__MAIN_TEXT__

Page 1


DRØMMEN OM NORD


© CAPPELEN DAMM AS 2015

ISBN 978-82-02-45262-9 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslag og bokdesign: Erlend Askhov Omslagsfoto: Tone Helene Blomseth Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2015 Satt i Lyon Text 10.5/13 pkt. og trykt på Amber Graphic 1.25, 120 g. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. www.cappelendamm.no


DRØMMEN OM NORD


– Innhold – 6

Innledning

8

Mørketid

28

Ustø kurs mot nytt år

48

Vintersola venter

68

Rein gjestfrihet

82

Fra himmel til helvete

96

På kungens vei

112

Mot målet

126

Etterord

130

Utstyrsguide

134

Tips og triks


Innledning Jeg heter Tonje og er ei jente på 21 år. Da jeg var 16 flyktet jeg fra skolen for å gå Norge på langs. Det forandret livet mitt. I nesten seks måneder vandret jeg gjennom det langstrakte landet. Et sted mellom Nord-Trøndelag og Nordland fant jeg meg selv. Aldri hadde jeg vært mer lykkelig. Jeg gikk mil etter mil i ensomhet, og lærte meg å sette pris på møter med mennesker. Sakte gikk det opp for meg at jeg var verdensmester i fordommer. Jeg forhåndsdømte mennesker, i stedet for å ta meg tid til å bli kjent med dem. På vei fra Lindesnes til Nordkapp tok jeg det endelige oppgjøret med flink pike-syndromet. Alt skulle være perfekt. Helt fra barneskolen skulle jeg være best og flinkest og ha de beste karakterene. Til slutt gikk jeg på en smell. Da jeg begynte på videregående skole, var jeg tom for krefter og motivasjon. Derfor tok jeg en pause for å gå Norge på langs. Da jeg kom tilbake, forsto jeg at pausen kom til å bli varig. Jeg ble en av dem som droppet ut av skolen, og visste at det var riktig. Jeg ville oppsøke flere eventyr i villmarka, og leve av det. Den neste turen tok nesten knekken på drømmen. Svalbard, 2013. Altfor mye vind, altfor tung pulk, altfor trått føre, altfor mange gnagsår, altfor sterk blodsmak i munnen, tørr og jernaktig. Jeg trodde jeg var forberedt, at jeg hadde det i meg. Det jeg husker best fra turen, er meg selv, hengende over skistavene mens tårene drypper ned i snøen og spørsmålene hoper seg opp i hodet: Hva slags liv er dette? Hva er vitsen? Jeg revurderer alt etter fiaskoen. Alle valgene. Alle drømmene. Og langt der inne finner jeg ut at jo; jeg er villig til å tåle uvær og motgang, for å kunne være overlykkelig når været endelig snur.

6


Det neste eventyret skulle handle om nord. Om Nordens siste, store villmark, Nordkalotten. Det er noe forlokkende med ordet «nord». Det høres vilt og vakkert ut. Utrygt. Ensomt. Det tok ikke lang tid å bestemme seg for hvor jeg ville dra, og hva jeg ville gjøre. Jeg ønsket å gjøre en lang vintertur. Jeg ville leve i og med naturen, på dens premisser. En hel vinter gjennom Nordkalotten og Sápmi. Samelandet. Landet av rein. Jeg drømte om den blå timen, fullmåne og millioner av blinkende snøkrystaller. Om tett skog, bål blant furulegger og stjerneklar himmel. Jeg lengtet etter forblåste vidder, blafrende nordlys og synet av vandrende reinflokker. Jeg er mørkredd, men ville finne roen i mørketida. Kjenne på ensomheten. Sette pris på de aller minste tingene. Jeg ville fryse, men være overlykkelig når jeg var varm. Jeg ville sette meg selv på prøve, men leve lenge på mestringsfølelsen etterpå. Så det måtte bare bli slik. Nordover.

7


– Mørketid – Stormen kaster seg brølende over oss. Den ene teltstanga knekker, teltduken slår meg i ansiktet, fokksnøen fyller forteltet. Jeg får på meg klærne og hører brølet øke i styrke, så høyt at malamuten Nanni kryper forskremt sammen. Jag kaver meg ut av det flagrende forteltet, ut i snøen, begynner febrilsk å pakke pulken. Skal vi bli her og stå han av, eller prøve å komme oss ned fra fjellet? Teltet sjangler. Jeg evakuerer. Stapper det viktigste i en sekk og begynner å gå mot Dividalen. Alt jeg kan se, er mine egne skitupper. Nei! Dette går ikke. Det er bedre å søke ly i teltet, til det lysner. Jeg snur. Skisporene mine er allerede utslettet av vinden. Hvor kom jeg fra? Hvor er teltet? Jeg kaver rundt i stormen og snøfokket og leter, stadig mer desperat. Ingen pulk, intet telt. Jeg siger ned på knærne, graver i snøen med hendene, prøver å få laget litt le mot vinden, fullstendig forgjeves; det føyker igjen like fort som jeg graver. Jeg har en nødpeiler i lomma. Skal jeg ...?

8


Ingen vei tilbake To måneder tidligere, den 25. november 2013. Jeg lander på flyplassen i Tromsø med et digert bagasjelass. Folk stirrer. Noen hvisker og peker. Der står jeg – ei lita, blond jente på skarve 158 centimeter, med en like stor pulk ved min høyre side. På min venstre side en stor og hårete ulv, som ikke ser ut til å like flyplasser. Jeg kjenner meg altfor utilpass. Likevel er det godt å ha gjort unna den verste strekningen på turen så langt, det å gå ut av døra i leiligheten på Melhus. Det var dørstokkmila si, det. Men nå er vi her. Nord for polarsirkelen, midt i mørkeste mørketida. Ingen vei tilbake nå. Jeg blir plukket opp av en av Tromsøs største storkarer, Thomas Seppola. Et stort, bredt glis lyser opp hele ankomsthallen. Ved første øyekast minner han

meg om en inuitt. Kanskje er han det også. Glad i det som finnes utenfor de fire veggene, er han i alle fall. Thomas jobber som profesjonell guide, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor han er så ettertraktet. Et bedre humør og en reinere optimisme kommer man sjeldent over. Hans store lidenskap er å fortelle lange, halvsanne historier om livet han har levd her og der i dette langstrakte landet. Jeg har aldri møtt Thomas før. Vi kjører total «blind date». Thomas er en hjelpsom kar, og da jeg la ut på Facebook at jeg trengte logistikkhjelp nordpå, var han den første som meldte seg til tjeneste. Hans bestemte stemme over telefonen timene derpå overbeviste meg. Jeg hadde funnet min «backup-guy» for turen. En som fikser det meste. En man bare stoler på. Så jeg bestemte meg for å stole blindt på Thomas Seppola. Det var en av de beste avgjørelsene jeg tok på hele prosjektet.

9


Jeg kan skimte de siste lysene fra Tromsø by bak meg. Farvel, storby. Vi sees igjen om et halvt år. Kanskje. Ingenting er sikkert idet vi kjører østover, retning Kilpisjärvi i Finland. En liten klump av spenning i magen vokser seg stor og vondartet. Tanker og følelser raser rundt. Jeg har etterlatt meg familie, kjæreste og mye annet som betyr noe for meg. Jeg har sluttet i jobben. Slutten på skolen. Sluttet å leve et normalt ungdomsliv. Alle disse ofringene bare for å sitte igjen med en vond klump i magen. Flere ganger ser jeg på Thomas mens han forteller om alt og ingenting. Jeg ser at han prater, men klarer ikke henge med på alt. Jeg nikker og lirer av meg et ja og nei i ny og ne. Men egentlig er jeg helt andre steder. Det er nesten så jeg ber Thomas om å snu bilen, kjøre tilbake og sette meg på første fly hjem. Jeg tør ikke dette. Men det blir med tanken. Jeg holder munn. Jeg stopper meg selv akkurat tidsnok hver gang. De er som rier, disse følelsene. De kommer og går. Når de er på det mest negative, dreier det seg bare om å holde ut. Tenke på noe annet. I de tre timene vi bruker til Finland, sitter jeg for det meste med øynene festet på det svarte ingenting. Den mørke natta. Det er seint på kveld når vi kommer frem til Kilpisjärvi. Et gult hus er vårt tilfluktssted for natta. Heldigvis. Tanken på å slå opp et telt nå er uutholdelig. Jeg trenger enda noen dager til å akklimatisere. Nå er det tross alt i gang. Eventyret er i gang.

10

Jeg må få hodet mitt til å fatte at det er alvor. Jeg sitter ikke lenger i sofaen hjemme og planlegger, med notatboka og en pc i fanget. Dette er her og nå, tenker jeg idet hodet lander på puta. Dagen derpå er det enda noen timer i bil, men ikke så langt denne gangen. Akkurat kort nok til at jeg har høy puls og svetter hele veien til Kaaresuvanto. Jeg har lyst til å kaste opp. Jeg besvimer. Nei, det gjør jeg ikke. Jo! Jeg besvimer. Jeg skulle ønske jeg kunne besvime. Våkne opp på et varmt og trygt sykehus. Jeg skulle bare ønske jeg var alle andre plasser enn her akkurat nå. Dette var en dum idé. Thomas svinger plutselig av mot bensinstasjonen i Kaaresuvanto. Jeg vil ikke gå ut. Jeg går ut. Kulda treffer meg som et hardt slag i ansiktet. Den biter og griner. Vi laster av bilen, og jeg går inn i overnattingsrommet jeg har leid for natta. Det er varmt og lyst, om ikke annet. Thomas sier at «ja, nå var du her …» og avslutter med «… så får du ha masse lykke til der ute». Jeg klarer ikke se ham i øynene. Redd for å grine. Å grine foran en ukjent mann er ikke helt etter boka mi. Så jeg ser heller hardt ned i gulvet. Jeg stotrer et «takk for hjelpen, jeg skal nok klare meg», med et falskt smil. Et skikkelig, skikkelig falskt smil. En klem og et vink seinere har Thomas dratt. Jeg er helt alene i ingenmannsland. Tårene kan endelig renne nedover kinnene, mens jeg ser ut i det svarte ingenting


11


Ut i det fri, del 1 Hver dag sitter jeg her. På den samme plassen. Ved den samme pulten. En gammel og utslitt pult. Her har mange ungdommer sittet opp gjennom årene. Hvor rettet de blikket, time etter time? Var det på den sjøgrønne, overdimensjonerte tavla foran oss? Det gjør regelrett vondt å se på den. Krittet skjærer gjennom stillheten i klasserommet. Tall etter tall. For mange tall. Store deler av timen går med til å se ut gjennom vinduene. Det føles som om det er gitter rundt skolebygget. Et fengsel som bare er åpent på dagtid. Jeg vet jeg er her frivillig, men det finnes ikke et fiber i kroppen som har lyst til dette. Det er ikke lærerne eller skolens feil at jeg ikke trives. Det er meg. Det er den klisjéaktige setningen vi bruker når vi skal gjøre det slutt med kjæresten: Det er ikke deg, det er meg. Jeg misliker rutinene. Alle klokkeslettene. Jeg frykter et A4-liv: Etter skole kommer jobb, hus, bil, familie, større hus, hytte. Timen er endelig over. Jeg får hele fem minutter til å gjøre hva jeg vil. Alle har ei klokke på seg. Jeg har ikke. Det er min lille frihetsfølelse. Er det snart gått fem minutter? Frustrasjonen vokser. Jeg er som en vulkan på randen av utbrudd. Ikke fordi livet er så forferdelig, men fordi jeg vil noe annet. Jeg vil ut. En veldig fy-fy-tanke, men herregud så herlig. Jeg vet at vennene mine vil riste uforstående på hodet. Derfor tar jeg ikke sjansen på å fortelle. Familien? Der er det neppe støtte å hente. Jeg vet hva utdanning betyr for mora mi. Fraværet øker i takt med finværsdagene. Noen få utflukter blir til mange. Jeg klarer ikke holde igjen. Det blir en sterkere og sterkere trang til å rømme. Fra skolen? Fra virkeligheten? Jeg vet ikke. Kanskje rømmer jeg ikke fra noe, men til noe. Jeg må bare ut. Norge på langs. Jeg klapper sammen boka til Lars Monsen og Trond Strømdahl. Tusenvis av tanker svømmer som rumpetroll i hodet mitt. Lindesnes til Nordkapp. Nærmere 300 mil over skog og fjell. Kan jeg klare det? Jeg er bare 16 år, men jeg har det i meg. Tror jeg.

12


Mamma får nyheten ved middagsbordet. Hun fortsetter å spise. Til slutt sier hun at jeg bare skal dra. «God tur!» Hun sier det med en ironisk undertone. Grundig irritert over ikke å bli tatt seriøst begynner jeg å planlegge, og skaffer meg en sponsor. Turen tar et halvt år. Jeg lever mitt eget liv i min egen boble. Det er meg og friheten. Nordkapp innfrir forventningene. Forblåst og kaldt. Det er desember og mørketid. Flyturen sørover preges av en merkelig, blytung følelse. Tenk at det er over. De mange milene jeg har vandret i disse fjellene under flyet. Nå passerer de meg som lyn. Det går urettferdig fort. Overgangen til hverdagen blir så altfor stor. Mamma sier at det kommer til å gå over. Jeg tror nesten på henne. Hva skal jeg ellers tro på? Eventyret er over, og jeg har mye skolejobb å ta igjen. Mange forventninger å innfri. Men jeg kjenner at noe er forandret. Jeg er. Fra topp til tå. Jeg har funnet nok mot til å velge. Skolen står der. Det røde bygget med de store dørene. Jeg vil ikke inn. Jeg går inn. Den gamle, slitte pulten har stått tom i et halvt år. Jeg bestemmer meg. Det er nå eller aldri. Jeg gjør det. Tar valget. Jeg slutter på skolen. Enkelt og greit fordi jeg ikke finner drømmen min der. Oppgjørets time. Fra medvind til motvind på to sekunder. Mange protesterer. Lærere, venner og familie. De spør meg hva jeg skal gjøre med livet mitt. Skal jeg flytte til fjells og leve av bær og sopp? Jeg lukker ørene. Jeg hører ingenting. Alt jeg hører, er meg selv og mine egne tanker. Endelig. Mamma er den verste motstanderen. Vi står på to forskjellige planeter og roper til hverandre. Jeg er her. Hun er der. Jeg synes det er vanskelig å nå inn til henne. Hun forstår det bare ikke. Jeg vet hva jeg vil, og er villig til å jobbe hardt for det. Men det spiller visst ingen rolle for henne. Jeg sier til meg selv at jeg kan komme tilbake til mamma senere, etter å ha fulgt drømmen. Det virker som en god plan. Å returnere med sekken full av suksess!

13

Profile for Cappelen Damm AS

Tonje Blomseth Drømmen om nord  

Tonje fulgte drømmen om å bli eventyrer på heltid, og her forteller hun om ekspedisjonen på ski fra Nordkalotten, Nordens siste villmark, gj...

Tonje Blomseth Drømmen om nord  

Tonje fulgte drømmen om å bli eventyrer på heltid, og her forteller hun om ekspedisjonen på ski fra Nordkalotten, Nordens siste villmark, gj...