a product message image
{' '} {' '}
Limited time offer
SAVE % on your upgrade

Page 1


Ubehaget i kulturen


Vigdis Hjorth og Arild Linneberg

Ubehaget i kulturen


© J.W. Cappelens Forlag a.s 1995 Denne utgave © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-60246-8 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Øyvind Torseter Sats: Type-it As, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


«Enhver likhet med virkeligheten er tilsiktet, og vel så det.»


«Let anything except what is coming come» Paul Bowles. Next To Nothing


Det var ikke alltid professor Buberg lyktes i å forføre sine hovedfagsstudiner. Denne gangen hadde det gått riktig ille. Han skuttet seg der han gikk ned trappene fra Johanneskirken. I motsetning til hva han pleide å gjøre, gikk han forbi Gjestehuset, der hun eller en av de andre som regel satt på denne tiden av døgnet. Klokka var halv ni, det regnet. Han gikk i retning Wesselstuen da han la merke til en kjent skikkelse utenfor Baptistkirken. Hans første innskytelse var å snike seg unna, men han var for sen. Den relativt vellykkede Bergensforfatteren Jon Dale, som han for sin del aldri hadde likt, hadde allerede observert ham. Buberg mente oppriktig at «Soft», den siste romanen hans, var et makkverk, noe han da heller ikke hadde lagt skjul på i sitt helsides slakt i Bergens Tidende. At hans tidligere kollega Eivind Røst roste den samme romanen i Dagbladet, fikk ham ikke til å moderere sitt synspunkt. Tvertimot, at denne kollegaen skrev i den fallerte kulturavisen Dagbladet var i seg selv et bevis for at han var den sleipe 9


opportunisten Buberg alltid hadde holdt ham for å være. – Fy faan, ropte Jon Dale, og kom mot ham med en fryktinngytende fysikk. Buberg likte ikke den nye generasjonen kroppsopptatte forfattere som både i skrift og ellers dyrket all slags idrett, fotball, skøyter, ski, jogging. Men nå sto han overfor en av dem. – Fint livsmotto du hadde på baksiden av Dagbladet forleden, stotret den spinkle Buberg i regnet. – Har du forresten hørt at Solstad har giftet seg med Bjørneboe? – Fy faan, sa Dale og forsvant opp til høyre i retning av Café Opera, sikkert for å skrive et middelmådig dikt, tenkte Buberg. Han følte seg straks litt bedre til mote. Den gode følelsen varte ikke lenge. Da han et par minutter senere kom inn på Wesselstuen var den første han så den han minst ville se, ved telefonautomaten i entreen sto den lyshårede brystfagre studinen han med lite hell hadde forsøkt å forføre samme dag. Han så forbi henne og gikk inn i det røykfylte lokalet, det var fullt som vanlig, men ved siden av Helge Jordal var det en ledig stol og han satte seg der. Det var sjelden professor Buberg ikke fikk det som han ville, når det var det han ville, og det var ofte. Denne formiddagen hadde det imidlertid ikke gått som forventet. Anette Olsen var ingen gjennomsnittlig student. Helt fra hun begynte hadde hun vist et usedvanlig engasjement, og ikke bare det, hun hadde tid10


lig markert seg med kritiske spørsmål. Det var flere enn professor Buberg som hadde blitt svar skyldig når Anette Olsen førte ordet. Derfor ble Buberg smigret, da hun, da hun begynte på hovedfaget, insisterte på å ha ham som sin veileder. Dette hadde fått ham til å fantasere om Anette Olsen og seg selv på den lille flaskegrønne sofaen han hadde på sitt kontor. Men idag, da han hadde tenkt å sette inn det avgjørende støtet, fikk han seg en overraskelse. Hun hadde slått ham over munnen og deretter fortalt at hun hadde valgt ham som veileder for å ha minste motstands vei til hovedfagseksamen. Hun verdiget ham ikke et blikk. Buberg følte seg gammel, slitt, han hadde ikke kjøpt seg en ny skjorte på aldri så lenge. Han så ned på sine bukser, de var ikke sorte og stilige lenger, snarere grå slik han følte seg selv. Han grep seg i å lengte hjem til sin kone. Hva skulle han her? Var det ikke alt jakt etter vind, luft og ingenting? Han løftet hånden og kelneren kom med kaffe og konjakk. – Hei, sa det bak ham, og han snudde seg etter først å ha svelget konjakken. Han så rett inn i utringningen han hadde begravet hodet i så mange ganger. Det var Anne Grete, en annen av hans studenter. Hun stanset foran ham og lente seg over bordet, hun så morsk ut: – Jeg hørte du forsøkte deg på Anette Olsen. – Hva? stotret Buberg og skottet bort på Anette. Hun lente seg i dette øyeblikk over Helge Jordal og 11


senket nesen inn i krøllene hans for å hviske ham noe i øret. Buberg kremtet og slo elegant ut med hånden som tegn på at Anne Grete kunne sette seg hos ham. Da det ikke var noen ledig stol i nærheten, ble hun et øyeblikk forvirret før hun satte seg på fanget hans. Buberg kjente de fyldige lårene bre seg utover fanget og merket en lett reisning. – Takk for sist forresten, hvisket Anne Grete. Buberg husket ikke helt når og hvor, men nikket ivrig. – Det er vel ikke sant at du forsøkte deg på Anette Olsen i formiddag, hun hadde visst snakket høyt om det i studentkantinen i pausen. – Vel, stammet Buberg, – forsøkte og forsøkte, glem ikke at hun tar hovedfag i forholdet mellom drift og skrift. – Anette Olsen påstår du ba henne om å kle av seg! Svar ordentlig! Anne Grete var i ferd med å reise seg, tonen var ikke lenger så varm og innsmigrende. – Kan vi ikke snakke om dette på mitt kontor, hvisket Buberg og nikket i retning av utgangsdøra. – Din horebukk, hylte hun og stemmesurret opphørte på Wesselstuen. Buberg reiste seg beskjemmet, tok med seg frakken, grep sin ødelagte paraply og lusket ut av lokalet. Han gikk ut og stilte seg i taxikøen rett utenfor inngangen. Buberg ville hjem. Hjem til sin kone som antagelig lå der nesten naken og varm under den 12


blomstrete dynen, hun ventet sikkert. Mens han sto slik og sendte henne varme tanker kom han til å se over gaten. Den Stundesløse var ikke stengt. Hva med en ørliten kopp kaffe med en konjakk eller en øl? Han gikk over gaten og nikket til dørvakten og tok trappen i raske steg. Ved baren fikk han straks alt han trengte. Men han hadde ikke kommet mer enn halvveis ned i ølglasset før han dro kjensel på en stemme. Det var Jon Dale som bannet i kroken. For ikke å oppleve flere ubehageligheter denne dagen, tok Buberg igjen sin frakk, sin ødelagte paraply og skyndte seg opp og ut. Et kvarter senere listet han seg inn i sin egen entré. Sjelden hadde den hjemlige lukten bekommet ham bedre, han hengte frakken på knaggen og satte sin gamle gode paraply ved siden av sin kones velkjente røde i paraplystativet. Han gledet seg til å krype ned til henne under dynen. – Er du våken, jenta mi? sa Buberg da han hadde lagt seg. – Du lukter fyll, sa Beate, krøp over i andre enden av Ikeasengen og snudde ryggen til. Buberg kjente at han måtte på toalettet. Han listet seg ut på badet og ble stående ved vasken og se seg selv i speilet en stund før han satte seg ned. Hvor hadde livet ført ham? Var det ikke mer enn dette? Han grep dagens Dagbladet som lå på skittentøykurven og bladde opp på kultursidene. Det var lenge 13


siden det hadde stått noe om ham der. Han ble heller ikke invitert på forlagenes høstfester lenger, tenkte han mismodig da han så noen av høstens bøker omtalt. Av de tre poesidebutantene ventet man seg mye, særlig av den unge kvinnelige poeten Helene Rød Brink. Buberg la avisen vekk. Han hadde sikkert spist noe galt, magen var i ulage. Helene Rød Brink, mumlet han og trakk ned. To dager etter fikk Buberg en hyggelig telefon på kontoret. Forlagsredaktør Sofie Lorentsen lurte på om han allerede i overmorgen kunne delta med innlegg på seminaret «Poesien ved årtusenskiftet – en ny fin de siècle?». Professor Eivind Røst måtte dessverre melde frafall. Sofie Lorentsen forsikret at de helt fra første stund hadde tenkt på Buberg. Buberg takket ja. Han ville gjerne til Oslo. Det litterære miljøet var lite i Bergen. Han kunne ikke gå ut uten å støte på Jon Dale eller sine egne studenter. Han lengtet etter å få luft under vingene. Være der det skjedde. Der de viktige menneskene var og de gode samtalene ble ført. Han bestilte umiddelbart flybillett og reserverte et dobbeltrom på Majorstua hotell som han hadde så mange gode minner fra. Etter å ha forelest om Obstfelder og 1890-tallslyrikken ringte han sin kone på Lærerhøgskolen der hun underviste i fransk. Det var iorden for henne å gå alene i Kunstforeningen lørdag formiddag. 14


Denne kvelden gikk Buberg hverken innom Gjestehuset eller Wessel, men dro rett hjem til rekkehuset på Minde for å forberede seminarinnlegget. Ikke det at han hadde lest særlig mye av den nye norske poesien, men han hadde lest en del av den gamle, og den var god nok, til sitt bruk. Han hadde gjort relativt lykke i selskapelige sammenhenger ved å sitere fra det forrige århundres fin-de-siècle-poesi, kom han plutselig på. Jo, han kunne mer enn nok til å holde et rimelig godt foredrag. Mens han satt ved sin lille bærbare pc, hadde han radioen på og nå hørte han at det underholdende Kritikertorget begynte. Dagens tema var den nye norske poesien og Buberg skrudde volumet opp og spisset ører. Det var ikke så mye av programmets innhold Buberg kunne dra nytte av, men heldigvis skrev også de nye poetene om døden, noe Buberg satte pris på, for selv var han svært interessert i den, i likhet med de fleste av sine kolleger. Litteratur er jo ingenting annet enn død og fravær, fravær og død, tenkte Buberg med et lite smil. Men han ble brått revet ut av sine tanker da det ut av radioapparatet strømmet et dikt om livet, ja om kjærlighetslivet. Det var en kvinne som leste og det var en stemme han ikke dro kjensel på, som han aldri hadde hørt før, men som likevel på en merkelig måte virket kjent. Kvinnen var ung, stemmen lys og likevel dyp, moden. Buberg satte pc’n til side og lyttet. Stemmen grep ham i den grad at han ikke fikk med seg ordene, bare siste strofe sto klart for ham da opplesningen var slutt. Han gjentok den for seg selv: 15


Som humlen tung av honning faller, slik også du, bristeferdig, svermende kom

Han fikk såvidt med seg utannonseringen og hørte at det siste diktet var skrevet og lest av Helene Rød Brink. Buberg kvakk til, og husket navnet fra Dagbladet for et par dager siden. Seminaret sto plutselig mer forlokkende for ham enn før. Det skjedde tydeligvis spennende ting i den nye norske poesien, ikke minst var det viktig at de unge kvinnene kom på banen. De kom forhåpentligvis også på seminaret! Med fornyet energi fortsatte han på sitt innlegg. Han ville skrive noe om den kvinnelige tradisjonen i norsk poesi. Dagen etter satt professor Buberg på flyet med det ferdigskrevne innlegget på innerlommen. Han klappet for sikkerhets skyld på det, smilte til flyvertinnen og bestilte en øl. Det var først dagen etter han skulle i ilden, så han kunne unne seg såpass. Været var nydelig, himmelen blå. Under ham svevet de hvite, myke skyene som dundyner. Buberg kjente på seg at dette kom til å gå bra. Fra Fornebu til Voksenåsen konferansesenter tok han en taxi, betalte med kort og sørget for å få en kvittering. Den skulle han sende til forlaget sammen med 16


resten av reiseregningen. Vel installert gikk han ned i vestibylen, seminaret var i ferd med å begynne. Han fikk program og deltagerliste og konstaterte raskt med en viss skuffelse at Rød Brink ikke sto der. En lettelse var det likevel at over halvparten av seminardeltagerne var kvinner. Han satte seg ned bakerst i salen for å få et overblikk. Sofie Lorentsen var ferdig med å ønske velkommen og professor Atle Iversen, som Buberg avskydde, begynte på åpningsforedraget. Buberg registrerte at en yngre mann, antagelig en forfatter, gikk ut og satte seg i foajeen og bestilte en øl. Så diskret som mulig fulgte Buberg etter, det så lysere ut der ute. Resten av seminarets første dag ble Buberg sittende der. Da de andre deltagerne kom ut om ettermiddagen var Buberg i svært godt humør. Han hadde diskutert sitt innlegg med den unge forfatteren og fått god respons, særlig på det han hadde skrevet om døden. Under middagen kom han til å sitte ved siden av Sofie Lorentsen. Til tross for at hun var gift var hun ikke uimottagelig for en liten flørt, hun lo godt av den gamle vitsen hans og da han under kaffen ga til beste et lite dikt, sank hun inn under armen hans. Han husket ikke helt hvordan det videre hadde forløpt, men da han våknet opp klokken halv fire om morgenen lå han naken i sengen hennes, mens hun fremdeles hadde alle klærne på ved siden av ham. Hun sov tungt og han håpet han kunne greie å kle av henne uten at hun våknet. Han begynte med glidelåsen i skjør17


tet, for hun lå slik at den var nær hånden hans. Det gikk smertefritt og han gikk ned til sengeenden og dro skjørtet forsiktig ned under hoftene hennes og videre nedover bena, han la det pent over en stol. Hun så innbydende ut der hun lå i den lett skimrende strømpebuksen. Han rullet den nedover magen og under hoftene, hun ynket seg såvidt, men det hørtes nærmest ut som om hun gjorde det i nytelse. Han la strømpebuksen over skjørtet på stolen og forberedte seg på å ta den kremgule tangatrusen av. Denne gangen ynket hun seg virkelig, han fikk en følelse av at hun bare lot som om hun sov og nøt hans avkledning, dette hisset ham ytterligere opp og da trusen var av, stakk han den opp under nesen og trakk den sursøte duften av kvinnekjønn inn. Blusen tok han ikke av, da det var noe svært pirrende nettopp i dette at hun lå halvpåkledt. Han la seg ned ved siden av henne og forsøkte å vekke henne. – Du, hvisket han forsiktig inn i det parfymeduftende øret. – Så vakker du er! Han hadde en stor reisning han gjerne ville vise henne. Hun snudde seg og fikk øye på den og spredte straks bena. Hun var våt og åpen. Hun vugget mot ham med innbydende hofter og hendene hans fant fram til de ganske små harde brystene under blusestoffet. – Snu deg, kommanderte han og hun snudde seg villig, la puten under magen og løftet den deilige faste bakenden mot ham så han så alle de tre åpningene hennes. – Så vakker du er, gjentok han og trakk pusten. Han husket et av Brechts etterlatte erotiske 18

Profile for Cappelen Damm AS

Ubehaget i kulturen  

I løpet av en hektisk bokhøst, blir professor Buberg satt på en lang rekke prøvelser. Tilfeldigheter gjør at han blir kjent med både kjendis...

Ubehaget i kulturen  

I løpet av en hektisk bokhøst, blir professor Buberg satt på en lang rekke prøvelser. Tilfeldigheter gjør at han blir kjent med både kjendis...