«Selvsagt. Hvor lang tid tror du du trenger?» «Jeg vet ikke. Tjue minutter?» «Absolutt. Jeg er rett utenfor hvis det skulle være noe.» Munch reiste seg, tok med seg rundstykket ut, og fant en benk på den andre siden av gaten. Ni anrop på telefonen. De fleste fra Anette. «Hei, Holger her. Hva skjer?» Den dyktige politiadvokaten sukket litt i den andre enden. «Ja, hva skjer ikke? Dreyer vil ha en brif. Departementet har visst vært på henne, hun mener vi burde holde en pressekonferanse …» «Vi venter, har jeg sagt.» «Det var det jeg sa, men det virket ikke som det holdt.» «Holdt?» sa Munch irritert. «Ikke kjeft på meg, du vet hvordan hun er.» Hanne-Louise Dreyer. Nyansatt politidirektør nede på Grønland. Motstanden hadde vært stor i huset da det hadde blitt kjent at departementet eksternt hadde presset gjennom en egen drapsenhet i hovedstaden. Ledelsen hadde raslet med sablene, tatt dette som misnøye med deres eget arbeid, og Munch hadde håpet det kanskje ville endre seg med ansettelsen av denne nye direktøren, men den gang ei. Det var visst hans lodd i livet, dette. Å aldri få en sjef han sto på god fot med. Samme kunne det være. Han satt med alle kortene på hånda nå, det var ingenting de kunne gjøre, og det var selvsagt dette som irriterte dem. «Bare be henne vente,» sa Munch. «Vi går ikke ut med navnene før vi har snakket med begge familier; hva er det hun ikke skjønner med det?» «Som sagt, ikke kjeft på meg. Moren til Tommy lander med flyet nå klokka ett, jeg har bedt Katja hente henne på flyplassen. Hvem i all verden reiser til Spania og lar en elleveåring være alene hjemme?» «Hun har kanskje en grunn, det tar vi ikke stilling til nå.» «Lar naboene passe på? De som ikke engang visste at de hadde ansvaret for gutten?» 29
Issuu converts static files into: and more. Sign up and create your flipbook.