Uelsket

Uelsket

Iram Haq

Uelsket Roman

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-64555-7 1. utgave, 2. opplag 2021 Omslagsillustrasjon: Illustrace Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim, 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Sandstøvet blåser, klistrer seg til svetten i ansiktet, biler tuter, sola brenner, tante i nikab, beina skjelver, fryser i varmen, sløret faller foran øynene mine, mann i shilwar og skjorte plystrer, snart framme.

Jeg heter Safia, har fornorsket det til Sofia, jeg er 39 år gammel. Jobber som fotograf, men tar også strøjobber. Ellers har jeg en far, en mor og en fetter som jeg snakket med for mange år siden, de kommer opprinnelig fra India, men kort fortalt så var de pakistanere før de ble bangladeshere og så ble de nye nordmenn. Jeg bor i et område hvor man ser bare hvite folk, utenom på 7-Eleven og på Bunnpris. Handler selvfølgelig ikke der. Går heller en ekstra kilometer til en butikk hvor det er for mange mennesker til at de skulle finne på å spørre om jeg kan urdu, liker samosa, eller om jeg er gift med en hvit mann og om jeg tilfeldigvis kommer fra samme sted som dem. Fortsatt singel. Ser etter kjæreste.

Så si ifra om du vet om en varm og fin fyr som kan passe.

Helst pen, ung, har gode gener og vil elske meg for alltid, kjenner du noen?

Går forbi asiateren på Bunnpris, har pakket meg inn i solbriller og kåpen til Linda. Kameraet har jeg hengt rundt halsen mens jeg bærer den litt tunge kofferten med kamerautstyr. Vil egentlig trille, se viktig ut, se ut som om jeg har dårlig tid, gå med raske skritt, ha på meg hodetelefoner og snakke ivrig på engelsk. Egentlig kunne jeg ha gjort det, tatt en telefon til utlandet, ledd litt og snakket liksom avslappa uten at det hadde vært helt juks, jeg har hatt en vellykket utstilling for ganske lenge siden, som handlet om frykten for søvnløse netter, hvor jeg tok bilder av gater, benker, lykter, månen, et vissent blad som lå på bakken, og andre ting man ser på som uinteressant i dagslys. Jeg konstruerte en verden som tvang folk til å se min sannhet, og i kunsten bestemmer jeg jo selv, ingen kan si at det er feil eller billig, og sånn fikk jeg for første gang solgt et par bilder til utlandet etter at utstillingen fikk noe medieoppmerksomhet. I tillegg ble jeg kjent med noen utenlandske folk som jeg håpet skulle skaffe meg flere jobber, men det er litt lenge siden jeg har snakket med dem, så det kan bli merkelig å ringe til dem for å slå av en prat nå. Fokuserer heller på å komme meg til trikkeholdeplassen uten å bli sett. Hundre og femti meter til, så slipper jeg den slitsomme asiateren som fryk7

ter at jeg ikke skal betale tilbake de 923 kronene jeg skylder han for noen bananer, brød, en pakke med quinoa som jeg kokte feil, og noe mer som jeg ikke engang husker. Kanskje har han hatt vonde drømmer eller tenkt vondt om meg siden han nå står og vaier med hendene og roper etter meg.

Har han virkelig ikke annet å gjøre? Kjeder han seg eller har han så dårlig råd? Selv Marit Back fra Christiania eiendom har ikke plaget meg så mange ganger for å få husleia for de siste to månedene. Jeg er ingen tyv eller snylter, jeg har faktisk fått et stipend på 100 000 kroner for folk under førti fra en tysk-norsk stiftelse som satser på kvinner med mangfoldig bakgrunn. Siden det ligger i tida at brune skal fortelle de brunes fortelling, benytter jeg meg av det jeg kan, så nå må jeg bare stikke til Berlin, plukke opp pengene, love de stipendfolka at jeg skal ta noen multikultibilder, og så kan jeg komme hjem med penger så alle kan få det jeg skylder dem, inkludert asiateren på Bunnpris. Men for nå beroliger jeg han ved å rope at jeg kommer innom med pengene i morgen, mens jeg smiler og peker mot trikken, et hint om at jeg har dårlig tid. Jeg lyver, men på en måte er det i morgen, for når jeg er tilbake om en ukes tid, så har jeg ikke vært her siden nå, da er det neste gang jeg er her, og jeg vil derfor kalle det også for i morgen. Asiateren nikker sakte, tror han ser skeptisk på meg, noe jeg prøver å ignorere.

Ledig sete Sminke Ta på stjerneøredobber i gull Sjokoladescones Snapchat Selfie Fargekorrigere bilde Tommelen skjelver Spise en Dent Ringe Linda Nei, legg på, hun er hos frisøren Se på bilde Slett Går av trikken Gå Gå Flytog Flytog app By, trær, flyplass Sminke Vente Nytt bilde 9

Hater ordet selfie Buste håret Smile Uskyldig blikk Rar grimase Security Kasse på rullebånd Ta av jakka Kosmetikk + glidemiddel i veska + munnsoppmedisin (i tilfelle sopp i munnen) legge oppi kassa Gjennom security-sjekk Vente på kassa Ta på jakka Ringe Linda – ingen svarer Spise noe mer, en pastill til Fly Bla i et blad Sikkerhetsregler Sove Lese Leppestift Nytt bilde Redigerer Legge opp?

Ingen tekst Litt vann Tar en slurk Slett bilde Ta ut bagasjen Trille bagasjen Pen mann 10

Litt liten – tynn Rette opp brystet Smile lurt Smiler tilbake Gå foran han Snur meg, smiler lurt igjen Smiler mildt tilbake Vil kysse, gå hånd i hånd, kjenne varme Han forsvinner i mengden

Dirk står og venter på meg i resepsjonen, med voksen frakk og et flørtete smil. Vi klemmer hverandre forsiktig, tungen hans ruller inn i munnen min og sirkler rundt i ring før jeg skyver den ruglete tungen hans vekk med tungen min. Traff han for første gang på en hipsterbar, lå med han i desperasjon for å glemme at jeg var vikarlærer på studietur i Berlin for noen kravstore fotostudenter som trodde at jeg kunne brukes som gratis psykologhjelp eller kunne være en reservemamma som man alltid kunne klemme på når ting føltes vanskelig. Jeg skal aldri mer på studietur som vikarlærer, det er helt sikkert, men det fine med den turen var at jeg og Dirk siden da har sendt hjerter, blunkefjes, ‘I miss you a lot’ og kyssemeldinger til hverandre i flere år. – I thought you would invite me immediately to your room. Dirk blunker til meg. Jeg ler en høflig og mild latter, ser flyktig vekk. Vi drar langt av gårde med metroen. Holder hender. – So, where are we going? Outside Berlin? Jeg ser flørtete på Dirk. Han ler nervøst. – A bar where your girlfriend can’t find us?

Vi drikker drinker.

– It’s like you make one great exhibition and everyone loves you, and after a few months nobody cares anymore, you are old news. And you have to start from scratch again.

Dirk er ivrig. Jeg tar bilder av pannen hans som rynker seg av irritasjon, mens jeg nikker og er enig, mest fordi jeg vet at det er bedre enn å sitte og se stum og dum ut. Han poserer og lener seg inntil baren med drink i hånden. Jeg løfter kameraet igjen og tar et bilde til, han vil se, pannen hans rynker seg på nytt, skuffelse i blikket. Jeg ser på bildet, sier det er for mørkt, og legger vekk kameraet, avleder han fra det dårlige bildet ved å fortelle at jeg drømmer om å bli fri og kunne leve av bare å ta bilder av det som interesserer meg, og det vil jo variere utfra hvor jeg er i livet. Mulig jeg sier det fordi det er det riktigste å si, egentlig vil jeg bare føle meg fri og likt, men så enkelt er det jo ikke, man må legge ned en viss innsats. Det å bli fri diskuterer vi, selv om alle vet at ingen blir fri. Praten glir videre til den frustrerende tilværelsen hvor vi venter på å få en anerkjennelse, håper på en liten notis med vårt navn i et viktig fotomagasin, eller hvor som helst på nettet hvor vi får bekreftelse på at vi er fotokunstnere som folk verdsetter eller i det minste er nys13

gjerrig på. Samtalen kjennes trygg, gir en form for trøst, og ikke minst en fellesskapsfølelse jeg ellers ikke får med andre. Forskjellen er at han har vært der lenger enn meg, og kan gi meg indikasjoner på hvordan ting vil bli framover hvis jeg ikke tar meg sammen. Vi kysser. Han er ikke spesielt god til å kysse, lukter litt dårlig gjør han òg. Jeg må huske å bruke tanntråd. Det er en typisk sånn lukt.

Tar T-banen tilbake, den er halvfull av tyskere og turister.

Vi sitter ved siden av hverandre.

– I do have a picture of you from last time when you were frustrated in the bar. Jeg ser entusiastisk mot han og ber han vise meg. Dirk putter hånden i frakkelomma, et kondom faller ut. Han rødmer idet han bøyer seg fort ned for å prøve å skjule det, stapper det kjapt inn i frakkelomma igjen. Dirk smiler brydd, jeg later som om jeg ikke får det med meg, jeg smiler ekstra mye, rufser ham lekent i håret så han ikke skal føle seg dum.

Dirk lukter gammel svette, skog og deodorant. Jeg lar han ta på meg, selv om jeg blir kvalm, for det er lenge til neste gang noen kommer til å ta på meg. Bedre enn ingenting.

Kvalmen går over. Vi har sex. Begge får utløsning kjapt.

Han trekker seg ut, kondomet blir igjen inni meg. Jeg ser overrasket mot han. Han virker uberørt. Leter etter kondomet med fingrene. Han stryker meg kjærlig og trekker meg inn i armene sine. – Hvor var det du hadde vondt? Jeg peker. Han smører tigerbalsam på den venstre rumpeballen min. Jeg tror det er isjiasnerven som tar meg, kanskje blir jeg lam og kan aldri ta et eneste bilde? – Tigerbalsamen lukter godt. – Jeg trodde du skulle si at jeg luktet godt, sier han lett fornærmet. Jeg ler mens jeg går oppover den lyseblå veggen med mine brune tær. Dirk kler på seg, må hjem til kjæresten, vi smiler, kysser kjærlig, jeg lukker døra etter han, tar 15 knebøy, 20 situps, sender en sms til en popartist jeg hadde en fling med for noen år siden, han pleier ikke å svare, sender likevel, man vet jo aldri: Dear Edward, I hope you are doing good. I am in Berlin for a few days, got a scholarship here! It’s an amazing city, I wish you were here with me so we could explore the city together.

15

Ingen svar, vil legge meg, sove bort kvelden, men må se om jeg har noen gamle bilder som jeg kan vise til stipendfolka, og late som om jeg har tatt dem nylig. Ingenting virker relevant, har mange bilder på kameraet som bør slettes, for eksempel de dårlige bildene jeg tok av Dirk i baren, eller ryggen til Linda som står klistret inntil en stein, det skal liksom se ut som kunst, enda verre er de kleine selvportrettene jeg har liggende på mobilen, som jeg har tatt for å lokke til meg menn på Tinder. Hvorfor jobbet jeg ikke med noen nye inspirasjonsbilder til møtet, det blir flaut å være så uforberedt. Vet ikke hvor trygt det er å gå ut så sent på kvelden heller for å ta noen bilder. Ikke kjenner jeg byen eller nabolaget. Kan bli voldtatt, ranet, selv om ranerne ville ha blitt skuffa hvis de prøvde seg på meg. I veska vil de bare finne en utdatert mobil og en billig leppestift fra H&M. Egentlig tror jeg ingen ser på meg som en man vil rane, kanskje heller kidnappe. Jo, for da kan man tro at jeg har noen som er så glad i meg og vil være interessert i å betale løsepenger. Ganske snart vil de til sin skuffelse finne ut at det ikke er noen som bryr seg nok om meg, og skyte meg allikevel.

Må ta meg sammen, fokusere nå, så jeg kan vise at jeg har jobbet overfor stipendfolka, late som jeg har vært i Berlin 16

lenger enn bare et døgn så de tar meg på alvor og tenker at jeg er kvalitet. Aller helst vil jeg slippe å lyve, men sånne stipendfolk forventer at man skal komme med en plan, det er ikke et krav, men man merker at de forventer noe av deg.

De forstår det nok ikke hvis jeg sier at det meste må bearbeides i hodet først, det høres vagt ut, også fordi jeg tross alt har søkt på stipendet og beskrevet at jeg har en plan, men den planen forstår jeg knapt selv. Hva er moderne mangfold? Det er vel like klamt som det høres ut? De tror kanskje det bare er å knipse mengder av bilder av brune mennesker, og så har man mesterverket som alle skal kunne slå seg på brystet og rope på seminarer og i møter om at de har vært med og støtta. Jeg må uansett vise til noe, ellers ligger jeg dårlig an. I mappen min er det nesten ikke bilder av brune mennesker, bortsett fra et bilde av meg selv. Mulig jeg har lurt meg selv til å tro at jeg er fotograf, jeg kan kanskje ikke kalle meg kunstner bare fordi jeg har hatt noen få utstillinger.

Siden har jeg jobbet mest som tilkallingsvikar på en fotoskole, og fotograferer konfirmanter og brudepar, men før jeg fant ut at jeg skulle drive med foto, visste jeg ikke helt hvem jeg var eller hva jeg skulle bli, så jeg gikk rastløs rundt i byen hver dag for å se på klær, plukket dem opp og la dem fra meg igjen. Noen ganger tok jeg med meg en haug inn på et prøverom, tok på ett og ett plagg og fikk en slags ro, noen ganger gikk jeg rundt og jaktet på salgsvarer eller klær med feil på, så jeg kanskje kunne få plagget billigere. Dyre butikker gikk jeg nesten aldri inn i, de har aldri vært noe for meg. De som jobber i sånne butikker kan lett gjennomskue meg, se at jeg ikke har råd til noe de har der, selv ikke sok17

kene. En gang gikk jeg inn i en dyr butikk, lot som det var noe viktig jeg måtte ha, kikket på jakkene i butikken, jeg prøvde et par stykker foran speilet mens jeg kunne se hvordan de tre damene som var på jobb i trange sorte bukser og høye hæler unngikk meg, der de stod og skravlet mens de snikkikket på meg, i tilfelle jeg skulle ta en jakke og løpe.

Det var ingen andre kunder i butikken, og jeg var der lenge, i håp om at de skulle smile vennlig, se på meg og spørre meg om jeg trengte hjelp. Det skjedde ikke, og det var noe i den situasjonen som gjorde at jeg ble klar over behovet mitt for å uttrykke meg, bli sett på som et menneske som man kunne like og respektere.

Tok tid å finne ut hvordan jeg skulle uttrykke meg, jeg hadde mine begrensninger. Var ikke spesielt interessert i piano eller gitar. Synge var heller ikke min greie. På ungdomsskolen følte jeg at folk så rart på meg når vi sang Yesterday i musikktimen. Prøvde meg som modell da jeg var yngre, men de trengte ingen brune jenter til sånt på nittitallet. Det var ingen som sa akkurat det rett ut. Jeg fikk beskjed om at jeg var for lav, hadde for klassiske trekk, eller at jeg som brun ville fjerne fokuset fra produktet. Jeg jaktet videre, prøvde meg som skuespiller. Fikk to statistroller, den ene var en brun stakkar som ble drept av familien, æresdrap. En annen gang fikk jeg en statistrolle som sykepleierassistent, hvor jeg stod med en notatblokk i hånden bak sykepleieren. Hvis du fulgte veldig nøye med, kunne du se at det var meg. Gikk lenge i etterkant med samme bluse og frisyre i håp om at folk skulle gjenkjenne meg.

Dessverre var det kun én gang jeg ble halvveis gjenkjent på Rema hvor dama som stod foran meg i kassakøen sa 18

at det var noe kjent med meg. Jeg løftet på skuldrene og sa avslappet kanskje det. Jeg koketterte litt, vet det er teit, men håpet å høre at hun hadde sett meg på teve. Til slutt fortalte jeg henne selv at jeg hadde spilt i en serie på NRK. Hun ristet på hodet, så aldri på NRK, sa hun, men mulig hun blandet meg sammen med en annen. Jeg ga meg ikke som skuespiller, tok det jeg fikk, jeg fikk en større rolle i en lampereklame på nittitallet som dekket et par måneders utgifter i kollektivet der jeg bodde. Reklamens idé var banal og enkel. Vi var en gjeng unge mennesker som drakk og spilte flasketuten peker på, tuten pekte på meg. En jente rev så av meg genseren, og jeg kysset jenta. Reklamen ble fort glemt og tatt av skjermen, men foreldrene mine fikk den med seg. De ringte og kalte meg morfitte, søsterfitte på innog utpust. Moren min skrek at hun skulle ønske at jeg var dødfødt. Jeg prøvde forsiktig å overbevise pappa, som ikke virket like rasende, om at det ikke var meg, men en som liknet, da avbrøt mamma hardt og bestemt, mente at hun dessverre visste altfor godt hvordan barnet hun hadde født så ut. Mamma rakk å kaste meg ut av familien før batteriet på mobilen døde. Det gikk inn på meg, men jeg distanserte meg fra det ved å fortelle det som en vits på byen om hvordan jeg ble arveløs. Selv syntes jeg den var morsom, men ingen andre lo, bare jeg.

Etter hvert sluttet jeg å si så mye om familien min til folk.

Jeg drømte at jeg falt, aldri landet, jeg drømte at jeg løp og løp. Så sluttet jeg å sove for å slippe å drømme, ble urolig på dagtid, som igjen fikk meg til å gå rundt i klesbutikker på jakt etter salgsvarer, kjøpte det jeg fant på salg, ting jeg innbilte meg at jeg trengte, og sånn holdt jeg på flere gan19

ger i uka. Posene slengte jeg bare fra meg ved sengekanten, der ble de liggende oppå hverandre over lengre tid uten at jeg pakket dem ut. De andre jeg bodde med hadde funnet seg kjærester, bofellesskapet skulle oppløses. Jeg flytta for meg selv til en stusslig ettromsleilighet med plass til seng og kjøkken ved siden av hverandre. Et par måneder etter ringte mamma liksom ved en feil til meg, hun mente at hun hadde lommeringt, og så var jeg plutselig en del av familien igjen. Helt til jeg en dag fikk nok av å høre at jeg levde som en hore og en hund på en gang. Klarte å kutte ut foreldrene mine, og sånn har det vært i mange år nå, men veien dit har ikke vært så lett, selv om venninna mi Linda mente at jeg var viklet inn i en dårlig runddans med mine foreldre og burde ha tatt avstand fra familien for lengst. Det var lett for Linda å si, for selv om jeg kutta dem ut, snek de seg inn i drømmene mine.

Hodet surrer, klokka er mye, finner ikke inspirasjonsbilder, tar det i morgen, fortjener å kose meg, tar høl på minibaren.

Sparer litt, tar kun ut en sjokolade, slenger meg på senga mens jeg ser at mammas navn blinker på telefonskjermen.

Trykker henne vekk. Går inn på Tinder, blar fram og tilbake, får match. Hallo schöne Sofia, haben Sie einen guten Tag? Sjekker bildet hans grundig. Kjekk nok for en prat.

Hello Albert! I don’t speak German.

Aha! Where are you from Sofia?

I am from Norway. Are you German?

Yes. But you do not look Nordic.

Hehe, I know.

Where are you really from?

I am from Oslo.

20

So why are you in Berlin?

I am an artist and I got a scholarship. That’s why I am here.

What kind of artist?

Photographer.

Nice! I am an actor and model! We should meet! How about a drink or coffee or ice cream or for a dinner or a snack, and I can show you my town, would you like to meet me?

Sure, why not.

Great! I am a freelancer, so let me know when you want to meet.