Han hadde akkurat båret et rundstykke og en kaffe tilbake til bordet, da døra gikk opp, og der var hun. Tjueen år. Ung, men Munch hadde lært av erfaring at det ikke trengte å bety noe. Flere i teamet hans, faktisk noen av de dyktigste, var under tretti. Ikke at han egentlig hadde tenkt å ansette flere. Han hadde det mannskapet han trengte, men den vanligvis så sindige Yttre, så oppspilt? Vi har aldri sett noe slikt før, Munch. Ikke i nærheten. Denne jenta er noe helt for seg selv. Klart det hadde pirret nysgjerrigheten hans. «Er du Munch?» Hun var kledd i en svart høyhalset genser, svarte trange jeans, svarte Converse-sko, og hadde en svart bag hengende i kryss over ryggen, men det første han la merke til, var øynene. Tindrende blå, helt merkelig klare. Lys brun hud, nesten som hos en indianer. Halvlangt kullsvart hår, ulike lengder her og der; det så nesten ut som om noen hadde gått løs på det med en sløv saks, uten at det så ut til å plage henne nevneverdig. Den unge politistudenten sto høyreist foran ham, som om dette møtet var det mest naturlige i verden, og strakte en slank hånd gjennom lufta. «Mia Krüger.» «Hei, Mia. Velkommen.» «Takk,» sa hun enkelt og satte seg, uten å gjøre mine til å fjerne bagen sin fra skulderen. «Vil du ha noe å spise? Drikke?» Hun kastet et kort blikk på menyen bak disken. «Nei takk.» «Du drikker ikke kaffe, kanskje?» «Jo da, men ikke her.» «Såpass?» undret Munch. «Er du en connoisseur, en spesialist på kaffe, kanskje?» Han hadde ment det ironisk. Oslo hadde i det siste blitt fylt opp av disse kaffebarene, den ene mer moderne enn den andre – unge, jålete hipstere som nesten hadde dette som en 27
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.