Page 1


Monika N. Yndestad

Ulmebrann


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-62886-4 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Erlend Askhov Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Bjørn Kristiansen Vennskap dør ikke


1. kapittel

Alt svartnet rundt ham. Bremselys dukket opp rett foran bilen. Panseret smalt inn i bilen foran idet han så det første lysglimtet. P1 spraket og ble taus. – For helvete! Dette skjedde ikke. Advokat Per Moen glemte et øyeblikk å puste. Han holdt så krampaktig i rattet at knokene hvitnet. Han hadde kjørt rett inn i sitt verste mareritt. Hvor langt inne kunne han befinne seg? Per hadde ingen anelse. Han rev hendene løs fra rattet og presset dem mot knærne. Et sted lenger bak fløytet en annen bil. Lyden overdøvde bare så vidt hans egen pust. Frontlysene til bilen foran fanget opp noe. Det så ut som et bildekk som brant. Dekket rullet noen meter før det veltet. Han ble sittende og stirre på dekkets siste rundkast. Knærne dirret. Mørket rundt ham ble i noen sekunder enda mer kompakt. Han følte for å dukke. Flammer flakket mot de taggede veggene. Per stivnet da han så konturene av et kjøretøy som stod på tverre. En lastebil, eller kanskje en buss. Hadde den mistet et hjul? Flammene slo opp. Han grep rattet med den ene hånden og famlet etter girspaken med den andre. Hånden skalv slik at han måtte streve for å sette bilen i revers. Idet han skulle rygge, oppdaget han bilen bak. Kanskje det likevel ville gå. Det eneste som stod i hodet på ham, var å ta en U-sving og komme seg ut av tunnelen – vekk fra brannen. 7


Per trykket prøvende på gassen. Bilen begynte å gli bakover. Det gikk altfor sent. Han tok seg i å holde pusten. Det var ikke mange centimeter han trengte, og et øyeblikk trodde han at han faktisk ville klare det. Men så hørte han lyden av støtfangeren som traff bilen bak, og tutet iltert for å signalisere at den også måtte rygge. Bilføreren svarte med å åpne førerdøren. Per kunne så vidt ane en skikkelse bak. Bildøren ble lukket, men ingen kom frem. I stedet hørte han skritt som fjernet seg. Per tutet en gang til. Denne gang rettet mot bilen foran. Et sted lenger bak hørte han en annen bil tute. – Men så kjør frem, for helvete! Per slo desperat i rattet. Han hørte noe han oppfattet som et svakt rop et sted lenger fremme. Bilen foran ham rikket seg ikke. Han begynte å fingre med setebeltet. En blanding av tykk eksos og røyk slo mot ham da han fikk revet opp døren. Han løp mot bilen foran. – Hva faen er det du driver med? brølte han. Kvinnen bak rattet reagerte ikke. Per dro i førerdøren, men den var låst. Først da han hamret på ruten, rykket kvinnen til. Munnen var halvåpen. Leppene skalv. – Åpne døren, snerret han. Kvinnen åpnet munnen enda mer. Leppene beveget seg, men Per hørte ikke hva hun sa. – Åpne, for faen! Han hamret på ruten med begge hender. Det var tungt å puste. Et sted i mørket smalt det i bildører, og han hørte lave stemmer. En mobil ringte. Ringelyden var standard og akkurat lik hans egen, bortsett fra at den var iblandet barnegråt. Spe barnegråt. Per vrengte av seg frakken og løsnet på slipset. Han trakk mer eksos ned i lungene. Lenger fremme hørte han en bilmotor ruse og en dør smelle igjen. Da bilduren ble svakere, nølte han ikke lenger. Gråten kunne ikke være en del av ringelyden. Den måtte komme fra baksetet. – Hvor brenner det? ropte en stemme bak ham. – Kom dere ut! svarte Per instinktivt. 8


Han måtte få ungen med seg, og for alt han visste, kunne det være flere enn én. Han dro i døren på nytt. Det ble stadig mørkere rundt ham, og det kjentes som om han pustet inn røyk selv om flammene ikke var blitt større. Desperat kjørte han albuen inn i førerruten. Først én gang, og så med enda større kraft. Ruten rikket seg ikke. Per løp tilbake til sin egen bil og rev opp bagasjelokket. Nødhammeren lå øverst i utstyrskassen. Han grep den og stormet tilbake. Det holdt med ett slag før det singlet i glass. Per åpnet døren fra innsiden og brydde seg ikke med glassbitene som skar seg inn i fingertuppene. Kvinnen så ut til å være i slutten av tenårene. Åpenbart i sjokk. Hele kroppen ristet. Han klapset henne hardt på kinnene før han kuttet beltestroppen og fikk dradd henne ut av bilen. Nå gjaldt det å finne ungen og komme seg ut. Gråten kom fra et babysete. Ungen så ikke ut til å være eldre enn maks et par måneder. Altfor ung til å puste inn røyk. Selv om han løp det han klarte, tvilte han på at ungen ville tåle det. I baksetet lå et helsepledd som han la over babysetet. Det ville kanskje gi litt beskyttelse. – Så så, hvisket han. Motoren gikk fortsatt. Per plasserte kvinnen ved siden av barnet. Hun strittet ikke imot. I det fjerne hørte han ekko av løpende skritt. Han satte seg inn bak rattet og snudde bilen. Selv med fulle lys var det vanskelig å se. Han satte på fjernlysene. Det klødde i halsen. I baksetet gråt ungen. Per blunket for å klarne synet og skulle akkurat til å gasse opp da han hørte skrik bak seg. Han sjekket sladrespeilet. Først trodde han at ilden var begynt å spre seg, men så skjønte han. Det var en skikkelse som kom etter dem. Et menneske i brann.


2. kapittel

Bergen, 1962 Et av vinduene i andre etasje i bygården hang på skjeve, det så ut som om vinden hadde slitt i stykker den øverste hengselen. På fortauet under plasket noen kjuagutter i kortbukse i en sølepytt. De hadde fått brune søleflekker oppover lårene, men det var vinduet politikonstabel Thorbjørn Walle var mest opptatt av da han parkerte patruljebilen, en svart Opel Kapitän, inntil fortauskanten. Kvinnen som satt på trappen utenfor, hadde armene slått rundt seg. Det måtte være hun som hadde ringt. Kvinnen satt helt taus. Thorbjørn Walle noterte seg at hun hadde kåpen på, selv om den ikke var kneppet. Under kunne han skimte noe hvitt som passet med stillingen hun hadde oppgitt på telefonen. – Vi må få sikret vinduet, sa han til sidemannen, en politiaspirant. – Men aller først må du få ungene vekk. Thorbjørn Walle gikk bort til kvinnen. Han kremtet to ganger før hun reagerte. Kvinnen måtte støtte seg til veggen da hun reiste seg stivt. Bevegelsene var klønete. Ansiktet blekt. Pupillene forstørret. Det var spor av oppkast på kåpen. – Han er allerede blitt stiv, sa hun. Thorbjørn Walle tok frem notatblokk og en blyantstump. Han slikket på den før han begynte å notere. 10


– Vi får ta det i rekkefølge. Jeg forstår det slik at De er legens sekretær, frue? – Frøken Madsen, hvisket hun. – Regine Madsen. – Og De har meldt fra om et dødsfall? – Han er allerede stiv, gjentok hun. Ansiktet hennes så nærmest forundret ut. Han la merke til at hun hadde ulakkerte kortklippede negler, og at hendene var knyttet så hardt at neglene boret seg inn i håndflaten. Det forbauset Thorbjørn Walle at en som selv jobbet i helsevesenet, skulle reagere så sterkt på en død mann. Frøken Madsen slo kåpen rundt seg. Leppene skalv. Thorbjørn Walle vekslet blikk med politiaspiranten før han bestemte seg. – Du får vente her med melder, sa han til aspiranten. Oppgangen var mørk, selv om taklysene var tent. Politikonstabelen oppdaget likevel med det samme de brunlige merkene på vinduskarmen til det lille vinduet i trappeavsatsen. Han flyttet på en uttørket grønn potteplante for å se bedre. Siste halvdel av trappen tok han i to trinn av gangen. Døren inn til legekontoret hadde et messingskilt som forkynte legens etternavn og tittel, doktor Hagen-Lund. Døren stod på gløtt. Han skjøv den forsiktig opp med skulderen, omhyggelig med ikke å berøre noe på det han begynte å ane ikke var et illebefinnende med dødelig utfall, men et åsted. Likevel var han ikke forberedt. Thorbjørn Walle prøvde å finne noe annet å feste blikket på. Det grå arkivskapet, som stod åpent. Pasientjournalene, som var dekket av legens blod. Klebrige og uleselige og delvis revet i stykker. Men blikket vendte tilbake til skikkelsen som lå urørlig på gulvet. På halvmånen omkranset av grått hår. På stetoskopet som fortsatt hang rundt halsen på kroppen, som så ut til å være hugget i stykker med legens egne instrumenter. Halsen var et krater av kjøtt og bein. Legefrakken var det bare strimler igjen av. Ut av brystet stod en slags metallpinne. Fra sårene i halsen hadde blodet sprutet oppover veggene og samlet seg i dammer langs gulvlisten. Thorbjørn 11


Walle ville ikke bli forbauset om noe også hadde dryppet ned i etasjen under. Kroppen var stiv. Hendene strakte seg mot det åpne vinduet politikonstabelen ikke lenger hadde noen tanker om å sikre. Hadde legen forsøkt å flykte ut gjennom vinduet? Kanskje han hadde klart å åpne, men ikke unnslippe? Det kunne se slik ut.


3. kapittel

En ambulanse presset seg mellom de stillestående køene. Folk hadde begynt å gå ut av bilene. Alle ansiktene var vendt i samme retning. Krimjournalist Alice Bratt i Bergensavisen løp forbi i grøftekanten, med fotograf Cato Ryen i hælene. Han peste, men klarte å holde følge selv om han bar på tungt fotoutstyr. Røyklukten ble intens idet hun så sperringen som var satt opp i den siste rundkjøringen før Arnanipatunnelen. Det eneste som var blitt sagt på politiradioen, var at det stod et kjøretøy i brann et sted inne i tunnelen. Alice spurtet de siste meterne og stoppet andpusten ved sperringen. Fortsatt var det sommervarme i luften og T-skjortevær. Det var ikke stort å se fra denne siden, men alle utrykningskjøretøyene understreket alvoret. Et sted inne i den drøye to kilometer lange tunnelen brant det heftig. – Stakkars jævler, utbrøt hun. – Vi får håpe alle er kommet seg ut, sa Cato. Et team fra TV 2 var allerede på plass. Reporteren snakket alvorlig inn i kameraet. Alice gikk nærmere for å høre hva hun sa, men det var ikke noe hun ikke allerede visste. Politiets sperring var satt opp noen hundre meter fra tunnelmunningen. På broen utenfor kunne hun se fem–seks ambulanser som stod parkert bak brannbilene. Det lå folk på bårer, blant dem et lite barn. Flere hostet, og det tydet på at de hadde pustet inn røyk, selv om det ikke var mye som 13


sivet ut på denne siden. En ambulanse startet opp og begynte å kjøre, men uten sirener. – Zoomer du inn? spurte hun Cato. – Alt gjort. Mobilen ringte. – Jeg vet ikke annet enn at det brenner, sa hun før nyhetsredaktør Tormod Skeie fikk spurt. – Ryktene sier at det er en buss, men det er ubekreftet foreløpig. Vi har fått leserbilder fra folk som står på Trengereid-siden. Det er der røyken velter ut, kullsvart som faen. – En rutebuss? – Aner ikke, vi prøver å få sjekket det opp. Det er Silje som er blitt tipset om at det dreier seg om en bussulykke, men det er noe tynt. Noen som har hørt fra noen andre. Hun prøver å få det bekreftet. – Ok. Alice gikk helt bort til sperrebåndet og vinket en politibetjent bort til seg, samtidig passet hun på å være utenfor hørevidde av de andre journalistene. Både rikspresse og lokalpresse hadde kommet. Politibetjenten pleide ikke være vanskelig. Alice hadde møtt ham på mange ulykkessteder. – Stemmer det at det er en rutebuss? spurte hun. – Jeg vet ikke mer enn jeg ser fra her jeg står, svarte han. Alice nikket mot ambulansene. – Er det busspassasjerer som blir hjulpet? – Jeg aner som sagt ikke. Det er mye armer og bein akkurat nå, og jeg tror ærlig talt ikke noen er sikre på noe som helst. – Er det fortsatt folk i tunnelen? Politibetjenten senket stemmen. – Det eneste jeg vet, er at flere personer, jeg har hørt tallet fire, ble hentet ut av de første røykdykkerne som kom til stedet. Folk fra Arna brannstasjon. Men det må du ikke sitere meg på. Alice nikket kort. Hun siterte selvsagt ikke politikilder. – Vet du kjønn? 14


– Nei, og heller ikke alder. Men minst én ble vurdert som kritisk skadet og kjørt til brannskadeavdelingen på Haukeland. De fire var kjørt vekk før jeg kom. – Hvor er skadestedsleder? – Opptatt med brannmannskapet. Det er ikke pressen han prioriterer nå. Dette er fortsatt en livreddende operasjon. – Pågår det fortsatt søk i tunnelen? – Ja, men slik jeg har forstått det, kommer ikke røykdykkerne seg langt nok inn. Politibetjenten nikket mot tunnelmunningen. – Det er ikke mye som siver ut her, men på innsiden er det heftig. Røykdykkerne har ikke en sjanse, selv med oksygentanker. Det jeg vet, er at det står biler i tunnelen. – Med folk i? – Jeg håper da virkelig at de er forlatt. – Hvordan er det på den andre siden? – Det må du spørre brannvesenet på Osterøy om. Politibetjenten nikket lett og trakk seg tilbake fra sperringen. Det spraket i sambandet hans, men han snudde ryggen til Alice før han svarte. Hun kunne ikke høre noe av det som ble sagt. Alice ringte til krimkollega Silje Straume. – Flere personer er hentet ut av røykdykkere og sendt til Haukeland. Det skal være kritisk. Jeg vet ikke kjønn eller alder. – Er det kritisk for alle? – I alle fall for den ene, vet du mer om bussen? Silje sukket. – Ikke mulig å komme gjennom på telefonen til noen. Han som tipset, ville ikke si hvor han hadde hørt det, men jeg ser på Facebook at søsteren er sykepleier. Jeg prøver å finne ut om det kan ha gått ut en internmelding på sykehuset, men det er vanskelig å få fatt i folk, der også. Hvordan ser det ut hos deg? – Jeg tror vi må prøve å komme oss rundt, ikke stort som skjer her. 15


– Ja, det ser jeg på bildene. Skal jeg legge ut noe om de skadde? Kan jeg sitere noen? – Hør først med sykehuset. Pressekontaktene må i det minste kunne bekrefte at det er kommet inn skadde. Alice brøt forbindelsen samtidig som de siste ambulansene kjørte vekk. Stig Håkonsen spilte av opptaket for tredje gang og nøt lyden av sin egen stemme. Akkurat passe dyp og akkurat passe bergensk. Litt ekstra skarring for etermediene, slik det sømmet seg for den kommende ordføreren i Norges nest største by. Intervjuet inngikk i en serie der ordførerkandidatene presenterte seg gjennom ti faste spørsmål. Programlederen var BT-journalisten Reidun Blytt, en litt vel fremmelig jentunge med en dialekt som avslørte at hun var født lenger nord i landet, noe han mente var til hans fordel. Bergenseren. Snart ordfører. En tanke slo ham. Stig gikk bort til hylleseksjonen i teak, der det stod flere gamle album. Han tok dem ut og blåste støv av skinnomslagene. Det måtte finnes presentable bilder av moren i ett av dem, aller helst mor og sønn sammen. Reidun Blytt hadde bedt om det til artikkelen hun jobbet med. Den skulle ha fokus på familiens historie. Stig visste ikke stort om den, men han tok det som en selvfølge at han ikke hadde noe å skamme seg over. Forfedrene hadde sikkert ikke tatt stor plass i offentligheten, men de hadde jobbet seg opp og frem, og nå skulle han høyne det. Det var pressen han hadde brukt til å kare seg i posisjon på rekordtid, bare et år etter at han hadde meldt seg inn i Arbeiderpartiet. Ja, en mann folk lyttet til. Stig begynte å bla. Han hadde ikke vært store karen da moren døde. Kunne han i det hele tatt huske henne? Ikke var det foto av henne fremme i det vesle bergenshuset han delte med faren Olav. Den senile tullingen. 16


Han hørte at faren subbet rundt ute på kjøkkenet. Snart ble springen skrudd på. Stig gjettet at han skylte kaffekoppen sin, slik han hadde for vane. Vel, faren fikk drive på med sitt. Stig konsentrerte seg om albumet som var merket med årstallene 1959–1965. Bildene var små og kvadratiske og i sort-hvitt. På flere av sidene hadde limet løsnet. Han løftet dem opp etter tur og studerte ansiktene fra tidlig sekstitall, da han selv ble født. Stig gjenkjente faren på noen av bildene, men det var mest fremmede mennesker. Han måtte bla langt bak i albumet før han fant et nyfødtbilde av seg selv. Stig så på fotoet med avsmak. Han så ut som et rynketroll – noe så motbydelig. Han lukket albumet med et smell. Stig likte ikke unger og hadde heldigvis ingen for tett på seg. Riktignok kunne de yngste listekandidatene dukke opp på møter med en snørrete unge på armen, men da passet han alltid på å sette seg i den andre enden av lokalet. Tanken på det fikk ham til å føle seg skitten. Stig tok frem flasken med håndrens, som han alltid hadde i stresskofferten. Han gned begge hender godt inn før han åpnet det andre albumet. Allerede på første side fant han en tre år gammel utgave av seg selv. Han satt på en trehjulssykkel, og han var heldigvis ikke snørrete. Personen som stod bak ham, var utydelig, men han kunne se at vedkommende var kledd i skjørt eller kjole og pumps med spisse hæler. Stig gjettet på at det var moren. Han bladde videre, men de fleste av sidene var blanke. Sykkelbildet fikk duge. Stig løsnet kantene forsiktig. Etterpå fant han et portrettbilde som viste moren som brud. Han la begge deler i stresskofferten og gikk ut i gangen. Han stoppet foran speilet og rettet på slipsknuten. Slipset var forskriftsmessig rødt. Skjorten hvit, og dressjakken mørkegrå. Det skulle ikke stå på klærne. Eller ansiktet. Stig likte dårlig at hårfestet trakk seg oppover, men han hadde i det minste hår. Det var ikke blitt så tynt at han måtte begynne å barbere det ned til to centimeter, slik mange andre 17


på hans alder måtte. Og håret holdt seg fortsatt mer lysebrunt enn grått. Det runde ansiktet viste at han var en mann med pondus. Stig skulle til å stramme beltet, slik at magen kom bedre frem, da han oppdaget noen svetteperler ved overleppen. Han tok frem et papirlommetørkle og tørket dem hastig bort. Det var nok spenningen. For han kunne ikke med sikkerhet vite hva den foretaksomme BT-journalisten hadde gravd frem fra arkivene, og det at han ikke hadde kontroll over familiens historie, plaget ham mer enn han var villig til å innrømme. Ikke engang overfor seg selv. Stig kikket inn til faren som satt ved kjøkkenbordet, før han gikk. Den gamle tullingen satt foran pc-en og spilte kabal.

Profile for Cappelen Damm AS

Ulmebrann  

En buss står i full brann i en tunnel i Bergen. Alice Bratt, journalist i BA, skjønner raskt at dette ikke er en vanlig trafikkulykke. Hva e...

Ulmebrann  

En buss står i full brann i en tunnel i Bergen. Alice Bratt, journalist i BA, skjønner raskt at dette ikke er en vanlig trafikkulykke. Hva e...