Karen M. McManus
To kan holde på en hemmelighet – hvis én er død
Oversatt av Agnete Øye
Karen M. McManus Originalens tittel Two can keep a secret Oversatt av Agnete Øye Text copyright © 2019 by Karen M. McManus All rights reserved. Published in the United States by Delacorte Press, an imprint of Random House Children’s Books, a dividsion of Penguin Random House LLC, New York. Delacorte Press is a registerted trademark and the colophon is a trademark of Penguin Random House LLC. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-60057-0 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Alison Impey og Kerry Resnick Omslagsfoto: © 2019 av Johner Images/Getty Images og Jamie Grill/Getty Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 10,5/13,5 pkt Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Gabriela, Carolina og Erik
1
Ellery Fredag 30. august Hvis jeg var overtroisk, ville dette ha vært et dårlig tegn. Det er bare én koffert igjen på rullebåndet. Den er knallrosa og full av Hello Kitty-klistremerker, og den er definitivt ikke min. Broren min, Ezra, står og lener seg på håndtaket til sin egen overdimensjonerte koffert og ser på at den glir forbi for fjerde gang. Folkemengden rundt bagasjebåndet er nesten forsvunnet, bortsett fra et par som står og krangler om hvem av dem det var som hadde ansvar for å reservere leiebil. «Kanskje du bare skal ta den,» foreslår Ezra. «Virker ikke som de som eier den, var på vårt fly, og jeg skal vedde på at de har en interessant garderobe. Sikkert masse polkaprikker. Og glitter.» Telefonen hans ringer, og han tar den opp av lommen. «Besta står utenfor.» «Dette er ikke til å tro,» mumler jeg og sparker i metallkanten på bagasjebåndet. «Hele livet mitt var i den kofferten.» Det er en mild overdrivelse. Hele det virkelige livet mitt var i La Puente, California, helt til for omtrent åtte 7
timer siden. Bortsett fra noen esker som ble sendt til Vermont i forrige uke, inneholder kofferten det som var igjen. «Vi burde vel melde ifra om det.» Ezra lar blikket gli over bagasjehentingsområdet og stryker hånden gjennom det kortklipte håret. Han pleide å ha tykke, mørke krøller akkurat som meg, og som hang ned i øynene på ham, og jeg har fortsatt ikke vennet meg til sveisen han skaffet seg i sommer. Han vipper kofferten ned og setter kursen mot informasjonsskranken. «Sikkert her borte.» Den tynne gutten bak skranken ser ut som om han fortsatt går på high school, med en masse røde kviser på kinnene og haken. «Andy», står det på et messingskilt som henger skjevt på den blå jakken. De tynne leppene til Andy vrir seg da jeg forteller om kofferten, og han strekker hals i retning av Hello Kitty-kofferten som fortsatt kjører rundt på bagasjebåndet. «Flight nummer 5624 fra Los Angeles? Med mellomlanding i Charlotte?» Jeg nikker. «Sikker på at den der ikke er din?» «Helt sikker.» «Uflaks. Men den dukker nok opp. Du må bare fylle ut dette her.» Han trekker ut en skuff og tar opp et skjema som han skyver mot meg. «Det skal være en penn her, ett eller annet sted,» mumler han og famler halvhjertet gjennom en papirbunke. «Jeg har en.» Jeg trekker opp glidelåsen på frontlommen av ryggsekken, tar ut en bok og legger den på skranken mens jeg føler meg fram etter en penn. Ezra hever øyebrynene da han får se det slitte omslaget. «Tuller du, Ellery?» spør han. «Tok du med deg Med kaldt blod på flyet? Hvorfor sendte du den ikke bare sammen med de andre bøkene?» «Den er verdifull,» sier jeg defensivt. 8
Ezra himler med øynene. «Du vet jo at det der ikke er den ekte signaturen til Truman Capote. Sadie ble rundlurt.» «Uansett, det er tanken som teller,» mumler jeg. Mamma kjøpte den «signerte» førsteutgaven på eBay til meg etter at hun dro i land rollen som Lik nummer 2 i en episode av Lov og orden for fire år siden. Hun ga Ezra et Sex Pistols-album med en Sid Vicious-autograf som sikkert var like falsk. Vi burde ha kjøpt en bil med pålitelige bremser i stedet, men Sadie har aldri vært særlig god på langtidsplanlegging. «Uansett, du vet hvordan det er. Når du er i Morderland …» Jeg får omsider tak i en penn og skribler navnet mitt på skjemaet. «Så dere skal til Echo Ridge, altså?» spør Andy. Jeg stopper ved den andre c-en i etternavnet mitt, og han fortsetter. «Men de kaller det ikke det lenger. Og dere er tidlig ute. Det åpner ikke før om en uke.» «Jeg vet det. Jeg mente ikke fornøyelsesparken. Jeg mente …» Jeg lar setningen henge i løse luften før jeg sier byen, og stapper Med kaldt blod ned i ryggsekken. «Glem det,» sier jeg og retter oppmerksomheten mot skjemaet igjen. «Hvor lang tid pleier det å ta før man får igjen tingene sine?» «Burde ikke ta mer enn et døgn.» Andy lar blikket gli mellom Ezra og meg. «Dere er innmari like. Er dere tvillinger?» Jeg nikker og fortsetter å skrive. Ezra svarer, høflig som alltid. «Ja.» «Jeg skulle egentlig ha vært tvilling,» sier Andy. «Men den andre gikk til grunne i livmoren.» Ezra gir fra seg et overrasket snøft, og jeg må beherske meg for ikke å le. Dette skjer med broren min hele tiden: Folk betror ham de merkeligste ting. Vi ser kanskje nesten helt like ut, 9
men det er ham alle får tillit til. «Jeg har alltid tenkt at det hadde vært kult å ha en tvilling. Da kunne man ha latt som om man var den andre og tullet med folk.» Jeg ser opp, og Andy myser mot oss igjen. «OK. Dere kan vel ikke gjøre sånt. Dere er ikke den riktige sorten tvillinger.» «Absolutt ikke,» sier Ezra med et stivt smil. Jeg skriver fortere og gir det utfylte skjemaet til Andy, som river av det øverste arket og gir meg det gule gjennomslagspapiret. «Så da kommer noen til å ta kontakt?» spør jeg. «Jepp,» sier Andy. «Hører du ikke fra dem i morgen, ringer du nummeret som står nederst på siden. Ha det gøy i Echo Ridge.» Ezra puster høylytt ut idet vi går mot svingdørene, og jeg gliser til ham over skulderen. «Du får alltid så hyggelige venner.» Han grøsser. «Nå greier jeg ikke å slutte å tenke på det. Gått til grunne. Hvordan i alle dager kan sånt skje? Han hadde vel ikke … Nei. Jeg vil ikke spekulere på det. Jeg vil ikke vite det. Men for en snodig ting å vokse opp med, ikke sant? Å vite hvor lett du selv kunne ha vært feil tvilling.» Vi går gjennom dørene og ut i et gufs av stinn, eksosfylt luft som kommer overrumplende på meg. Selv den siste dagen i august hadde jeg forventet at Vermont skulle være mye kjøligere enn California. Jeg stryker håret bort fra nakken mens Ezra sveiper nedover mobilen. «Besta sier at hun har kjørt rundt i ring fordi hun ikke vil parkere,» sier han. Jeg hever øyebrynene. «Så Besta tekster på mobilen og kjører på samme tid?» «Tydeligvis.» 10
Jeg har ikke sett bestemor siden hun besøkte oss i California for ti år siden, men etter det jeg kan huske, er det ikke særlig typisk henne. Vi venter i noen minutter, matte i varmen, helt til en mørkegrønn Subaru stasjonsvogn stanser ved siden av oss. Vinduet på passasjersiden glir ned, og Besta stikker hodet ut. Hun ser ikke særlig annerledes ut enn hun gjør på Skype, selv om den tykke, grå panneluggen ser nyklipt ut. «Kom igjen, inn med dere,» roper hun med et blikk på trafikkonstabelen som står noen meter unna. Hun trekker hodet inn igjen mens Ezra triller den enslige kofferten sin til bagasjerommet. Da vi setter oss inn i baksetet, snur Besta seg mot oss, og det samme gjør en yngre kvinne bak rattet. «Ellery og Ezra, dette er Melanie Kilduff. Hun og familien hennes bor rett nede i gata. Jeg har elendig nattsyn, så Melanie var så snill å kjøre. Hun pleide å være barnevakt for moren deres da hun var ung. Dere har sikkert hørt navnet hennes.» Ezra og jeg utveksler storøyde blikk. Ja. Ja, det har vi. Sadie dro fra Echo Ridge da hun var atten, og hun har bare vært her to ganger siden da. Den første gangen var året før vi ble født, da bestefar døde etter et hjerteinfarkt. Og den andre gangen var for fem år siden, i begravelsen til Melanies tenåringsdatter. Ezra og jeg satt hjemme og så på Datelines spesialsending – «Mysterium i Morderland» – mens naboen passet på oss. Jeg var helt forhekset av historien om Lacey Kilduff, den vakre, blonde skoleballprinsessen fra mammas hjemby, som ble funnet kvalt i en fornøyelsespark med halloween-tema. Flyplass-Andy hadde rett: Eieren av parken skiftet navn fra «Morderland» til «Fryktens farm» noen måneder senere. Jeg er ikke sikker på om 11
saken hadde fått like stor nasjonal oppmerksomhet hvis parken ikke hadde hatt et så påfallende navn. Eller hvis Lacey ikke hadde vært den andre pene tenåringen fra Echo Ridge – og fra nøyaktig samme gate – som skapte tragiske overskrifter. Sadie ville ikke svare på noen av spørsmålene våre etter at hun kom hjem fra Laceys begravelse. «Jeg vil bare glemme det,» sa hun hver gang vi spurte. Nøyaktig det hun alltid har sagt om Echo Ridge. Så da er det vel ganske ironisk at vi endte opp her likevel. «Hyggelig å hilse på deg,» sier Ezra til Melanie, mens jeg på et eller annet vis greier å sette spyttet i vrangstrupen. Han dunker meg i ryggen, hardere enn nødvendig. Melanie er pen på en litt falmet måte, med blekblondt hår i en fransk flette, lyseblå øyne og et dryss av fregner. Hun sender oss et avvæpnende smil som viser mellomrommet mellom tennene. «I like måte. Beklager at vi er forsinket, men vi støtte på overraskende mye trafikk. Hvordan gikk flyturen?» Før Ezra rekker å svare, høres et kraftig dunk på taket av Subaruen så Besta skvetter til. «Du kan ikke bare stoppe opp,» roper trafikkonstabelen. «Burlington er virkelig en utrolig uhøflig by,» snøfter Besta. Hun trykker på en knapp i bildøra så vinduet glir igjen, mens Melanie svinger inn bak en drosje. Jeg fomler med setebeltet og ser på bakhodet til Melanie. Jeg hadde ikke forventet å treffe henne på denne måten. Jeg hadde nok tenkt at jeg kom til å støte på henne før eller siden, ettersom hun og Besta er naboer, men jeg trodde det kom til å bli et lite vink når jeg gikk ut med søpla, ikke en times kjøretur så snart jeg hadde landet i Vermont. 12
«Leit å høre om moren deres,» sier Melanie idet hun kjører ut fra flyplassen og svinger ut på en smal motorvei med grønne skilt langs veikanten. Klokken er nesten ti om kvelden, og foran oss lyser det fra vinduene i en liten husklynge. «Men jeg er glad hun får den hjelpen hun trenger. Sadie er en sterk kvinne. Jeg er sikker på at dere snart får se henne igjen, men jeg håper dere får det fint i Echo Ridge. Det er en nydelig liten by. Jeg vet at Nora gleder seg til å vise dere rundt.» Akkurat. Sånn skal man håndtere en pinlig samtale. Ingen grunn til å begynne med Leit at moren deres kjørte inn i en gullsmedforretning fordi hun var dopa og måtte dra på fire måneders avrusning. Bare godta at det er en elefant i rommet, gå utenom den og snakk om hyggeligere ting. Velkommen til Echo Ridge. Jeg sovner like etter at vi kommer ut på motorveien, og rører ikke på meg før jeg plutselig blir vekket av en høy lyd. Det høres ut som om bilen treffes av en masse store steiner fra alle kanter. Jeg snur meg desorientert mot Ezra, men han ser like forvirret ut som jeg. Besta snur seg i setet og roper for å overdøve bråket. «Hagl. Ikke så uvanlig på denne tiden av året. Selv om disse her var ganske store.» «Jeg stopper og venter til det går over,» roper Melanie. Hun svinger bilen ut på veikanten og stanser. Det hagler hardere og hardere, og jeg kan ikke hjelpe for at jeg tror bilen hennes kommer til å ha hundrevis av små bulker når det er over. En spesielt stor haglklump slår rett inn i frontruten så vi skvetter til, alle sammen. «Hvordan kan det hagle ?» spør jeg. «Det var varmt i Burlington.» 13
«Hagl dannes i skylaget,» forklarer Besta og gestikulerer mot himmelen. «Det er iskaldt der. Men haglklumpene smelter så snart de treffer bakken.» Stemmen hennes er ikke akkurat varm – jeg vet ikke om hun er i stand til å snakke med varme i stemmen – men den er livligere enn den har vært hele kvelden. Besta var lærer før hun gikk av med pensjon, og hun er tydeligvis mer bekvem i den rollen enn i rollen som ansvarlig besteforelder. Ikke at jeg kan bebreide henne. Hun er pent nødt til å være sammen med oss i de seksten ukene Sadie er på avrusning, og vi må være sammen med henne. Dommeren insisterte på at vi skulle bo hos et familiemedlem, noe som ga oss temmelig få valgmuligheter. Faren vår var en engangsforbindelse – en stuntmann, det er i alle fall det han skal ha påstått i løpet av de to hektiske timene han og Sadie tilbrakte sammen etter å ha møttes på en nattklubb i Los Angeles. Vi har ingen tanter, onkler eller søskenbarn. Ikke en eneste person som kan ta seg av oss, bare Besta. Vi sitter en stund uten å si noe og ser på haglklumpene som spretter på bilpanseret helt til det stilner av og til slutt gir seg. Melanie svinger ut på veien igjen, og jeg kaster et blikk på klokken på dashbordet. Den er snart elleve, jeg har sovet i nesten en time. Jeg dytter borti Ezra og spør: «Vi er vel framme snart, tror du ikke?» «Snart,» sier Ezra. Han senker stemmen. «Dette stedet er jammen livat på fredagskvelden. Vi har ikke sett en bygning på flere kilometer.» Det er stupmørkt ute, og selv etter å ha gnidd meg i øynene, ser jeg ikke stort annet gjennom vinduet enn skyggene av konturløse trær. Men jeg prøver likevel, for jeg er nysgjerrig på å se det stedet Sadie ikke kunne komme seg fort nok vekk fra. «Det er som å bo i et post14
kort,» pleide hun å si. «Pent og pyntelig og innestengt. Alle som bor i Echo Ridge, oppfører seg som om de kommer til å gå opp i røyk dersom de våger seg utenfor grensen.» Bilen kjører over en hump, og setebeltet graver seg inn i nakken idet støtet får meg til å krenge til siden. Ezra gjesper så høyt at det knaker i kjeven på ham. Jeg er sikker på at han har følt seg forpliktet til å holde seg våken og snakke med meg, selv om ingen av oss har sovet skikkelig på flere dager. «Det er under to kilometer igjen.» Bestas stemme fra forsetet får oss til å skvette. «Vi passerte nettopp skiltet med ‘Velkommen til Echo Ridge’, selv om det er så dårlig opplyst at dere sikkert ikke la merke til det.» Hun har rett. Jeg la ikke merke til det, selv om jeg hadde minnet meg selv på at jeg skulle se etter det. Skiltet var en av de få tingene Sadie noen gang snakket om som hadde med Echo Ridge å gjøre, vanligvis etter noen glass vin. «‘Innbyggertall: 4935.’ Forandret seg aldri på de atten årene jeg bodde der,» pleide hun å si med et spydig smil. «For å ta med noen inn, måtte du vel først ta noen ut.» «Her er undergangen, Melanie.» Stemmen til Besta har en advarende klang. «Jeg vet det,» sier Melanie. Veien gjør en skarp sving under en grå steinbro, og Melanie kjører i sneglefart. Det er ingen gatelykter på denne strekningen, og Melanie setter på fjernlyset. «Besta er verdens verste baksetesjåfør,» hvisker Ezra. «Du sier ikke det,» hvisker jeg tilbake. «Og Melanie som kjører så forsiktig.» «Med mindre vi står på rødt lys, kjører vi vel for fort.» Jeg fniser, og i samme øyeblikk roper Besta: «Stopp!» 15
med så bydende stemme at både Ezra og jeg skvetter til. I brøkdelen av et sekund tror jeg at hun har supersonisk hørsel og er sint fordi vi fniser. Så tråkker Melanie på bremsene og stanser så brått at jeg fyker mot bilbeltet. «Hva i –?» sier Ezra og jeg i munnen på hverandre, men Melanie og Besta har allerede løsnet setebeltene og kommet seg ut av bilen. Vi ser forvirret på hverandre og følger etter. Det er dammer av halvsmeltet hagl på bakken, og jeg går rundt dem for å komme fram til Besta. Hun står foran bilen med blikket stivt festet på veien, som lyses opp av billyktene. Og på skikkelsen som ligger midt i veien. Dekket av blod, med nakken bøyd i en stygg vinkel og vidåpne øyne som stirrer tomt ut i ingenting.