Til Vestisen
Til Vestisen er en roman. Enkelte elementer fra fangsten er hentet fra reelle inspektørrapporter, men menneskene i boken, og de handlinger de begår mot hverandre, er fiksjon.
Tor Even Svanes
Til Vestisen Roman
Sitatet på side 37 er hentet fra Fortuna av Alexander Kielland. 1973 for Den Norske Bokklubben, trykket og bundet av Dreyer Aksjeselskap, Stavanger. Første gang utgitt i 1884. © CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-49045-4 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © Denis Burdin/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2016 Satt i 10,8/14 pkt. Sabon og trykt på Munken print cream 80 g/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
1 til tromsø
«Jeg er blitt bedt om å fortelle om det som skjedde, i tillegg til den rapporten jeg allerede har skrevet. Det som står i rapporten, er grunnen til at dere vil prate med meg.» Sa hun. Og nikket. «Litt tålmodighet,» sa en av dem på utsiden av avhørsrommet. Bistandsadvokaten. Hennes bistandsadvokat. «Hun er utredet for traumatiske stresslidelser. Strever fortsatt med å sette sammen bitene. Vel. Med kronologien».
«Du er ikke redd for å komme ut,» sier stemmen. «Etter all den dritten du har servert rett opp i trynet på oss, kan du ikke være redd for å komme ut.» Den er så rolig, røsten. Verken hever eller senker seg, sånn noe levende ville gjort. Gjør ingenting for å forvisse seg om at han ikke blir overhørt. (Hvem av? Hvem skulle det være?) Det slår henne at dette er første gangen han har sagt noe mens han har stått utenfor lugardøren. Det bekrefter bare det hun har visst hele tiden. Men det er rart at hun ikke klarer å spalte ut hvem av dem det er. «Det skjer ikke noe med deg her, vet du. Hore. Det skjer ikke noe som du ikke har bedt om sjøl. Ønsket sjøl. Det vet du. Du har bedt om at dette skulle skje siden du kom om bord.» Hun har tenkt på dørene tidligere.
8
Senere, da det er over og hun reiser bort fra det, sitter hun i en Dash 8 på vei fra Tasiilaq til Nuuk. Grønlandsisen under henne er så skarpt hvit at hun må ha på solbriller for i det hele tatt å kunne se ut av flyvinduene. Nå og da flyr de over turkise vanngroper, som i virkeligheten må være digre innsjøer i den veldige ismassen, men fra hennes høyde ligner de bare øyne i det hvite. Alt er kontekst (går hun ut fra). De kunne lignet smykkestener. Hun kunne tenkt på perlemorsskinn, ikke disse våte øynene som betrakter henne. Fortsetter å stirre etter henne når flyet for lengst har passert. Slipper ikke taket. Makuladegenererte øyne. Hun husker det blålige, melkeaktige sløret i netthinnen på syke hester. På dette flyet er hun alene, bortsett fra de to pilotene og en kvinnelig purser som heter Dorte og har dansk far. Dorte spør om hun vil ha noe. «Vodka,» svarer hun. «Med appelsinjuice?» 9
«Dessverre,» svarer Dorte. «Vi har bare baguetter. Ost og skinke.» De er pakket i plast. De smaker av plasten de har ligget pakket inn i. Har ligget nedkjølt lenge. Hun føler seg alene med propellene og isen, en rytme hun på sett og vis har vent seg til. Ved innflygningen til Nuuk blir hun invitert inn i cockpiten. Taggete, grå fjell hiver seg mot himmelen rett foran dem, gjør narr av Norge, men hun vet at det bare virker så dramatisk på grunn av resten av landskapet, som mangler holdepunkter av høyde. Hun husker ikke hva slags uniformer pilotene hadde på. Heller det enn å glemme fjellene.
10
De bodde på Ishavshotellet i Tromsø. Hun sa navnet sitt. Jenta i resepsjonen tastet det inn. Nøkkelkortet er lagt i den lille folderen, og nennsomt curlet over til henne, disken er av larvikitt, resepsjonisten fikk kortet til å seile rutinert over den glatte, polerte flaten, før hun smilte. «Frokost er fra sju,» sier resepsjonisten. «Vi har sånne energishots. De er veldig gode. Veldig oppkvikkende. Jeg vet ikke, hva heter det? Sånne snapsglass. Liksom smoothie. Ingefær og appelsin. Lime og kiwi. Veldig god boost, asså. Antioksidanter.» Hotellet ser nytt ut, men heisen virker gammel, mye messing, speil i alle vinkler. Teppene og tapetene på dette hotellet minner henne om OL på Lillehammer. Det samme gjorde huset hun vokste opp i. Okergult panel. Block Watne ytterst i et nybygd felt, men hvor baksiden av tomten skrånet mot en dump med furuer. Border i overgangen mellom tak og vegger i stuen. Grønne vegger. Gule vegger. Trygg oppvekst.
11
Moren hadde planlagt å pusse opp denne stuen. Kjøkkenet også, men det var før faren fikk hjertestans. Det kom som infarkt vel kommer: brått. Uventet. Så moren bestemte seg for ikke å endre noe fordi det kunne gjøre faren forvirret. Urolig. Fjerne ham fra minnene, og dermed fra dem. Bedre å utsette oppussingen til rehabiliteringen begynte å virke. Men han ble aldri skjerpet igjen, og en dag vil en megler komme inn i dette huset og kalle det velholdt, men utidsmessig. Er det et ordentlig ord?
12
Når hun sier de, mener hun seg selv og lederen hennes, Håvard, som er med første døgnet, før fangstskuta skal fra land. Fordi dette er hennes aller første tokt til Vestisen. Det var Håvard som uttalte seg på vegne av Fiskeridirektoratet i etterkant. Han som fikk spørsmålene om direktoratet mente det var forsvarlig å sende en ung, kvinnelig fangstinspektør. Uten erfaring. Alene. Seks uker. Til iskanten av Grønland. Med bare mannfolk hun ikke kjente. Som det første toktet. De hadde ment det. Det kunne ikke forutses, med mindre man tenkte det verste om folk, eller lot seg overbevise av fordommer. Og hun trodde seg bedre enn det.
13
Været legger ørsmå dråper i pannen på dem. Håvard har bestilt bord på en fiskerestaurant i havnen, og han snakker om mølje hele veien bort dit. Hun spør ham om inspektørrapporten. «Ingen stor sak,» svarer han. «Så lenge du noterer underveis. Avfyrt ammunisjon. Felte dyr. Skadeskutte dyr. Hvis du forholder deg til avkrysningsboksene i skjemaet, kan du holde det kort. Du kan heller fylle ut i fritekstfeltene, hvis det er behov for det.»
14
Hva er kort og hva er utmalende i denne historien? Hvordan vite hva du skal velge? Hva er detaljer her; hva er uviktig?
15
Håvard har invitert en erfaren inspektør til å spise med dem, dels for å dele erfaringer, dels for å komme med «insidertips». Håvard lager anførselstegn i luften mens han sier det. Inspektøren sitter allerede ved et av bordene i det halvtomme lokalet med en halvliter da de ankommer. Håvard gir ham et klapp på skulderen, og virker tretti år yngre enn ham. Hun sier navnet sitt. Mari. Hun får ikke med seg navnet hans, hun merker seg det i hvert fall ikke ved denne anledningen. Kjenner bare gårsdagens lukt av mannen. «Er det henne du skal sende med Arentz?» spør han. Han holder fortsatt hånden hennes – og hun kjenner at gripetaket skal gi henne en slags beskjed – men ansiktet hans vender seg mot Håvard. «I så fall må dere vel finne opp en ny tittel? Inspektrise. Det kan man vel si.»
16
Litt senere på kvelden forteller han litt om mannen hun skal seile med, og det er også det eneste han sier som ikke har direkte med ham selv å gjøre. «Peder Anker Arentz,» sier han. «Nei, jeg har ikke fangstet med ham selv, men du kjenner ham vel, Lange?» Lange er Håvards etternavn. «Stødig kar. En ekspert på polare forhold. Forsker også.» «Å,» glipper det ut av henne. «Hvor har han publisert? Jeg kunne ikke finne noe.» Inspektøren ser skrått på henne over kanten av ølglasset, som han har satt ned i den samme duggringen på bordet hver gang han har tatt en slurk. «Publisert?» «For å kunne kalle seg forsker, må han vel ha publisert funnene sine?» «I Oslo ja, kanskje,» svarer inspektøren. Det er ikke som om Håvard ikke har antenner. Old school, sier han på vei tilbake til hotellet, men han bet seg ikke merke i at inspektøren vektla at han ikke hadde fangstet med Arentz. De hadde ikke mølje heller. Breiflabb og chorizo. Steinbit og fenikkelpuré. 17