Page 1


Wilbur Smith

Torden over landet Oversatt av Finn Aasen


Wilbur Smith Originalens tittel: The Sound of Thunder Oversatt av Finn Aasen First published in 1966 by William Heinemann Ltd Reprinted in 1997 by Pan Books an imprint of Macmillan Publishers Ltd Pan Macmillan, 20 New Wharf Road, London N1 9RR Copyright © Wilbur Smith 1966 All rights reserved Norsk utgave: © 1984 J.W. Cappelens Forlag AS Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-62489-7 1. utgave, 1. opplag 2019 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Denne boken er tilegnet juvelen i mitt liv, min kone Mokhiniso, med all min kjĂŚrlighet, og i takknemlighet over de frydefulle ĂĽrene jeg har vĂŚrt gift med henne.


1

Den fire år lange jaktferden gjennom uveisomme villmarker hadde gitt oksevognene en hard medfart. Flere av hjul-eikene og disselboomene var blitt skiftet ut med rått til-hogde spaker, og seildukstakene på vognene var lappet på kryss og tvers. Oksespannene var blitt redusert fra atten til ti dyr, takket være sykdommer og løver på rov. Men likevel bragte den trette, lille karavanen med seg en last på nesten ti tonn elfenben som Sean Courteney aktet å omsette i klingende mynt – en sum han regnet med ville beløpe seg til cirka femten tusen gullsovereigns – når han kom til Pretoria. Atter en gang var Sean blitt en rik mann. Klærne hans var i en elendig forfatning, loslitte, skitne og lappet. Det store, uflidde skjegget rakk ham langt ned på brystkassen, og det sorte håret var så langt at det krøllet seg bak i nakken. Men til tross for sitt nokså lurvete utseende var han rik, ikke bare på elfenben, men i penger som han hadde deponert i hvelvet i Volksaas Bank i Pretoria. Nå satt han på hesteryggen oppe på et lite høydedrag ved veien og iakttok i ro og mak vognkaravanen som nærmet seg, trukket av de langsomme, vaggende oksene. Jeg er ingen ung mann lenger, tenkte han. Jeg er syv og tredve år. Tiden er inne til at jeg kjøper meg en farm! Han hadde allerede utsett seg stedet til sitt nye hjem. Våningshuset ville han plassere oppe i bakkehellet, og om kvelden ville han sitte på den brede stoopen og se utover sletten mot Tugela-elven som blånte bort, langt ute i det fjerne. 7


«I morgen tidlig er vi fremme i Pretoria,» sa en stemme ved siden av ham. Sean så ned på zuluen som satt på huk ved siden av hesten hans. «Det har vært en god jakt, Mbejane.» «Vi har drept mange elefanter, Nkosi,» sa Mbejane og nikket, og Sean la for første gang merke til at det var kommet sølvstriper i det sorte, krusete håret hans. Heller ikke Mbejane var noen ung mann lenger. «Og mange dagsreiser har vi gjort,» fortsatte Sean, og Mbejane nikket alvorlig. «En mann blir trett av alltid å være på trek,» funderte Sean. «Den tid kommer da han lengter etter å sove to netter på samme sted.» «Og å høre sine koner synge mens de arbeider ute på markene,» tilføyde Mbejane. «Den tiden er kommet for oss begge, min venn. Vi skal dra hjem til Ladyburg.» Spydet skrapte mot skjoldet da Mbejane reiste seg, og musklene spilte under den sorte, fløyelsmyke huden. Han løftet ansiktet og smilte – et stort, strålende smil, fullt av skinnende hvite tenner, og Sean smilte tilbake. Det var som to gutter som nettopp har gjort en vellykket skøyerstrek. «Hvis vi driver oksene litt hardt, kan vi nå frem i dag, Nkosi.» «Så la oss forsøke,» sa Sean. Mens karavanen langsomt kom kjørende mot dem i det hvite, grelle lyset av den afrikanske morgenen, skjedde det noe i den bakerste enden av vognrekken, en uro som forplantet seg hurtig fra vogn til vogn. Bikkjene gjødde, og de innfødte tjenerne kom med oppmuntrende tilrop til en rytter som galopperte forbi vognrekken. Han lå foroverbøyd i salen, mens han jaget på hesten. «Den unge løve brøler høyere enn den løvefar som avlet ham,» mumlet Mbejane, men det var et velvillig uttrykk i øynene hans da han fulgte rytteren som nå var kommet foran den første oksevognen, hvor han stoppet ponnien så brått at dyret sank ned på bakbena. 8


«Han maltrakterer hver eneste hest han rir på,» sa Sean morskt, men også øynene hans fikk et blidt uttrykk mens han iakttok sønnen. Gutten kuttet repet som holdt den brune springbukken festet til salknappen, og lot den falle ned på veien. De to innfødte kjørekarene skyndte seg frem, løftet springbukken opp og plasserte den i vognen. Så satte Dirk Courteney ponnien i galopp igjen med kurs for Sean og Mbejane som ventet ved veikanten lenger fremme. «Felte du bare én?» spurte Sean da gutten holdt ponnien an ved siden av dem. «Nei, jeg skjøt tre – med tre skudd. Riflebærerne tar seg av de to andre.» Kjapp og gløgg som gutten var – og han var bare ni år gammel – tok han det som sin selvfølgelige plikt å holde mannskapet med den daglige rasjon ferskt kjøtt. Nå slappet han velbehagelig av i salen med tøylene i den ene hånden og den andre hvilende lett på hoften, en vane han hadde tatt etter fra faren. Sean morsket seg litt for å skjule hvor stolt han var over sønnen mens han skottet bort på ham i smug. Det var en staut og vakker gutt, nesten litt for vakker med de uskyldige øynene og den friske huden som ville ha passet like godt på en jente. Solen slo gnister i den sorte, krøllete hårluggen hans, og over de klare øynene trakk øyenbrynene to kraftige, rette streker. Det var et velformet ansikt, men da Sean så på munnen hans, følte han et lite stikk av uro. Leppene var for brede og myke, det så nesten ut som om gutten var på nippet til å gråte. «Vi kommer til å gjøre full dagsferd i dag, Dirk. Det blir ingen outspan før vi er fremme i Pretoria. Ri bort og gi beskjed til kjørekarene.» «Du får heller sende Mbejane. Han har ikke annet å gjøre.» «Jeg sa at du skulle gjøre det!» «Oppriktig talt, far, har jeg ikke gjort nok i dag?» «Av sted med deg, for fanden!» brølte Sean. «Men jeg er jo nettopp kommet tilbake fra jakten, og det er ikke mer enn rett og rimelig at …» begynte Dirk, men Sean avbrøt ham: «Hver gang jeg ber deg om noe, kommer du med en masse unnskyldninger. Gjør som jeg sier!» De stirret hver9


andre i øynene, Sean sint, og Dirk med et furtent uttrykk Sean kjente fra før og som alltid irriterte ham. Nå ville de igjen få en av disse prøvene på hvem som hadde den sterkeste viljen, en prøve som forekom stadig oftere. Ville han også denne gang bli nødt til å lide nederlag ved å ty til sjamboken igjen? Siste gang var for fjorten dagers tid siden. Sean hadde gitt gutten en reprimande for måten han hadde behandlet ponnien sin på. Dirk hadde stått der, tverr og sur, og hørt på, helt til Sean hadde sagt sitt. Så hadde han ruslet bort mellom vognene. Sean hadde ikke tenkt mer på det, og hadde begynt å diskutere ett eller annet med Mbejane, da de plutselig hørte et skingrende smertehyl lenger inne i leiren. Sean skyndte seg bort for å se hva det var. Midt i vognringen stod Dirk med et ansikt som ennå var mørkerødt av raseri, og ved føttene hans lå en liten hundehvalp og jamret seg etter at gutten hadde sparket til den. Sean var blitt så sint at han gav gutten pryl, men til tross for at han var rasende, hadde han unnlatt å bruke sjamboken, den lange pisken av flodhesthud, men hadde i stedet brukt en taustump. Da han mente gutten hadde fått nok, sendte han ham inn i husvognen. Ved middagstid sendte han bud på gutten og forlangte at han skulle be om unnskyldning, men Dirk hadde bare knepet munnen sammen og tidd. Sean måtte til med tampen igjen. Men Dirk holdt stand. Til slutt hadde Sean i desperasjon hentet sjamboken. Da gutten hadde fått ti hvinende rapp av pisken, ble han liggende urørlig, og det gikk bare noen rykninger gjennom ham for hvert nytt slag, men Sean fortsatte å slå likevel, til tross for den kvalmende fornemmelsen i mavegropen, til tross for skammen og skyldfølelsen som fikk svetten til å springe frem og spyttet til å slime i munnen. Da gutten endelig begynte å skrike, slapp Sean sjamboken og vaklet tilbake til vognsiden hvor han måtte støtte seg mens han kjempet mot kvalmen som trengte seg opp i strupen. Men Dirk fortsatte å skrike, og Sean vaklet bort til gutten, løftet ham opp og klemte ham inntil seg. 10


«Jeg er så lei for det, far. Jeg skal aldri gjøre det mer. Det lover jeg. Jeg er glad i deg, det er deg jeg er aller mest glad i, og jeg skal aldri gjøre det mer,» gråt Dirk, der de stod og holdt rundt hverandre. I flere dager ville ikke de innfødte snakke med Sean, bortsett fra de korte svarene han fikk når han gav dem ordre om noe. For når det gjaldt å oppfylle et eller annet ønske gutten ytret, var de alle som én, også Mbejane, parat til å gjøre hva som helst, og derfor ble de også alle så sinte når Sean nektet gutten noe. Men nå smilte Dirk plutselig. Det var et av disse brå stemningsomslagene som alltid gjorde Sean forvirret. «Jeg skal ri bort og gi beskjed, far,» sa han så muntert som om han gjorde det frivillig, og satte hesten i trav med kurs for vognene. «En frekk, liten djevel,» mumlet Sean halvhøyt og tenkte at Mbejane burde skjønne at de hadde skjemt ham bort. Men i sitt stille sinn lurte han på om ikke også han hadde en del av skylden. Han hadde latt gutten vokse opp med en husvogn som hjem, med velden som skolestue og med voksne menn som lekekamerater. Etter at moren hans døde for fem år siden, hadde han aldri vært under en kvinnes mildnende innflytelse. Ikke å undres på at han var blitt en villstyring. Han skjøv fra seg minnene om Dirks mor. Også der hadde han skyld – en skyld det hadde tatt ham mange år å forsone seg med. Men hun var død og borte, og det var fåfengt å gå rundt og plage seg mer med det. Han jaget vekk dysterheten som truet med å ødelegge den lykkefølelsen han hadde kjent for bare et øyeblikk siden, gav hesten et rapp med tøylen og drev den ut på veien som førte sydover mot den lave randen av bakker ute i synsranden – veien som førte mot Pretoria. Jo, Dirk er en villstyring, tenkte han. Men når vi først slår oss ned i Ladyburg, vil han sikkert bli all right. De skal nok plukke bort unotene hans på skolen, og selv skal jeg sørge for å skaffe ham manérer, om jeg så skal banke dem inn i ham! Samme kveld, den 3. desember 1899, red Sean i spissen for vognene sine nedover bakkene og slo leir ved Apies River. Da 11


de hadde spist, sendte han gutten til køys i husvognen. Så klatret han ensom opp på en åskam og stirret tilbake over landet i nord hvor han kom fra. I det sølvgrå månelyset strakte det seg ut, tyst, vidstrakt og veldig. Der lå det gamle livet hans. Brått snudde han ryggen til det og gikk nedover mot lysene i Pretoria som vinket til ham nede i dalen.


2

Det hadde oppstått en liten misstemning da han gav Dirk ordre om å holde seg hjemme ved vognene, og Sean var derfor i dårlig humør da han red over broen over Apies og inn i byen neste morgen. Ved siden av ham løp Mbejane i luntetrav for å holde tritt med hesten. Fordypet i sine egne tanker svingte Sean inn i Church Street, og først da la han merke til at det var noe usedvanlig på ferde i byen. Nedover gaten kom en flokk ryttere som tvang ham til å styre hesten helt ut til siden, og mens kolonnen passerte forbi, så Sean nysgjerrig på den. De var alle burghere, noen i hjemmevevet vadmel, andre i byklær, og de red i en formasjon som man med litt godvilje kunne kalle en kolonne på fire. Men det som vakte Seans nyfikenhet var at kolonnen var så lang. For pokker, det måtte være minst et par tusen ryttere, helt fra ganske unge gutter til gamle gråskjegger. Alle hadde patronbelter og bandolærer, og ved venstre kne stakk kolben på mausergeværet opp av hylsteret. På salen var det også fastspent sammenrullede ulltepper, og det skranglet i feltflasker og kokekar mens rytterne defilerte forbi. Det kunne ikke være noen tvil – det måtte være en kommando. På fortauene stod kvinner og enkelte mannfolk som kom med oppmuntrende tilrop til kolonnen. «Geluk hoor! Sikt godt!» «Spoedige terugkoms.» Og rytterne i kommandoen lo og ropte tilbake. Sean bøyde 13


seg ned mot en ung pike som stod ved siden av hesten hans. Hun viftet med et rødt skjerf, og plutselig så Sean at hun smilte, men at det glitret tårer i øyenvippene hennes. «Hvor skal de hen?» spurte Sean og hevet stemmen for å bli hørt gjennom bråket. Da hun så opp, trillet en tåre nedover kinnet og dryppet ned på bluselivet hennes. «Til toget, naturligvis.» «Til toget? Hvilket tog?» «Se, der kommer kanonene!» Nå oppdaget også Sean kanonene som kom ramlende. Artilleristene i sine blå uniformer med gullsnorer, satt i stram givaktstilling på lavettene. «Du gode Gud!» sa Sean åndeløst. Så snudde han seg mot den unge piken, grep henne kraftig i skulderen og ristet henne. «Hvor er det de skal? Hører du? Hvor skal de?» «Menheer!» Hun kneiste med nakken og vred seg løs fra grepet hans. «Unnskyld! Men du må fortelle meg hva som står på!» ropte han etter henne da hun forsvant i mengden. En stund ble Sean sittende i salen, helt lamslått. Så begynte tankene å røre seg i hjernen hans igjen. Det var altså krig. Men hvor og mot hvem? Det kunne umulig være et stammeopprør som krevde så store troppestyrker. Og de kanonene han hadde sett var helt moderne våpen. Nei, dette måtte være en krig mellom hvite. Mot Oranjefristaten? Nei, det var umulig. Der bodde det jo et broderfolk. Mot britene? Tanken gjorde ham forferdet. Og likevel – for fem år siden hadde det gått rykter. Det hadde ofte gått rykter før. Han husket 1895 og Jameson-raidet. Allting kunne ha hendt i de årene han hadde vært uten kontakt med sivilisasjonen, og nå var han intetanende kommet tilbake og hadde dumpet midt oppi det. Han vurderte raskt den situasjonen han befant seg i. Født i Natal under Union Jack. Han så ut som en boer, snakket og red som en boer, han var hjemmehørende i Afrika og hadde 14


aldri vært utenfor landets grenser. Men formelt sett var han like meget brite som en som var født i London. Og hva om det virkelig var krig mellom Republikken og Storbritannia, og boerne tok ham til fange – hva ville de gjøre med ham? Sikkert konfiskere vognene og elfenbenet hans, kanskje kaste ham i fengsel og muligens skyte ham som spion. Jeg må se å komme meg bort herfra, og det fanden så kvikt, sa han til seg selv. Til Mbejane sa han: «Kom! Vi må tilbake til leiren!» Men før de nådde broen, ombestemte han seg. Han måtte få visshet om hva som var på ferde. Det var ett menneske han kunne oppsøke, og han fikk ta sjansen. «Mbejane, du skynder deg tilbake til leiren. Ta deg av Nkoszana Dirk og sørg for at han holder seg i leiren. Snakk ikke om dette med noen, og hvis du setter pris på ditt eget liv, så nevn det ikke med et ord til Dirk. Forstått?» «Det er forstått, Nkosi.» Hva utseendet angikk var Sean en boer så god som noen der han bante seg vei gjennom menneskemassen. Han satte kursen mot det store varemagasinet som lå ved siden av jernbanestasjonen i den øvre utkanten av byen. Siden forrige gang Sean så skiltet over inngangen til butikken, var det blitt malt opp i rødt og gull. I. Goldberg, Import & Eksport, Gruvemaskiner, Detalj og Engros, Oppkjøper av gull, edelstener, huder og skinn, elfenben og andre naturprodukter stod det på skiltet. Til tross for krigen, eller rettere sagt kanskje på grunn av den, lot det til at Goldbergs store varehus gjorde strykende forretning, for lokalet var fullt av kunder. Sean slentret ubemerket rundt blant kundene, mens han i ro og mak kikket etter innehaveren. Han fant Goldberg mens denne nettopp var opptatt med en kunde som ville kjøpe en sekk kaffe. Diskusjonen om hvorvidt Goldbergs kaffe var bedre enn konkurrentens tvers over gaten ble stadig hissigere. Sean lente seg i mellomtiden mot en hylle med varer. Goldberg burde ha vært skrankeadvokat, tenkte han, for de argumentene han brukte var så slående at Sean, og snart etter kunden, følte seg overbevist. Kunden tok kaffesekken på ryg15


gen og forsvant ut av butikken, mens Goldberg stod tilbake, rød og svett i ansiktet etter seieren. «En kan ikke akkurat påstå du har gått ned i vekt, Izzy,» hilste Sean. Goldberg så litt usikkert på ham over de gullinnfattede brillene mens et forsiktig smil kom til syne i ansiktet hans. Så drog han plutselig kjensel på Sean. Han blunket med øynene av forbauselse, gjorde et kjapt kast med hodet i retning av kontoret lengst inne i butikken, og gikk foran mens Sean ruslet etter. «Si meg, har du gått helt fra vettet, Courteney?» spurte Goldberg da de var kommet inn på kontoret. Det var tydelig at han var opphisset. «Hvis de får tak i deg …» «Hør, Izzy, jeg kom hit i går kveld. Jeg har ikke snakket med en hvit mann på fire år. Hva i helvete er det som går for seg her?» «Har du ikke hørt det?» «Nei, fanden om jeg har.» «Det er krig, Courteney.» «Jeg forstår det. Men hvor? Mot hvem?» «Ved alle grenser. I Natal, I Kapplandet.» «Men mot hvem?» «Det Britiske Imperium.» Goldberg ristet på hodet som om han ikke trodde det han selv sa. «Vi har fått hele Det Britiske Imperium på nakken!» «Vi?» spurte Sean skarpt. «Ja, Transvaalrepublikken og Oranjefristaten. Vi har allerede vunnet flere store seire. Ladysmith er beleiret, og Kimberley og Mafeking …» «Og hva med deg selv?» «Jeg er født her i Pretoria. Jeg er en burgher.» «Har du tenkt å angi meg?» «Nei, langt i fra. Du har vært min gode kunde i mange år.» «Takk, Izzy. Jeg skjønner jeg bør komme meg bort herfra, og det fortest mulig.» «Ja, det er nok klokest.» «Hva med pengene mine i Volksaas Bank – kan jeg få dem ut?» 16


Izzy ristet bedrøvet på hodet. «De har sperret alle konti som tilhører fienden.» «Satan heller!» utbrøt Sean bittert. «Hør, Izzy,» sa han etter å ha tenkt seg litt om. «Jeg har tyve vogner og en last på ti tonn elfenben parkert rett utenfor byen. Er du interessert?» «Hvor meget skal du ha?» «Ti tusen for alt sammen, okser, vogner, elfenben, rubbel og bit.» «Det ville ikke være patriotisk, Courteney,» sa Goldberg nølende. «Å handle med fienden – og dessuten har jeg bare ditt ord på at det er ti tonn.» «I helvete heller, Izzy, jeg er ikke den britiske armé – og lasten er verd sine tyve tusen pund.» «Du vil altså at jeg skal kjøpe den usett? Uten videre? All right. Jeg gir deg fire tusen i gull.» «Syv.» «Fire og et halvt.» «Din satan.» «Fire og et halvt.» «Nei, så sier vi fem, for pokker,» murret Sean. «Fem?» «Fem!» «All right. Så sier vi fem.» «Takk, Izzy.» «Ingen årsak, Courteney.» Sean forklarte ham hvor vognene befant seg. «Du kan sende folkene dine og hente det alt sammen. Jeg drar av gårde mot grensen av Natal så snart det blir mørkt.» «Hold deg unna veiene og jernbanesporet. Joubert har tredve tusen mann i det nordlige Natal. De er konsentrert rundt Ladysmith og langs Tugela-fjellene.» Goldberg gikk bort til pengeskapet og hentet fem små lerretsposer. «Vil du kontrollere at summen stemmer?» «Jeg stoler på deg som du stoler på meg. Farvel, Izzy.» Sean stoppet lerretsposene innunder skjorten og la dem til rette under beltet. «Lykke til, Courteney!»


3

Det var ennå to timers dagslys igjen da Sean hadde gjort seg ferdig med å betale hva han skyldte de innfødte som hadde vært med på den lange jaktferden. Så var det bare tilbake å gjennomgå det kompliserte avskjedsritualet med å klappe i hendene og uttale de formelle frasene, og endelig kunne han reise seg fra stolen sin og se seg rundt i kretsen. De satt tålmodig på huk og iakttok ham med de sorte ansiktene sine, og da han så på dem, følte også han en tyngsel i hjertet over denne avskjeden. Det var menn han hadde levd og arbeidet sammen med og delt utallige gjenvordigheter med. Det var ikke så lett å skilles fra dem. «Det er slutt,» sa han. «Yebbo, det er slutt,» sa de i kor, men ingen rørte seg. «Gå deres vei, for fanden.» Langsomt reiste en av dem seg og tok bylten, kasteskinnet, de to spydene og den gamle skjorten Sean hadde gitt ham. Han plasserte bylten på hodet og så på Sean. «Nkosi!» sa han og løftet knyttneven til hilsen. «Nonga,» svarte Sean. Mannen snudde seg og gikk ut av leiren. «Nkosi!» «Hlubi.» Korte, men trofaste ord som ble vekslet. Det var siste gang Sean nevnte dem ved navn, og en for en gikk de ut av leiren. Sean stod og så etter dem, der de vandret bort i skumringen. 18

Profile for Cappelen Damm AS

Torden over landet  

Sør-Afrika omkring århundreskiftet: et land fylt av enorme muligheter og farefulle, lokkende eventyr. Sean Courtney tror han skal leve rik o...

Torden over landet  

Sør-Afrika omkring århundreskiftet: et land fylt av enorme muligheter og farefulle, lokkende eventyr. Sean Courtney tror han skal leve rik o...