B
107606_tokyo_cc18.indd 2
15/02/18 10:34
107606_tokyo_cc18.indd 3
15/02/18 10:34
107606_tokyo_cc18.indd 4
15/02/18 10:34
Ina Strøm
A LT DETTE ER TOKYO Japan sett fra gateplan
107606_tokyo_cc18.indd 1
15/02/18 10:34
INNHOLD Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
新宿
5
SHINJUKU
Skyhøye utsikter til ambisjoner og dagligliv Keizoku wa chikara nari: Utholdenhet er makt . . . . . . . . . . . . . . .
台東
11
TA I T O
Bydelen som tar deg tilbake i historien
Natsukashii: når noe plutselig dukker opp for å sende deg tilbake i tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
31
CHŪŌ
中央
Matparadiset
Itadakimasu!: Jeg mottar i takknemlighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
お台場
49
ODA IBA
Øya hvor framtidsdrømmene lever
Ue o mireba kiri ga nai Løfter du blikket, ser du ingen grenser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
渋谷
67
S H I B U YA
Verdens yndigste nabolag? Ryosai kenbo: god kone, klok mor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
巣鴨
83
SUGAMO
Bestemors eldorado
Kame no kou yori toshi no kou: Den gamles visdom er verdt mer enn en skilpaddes skall . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105
107606_tokyo_cc18.indd 2
15/02/18 10:34
秋葉原と神保町
AKIHABARA OG JIMBŌCHO
Popkulturens kraftsenter og verdens største bokdistrikt Tsundoku: å stadig kjøpe nytt lesestoff, så man ender opp med en stor stabel uleste bøker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125
表参道
OMOTESANDŌ
Eleganse i hvert kvartal
Mono no aware: følsomhet for forgjengelighet, at ingenting varer evig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139
新大久保 Koreatown
SHIN-ŌKUBO
Daidō shōi: store likheter, små forskjeller
歌舞伎町
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
159
KABUKICHŌ
Strøket alle advarer deg mot
Fuyajō: byen uten natt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 177
高円寺
KŌ E N J I
Rebellenes tilfluktssted Deru kui wa utareru:
Pinnen som stikker opp, hamres ned . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 193
奥多摩
O K U TA M A
Millionbyens helt egne ødemark Shinrin yoku: å bade i skog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 207 Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 230 Les mer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 231
107606_tokyo_cc18.indd 3
15/02/18 10:34
東 京 107606_tokyo_cc18.indd 4
15/02/18 10:34
INNLEDNING Første gang et norsk skip ankom Japan var i 1865, bare tolv år etter at den amerikanske kommandør Perry ankret opp skipet sitt i Tokyo-bukta og tvang det lukkede landet til å gjenoppta kontakten med omverdenen. Omtrent hundre år senere reiste besteforeldrene mine fra Sandefjord til dette vakre, rare øyriket, hvor de døpte skip, kjøpte verdens fineste servise og måtte late som de likte å spise fiskeøyne i gelé for ikke å fornærme velmenende forretningspartnere. Da jeg var 25 år, ble det endelig min tur til å oppleve Tokyo og Japan, og etter det har min verden vært en annen. Nå er det sikkert på høy tid at jeg reiser noen andre steder. Jeg har regnet ut at jeg har tilbrakt mer enn ti tusen timer her. Hver eneste gang vi suser gjennom nattemørket, over Sibir, Mongolia og Kina på vei til Tokyo, er jeg litt engstelig for at jeg ikke skal føle det samme når jeg lander. Men på hvert et bilde som passkontrollørene har tatt av meg på flyplassen, er øynene mine blanke og smilet altfor stort. På innsiden bruser den forventningsfulle gleden over alle de nye smakene, oppdagelsene og vennlige fjesene som venter inne i byen. Det sies visst at man trenger ti tusen timer på å bli en ekspert på noe, men for meg er Tokyo stadig gåtefull og ny. Og fortsatt er det ingen andre steder jeg heller vil være. 5
107606_tokyo_cc18.indd 5
15/02/18 10:34
107606_tokyo_cc18.indd 6
15/02/18 10:34
107606_tokyo_cc18.indd 7
15/02/18 10:34
107606_tokyo_cc18.indd 8
15/02/18 10:34
107606_tokyo_cc18.indd 9
15/02/18 10:34
104
107606_tokyo_cc18.indd 104
15/02/18 10:35
巣 鴨 SUGAMO Kame no kou yori toshi no kou: Den gamles visdom er verdt mer enn en skilpaddes skall Hun står der i bare trusa og grer det tynne håret med en rosa plastkam. Krumbøyd og mager kikker hun nysgjerrig opp på meg. – Jeg er nittito år, gliser hun. Og du? – Trettitre, svarer jeg. – Eeeeh! Så ung! Hun må le. – Er du gift? Har du barn? Hva gjør du her i Tokyo? Hva syns du om japansk mat? Er du fra Amerika? Norge! Eeeh! Liker du laks? Har du sett nordlyset? Japanske oldemødre stiller ganske mange spørsmål, selv når de nesten er nakne. Min nye venninne trekker et par 105
107606_tokyo_cc18.indd 105
15/02/18 10:35
solide, hvite knestrømper helt opp til knærne, hekter på seg en fornuftig BH og en prektig bomullskjole med rosa blomster. Kledd for en rolig hjemmekveld halter hun langsomt ut av garderoben. God natt, vær forsiktig, roper vi andre etter henne. Hva hun skal passe seg for, er ikke godt å vite. Høye fortauskanter, bratte trapper eller seige karameller, kanskje? Fredelige, trygge Sugamo nordvest i Tokyo har kallenavnet bestemors Harajuku, etter byens ungdommelige moteparadis et par stoppesteder unna, og nabolaget er et av de koseligste stedene jeg vet om i hele verden. Handlegatens bredder flommer over av rimelig og praktisk mote for voksne. Og selv om jeg ikke er helt klar for pensjonistklær ennå, er dagligvarebutikkene familiedrevne og alltid rause med smaksprøvene. Michelin-inspektørene har for lengst oppdaget håndverket som utøves med stort omhu i de jordnære og hyggelige restaurantene. Et eldorado for Japans aldrende befolkning og for ungdom som vil kopiere den asiatiske oldingens uovertrufne, utilsiktede hipsterstil. Min aller største grunn til å besøke Sugamo ligger imidlertid gjemt 1800 meter under bakken og er de gamle japanernes usynlige nøkkel til sunnhet og livsglede. Jeg låser inn tingene mine i skapet og tar med meg toalettmappen jeg alltid bærer med meg i den ene hånda, og kluten jeg kjøpte i resepsjonen i den andre. Det er alltid de samme hvite rektanglene som er til salgs for 200 yen, 14 kroner. Så spaserer jeg inn i all min bleke, lange prakt. Langs rader med lave speil og kraner sitter nakne kvinner på hver sin lille krakk og skrubber seg rene. At renslighet er en dyd, kommer ikke bare til syne her i badehuset, men også i det japanske språket, hvor vakker, ren og ryddig heter det samme, kirei. 106
107606_tokyo_cc18.indd 106
15/02/18 10:35
Det er en ledig plass ved siden av en hvithåret kvinne uten alder. Luften er fuktig og varm, og det lukter såpe og våte steiner. De andre har tynn hud og praktiske hårsveiser i langt flere enn femti nyanser av grått. Det er umulig å ikke føle seg som en rosa sjiraff. Det er ikke sånn at den nakne naboen sier noe, men jeg merker en skepsis i blikket hennes, og bestemmer meg for å være ekstra grundig med vaskingen. Den gangen de hardt prøvde nederlendere var de eneste utlendingene i landet, spøkte folk med at de luktet bedervet kjøtt, og at når de flyttet på seg, fulgte alle fylkets fluer etter dem. Nabokvinnen vet kanskje ikke dette, men hun representerer Nippon og jeg resten av verden. Et innbilt startskudd går av i det øyeblikket jeg plasserer meg ved vaskestasjonen ved siden av henne, og vi setter i gang med hver vår oppvisning i personlig hygiene. Jeg går offensivt ut med trippel sjamponering og diagonal-gnikk av hodebunnen. Dusjen på full guffe, jeg bøyer meg fram og lar vannet flomme over hodet fra nakken via bakhodet og ned foran ansiktet i klassisk japansk anaerob skyllestil. Jeg hører stemmer i hodet nå, det er sportskommentatorer, og de annonserer at neste etappe er i gang: resolutt skrubb av overkropp, ben og armer. For å gi det uriktige inntrykket av at armskrubbing er en del av min daglige rutine, setter jeg opp en nonchalant mine som jeg håper konkurrenten min merker seg. Jeg rekker akkurat å glede meg over ledelsen, før Japan slår til med et uventet trekk: Hun dekker hele ansiktet med hvit, skummende såpe. Jeg har bare ansiktsolje, og det hun bruker er møbelrens til sammenlikning. Mitt neste triks er å briljere med ryggvask. Ikke noe problem å rekke fram overalt for folk på min alder, nei. Jeg tror intimvask må bli det neste, hvis ikke dét er riktigere å ta til slutt. Dette var
巣 鴨 107
107606_tokyo_cc18.indd 107
15/02/18 10:35
aldri pensum på japanstudiet. Jeg tar mental sats, såper inn skrittet og skyller effektivt. Da våkner den skrukkete naboen igjen, og reiser seg halvveis opp fra krakken med en megetsigende mine. Norge er muligens diskret, men Japan vil aldri la blygsel gå foran hygiene. For å oppnå et optimalt rent underliv vasker hun seg derfor i en slags bredbeint knebøy. En positur like praktisk som uelegant. Jeg nekter å kaste inn kluten, og gyver løs på lår, knær og legger med bestemte bevegelser. Skrubben går i skummende sirkler, rette linjer, sikksakkmønstre, heptagrammer og trapesformasjoner. Jeg har aldri hatt så rene ben, og ennå har jeg ikke begynt på føttene. I tillegg til å vaske mellomrommene mellom tærne og under fotsålene med en forskers nøyaktighet hele tre ganger, kjører jeg på med en runde skrubb av neglebåndene. Har du sett, roper kommentatorene i hodet mitt med trykk på har. Når jeg har skylt kroppen en siste gang, er det like før stemmene bryter ut i seier’n er vår. Da tar konkurrenten ned den lysegrønne plastkurven sin fra hylla, og fisker fram en firkantet kalkstein. Selvfølgelig. Hvilken motbydelig barbar jeg er som ikke sliper føttene daglig. Slått på målstreken, men i det minste usedvanlig ren. Jeg spyler plassen min, og prøver å ignorere vinnerens selvgode fjes idet jeg reiser meg og tripper barbeint og naken ut i friluft, til det jeg egentlig kom hit for: Rotenburo, utendørsbadet. Med kroppen senket i dampende kildevann under Tokyos kveldshimmel får konkurranseinstinktet mitt og jeg en etterlengtet time out. Det første badet jeg legger meg i, er bygget i velduftende tre. Vannet gjør plankene glatte og myke, nesten lodne. Jeg lukker øynene. Senere skal jeg teste steinbadene, kaldkulpen og badstuene. Mirakelvannet på Sakura Somei onsen pumpes opp fra dype, underjordiske kilder og opp i 108
107606_tokyo_cc18.indd 108
15/02/18 10:35
bassengene her i Sugamo. Dette er gevinsten med å bo i et vulkansk øyrike. Japanerne lever med den konstante trusselen fra over 1000 årlige jordskjelv. Som en naturens trøstepremie skyller hett, mineralrikt vann opp fra jordens indre i en ustanselig, velgjørende strøm. Det fyller kulper, dammer, bassenger og kar over hele landet, til glede for både mennesker og makake-aper. De ulike kildene har ulike helbredende egenskaper. Onsenvannets terapeutiske egenskaper skyldes som regel høye nivåer av mineraler og sunne salter, men det finnes også vann som skal helbrede deg med karbondioksid, høy PH-verdi eller til og med radioaktivitet. Det er ikke mange slike ekte onsenkilder midt i Tokyo. Vanligvis går jeg på sento, et av byens 1000 offentlige badehus med alminnelig kranvann og fastpris. De er langt mer nøkterne enn onsen, men kan likevel som regel skilte med flere brusende massasjebad, en sauna, en iskald kulp og av og til det mest absurde jeg har vært oppi: det elektriske badet. Jeg glemmer aldri den gangen jeg hadde oversett tegnet for strøm og intetanende senket meg ned i vannet, og kjente et intenst dirrende støkk gjennom kroppen. Advarslene om badekar og hårfønere blinket rødt i hukommelsen, og jeg var oppe igjen på et blunk. Vannet fra denne onsen skal ifølge nettsiden hjelpe mot intet mindre enn nervøsitet, muskelsmerter, stive ledd, blåmerker, forstuinger, fordøyelsesplager, dårlig blodsirkulasjon, brannskader, kutt, kroniske kvinnesykdommer og skrøpelige barn. Av nevnte lidelser er det ingen jeg er særlig plaget av, uten at dét automatisk bekrefter den medisinske effekten av kildevannet. Men statistikken kan fortelle at lange, varme bad faktisk har noe for seg. Japanerne lever lenger enn noe annet folkeslag i verden. De lever så lenge at
巣 鴨 109
107606_tokyo_cc18.indd 109
15/02/18 10:35
110
107606_tokyo_cc18.indd 110
15/02/18 10:35
巣 鴨 111
107606_tokyo_cc18.indd 111
15/02/18 10:35
det har blitt et samfunnsproblem. Jeg har møtt folk på langt over åtti som fortsatt er i jobb. Hvorfor disse ikke pensjonerer seg, kan både forklares med økonomisk nødvendighet og med en eksepsjonelt god helse og livskraft. Men selv her betyr høy alder oftest at man får større behov for hjelp, og mindre bidrag til fellesskapet. – Jeg er redd jeg kan komme til å drepe henne. Jeg kan se rett på henne og tenke at jeg vil at hun skal dø, leste jeg i Japan Times en gang. Ordene tilhørte en mann som hadde passet på sin demente mor i seks år. Han prøvde å få henne inn på et pleiehjem, men køen var for lang. Sammenliknet med den japanske, er den norske eldrebølgen ikke mer enn en liten krusning på overflaten. Sakebegeret i sølv som staten sender alle når de fyller hundre, har blitt mindre og billigere de siste årene. Så mange hundreåringer har det blitt. Innen 2055 vil 40 prosent av befolkningen være 65 år eller eldre. Da vil også befolkningen ha sunket fra dagens 127 millioner til omtrent 90 millioner.7 Samtidig som gjennomsnittsjapaneren blir eldre i rekordfart, går nemlig fødselstallene ned. Det sies at supermarkedene nå selger flere bleier til eldre enn til babyer. En mer alvorlig konsekvens er likevel utfordringene knyttet til omsorgsbehov, pensjonskostnader og arbeidskraft. For hvem skal holde hjulene i gang når halve landet sitter i badet og håper på helbredelse av gikta? Den oppvoksende slekt kunne jo være nasjonens fremtidshåp, men i våre dager får japanske kvinner i snitt kun halvannet barn hver. Enkel samfunnsøkonomi tilsier at hvert par må produsere minst to barn hver for å holde befolkningstallet stabilt. For å bøte på lav fødselsrate kan myndighetene selvfølgelig åpne for økt innvandring, men dét 112
107606_tokyo_cc18.indd 112
15/02/18 10:35
sitter langt inne. Japanske kvinner kunne ha fått flere barn og samtidig bidratt til verdiskapningen om man skapte flere barnehageplasser og sørget for et mer tilpasset arbeidsliv. Da hadde kanskje flere enn 4 av 10 mødre vendt tilbake til jobb etter foreldrepermisjonen. Men det konservative Liberal Democratic Party of Japan, som har hatt regjeringsmakten nesten sammenhengende siden 1955, kvier seg for å ta i bruk slike virkemidler. I stedet lener de seg på tradisjonen hvor svigerdøtrene tar seg av de gamle, og på omsorgsforsikringer. Dessuten kan man jo alltids utvikle noen flere roboter. Men selv om Japans fremtid ser skrukkete og krokrygget ut, vil vi alle vite hemmeligheten. Hvordan kan japanerne leve så lenge og holde seg så spreke? Noe er genetisk. Mye kan skyldes kostholdet, som tross vestlig snikinnføring av sukkerbomber og mettet fett fortsatt er magrere og mer næringsrikt enn i de fleste andre land. For i motsetning til andre rike land, er forekomsten av fedme, høyt kolesterol og hjerteproblemer forsvinnende lav her. Forskning viser at japanere som følger kostholdsråd og tradisjoner, lever lenger. En kopp grønn te, en bolle med ris, en skål misosuppe, litt grønnsaker og fisk. Det er nær sagt den perfekte oppskriften på et langt og sunt liv, ifølge grunnleggende ernæringsfysiologi. Fisken gir proteiner til musklene og omega-3, som både er bra for hjertet, hjernen og leddene. Risen er en lett, mineralrik kilde til karbohydrater. Fra soyaprodukter som soyasaus, bønner og tofu får man vitamin D og proteiner uten fett. Bruken av fermenterte produkter sørger for glade tarmer, og ved å spise masse grønnsaker, særlig kål, får man i seg fiber, vitaminer og jern. Den grønne teen sies å regulere blodtrykket, styrke immunforsvaret, motarbeide aldringsprosessene og senke kolesterolnivået.
巣 鴨 113
107606_tokyo_cc18.indd 113
15/02/18 10:35
176
107606_tokyo_cc18.indd 176
15/02/18 10:36
歌 舞 伎 町
KABUKICHŌ Fuyajō: byen uten natt
Én gang så jeg en bæsj på gata i Tokyo, jeg har dessverre ingen penere måte å si det på. Alle sier det er så rent i denne byen og jeg skal heller ikke påstå noe annet. Men den lå nå der, en mandag formiddag, i det skarpe sollyset sammen med en halvmeter hvitt toalettpapir som gjorde det umulig å overse den. Mitt eneste spørsmål var hvorfor den ikke hadde blitt ryddet vekk. Historien bak ville jeg helst ikke tenke på. Det var nok å anta at den var tilknyttet helgefylla i «Japans farligste strøk». Advarslene er mange: Du kan bli svindlet, du kan bli ranet, du kan bli drept. Likevel drar jeg hit igjen og igjen. Når resten av byen trekker på seg pysjen, slukker lyset og forsvinner inn i søte drømmer, fortsetter livet i Kabukichō. Klokka blir fire og fem, men inne på lilleputtbarene i Golden gai er 177
107606_tokyo_cc18.indd 177
15/02/18 10:36
det som om tiden ikke finnes. Med plass til kanskje fem– seks–sju kunder om gangen, venter det alltid en sidemann med en rar historie over et glass plommelikør eller japansk whisky. Denne stemningen er varemerket for Tokyos yokochō. Direkte oversatt betyr det sidegater, men yokochō er mer. Det er parallelle verdener med trange smug, ujålete kneiper, uanstendige åpningstider og uendelig tilgang på drikkevarer og artige bekjentskaper. Kabukichō er full av restauranter og izakayaer, og ikke minst karaokesteder. Jeg har med årene blitt ekspert i å overtale skeptikere til å bli med på karaoke: Vi kan gå igjen hvis du ikke liker det. Du skal få så mange øl og tamburiner du vil. Ingen kan høre oss. Vi kan leie tøysete kostymer. Vi kan booke deluxerommet med synther, gitarer og trommesett. Ingenting er bedre for humøret enn en time i et rom med selvlysende veggdekor og en telefon med direktelinje til baren. Men ikke nok med det: Jeg kan også sitere fagfolk. På det psykologiske eller emosjonelle området kan sang gi følelsesmessig forløsning og redusert stress, glede, positivt humør og oppstemthet, økt energinivå, en opplevelse av kollektiv samhørighet gjennom en koordinert aktivitet som følger samme puls, mulighet for personlig kontakt med andre, utvikling av vennskap og nettverk, opplevelse av personlig overskridelse, av å bli løftet ut av det hverdagslige, av å få et glimt av noe vakkert som beveger og gjør godt for sjelen, og en opplevelse av å være engasjert i en verdifull aktivitet som er med på å gi livet mening, ifølge en rapport ved navn Sang og velvære.9 Det finnes altså vitenskapelig belegg for å si at karaoke er med på å gi livet mening. Men dette forutsetter at alle involverte følger karaokens hellige bud: Velg skamløst blant 178
107606_tokyo_cc18.indd 178
15/02/18 10:36
låter alle har hørt, dette er ikke tid og sted for å briljere med dine uforståelige musikkpreferanser. Gå for nomihodai, altså drikk så mye du vil for en fastsatt sum. Ikke stjel naboens show, men hold deg våken med lett dasking på tamburinen, avdempet koring og oppmerksom allsang. Ikke spytt, slikk eller prøv å svelge mikrofonen. Ta den heller ikke som gissel, det vil si: aldri, aldri syng to sanger på rad! Det er rart å se dette området på dagtid. Det er som om de glorete fasadene og usannsynlig korny navnene ikke helt tåler dagslys. Big Desire. Asian Feeling. Strawberry Jam Health. Milky Baby. Men ingen steder her trenger smarte navn. Kundene kommer uansett. Og som du kanskje er i ferd med å skjønne, det er verken barregningene fra Golden Gai eller gaulingen fra karaokestedene som gjør Kabukichō så beryktet. Når kvelden svøper inn byen i mørke og mystikk, fylles gatene i Kabukichō av menn som smetter ut og inn av strippebuler, spillehaller, love-hoteller, saunaer og vertinneklubber. Ankommer man via inngangen fra Yasukuni-gata, sluses man gjennom en lysende, rød portal som danner en oval form, og det er garantert ikke tilfeldig at den minner meg om en kvinnemunn, klar til å svelge deg med hud og hår. Jeg vet ikke om man lenger bruker et uttrykk som «syndens pøl», men er det ett sted det passer, så er det her. Nesten halvparten av alle syfilisutbrudd i Japan stammer herfra. Prostitusjon er forbudt i Japan, men Kabukichō er en stor, fargerik gråsone. Da Tokyo skulle gjenoppbygges etter andre verdenskrig, så utbyggerne at beliggenheten nær Shinjuku-stasjonen ville egne seg perfekt til underholdning for byens hardtarbeidende folk. Det ble reist kinosaler og konserthus, det ble innredet spillehaller og diskoteker.
歌 舞 伎 町 179
107606_tokyo_cc18.indd 179
15/02/18 10:36
206
107606_tokyo_cc18.indd 206
15/02/18 10:36
奥 多 摩 O K U TA M A Shinrin yoku: å bade i skog Jeg vet ikke hva jeg følte, men zen var det nok ikke. Toget ristet gjennom det frodige landskapet, stadig dypere inn i det grønne. I den forreste vognen var det bare oss tre: togføreren, meg og sekken min. Hvorfor var ingen andre av Tokyos 38 millioner mennesker på samme vei? Det kunne umulig være et godt tegn. Jeg fiklet nervøst med den nye, dyre tursekken min. Målet med utflukten var å reise lengst mulig vekk fra folkehavet, til den delen av Tokyo som står i sterkest kontrast til neonlysene og høyhusene. Jeg var nysgjerrig på japansk buddhisme, og jeg ville se om det var mulig for en utålmodig journalist fra Oslo å oppleve sjelefred og åndelig nærvær gjennom å bevege meg skritt for skritt mot toppen av Tokyos høyeste fjell. Før den store vandringen skulle jeg overnatte i tempelet Taiyō -ji, hvor turgåere og pilegrimer har søkt ly og hvile i nesten 700 år. 207
107606_tokyo_cc18.indd 207
15/02/18 10:36