen. Han bet tennene sammen for å holde tilbake et skrik, støttet pannen mot de oppdratte knærne og gjorde seg så liten han kunne. Da han sakte slapp ut luften igjen, innså han at skytingen hadde opphørt. Det var stille. Helt stille. Ingen bevegelser, ingen stemmer, ingen skrik på grunn av 9


smerte eller svik, ingen fuglesang, ingenting. Som om selve stedet holdt pusten. Han kikket forsiktig frem fra Jeepen. Fortsatt tyst. Fortsatt stille. Sakte, sakte stakk han opp hodet for å få bedre oversikt. Sola under tretoppene, over horisonten, scenen foran ham badet i det myke lyset som bare midnattssola kunne gi. Langsomt reiste han seg, fortsatt med kula sittende fast i muskler og vev, men tilsynelatende uten å ha skadet noen viktigere organer. Han presset hånden mot såret. Blod, men ikke mer enn at han kunne forbinde det. «Ljuba?!» Hun satt lent mot den bakre kufangeren på finnenes bil, pustet med grunne og støtvise åndedrag, fronten på den grå T-skjorten under jakken gjennomvåt av blod, pistolen fortsatt i høyre hånd. Vadim betraktet skadene. Blodet rant jevnt ut, ingen arterie skadet. Ingen luftbobler, så lungene trolig intakte. Hun kunne godt klare seg. «Hvem var det som skjøt?» spurte hun andpusten og grep tak i Vadims jakke med en blodig hånd. «Hvem faen begynte å skyte?» «Han er med oss.» «Hva? Hva mener du med ‘med oss’? Hvem er det?» «Kom nå.» Han tok forsiktig pistolen fra henne, stakk den i lomma før han reiste seg, bøyde seg frem og hjalp henne på beina. Hun skar en grimase av smerte og anstrengelse, men kom seg opp. Med et grep om midjen hennes og med armen hennes rundt skuldrene gikk Vadim ut på den åpne glenna mellom de parkerte bilene. Da de kom dit den tatoverte finnen hadde falt, stanset han, tok forsiktig bort armen til Ljuba, 10


slapp det støttende grepet om henne og gikk to lange skritt til siden. «Beklager …» Ljubas blikk uforstående til å begynne med, men hun skjønte hva han hadde gjort, hvor han hadde ført henne, like før kula fra det lyddempede geværet traff tinningen og hun ble slengt i bakken. Vadim presset hånden mot såret nederst i ryggen og strakte seg, pustet ut i et dypt sukk. Alt var tross alt gått etter planen.


byen våkner. Slik hun alltid gjør. Alltid hadde gjort. Freden i Fredrikshamn 1809. Med en enkel underskrift mistet Sverige en tredjedel av sitt areal, en fjerdedel av befolkningen. Keiserdømmet Russland fikk Finland og dermed Torneå, det frem til da største handelssentrumet i regionen; den nye grensen ble trukket opp midt i elva, og Sverige hadde plutselig ikke noen by i området. Man trengte en, det var alle enige om, men hvor skulle den ligge? Forslagene var mange, diskusjonene lange. Mens folk prøvde å bli enige, ventet hun tålmodig, gikk fra liten bygd med noen få gårder til kaupang før hun til slutt ble utnevnt til by. I 1842, året for hennes fødsel. Haparanda etter Haaparanta, det finske ordet for Ospestrand. Gode år fulgte mens hun vokste så det knakte. Aller best gikk det for henne når andre hadde det vanskelig. Å være en nøytral by ved en grense i en verden i krig hadde sine fordeler. Til tider var hun den eneste porten som var åpen mot Russland. Et nåløye mellom øst og vest. Gods, brev, varer, mennesker. 12


Lovlig, ulovlig, levende, verdifullt, farlig. All verdens trafikk gikk via henne, samme hva det gjaldt. Hun blomstret. Trivdes. Nå for tiden er hun litt mer sliten. Tar det definitivt roligere. Sakte krymper hun. Ikke så det på noen måte er i fritt fall, men flere dør og forlater henne hvert år enn de som blir født og flytter inn. Hun kjenner innbyggerne sine. Deler livene deres, ser og vet. Husker og forventer. Trenger dem alle. Hun er en by, finnes bare så lenge mennesker velger å bo i henne. Som en gud som slutter å eksistere i samme sekund som ingen tror lenger. Så hun ønsker de nye velkommen og sørger over dem som forsvinner, der hun stille og tålmodig ligger langs elvas evige strøm.

Profile for Cappelen Damm AS

Ulvesommer  

Ulvesommer foregår i Haparanda, på grensen til Finland. Da det viser seg at en ulv funnet død i skogen har rester av et menneske i magen, fo...

Ulvesommer  

Ulvesommer foregår i Haparanda, på grensen til Finland. Da det viser seg at en ulv funnet død i skogen har rester av et menneske i magen, fo...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded