Tilståelsen av John Grisham

John Grisham

Tilståelsen Oversatt av Truls Holst Kopperud

John Grisham Originalens tittel: The Confession Oversatt av Truls Holst Kopperud Copyright © 2010 by Belfry Holdings, Inc. All rights reserved.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-38114-1 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: © iStockPhoto Omslagsillustrasjon: © Getty Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

DEL ÉN Forbrytelsen

KAPITTEL 1

Vaktmesteren i St. Mark’s hadde nettopp måkt fortauet for åtte centimeter snø da mannen med stokken dukket opp. Det var sol, men det blåste surt, og temperaturen holdt seg rundt null. Mannen hadde ikke på seg annet enn tynne dongeribukser, sommerskjorte, velbrukte turstøvler og en lett vindjakke som ikke hadde mye å stille opp med mot vinden. Men han så hverken ut til å føle ubehag eller ha det travelt. Han var til fots, gikk med en haltende gange og lett lutende mot venstre, den siden som fikk hjelp av stokken. Han gikk med subbende skritt langs fortauet nærmest kapellet og stanset foran en sidedør der ordet «Kontor» var malt på med mørkerøde bokstaver. Han banket ikke på, og døren var ikke låst. Han gikk inn nettopp idet et nytt vindkast pep rundt ørene på ham.

Rommet var en resepsjon med det overlessede og støvete preget man ville vente å finne i en gammel kirke. Midt på gulvet sto det et skrivebord med et navneskilt som kunngjorde at Charlotte Junger var til stede, hun satt på en stol like bak navnet sitt. Med et smil sa hun: «God morgen.»

«God morgen,» svarte mannen. En pause oppsto. «Det er svært kaldt der ute.»

«Det er det virkelig,» svarte hun mens hun raskt målte ham opp og ned. Det åpenbare problemet besto i at han manglet frakk og heller ikke hadde noe på hodet eller hendene.

«Jeg formoder at du er Ms. Junger,» sa han og stirret på navneskiltet.

«Nei. Ms. Junger er borte i dag. Influensa. Jeg heter Dana Schroeder, jeg er prestens kone, vikarierer bare. Hva kan vi hjelpe med?»

7

Det sto en ledig stol der, og mannen så forhåpningsfullt på den. «Får jeg lov?»

«Naturligvis,» sa hun. Han satte seg forsiktig som om hver minste bevegelse krevde omhyggelig forberedelse.

«Er presten til stede?» spurte han og lot blikket streife den store lukkede døren til venstre for seg.

«Ja, men han er opptatt i et møte. Hva kan vi hjelpe med?»

Hun var liten og nett, fine bryster, stram genser. Han kunne ikke se noe under midjehøyde, under bordet. Han hadde alltid foretrukket de spedbygde. Søtt ansikt, store blå øyne, høye kinnben, en pen jente, sunn og frisk, en perfekt liten prestefrue.

Det var så lenge siden han hadde rørt ved en kvinne.

«Jeg har behov for å snakke med pastor Schroeder,» sa han og foldet hendene som i bønn. «Jeg var i kirken i går og lyttet til prekenen, og jeg, nåvel, jeg trenger et råd.»

«Han er veldig opptatt i dag,» sa hun. Virkelig fine tenner.

«Min situasjon er forholdsvis alvorlig,» sa han.

Dana hadde vært gift med Keith Schroeder lenge nok til å vite at han aldri noensinne hadde avvist noen, forutgående avtale eller ikke. Dessuten var det en iskald mandag, og Keith var ikke egentlig så veldig opptatt. Et par telefonsamtaler, en konferanse med et ungt par som var i ferd med å avlyse et bryllup, den foregikk akkurat nå, de vanlige sykebesøkene. Hun rotet rundt på skrivebordet, fant det enkle spørreskjemaet hun lette etter, og sa: «Jeg må få noen personalia, så får vi se hva vi kan få til.» Hun satt klar med pennen.

«Mange takk,» sa han og bukket lett.

«Navn?»

«Travis Boyette.» Automatisk stavet han etternavnet for henne. «Født 10. oktober 1963 i Joplin, Missouri. Fireogførti år gammel. Enslig. Skilt, ingen barn. Uten adresse. Uten ansettelsesforhold. Uten fremtidsmuligheter.»

Dana oppfattet det som ble sagt mens pennen lette panisk etter de riktige rubrikkene å fylle ut. Svaret hans skapte langt flere spørsmål enn det lille formularet hennes var beregnet på å håndtere. «Greit, men med hensyn til adresse,» sa hun mens hun ennå noterte. «Hvor oppholder du deg for tiden?»

8

«For tiden tilhører jeg Fengselsvesenet i Kansas. Jeg er skrevet inn ved et frigangshus i Seventeenth Street, noen få kvartaler herfra. Jeg er i ferd med å bli løslatt, ’gjenintrodusert’ som de liker å kalle det. Etter noen måneder i frigangshuset her i Topeka blir jeg en fri mann uten annet å se frem til enn meldeplikt resten av livet.»

Pennens bevegelser opphørte, men Dana stirret på den uansett. Hennes interesse for hans personalia hadde brått kjølnet.

Hun var nølende til å skulle spørre mer. Men siden det var hun som hadde brakt spørsmålene på bane, følte hun seg presset til å fortsette. Hva annet var det mulig å foreta seg mens de ventet på presten?

«Vil du ha litt kaffe?» forsøkte hun, sikker på at spørsmålet var harmløst.

Det oppsto en pause, den var altfor lang, som om han ikke kunne bestemme seg. «Ja takk. Svart, bare litt sukker.»

Dana reiste seg og pilte av sted for å finne kaffe. Han gransket henne da hun gikk, gransket alt ved henne, merket seg den fine runde bakstussen under den hverdagslige jeansen, de slanke bena, de brede skuldrene, selv hestehalen. Maks en meter og seksti høy, kanskje toogseksti, absolutt ikke mer enn femti kilo alt i alt.

Det tok sin tid, og da hun vendte tilbake, satt Travis Boyette nøyaktig der hun hadde forlatt ham, fremdeles i en munkelignende positur med den sorte stokken liggende tvers over lårene mens han med lette bevegelser slo venstre hånds fingertupper mot de høyre og stirret i veggen med tomt blikk. Hodet var totalt glattbarbert, lite og fullstendig rundt og skinnende, og idet hun rakte ham koppen, ble hun grepet av en lettsindig tanke på om han var blitt skallet i ung alder eller rett og slett foretrakk å være hårløs. En dystert utseende tatovering krøp oppover på venstre side av nakken.

Han tok kaffen og takket henne. Hun satte seg på samme sted som sist med skrivebordet mellom dem.

«Er du protestant?» spurte hun, igjen med pennen klar.

«Det tviler jeg på. Jeg er egentlig ingenting. Har aldri hatt behov for å tilhøre en menighet.»

«Men du var her i går. Hvorfor det?»

9

Boyette løftet koppen til munnen med begge hender lik en mus som gnagde på en godbit. Hvis et enkelt spørsmål om kaffe krevde fulle ti sekunders svartid, kunne et tilsvarende om kirkegang lett legge beslag på en time. Han nippet til koppen, vætet leppene. «Tror du det er lenge før jeg får snakke med presten?» spurte han omsider.

Jo før jo bedre, tenkte Dana som nå var ivrig etter å sende personen videre til ektemannen. Hun kikket på klokken på veggen og sa: «Når som helst nå.»

«Ville det være mulig å sitte her og vente i taushet?» spurte han med utsøkt høflighet.

Dana ante behovet for avstand og bestemte seg kjapt for at taushet ikke var noen dum idé. Men så meldte nysgjerrigheten seg igjen. «Gjerne det, etter ett siste spørsmål.» Hun skottet ned på spørreskjemaet som om det var ett svar som manglet.

«Hvor lenge har du sittet i fengsel?» spurte hun.

«Halve livet,» svarte Boyette uten å nøle, som om han besvarte det spørsmålet fem ganger daglig.

Dana noterte noe på en lapp, men så var det pc-tastaturet som fanget hennes oppmerksomhet. Hun hakket i vei med en intensitet som om hun plutselig sto overfor en tidsfrist. E-posten til Keith lød: «Det sitter en straffedømt her ute som sier han må treffe deg. Går ikke før han får det. Virker grei nok. Drikker kaffe. La oss runde av her ute.»

Fem minutter senere gikk døren til prestekontoret opp og en ung kvinne kom styrtende ut. Hun tørket øynene. Hun ble etterfulgt av sin eks-forlovede som klarte å se både bekymret og smilende ut på samme tid. Ingen av dem snakket til Dana. Ingen av dem la merke til Travis Boyette. De forsvant.

Da døren slo igjen, sa Dana til Boyette: «Bare et øyeblikk.»

Hun skyndte seg inn på mannens kontor for å høre hva som hadde skjedd. * Pastor Keith Schroeder var femogtredve år gammel, hadde nå vært lykkelig gift med Dana i ti år og var far til tre gutter som var født hver for seg innenfor et tidsrom på tyve måneder.

10

Han hadde vært øverste prest i St. Mark’s menighet i to år, før hadde han virket ved en kirke i Kansas City. Hans far var en nå pensjonert protestantisk prest, og Keith hadde aldri drømt om å bli noe annet. Han vokste opp i en liten by i nærheten av St. Louis, fikk utdannelsen sin på skoler ikke langt unna, og hadde aldri, bortsett fra en klassetur til New York og bryllupsreisen i Florida, vært andre steder enn i Midtvesten. Han ble i det store og hele sett opp til av menigheten selv om det hadde forekommet visse episoder. Det største spetakkelet ble utløst da han åpnet kirkens kjellerrom for å gi ly til en gruppe husløse under en vinterstorm året i forveien. Etter at snøen hadde smeltet, var det noen av de husløse som ikke ville ut. Byens myndigheter hadde tatt ut stevning mot menigheten for ulovlig bruk av kjellerrommet, og det hadde forekommet et litt pinlig oppslag i lokalavisen.

Emnet for prekenen dagen i forveien hadde vært tilgivelse – Guds uendelige og overveldende vilje til å tilgi oss våre synder, uansett hvor grufulle de måtte være. Travis Boyettes synder var uhyrlige, ufattelige, redselsfulle. Hans forbrytelser mot menneskeheten ville temmelig sikkert dømme ham til evig lidelse og død. På dette tidspunktet i sitt elendige liv var Travis overbevist om at han aldri ville få tilgivelse. Men han var nysgjerrig.

«Det har vært flere her fra frigangshuset,» sa Keith. «Jeg har til og med holdt gudstjenester der.» De satt i et hjørne av kontoret, et stykke unna skrivebordet, to nye venner som tok en prat i nedsittede stoler trukket med lerretsstoff. Ved siden av dem brant det friskt i falske trekubber i en falsk peis.

«Det er ikke så verst der,» sa Boyette. «Mye bedre enn i fengselet.» Han var spedbygd og hadde den bleke huden man får ved å være forvist til steder uten belysning. Han holdt bena tett sammen, og den sorte stokken lå på tvers over de benete knærne.

«Og hvor var dette fengselet?» Keith holdt rundt et krus med rykende varm te.

«Forskjellige steder. De siste seks årene var det Lansing.»

«Og hva ble du dømt for?» spurte han, ivrig etter å få vite om forbrytelsene og få bedre kjennskap til mannen. Volds11

bruk? Stoff? Sannsynligvis. På den annen side hadde kanskje denne Travis gjort seg skyldig i underslag eller skatteunndragelse. Han så virkelig ikke ut til å være typen som kunne gjøre andre noe vondt.

«Masse fæle greier, pastor. Jeg husker ikke alt sammen.»

Han foretrakk å unngå øyekontakt. Teppet under dem la beslag på oppmerksomheten. Keith nippet til teen og fortsatte å se granskende på mannen da han plutselig la merke til den spesielle trekningen. Med noen sekunders mellomrom var det som om hele hodet tippet noen få grader til venstre. Det utløste et lite nikk og ble straks etterfulgt av et mer korrigerende rykk som brakte det tilbake i rett stilling.

Etter en periode uten annet enn den totale stillhet sa Keith: «Hva var det du ønsket å snakke om, Travis?»

«Jeg har hjernesvulst, pastor. Ondartet, dødelig, i bunn og grunn umulig å behandle. Hadde jeg hatt penger, kunne jeg kjempet imot – strålebehandling, kjemoterapi, de vanlige greiene – som ville gitt meg ti nye måneder, kanskje et år. Men det er en primær hjernesvulst, grad fire, noe som betyr at jeg i realiteten er død. Et halvt eller et helt år, det spiller egentlig ingen rolle. Jeg er borte om noen måneder.» Som på signal gjorde svulsten dem oppmerksom på sin eksistens. Boyette skar en grimase, lente seg frem og begynte å massere begge tinningene. Han pustet dypt og tungt, og hele kroppen så ut til å fylles av smerte.

«Det var svært trist å høre,» sa Keith, fullt klar over hvor utilstrekkelige ordene lød.

«Den fordømte hodepinen,» sa Boyette med tett sammenknepne øyne. Han kjempet mot smertene i noen minutter mens stillheten rådet mellom dem. Keith var hjelpeløs tilskuer, måtte bite seg i tungen for ikke å servere tåpeligheter som: «Vil du ha en Tylenol?» Men så lettet trykket, og Boyette slappet av.

«Jeg beklager,» sa han.

«Når fikk du denne diagnosen?» spurte Keith.

«Jeg vet ikke. En måned siden. Hodepinen begynte på Lansing nå i sommer. Du kan forestille deg hva slags helsestell det er der, så jeg fikk ikke noen hjelp. Da jeg ble løslatt og sendt hit, tok de meg med til St. Francis Hospital, tok prøver, kjørte 12

meg gjennom en skanner, fant et vakkert lite egg inne i skallen, midt mellom ørene, for dypt plassert for et operativt inngrep.»

Han trakk inn luft, pustet ut og klarte for første gang å smile.

Det manglet en tann i overkjeven på venstre side, og åpningen var iøynefallende. Keith antok at tannlegebehandlingen i fengsel lot noe tilbake å ønske.

«Jeg regner med at du har møtt folk som meg før,» sa Boyette. «Folk som stirrer døden i øynene.»

«Det skjer nå og da. Er en del av jobben.»

«Og jeg regner med at slike folk blir veldig opptatt av Gud og himmelriket og helvetet og alt det der.»

«Ja, så absolutt. Det ligger i menneskets natur. Når vi stilles overfor vår egen mangel på udødelighet, tenker vi på livet som kommer etterpå. Hva med deg, Travis? Tror du på Gud?» «Noen ganger gjør jeg det, andre ganger ikke. Men selv de dagene jeg tror, er jeg temmelig skeptisk. Det er lett for deg å tro på Gud, for du har hatt et enkelt liv. Min historie er annerledes.»

«Vil du fortelle meg historien din?»

«Egentlig ikke.»

«Hvorfor er du her da, Travis?»

Trekningen viste seg på ny. Da hodet var kommet på rett kjøl igjen, begynte blikket å streife rundt i rommet før det endelig festet seg ved øynene til pastoren. De stirret lenge på hverandre, ingen av dem blunket. Endelig sa Boyette: «Pastor, jeg har gjort en del grusomme handlinger. Skadet uskyldige mennesker. Jeg er ikke sikker på om jeg vil ta alt sammen med meg i graven.»

Nå begynner det å ligne noe, tenkte Keith. De fortrengte syndenes tyngde. Skammen over gravlagt skyldfølelse. «Det ville vært en hjelp om du fortalte meg om disse grusomme handlingene. Å bekjenne sine synder er den beste begynnelse.»

«Og dette skjer i all fortrolighet?»

«I hovedsak ja, men det finnes unntak.»

«Hva slags unntak?»

«Hvis du betror deg til meg, og jeg skjønner at du kan være en fare for deg selv eller andre, da kan fortroligheten settes til side. Jeg kan innen rimelighetens grenser treffe tiltak for å be13

skytte deg eller denne tredjemannen. Med andre ord kan jeg få tak i hjelp.»

«Virker komplisert.»

«Egentlig ikke.»

«Hør her, pastor, jeg har gjort mye fælt, men akkurat dette her har plaget meg i mange år nå. Jeg er nødt til å snakke med noen, og jeg har ikke andre steder å oppsøke. Hvis jeg fortalte deg om en forferdelig forbrytelse jeg begikk for mange år siden, da kan du altså ikke si det til noen?» * Dana slo straks opp hjemmesiden til Fengselsvesenet i Kansas og sto etter få sekunder til knes i detaljer om Travis Boyettes elendige livsløp. Dømt i 2001 til ti års fengsel for voldtektsforsøk. For tiden: fengslet.

«For tiden inne på min manns kontor,» mumlet hun mens hun trykket videre på tastaturet.

Dømt i Oklahoma i 1991 til tolv års fengsel for grov seksuell mishandling. Prøveløslatt i 1998.

Dømt i Missouri i 1987 til åtte års fengsel for voldtektsforsøk. Prøveløslatt i 1990.

Dømt i Arkansas i 1979 til tyve års fengsel for grov seksuell mishandling. Prøveløslatt i 1985.

Boyette var registrert som seksualforbryter i Kansas, Missouri, Arkansas og Oklahoma.

«Et uhyre,» sa hun for seg selv. Arkivfotografiet viste en langt kraftigere og mye yngre mann med mørkt, glissent hår. Raskt sammenfattet hun informasjonen på rullebladet og sendte det som e-post til Keith. Hun bekymret seg ikke over ektemannens sikkerhet, men hun ville snarest ha det beistet ut av bygningen. * Etter en halv time med anstrengt konversasjon og liten fremdrift begynte Keith å bli lei av møtet. Boyette viste ingen interesse for Gud, og fordi Gud var et emne Keith var ekspert på, 14

var det ikke stort han kunne gjøre. Han var ikke hjernekirurg.

Han hadde ingen jobber å tilby.

En melding dukket opp på pc-en, den meldte seg til den dempede lyden av gammeldags ringeklokke. To slag betydde regulær inngående e-post, mens tre klokkeslag røpet en melding ute fra vestibylen. Han lot som om han overså den.

«Hva er grunnen til stokken?» spurte han vennlig.

«Det er mye brutal behandling i fengsel,» sa Boyette. «Det ble ett slagsmål for mye. Hodeskade. Var vel den som utløste svulsten.» Han syntes det lød pussig og lo av sin egen morsomhet.

Keith kom ham i møte ved å knegge et par ganger før han reiste seg, gikk bort til skrivebordet og sa: «Du skal få et kort av meg. Du må gjerne ringe når som helst. Du er alltid velkommen her, Travis.» Han forsynte seg med et visittkort og kikket på pc-skjermen. Fire, ikke færre enn fire dommer, samtlige som følge av seksuell vold. Han gikk tilbake til stolen, rakte Travis kortet og satte seg.

«Det er vel spesielt sexovergripere som blir brutalt behandlet, er det ikke det, Travis?» sa Keith.

Flytter du til en ny by, må du skynde deg ned til politikammeret eller tinghuset og registrere deg som seksualforbryter.

Har du gjort det der i tyve år, regner du med at alle vet det. At alle holder øye med deg. Boyette virket ikke overrasket. «Veldig brutalt,» sa han seg enig. «Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg ble angrepet.»

«Du, Travis, jeg er ikke så interessert i å diskutere akkurat det der. Jeg har noen avtaler jeg må følge opp. Hvis du vil stikke innom igjen, er det helt greit, bare ring på forhånd. Og du er velkommen tilbake til gudstjenesten neste søndag.» Keith var ikke sikker på om han mente det, men han lød oppriktig.

Fra en av lommene i vindjakken dro Boyette frem et sammenbrettet papirark. «Har du noen gang hørt om saken til Donté Drumm?» spurte han og rakte Keith arket.

«Nei.» «Svart guttunge, liten by øst i Texas, dømt for drap i 1999.

Sa han drepte en heiagjengleder fra high school, hvit jente, men liket dukket aldri opp.»

15

Keith brettet ut arket. Det var en kopi av en kort artikkel i lokalavisen i Topeka, datert søndag, som var i går. Keith leste hastig igjennom og kikket på arrestantbildet av Donté Drumm. Det var ikke noe bemerkelsesverdig ved historien, den handlet om nok en rutinemessig henrettelse i Texas av enda en domfelt som hevdet at han var uskyldig. «Henrettelsen er berammet til neste torsdag,» sa Keith og så opp.

«Jeg skal si deg noe, pastor. De knep feil fyr. Den guttungen hadde ingenting med drapet på den jenta å gjøre.»

«Og hvordan vet du det?»

«Det finnes ikke bevis. Ikke ett eneste lite bevis. Purken bestemte seg for at han hadde gjort det, banket en tilståelse ut av ham, og nå har de tenkt å drepe ham. Det er galt, pastor. Fullstendig galt.»

«Hvordan vet du så mye om dette?»

Boyette lente seg tettere inntil, som om han kanskje ville hviske noen ord han aldri før hadde ytret. Keith kjente pulsen stige for hvert sekund. Men det kom ikke et ord. I enda noen lange sekunder stirret de to mennene på hverandre.

«Det står at liket aldri ble funnet,» sa Keith. Få ham til å snakke.

«Stemmer. De kokte opp en usannsynlig historie om at han bortførte jenta, voldtok henne, kvalte henne og slengte liket ut fra en bro og ned i Red River. Fullstendig oppspinn.»

«Du vet altså hvor liket er?»

Boyette rettet seg opp og la armene i kors over brystet. Han begynte å nikke. Trekningen meldte seg. Og enda en. De kom raskere når det ble lagt press på ham.

«Drepte du henne, Travis?» spurte Keith, lamslått over sitt eget spørsmål. For ikke engang fem minutter siden hadde han sittet og lagd seg en mental liste over hvem av menighetens medlemmer han måtte besøke på sykehuset. Han hadde vært opptatt av hvordan han skulle få Travis til å avslutte sitt besøk. Nå gikk praten rundt et drap og et bortgjemt lik.

«Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre,» sa Boyette idet en ny bølge av smerte skylte inn over ham med full styrke. Han bøyde seg tvekroket som om han måtte kaste opp og presset håndflatene hardt mot hodet. «Jeg holder på å dø, skjønner du? Jeg er borte 16

om noen måneder. Hvorfor må den guttungen også dø? Han har ikke gjort noe.» Øynene var fuktige, ansiktet forvridd av smerte.

Keith betraktet ham der han satt og skalv. Han rakte ham et papirlommetørkle og så på at han tørket ansiktet. «Svulsten vokser,» sa han. «For hver dag øker presset mot skallen.»

«Har du medisiner som hjelper?»

«Forskjellige. De virker ikke. Nå må jeg gå.»

«Jeg tror ikke vi er ferdige.»

«Jo, vi er det.»

«Hvor er liket, Travis?»

«Det vil du ikke vite noe om.»

«Jo, det vil jeg. Kanskje vi kan avverge henrettelsen.»

Boyette slo opp en latter. «Å, jaså? Lite trolig i Texas.» Han reiste seg langsomt og slo stokken lett mot gulvteppet. «Mange takk, pastor.»

Keith reiste seg ikke. I stedet betraktet han Boyette som subbet ut av kontoret så raskt han kunne.

Dana stirret mot døren, nektet å smile. Hun maktet et slapt «farvel» etter at han hadde sagt: «Takk». Så var han borte, forsvunnet ut på gaten uten frakk og hansker, og hun brydde seg faktisk ikke om det.

Mannen hennes hadde ikke rørt seg. Han satt fremdeles sammensunket i stolen som i en døs og stirret tomt i veggen med kopien av avisartikkelen i hånden. «Det er vel bra med deg?» spurte hun. Keith rakte henne artikkelen, og hun leste.

«Jeg ser ikke helt linjene mellom punktene,» sa hun da hun var ferdig.

«Travis Boyette vet hvor liket er begravd. Han vet det fordi han drepte henne.»

«Innrømmet han å ha drept henne?»

«Nesten. Han sier han har en hjernesvulst som er umulig å operere ut, og at han dør om noen få måneder. Han sier at Donté Drumm ikke hadde noe med drapet å gjøre. Han kom med sterke hentydninger om at han vet hvor liket befinner seg.»

Dana lot seg falle ned på sofaen og forsvant blant puter og pledd. «Tror du ham?»

17

«Han er kriminell av yrke, Dana, en bedrager. Han serverer heller en løgn enn å si sannheten. Man kan ikke tro ett ord av det han sier.»

«Tror du ham?»

«Ja, antagelig.»

«Hvordan kan du tro på ham? Hvordan kan du det?»

«Han har det vondt, Dana. Og det skyldes ikke bare svulsten. Han vet noe om drapet og om liket. Han vet en masse, og han er ekte oppbrakt over det faktum at et uskyldig menneske står foran sin henrettelse.»

Fordi han var en person som hadde brukt mye av sin tid på å høre på andres kinkige problemer og gitt dem råd og veiledning de stolte på, var Keith blitt en klok og skarpsindig lytter. Og han tok sjelden feil. Dana var kjappere i avtrekkeren, hadde lettere for å kritisere og felle en dom som viste seg å være gal. «Hva er det du tenker på, pastor?» spurte hun.

«La oss bruke den neste timen på å lete etter fakta. La oss få bekreftet et par ting: Er han virkelig ute på prøve? Hvem er i så fall tilsynsvergen hans? Ble han behandlet ved St. Francis?

Har han virkelig en hjernesvulst? Og er den i så fall fatal?»

«Det blir umulig å få tak i legejournaler uten hans egen godkjennelse.»

«Absolutt, men la oss se hvor mye vi kan få verifisert. Ring dr. Herzlich – var ikke han i kirken i går?»

«Jo da.»

«Tenkte meg det. Ring ham og føl deg frem. Han hadde trolig legevisitten ved St. Francis nå i morges. Ring Tilsynsstyret og se hvor langt du kommer.»

«Og hva skal du foreta deg mens jeg får telefonen til å gløde?»

«Jeg skal søke litt på Internett og se hva jeg kan finne ut om drapet, rettssaken, tiltalte, alt som skjedde der nede.»

De reiste seg, begge hadde plutselig fått det travelt. Dana sa: «Hva om alt viser seg å være sant, Keith? Hva om vi overbeviser oss selv om at det krypet har rett?»

«Da er vi nødt til å gjøre noe.»

«For eksempel hva da?»

«Det har jeg ikke fjerneste peiling på.»

18

KAPITTEL 2

Faren til Robbie Flak kjøpte den gamle jernbanestasjonen i sentrum av Slone i 1972, mens Robbie ennå gikk på high school, og like før bystyret hadde tenkt å få den revet. Mr. Flak senior hadde tjent litt penger på å føre saker mot oljeboringsselskaper og hadde behov for å bruke noen av dem. Han og partnerne fikk pusset opp stasjonen før de flyttet virksomheten dit, og de neste tyve årene seilte de i medvind og tjente gode penger. De var absolutt ikke rike, i hvert fall ikke etter Texasmålestokk, men de var dyktige advokater, og det lille firmaet var vel ansett i småbyen.

Da var det Robbie dukket opp. Han begynte å arbeide i firmaet som tenåring, og det ble snart tydelig for de øvrige advokatene at han var annerledes. Han viste liten interesse for å skape profitt, men var brennende opptatt av sosial urettferdighet. Han ivret for at faren skulle påta seg saker innen borgerrettsspørsmål, saker om kjønns- eller aldersdiskriminering, saker angående boligspørsmål, saker som omhandlet politibrutalitet, kort sagt den typen saker som kunne virke ekskluderende i en liten by i sør. Fremragende og med furore gjorde Robbie seg ferdig med college et sted nordpå i løpet av tre år og seilte gjennom jusstudiet ved University of Texas i Austin.

Han søkte aldri en jobb, tenkte aldri på å arbeide andre steder enn på jernbanestasjonen i sentrum av Slone. Det var så mange mennesker der han ville saksøke, så mange dårlig behandlede og underkuede klienter som trengte ham.

Han og faren gikk til kamp fra dag én. De andre advokatene pensjonerte seg eller søkte andre stillinger. I 1990, i en alder av femogtredve år, gikk Robbie til sak mot byen Tyler, Texas, for 19

diskriminerende atferd i forbindelse med en tildeling av kommunale boliger. Saken, som ble ført i Tyler, pågikk i en måned, og på et tidspunkt var Robbie blitt tvunget til å hyre inn livvakter da drapstruslene ble litt for troverdige. Da juryen ga ham medhold og tilkjente saksøkerne en erstatning på 90 millioner dollar, ble Robbie Flak en legende, en velholden mann og en grenseløs og radikal advokat som nå hadde penger nok til å skape mer helvete enn han noensinne hadde forestilt seg. For å komme seg unna pensjonerte faren seg og søkte tilhold på en golfbane. Robbies første kone fikk en liten andel og skyndte seg tilbake til St. Paul.

Advokatfirmaet Flak ble bestemmelsesstedet for dem som anså seg selv i ubetydelig grad neglisjert av samfunnet. De misbrukte, de utskjelte, de plagede, de sårede, alle søkte seg til slutt frem til Mr. Flak. For å få sakene sortert ansatte Robbie båtlaster med unge fullmektiger og advokatsekretærer. Han lette gjennom garnet hver dag, tok de beste fangstene og slapp resten ut igjen. Firmaet vokste helt til det en dag gikk i oppløsning innenfra. Det ekspanderte enda en gang før det gikk under i en ny nedsmelting. Advokatene kom og gikk. Han saksøkte dem, de saksøkte ham. Pengene fordampet, men så vant Robbie en ny stor sak. Bunnivået i hans fargerike karriere inntraff da han oppdaget at regnskapsføreren bedrev underslag og Robbie banket ham opp med en dokumentmappe. Han kom seg unna alvorlig straffeforfølgelse ved å innrømme det som ble redusert til en forseelse mot å godta tredve dagers fengsel.

Historien havnet på det som var av førstesider, og Slone slukte hvert ord. Robbie, som ikke overraskende higet etter omtale, tok den dårlige presseomtalen tyngre enn selve innesperringen.

Den delstatlige advokatforeningen ga ham en offentlig reprimande og suspenderte advokatlisensen i nitti dager. Det var tredje gang han var i klammeri med etikkutvalget. Han svor på at det neppe ville bli den siste. Kone nr. 2 dro omsider sammen med en hyggelig sjekk.

Livet hans var som personligheten, kaotisk, skandaløs og i evig konflikt med seg selv og dem rundt ham, men kjedelig var det aldri. Bak sin rygg ble han ofte omtalt som «Robbie Flake», en spottende navnevri som rommet en beskyldning om 20

planting av bevis. Og da drikkingen tiltok, så «Robbie Flaske» dagens lys. Men uansett kaoset rundt ham, tømmermennene neste dag, skrullete kvinnfolk og partnere i krig med hverandre, ustø økonomi og tapte saker og forakt hos dem som satt ved makten, Robbie Flak ankom jernbanestasjonen tidlig hver morgen med en bister beslutning om å vie dagen til kampen for de små i samfunnet. Og han ventet ikke alltid på at de skulle finne frem til ham. Hvis Robbie kom under vær med urettferdighet, hoppet han ofte i bilen og dro ut på leting etter den.

Denne hvileløse entusiasmen førte ham til den mest beryktede saken i hele hans karriere. * I 1998 ble Slone rystet av den mest sensasjonelle forbrytelsen i byens historie. En sytten år gammel avgangselev ved Slone High School, Nicole Yarber, forsvant og ble aldri mer sett, hverken død eller levende. I to uker lå byen som lamslått mens tusenvis av frivillige gjennomsøkte smug og enger og grøfter og bygninger som sto tomme. Letingen var nytteløs.

Nicole var en populær jente, B-student, medlem av de vanlige klubbene, kirkegjenger på søndag i First Baptist Church der hun av og til sang med ungdomskoret. Det hun imidlertid var best kjent for, var sin rolle som leder av heiagjengen ved Slone High School. Da hun tok fatt på sitt avsluttende skoleår, var hun blitt sjef for troppen, kanskje den høyest begjærte posisjonen ved skolen, i hvert fall blant jentene. Hun hadde i perioder en kjæreste, en fotballspiller med store drømmer, men begrenset talent. Den kvelden hun forsvant, hadde hun snakket med sin mor på mobiltelefon og lovte å komme hjem før midnatt. Det var en fredag tidlig i desember. Fotballsesongen var over for Slone Warriors, og livet hadde falt tilbake i sine vanlige folder. Moren skulle senere hevde, noe samtaleutskriftene også kunne bekrefte, at hun og Nicole førte mobiltelefonsamtaler med hverandre minst seks ganger daglig. De sendte hverandre gjennomsnittlig fire tekstmeldinger per dag.

De hadde god kontakt, og tanken om at Nicole rett og slett 21

skulle ha stukket av uten å si et ord til moren, var ikke til å begripe.

Nicole hadde ingen forhistorie som omfattet følelsesmessige problemer, spiseforstyrrelser, atferdsvansker, psykiske påkjenninger eller stoffmisbruk. Hun ble ganske enkelt borte. Ingen vitner. Ingen forklaring. Ingenting. Våking med bønn pågikk døgnet rundt i kirker og på skoler. En krisetelefon ble etablert, og samtalene veltet inn, men meldingene som ble mottatt var uten hold. Et nettsted ble opprettet for å følge med i letingen og sile bort ren sladder. Eksperter, både ekte og selvbestaltede, kom til byen og falbød sine råd. En synsk person kom uanmeldt, men forlot byen da ingen ville yte honorar. Mens letingen vedvarte, summet ryktene uavlatelig; byen snakket ikke om annet. En av politiets patruljebiler sto parkert utenfor hjemmet hennes døgnet rundt, tilsynelatende for å gi familien en bedre følelse. Slones eneste tv-stasjon ansatte enda en fersk reporter som skulle komme til bunns i saken. Frivillige gjennomsøkte stadig nye områder etter hvert som letingen ble utvidet. Dører og vinduer ble boltet igjen. Fedre sov med våpen på nattbordet. Småbarn ble holdt under nøye oppsikt av foreldre og barnevakter. Predikantene omarbeidet sine prekener for å forsterke sin fordømmelse av ondskapen. Politiet innkalte til daglige pressekonferanser den første uken, men da det gikk opp for dem at de ikke hadde noe nytt å komme med, begynte de å hoppe over enkelte dager. De ventet og ventet, håpet på en ledetråd, på den uventede telefonsamtalen, på tysteren som ville innkassere dusøren. De ba bønner om det endelige gjennombruddet.

Det kom endelig, seksten dager etter at Nicole forsvant. Ut på morgensiden, klokken 04.33, ringte hjemmetelefonen til etterforsker Drew Kerber to ganger før han rev til seg røret. Til tross for at han var utkjørt, hadde han sovet urolig. Av ren rutine slo han på en bryter for å gjøre opptak av det som ville bli sagt. Opptaket, senere avspilt tusenvis av ganger, lød som følger: Kerber: «Hallo?»

Stemmen: «Er dette etterforsker Kerber?»

22

Kerber: «Ja. Hvem snakker jeg med?»

Stemmen: «Det er uviktig. Det som er viktig, er at jeg vet hvem som drepte henne.»

Kerber: «Jeg må vite hva du heter.»

Stemmen: «Glem det, Kerber. Vil du snakke om jenta?»

Kerber: «Fortsett.»

Stemmen: «Hun var sammen med Donté Drumm. I all hemmelighet. Hun prøvde å slå opp, men han ville ikke forsvinne.»

Kerber: «Hvem er Donté Drumm?»

Stemmen: «Ærlig talt, Kerber. Alle kjenner Drumm. Han er morderen du ser etter. Han bortførte henne utenfor kjøpesenteret, slengte henne utfor broen på vei 244. Hun ligger på bunnen av Red River.»

Så ble samtalen brutt. Samtalen ble ettersporet til en døgnåpen storkiosk i Slone, men videre kom man ikke.

Etterforsker Kerber hadde hørt noen fordekte rykter om at Nicole var sammen med en sort fotballspiller, men ingen hadde kunnet bekrefte om det stemte. Kjæresten hennes benektet det på det kraftigste. Han hevdet at de hadde vært litt sammen til og fra et års tid, og han var sikker på at Nicole ennå ikke hadde hatt sin seksuelle debut. Men i likhet med andre rykter som var for saftige til å la ligge, nektet også dette å forsvinne. Emnet var så frastøtende og potensielt eksplosjonspreget at Kerber frem til da ikke hadde villet diskutere det med Nicoles foreldre.

Kerber stirret på telefonen før han fjernet båndkassetten.

Han kjørte inn til politikammeret i Slone, brygget seg en kanne kaffe og lyttet til opptaket en gang til. Han følte seg opprømt og kunne knapt vente til han kunne dele nyheten med etterforskningsgruppen. Nå falt alt på plass – tenåringsromansen, sort og hvit, fremdeles temmelig tabu øst i Texas, Nicoles forsøk på brudd, den brutale reaksjonen fra en forsmådd elsker.

Det stemte på alle punkter.

De hadde funnet sin mann.

To dager senere ble Donté Drumm pågrepet og siktet for å ha bortført, voldtatt under skjerpende omstendigheter og se23

nere drept Nicole Yarber. Han tilsto forbrytelsen og innrømmet at han hadde kastet liket ut i Red River. * Robbie Flak og etterforsker Kerber delte en nesten voldelig forhistorie. De hadde flere ganger vært i tottene på hverandre opp gjennom årene i ulike kriminalsaker. Kerber avskydde advokaten like inderlig som han avskydde alt det andre avskummet som representerte forbrytere. Flak anså Kerber for å være en voldelig bølle, en egenrådig purk med tjenestebevis og våpen som ville gjøre hva det skulle være for å oppnå en fellende dom. I en minneverdig ordveksling, rett foran jurybenken, hadde Flak knepet Kerber i løgn, og for å understreke det åpenbare hadde han hylt til vitnet: «Du er bare en jævla løgnhals og en drittsekk, ikke sant, Kerber?»

Robbie hadde fått en reprimande for å ha vist forakt for retten, hadde måttet be Kerber og jurymedlemmene om unnskyldning og var blitt ilagt fem hundre dollar i bot. Men klienten var blitt frikjent, og det var det eneste som betydde noe.

I Chester Countys advokatforenings historie var ingen annen advokat blitt bøtelagt for å ha vist forakt for retten så mange ganger som Robbie Flak. Det var en rekord han var ganske stolt av.

Straks han hørte nyheten om at Donté Drumm var pågrepet, tok Robbie Flak noen kjappe telefoner før han stormet av sted til den sorte delen av Slone, et nabolag han kjente godt.

Han hadde følge av Aaron Rey, et tidligere gjengmedlem som en gang hadde sittet inne for pushing av dop, men som nå var i lønnet arbeid i Advokatfirmaet Flak i egenskap av livvakt, løpegutt, sjåfør, etterforsker og alt annet Robbie kunne ha behov for. Rey var utstyrt med minst to håndvåpen og hadde tilgang til ytterligere to i en medbrakt veske, samtlige var lovlig registrert fordi Mr. Flak nå hadde fått sine borgerrettigheter tilbake og til og med kunne avgi stemme. I Slone og omegn hadde Robbie Flak mer enn nok av fiender. Imidlertid var disse fiendene klar over Mr. Aaron Reys eksistens.

Drumms mor arbeidet på sykehuset, og faren kjørte laste24

bil for en tømmerhandler sør for byen. De bodde med fire barn i et lite hus med hvite karmer, julelys rundt vinduene og en krans på døren. Presten i menigheten deres kom ikke lenge etter Robbie. De snakket sammen i mange timer. Foreldrene var forvirret, sønderknust, rasende og vettskremte. De var også takknemlige for at Mr. Flak var kommet på besøk til dem. De hadde ingen anelse om hva de skulle gjøre.

«Jeg kan la meg oppnevne til å føre saken,» sa Robbie, noe alle sa seg enige i.

Ni år senere førte han den fremdeles. * Robbie ankom stasjonen tidlig mandag morgen, 5. november.

Han hadde jobbet både lørdag og søndag og følte seg langt fra uthvilt etter helgen. Humøret var dystert, på grensen til dårlig.

De neste fire dagene kom til å bli et kaotisk virvar, et vanvidd av hendelser, noen forventede, andre totalt overraskende, og når støvet var i ferd med å legge seg klokken 18 torsdag kveld, visste Robbie at han høyst sannsynlig ville befinne seg i et overfylt vitnerom i fengselet i Huntsville med Roberta Drumms hender i sine mens delstaten Texas injiserte nok kjemikalier i sønnen hennes til å ta livet av en hest.

Han hadde vært der en gang før.

Han stanset motoren på BMW-en, men maktet ikke å løsne setebeltet. Hendene holdt rattet i et fast grep mens han så ut gjennom frontglasset uten å se noe som helst.

I ni år hadde han slåss for Donté Drumm. Han hadde utkjempet en krig som overgikk alt annet han hadde gjort. Han hadde kjempet som en galning under den latterlige rettssaken der Donté ble dømt for drapet. Han hadde herjet med ankedomstolene i et forsøk på å bli hørt. Han hadde gått utenom etiske normer og tøyd lovens bokstav. Han hadde skrevet høyrøstede artikler som hevdet klientens uskyld. Han hadde betalt eksperter for å pønske ut teorier ingen trodde på. Han hadde plaget guvernøren i en slik grad at ingen lenger ringte ham tilbake, selv ikke ansatte langt nede på rangstigen. Han hadde forsøkt å påvirke politikere, støttegrupper for uskyldig dømte, 25

religiøse foreninger, advokatforeninger, borgerrettsadvokater, unionen for sivile rettigheter, Amnesty, dødsstraffmotstandere samt alt og alle som kunne tenkes å være i stand til å gjøre noe for å redde klienten. Men klokken hadde ikke stanset. Den tikket fremdeles, høyere og høyere.

Mens dette pågikk, hadde Robbie Flak brukt opp alt han eide av penger, brent alle broer, støtt fra seg flesteparten av sine venner og drevet seg selv til et punkt der bare endelig utmattelse og mangel på likevekt var det som gjensto. Han hadde blåst i varselfløyten så lenge at ingen lenger hørte ham. For de fleste som betraktet ham, fremsto han bare som enda en sværkjeftet advokat som brølte om klientens uskyld; ikke nettopp et uvanlig syn.

Saken hadde ført ham ut over kanten, og etter at den var over, etter at delstaten Texas endelig hadde lyktes i å eksekvere dødsdommen over Donté, var Robbie virkelig i tvil om han orket å fortsette. Han vurderte å flytte, selge alt av eiendommer, trekke seg tilbake, be Slone og Texas kysse seg i ræva og bosette seg i fjellene et eller annet sted, sannsynligvis i Vermont der somrene er kjølige og delstatsmyndighetene ikke dreper folk.

Lysene ble tent i konferanserommet. Noen var allerede på plass for å åpne stedet og forberede helvetesuken. Robbie steg endelig ut av bilen og gikk inn. Han tok en prat med Carlos, en av advokatsekretærene han hadde hatt lenge, og de tilbrakte noen minutter over en kopp kaffe. Samtalen svingte snart over på fotball.

«Så du på Dallas Cowboys?» spurte Carlos.

«Nei, kunne ikke. Jeg hørte Preston hadde en stor dag.»

«Over to hundre yards. Tre ganger touchdown.»

«Jeg er ikke fan av Cowboys lenger.»

«Ikke jeg heller.»

En måned tidligere hadde Rahmad Preston vært akkurat der, i det selvsamme konferanserommet, i full gang med å skrive autografer og posere for amatørfotografene. Rahmad hadde en fjern fetter som var blitt henrettet i Georgia ti år tidligere, og han hadde engasjert seg i saken til Donté Drumm med store planer om å få med flere fra Cowboys-laget og andre 26

tungvektere i NFL-serien til å heve fanen. Han la opp til møter med guvernøren, benådningsutvalget, næringslivstopper, politikere, et par rappere som han hevdet å kjenne godt, til og med noen folk fra Hollywood. Han ville gå i spissen for et protesttog så støyende at delstaten ville bli tvunget til retrett. Men Rahmad hadde vist seg å ha det utelukkende i kjeften. Plutselig ble han taus, hadde «trukket seg tilbake» ifølge agenten, som også forklarte at saken ble for distraherende for den store løpebacken. Robbie, som luktet konspirasjoner overalt, hadde mistanke om at Cowboys-organisasjonen og dens nettverk av firmasponsorer på en eller annen måte hadde lagt press på Rahmad.

Da klokken ble 08.30, var hele firmaet samlet i konferanserommet, og Robbie erklærte møtet for satt. For øyeblikket hadde han ingen partnere – den siste hadde forsvunnet etter en strid som fremdeles verserte i rettsvesenet – men de talte to fullmektiger, to advokatsekretærer, tre sekretærer samt Aaron Rey som alltid holdt seg i nærheten. Etter femten år hos Robbie var Aaron bedre kjent med jussen enn mang en garvet advokatsekretær. Til stede var også en advokat fra Amnesti Nå, en London-basert menneskerettighetsgruppe som hadde donert tusenvis av timer med kostbar arbeidskraft til Drumms mange ankeanmodninger. En advokat deltok per telefon fra Austin, en ankespesialist som var stilt til rådighet av en av Texas’ næringslivsgrupper.

Robbie gjennomgikk planene for uken som lå foran dem.

Plikter ble definert, oppgaver fordelt, ansvar kartlagt. Han forsøkte å virke optimistisk, full av forhåpning, trygg på at et mirakel ville dukke opp.

Mirakelet var langsomt i ferd med å materialisere seg cirka seks hundre og femti kilometer lenger nord i Topeka i Kansas.

KAPITTEL 3

Noen av detaljene var det lett å få bekreftet. Dana, som ringte fra St. Mark’s Lutheran og bare gjorde som vanlig når hun fulgte opp dem som var så vennlige å avlegge menigheten deres et besøk, skravlet i vei med forstanderen i Anchor House som sa at Boyette hadde bodd der i tre uker. Oppholdet var planlagt å skulle vare i nitti dager, og hvis alt gikk bra, ville han deretter bli fri mann, selvsagt betinget av at visse nokså strenge regler for prøveløslatelse ble overholdt. Frigangshuset hadde for tiden toogtyve mannlige pensjonærer, ingen kvinnelige, og stedets drift var underlagt Fengselsvesenet. I likhet med alle andre var Boyette forventet å forlate huset hver morgen klokken 08.00 og komme tilbake klokken 18.00 om kvelden til middag. Man oppmuntret til å ta lønnet arbeid, og forstanderen holdt vanligvis mennene i aktivitet ved å gi dem diverse vaktmesterpregede oppgaver eller en sjelden gang skaffe dem deltidsjobber. Boyette jobbet fire timer per dag, til syv dollar i timen, med å holde oppsikt med overvåkingskameraene i kjelleren i en av delstatens administrasjonsbygninger.

Han var pålitelig og nøyaktig, sa lite, og hadde ennå til gode å skape vanskeligheter. Mennene oppførte seg vanligvis svært bra, fordi en brutt regel eller et uheldig opptrinn kunne sende dem tilbake til fengselet. De kunne både se, føle og lukte friheten, og de ønsket ikke å rote det til.

Hva stokken angikk, visste ikke forstanderen stort. Boyette hadde brukt den ved ankomst. Blant kriminelle som kjeder seg, hersker det imidlertid lite privatliv mens ryktene går, og det ble sagt at Boyette var blitt banket skikkelig opp i fengselet.

Jo, alle visste at han hadde en fæl fortid, og de holdt seg langt 28

unna ham. Han var en underlig fyr, holdt seg for seg selv og sov alene i et lite rom bak kjøkkenet mens de andre tilbrakte natten på sovesalen. «Men vi får inn alle slags folk her,» sa forstanderen. «Alt fra drapsmenn til lommetyver. Vi stiller ikke altfor mange spørsmål.»

Strikken ble tøyd, og kanskje litt for langt, da Dana i forbifarten nevnte en medisinsk tilstand som Boyette hadde notert på besøkskortet han hadde vært så vennlig å fylle ut. En anmodning om forbønn. Det fantes ikke noe kort, og Dana ba om tilgivelse med en plutselig tanke på den allmektige. Hun rettferdiggjorde den lille løgnen med det som sto på spill denne gangen. Ja, sa forstanderen, de hadde fraktet ham til sykehuset da han fortsatte å mase om denne hodepinen. Disse fyrene elsker medisinsk behandling. På St. Francis ble det tatt en del prøver, men forstanderen visste ikke noe mer. Boyette hadde med seg noen resepter, men det var hans privatsak.

Det var et medisinsk kasus og utenfor frigangshusets myndighet.

Dana takket pent og minnet ham på at i St. Mark’s var alle velkomne, også klientellet ved Anchor House.

Deretter ringte hun til dr. Herzlich som var hjertekirurg ved St. Francis og hadde vært medlem av St. Mark’s-menigheten i mange år. Hun hadde ingen planer om å rette forespørsler om Travis Boyettes helsemessige tilstand, en slik nysgjerrighet passet seg overhodet ikke og ville ganske sikkert ikke føre til noe.

Hun ville la sin mann ta en prat med doktoren, bak lukket dør, og i hverandres velmodulerte og profesjonelle stemmer ville de kanskje finne et felles ståsted. Oppringningen gikk direkte til telefonsvareren, og Dana la igjen en melding som anmodet dr.

Herzlich om å ringe hennes mann.

Mens hun var opptatt i telefonen, satt Keith som limt til dataskjermen, fortapt i saken mot Donté Drumm. Oppslaget på nettet var omfattende. Klikk her for et faktabasert sammendrag, 10 sider. Klikk her og få en komplett utskrift av rettsforhandlingene, 1830 sider. Klikk lenger nede og få prosesskriftene vedrørende anken, inkludert bevisgjenstander og vitneerklæringer, ytterligere cirka 1600 sider. Et sakssammendrag strakte seg over 340 sider og omfattet vedtakene i an29

kedomstolene. Det var en klikkbar fane til Dødsstraff i Texas samt en til Dontés fotogalleri, Donté i dødscellen, Donté Drumms forsvarsfond, Hvordan du kan bistå, Pressedekning og lederartikler, Feilaktige domsavsigelser og falske tilståelser, samt endelig en til Robbie Flak, advokat.

Keith begynte med det faktabaserte sammendraget. Det lød som følger: Byen Slone i Texas, med førti tusen innbyggere, jublet i sin tid uhemmet da Donté Drumm gjorde midtbanen utrygg som fryktløs linjebacker, mens den nå nervøst avventer at dødsdommen over ham skal bli eksekvert.

Donté Drumm ble født i Marshall, Texas, i 1980 som tredje barn av Roberta og Riley Drumm. Et fjerde barn ble født fire år senere, ikke lenge etter at familien hadde flyttet til Slone, der Riley fant arbeid hos et firma i avløpsbransjen. Familien ble medlem av Bethel African Methodist Church og er ennå aktiv i menighetsarbeidet. Donté ble døpt i kirken i en alder av åtte år. Han var elev ved de offentlige skolene i Slone, og i tolvårsalderen ble man oppmerksom på hans evner på idrettsfronten. Hans gunstige størrelse og eksepsjonelle hastighet gjorde Donté til en maktfaktor på fotballbanen, og da han var fjorten, i sitt første ungdomsskoleår, hadde han fast plass som linjebacker på A-laget til Slone High School. I løpet av sitt andre og tredje skoleår ble det snakket om overgang til høyere divisjoner, og han hadde fått muntlig tilsagn om spill for North Texas State før en alvorlig ankelskade avbrøt karrieren tidlig i hans første kamp som seniorspiller. Operasjonen var vellykket, men skaden var permanent. Et tilbud om stipend ble trukket tilbake. Han fullførte ikke high school fordi han ble fengslet. Faren Riley døde av hjertesvikt i 2002 mens Donté avventet at dødsdommen skulle iverksettes.

Da Donté var femten år gammel, ble han siktet for voldsbruk. Det ble hevdet at han og to sorte kamerater hadde banket opp en tredje gutt bak gymsalen på skolen. Saken ble behandlet av ungdomsdomstolen. Donté erklærte seg omsider skyldig og fikk betinget dom. Da han var seksten, ble han pågrepet for besittelse av marihuana. På den tiden var han en 30

etablert linjebacker og godt kjent i byen. Siktelsene ble senere frafalt.

Donté var nitten år gammel da han i 1999 ble dømt for å ha bortført, voldtatt og drept Nicole Yarber som var heiagjengleder på Slone High School. De var venner og hadde vokst opp sammen i Slone, selv om Nicole, eller «Nikki» som hun ofte ble kalt, bodde rett utenfor byen, mens Donté holdt til i Hazel Park, en eldre del av byen som i hovedsak preges av sort middelklasse. En tredjedel av Slones befolkning er sort, men selv om skolene er felles for hvite og sorte, er raseblandingen fraværende både i menighetene og de sosiale klubbene.

Nicole Yarber ble født i 1981 som første og eneste barn av Reeva og Cliff Yarber som ble skilt da hun var to år gammel.

Reeva giftet seg igjen, og Nicole vokste opp hos sin mor og stefar, Wallis Pike. Mr. og Mrs. Pike fikk ytterligere to barn.

Bortsett fra skilsmissen var Nicoles oppvekst typisk og lite bemerkelsesverdig. Hun gikk på de offentlige skolene i byen før hun begynte på Slone High i 1995. (Slone har bare én high school. Bortsett fra de vanlige menighetsskolene for barn i førskolealder har ikke byen private skoler.) Nicole var en elev som holdt B-nivå og tilsynelatende fremkalte frustrasjon hos sine lærere på grunn av en påfallende mangel på motivasjon. Hun kunne ha nådd A-nivå ifølge flere rapporter. Hun var godt likt, populær og svært sosial og kom aldri opp i uheldige episoder eller problemer med politiet. Hun var aktivt medlem av First Baptist Church i Slone. Hun likte yoga, vannskisport og countrymusikk. Hun hadde søkt om collegeopptak to steder, ved Baylor i Waco og Trinity i San Antonio, Texas.

Etter skilsmissen flyttet faren, Cliff Yarber, fra Slone og slo seg ned i Dallas der han skapte seg en formue på mindre kjøpesentre langs populære inn- og utfartsårer. I egenskap av borteboende far forsøkte han å kompensere for dette med kostbare gaver. Til sekstenårsdagen fikk Nicole en gnistrende rød BMW Roadster cabriolet, utvilsomt den flotteste bilen på parkeringsplassen til Slone High. Gavene var en kilde til gnisninger mellom de skilte foreldrene. Stefaren, Wallis Pike, drev en matvareforretning og gjorde det bra økonomisk, men han kunne ikke konkurrere med Cliff Yarber.

31

I omtrent ett år før hun forsvant, var Nicole mye sammen med en klassekamerat ved navn Joey Gamble, en av de mer populære guttene ved skolen. Både i tiende og ellevte klasse ble faktisk Nicole og Joey utropt til de to mest populære elevene og poserte sammen på et foto til skolens årbok. Joey var en av tre kapteiner på fotballaget. Senere var han i en kort periode spiller ved et juniorcollege. Han skulle komme til å bli et nøkkelvitne i saken mot Donté Drumm.

Etter at hun forsvant, og etter den påfølgende rettssaken, har det versert spekulasjoner rundt forholdet mellom Nicole Yarber og Donté Drumm. Ingenting avgjørende har kommet frem eller blitt bekreftet. Donté har alltid holdt fast ved at de to ikke var noe annet enn tilfeldig bekjente, bare to ungdommer som hadde vokst opp i samme by og skulle opp til eksamen i et årskull som omfattet over fem hundre elever. Han benektet det under rettssaken, etter å ha blitt tatt i ed, og har hele tiden senere benektet at han hadde noe seksuelt forhold til Nicole.

Hennes venner har heller aldri trodd det. Skeptikerne har imidlertid påpekt at det ville vært tåpelig å vedgå seksuell kontakt med en kvinne han sto tiltalt for å ha myrdet. Flere av hans venner skal ha sagt at de to nettopp hadde innledet et forhold på den tiden da hun forsvant. Mange spekulasjoner dreier seg om Joey Gambles rolle i det hele. Da Gamble vitnet i retten, sa han at han så en grønn Ford varevogn kjøre langsomt og «mistenkelig» over parkeringsplassen der Nicoles BMW befant seg på det tidspunktet hun forsvant. Donté Drumm kjørte ofte en slik varevogn som foreldrene eide. Gambles vitnemål ble angrepet under saken og burde vært trukket i tvil. En teori går ut på at Gamble kjente til Nicoles forhold til Donté, og at han ble så forbitret over å være tilsidesatt at han bisto politiet med å konstruere bevisene mot Donté Drumm.

Tre år etter at saken var avsluttet, skaffet forsvarsadvokatene til veie en stemmeekspert som bekreftet at den anonyme personen som ringte inn tipset til etterforsker Kerber om at Donté var drapsmannen, faktisk var Joey Gamble. Noe Gamble benekter på det mest innstendige. Men hvis dette er sant, da spilte Gamble en betydelig rolle i pågripelsen av, rettssaken mot og dommen over Donté Drumm.

32

En stemme vekket ham opp fra en annen verden. «Keith, det er dr. Herzlich,» sa Dana på intercomen før hun satte over samtalen.

Keith sa: «Takk», og ventet et øyeblikk for å klarne tankene.

Så løftet han av røret. Han begynte med noen vennlige fraser, men fordi han visste at doktoren var en travel mann, kom han raskt til saken. «Hør, dr. Herzlich, jeg må be deg gjøre meg en tjeneste, men er det problematisk, må du bare si nei. Det kom en besøkende til bønnestunden i går, en innsatt på vei mot prøveløslatelse, som skal tilbringe noen måneder her i et frigangshus, og han var virkelig en plaget sjel. Han var innom i morges, har faktisk så vidt gått, og han påstår å ha alvorlige helseproblemer. Han har vært innlagt på St. Francis.»

«Hva går tjenesten ut på, Keith?» spurte dr. Herzlich som om han sto og stirret på armbåndsuret.

«Hvis du har det travelt, kan vi ta det en annen gang.»

«Nei, bare fortsett.»

«Nåvel, han hevder å ha fått diagnosen hjernesvulst, et alvorlig tilfelle. Sier det er uhelbredelig, at han kan dø når som helst. Jeg lurer på hvor mye av dette du kan bekrefte. Jeg ber deg altså ikke om fortrolige opplysninger. Jeg vet at han ikke er din pasient, og jeg ønsker ikke å gå utenom formelle prosedyrer. Det er ikke det jeg ber om. Du kjenner meg bedre enn som så.»

«Hvorfor tviler du på ham? Hvorfor skulle noen påstå å ha en hjernesvulst hvis det ikke er tilfellet?»

«Han er yrkesforbryter, doktor. Et helt liv bak murene og alt det der, er vel ikke sikker på hva sannhet er. Og jeg sier ikke at jeg tviler på ham. Han fikk to anfall av alvorlig hodepine på kontoret hos meg, og det var meget smertefullt å være vitne til.

Jeg ønsker bare å få bekreftet det han har sagt. Det er alt.»

En pause, som om doktoren så seg rundt etter folk som lyttet. «Jeg kan ikke snuse altfor inngående, Keith. Noen anelse om hva legen her heter?»

«Nei.» «Greit nok. Har du et navn til meg?»

«Travis Boyette.»

«Oppfattet. Gi meg et par timer.»

33

«Takk, doktor.»

Keith la raskt på røret og vendte tilbake til Texas. Han fortsatte med faktasammendraget: Nicole forsvant om kvelden fredag 4. desember 1998. Hun hadde tilbrakt kvelden på kino sammen med noen venninner i det eneste kjøpesenteret i Slone. Etter filmen hadde jentene – det var fire av dem – spist pizza på en restaurant som også fantes i kjøpesenteret. Idet de gikk inn, slo jentene av en kort prat med to gutter, hvorav den ene var Joey Gamble.

Mens de spiste, avtalte jentene å dra hjem til Ashley Verica for å se på tv. Da de fire jentene var på vei ut av restauranten, måtte Nicole ta en tur på toalettet. De tre venninnene så henne aldri igjen. Hun ringte sin mor og lovte å komme hjem innen midnatt da hennes portforbud inntrådte. Så forsvant hun. Etter en time begynte venninnene å bli bekymret og ga seg til å ringe rundt og forhøre seg. To timer senere ble den røde BMW-en funnet der hun hadde satt den fra seg på en parkeringsplass ved kjøpesenteret. Det var ingen tegn til kamp å se, ingen tegn til at noe var galt, ingen tegn til Nicole noe sted. Familien og vennene fikk panikk, og letingen begynte.

Politiet gikk umiddelbart ut fra at noe kriminelt hadde skjedd og organiserte en omfattede innsats for å finne Nicole.

Tusenvis meldte seg som frivillige, og i dagene og ukene som fulgte, ble byen og hele countyet gjennomsøkt som aldri før.

Man fant ingenting. Overvåkingskameraene i kjøpesenteret sto enten for langt unna eller var ute av fokus og til ingen nytte.

Ingen meldte at de hadde sett Nicole gå ut av kjøpesenteret og bort til bilen. Cliff Yarber satte opp en belønning på 100 000 dollar for håndfaste opplysninger, og da det viste seg å være virkningsløst, hevet han beløpet til 250 000 dollar.

Sakens første gjennombrudd kom 16. desember, tolv dager etter at hun var blitt borte. To brødre var på fisketur på en sandbanke i Red River like ved et nes kjent som Rush Point da en av dem tråkket på et stykke plast. Det var Nicoles medlemskort til treningssenteret hun brukte. De rotet gjennom sanden og gjørmen og fant enda et kort – det var studiekortet utstedt 34

av Slone High. En av brødrene dro kjensel på navnet, og de kjørte straks inn til politistasjonen i Slone.

Rush Point befinner seg seksti kilometer rett nord for bygrensen.

Politiet, anført av kriminaletterforsker Drew Kerber, besluttet å holde skjult nyheten om treningssenter- og legitimasjonskortene. De mente det var en bedre strategi å gå inn for først å finne liket. De gjennomførte et omfattende og flere kilometer langt, men nytteløst søk i elven øst og vest for Rush Point.

Delstatspolitiet stilte dykkere til rådighet. Ingenting mer var å finne. Myndigheter på steder flere hundre kilometer nedover langs elven ble varslet og bedt om å holde utkikk.

Mens søket i elven pågikk for fullt, mottok etterforsker Kerber et anonymt tips som impliserte Donté Drumm. Han kastet ikke bort tiden. To dager senere tok han og kollegaen, etterforsker Jim Morissey, kontakt med Donté idet han var på vei ut av et treningssenter. Atskillige timer senere henvendte to andre etterforskere seg til en ung mann ved navn Torrey Pickett, en nær venn av Donté. Pickett sa seg villig til å bli med til politistasjonen og svare på noen spørsmål. Han visste ingenting om Nicoles forsvinningsnummer og var ikke bekymret for det, men han var nervøs fordi han skulle inn og snakke med politiet.

«Keith, det er revisor. Linje to,» meldte Dana over intercomen.

Keith kikket på klokken – ti minutter på elleve – og ristet på hodet. Den siste stemmen han ønsket å høre akkurat nå, var den som tilhørte menighetens revisor.

«Er skriveren full av papir?» spurte han.

«Vet ikke,» svarte hun straks. «Sjekker nå.»

«Fyll den opp.»

«Ja, sir.»

Keith trykket motvillig på knappen til linje to og begynte på en kjedelig, men ikke så omfattende samtale om menighetens økonomiske situasjon frem til 31. oktober. Mens han lyttet til tallene, hakket han i vei på tastaturet. Han bestilte utskrifter av det ti sider lange faktasammendraget, tredve sider med nyhetsartikler og lederartikler, en oversikt over dødsstraffen og 35

hvordan den ble praktisert i Texas, Dontés beretning om livet i avdelingen for dødsdømte, og da han fikk beskjed om at skriveren var tom for papir, klikket han på Dontés fotogalleri og studerte ansiktene. Donté som barn sammen med foreldrene, to eldre brødre og en yngre søster, Donté som liten gutt iført korkappe i kirken, varierende positurer av linjebackeren Donté, politifotoet etter pågripelsen, førstesiden på Slone Daily News, Donté med håndjern på vei inn i tinghuset, flere fotografier fra rettssaken og endelig de årlige bildene fra fengselsarkivet som startet i 1999 med et hovent blikk rett inn i kameraet og sluttet i 2007 med en aldrende mann på syvogtyve med magert ansikt.

Da revisor hadde gjort seg ferdig, gikk Keith ut på forværelset og satte seg rett overfor sin kone. Hun sorterte kopiene han hadde skrevet ut og skumleste noen av dem mens hun drev på.

«Har du lest dette?» spurte hun og viftet med papirbunken.

«Lest hva da? Det er hundrevis av sider.»

«Hør, da,» sa hun og begynte å lese: «Liket av Nicole Yarber er aldri blitt funnet, og selv om det kunne kommet i veien for etterforskningen i mange rettskretser, sinket det ikke fremdriften i Texas. I realiteten er Texas en av flere delstater med et velutviklet lovverk som tillater etterforskning i drapssaker der det ennå ikke er fastslått at noe drap virkelig har funnet sted.

Et lik er ikke alltid påkrevd.»

«Jeg kom ikke så langt,» sa han.

«Kan du fatte det?»

«Jeg vet ikke riktig hva jeg skal tro.»

Telefonen ringte. Dana rev røret til seg og ga personen som ringte en konsis beskjed om at presten ikke var tilgjengelig.

Idet hun la på, sa hun: «Ja vel, pastor. Hva går planen ut på?»

«Jeg har ingen plan. Neste skritt, det eneste jeg kan komme på akkurat nå, må være å ta en ny prat med Travis Boyette.

Hvis han innrømmer at han vet hvor liket er, eller var, vil jeg presse ham til å tilstå drapet.»

«Og om han gjør det, hva da?»

«Det aner jeg ikke.»

KAPITTEL 4

Etterforskeren spanet på Joey Gamble i tre dager før han tok kontakt. Gamble gjorde ingen forsøk på å skjule seg og var heller ikke vanskelig å finne. Han var assisterende disponent i et enormt lagerutsalg for rabatterte bildeler i forstaden Mission Bend utenfor Houston, hans tredje jobb på fire år. Han hadde én skilsmisse under vesten og kanskje enda en like rundt hjørnet. Han og kone nummer to bodde ikke sammen og hadde søkt til nøytrale hjørner der advokatene ventet. Det var ikke mye å krangle om, i hvert fall ikke hva eiendeler angikk. De hadde ett barn, en liten gutt med autisme, og ingen av foreldrene ønsket seg egentlig foreldreretten. Så de kranglet uansett.

Mappen på Gamble var like gammel som selve saken, og etterforskeren kunne den utenat. Etter high school hadde gutten spilt fotball et års tid på et junior college før han sluttet der.

Han hang omkring i Slone et par års tid, hadde forskjellige jobber og tilbrakte mesteparten av fritiden på et treningssenter der han åt steroider og bygde opp kroppen til solid Y-form. Han skrøt av at han skulle bli profesjonell kroppsbygger, men ble til slutt lei av anstrengelsene. Han giftet seg med en jente fra lokalmiljøet, skilte seg fra henne og flyttet til Dallas før han drev videre til Houston. Ifølge high school-årboken for avgangsåret 1999 hadde han tenkt å skaffe seg en liten kvegranch hvis ikke fotballkarrieren tok av.

Det gjorde hverken fotballkarrieren eller kvegranchen, og Joey sto med en skriveplate mellom hendene og så med rynkede bryn på en utstilling av vinduspusserblader da etterforskeren gjorde sitt første trekk. Den lange korridoren var tom.

37

Klokken var nesten tolv, det var en mandag, og lagerutsalget var praktisk talt folketomt.

«Er du Joey?» spurte etterforskeren med et stramt smil under en fyldig bart.

Joey kikket ned på navneskiltet som var festet med en nål rett over brystlommen på skjorten. «Det er meg.» Han forsøkte å smile tilbake. Det dreide seg tross alt om detaljhandel, og kunden måtte føle seg vel. Imidlertid virket ikke denne fyren som noen vanlig kunde.

«Mitt navn er Fred Pryor.» Høyre hånd skjøt frem som et bokseslag rettet mot mageregionen. «Jeg er privatetterforsker.» Joey grep den, nærmest som i selvforsvar, og de sto og håndhilste i noen pinlige sekunder. «Hyggelig å treffe deg.»

«Gleden er på min side,» sa Joey med radaren i full beredskap. Mr. Pryor var cirka femti år gammel, kraftig over brystet, og hadde et barskt og rundt ansikt toppet med grått hår som krevde innsats hver morgen. Han var iført en standard marineblå blazer, lys brun polyesterbukse som strammet over magen og naturligvis et par velpussede og spissnutede støvler.

«Hva slags etterforsker?» spurte Joey.

«Jeg er ikke purk, Joey. Jeg er privatetterforsker med lovlig lisens utstedt av delstaten Texas.»

«Går du med våpen?»

«Jepp.» Pryor slo blazeren til side og avslørte en 9-millimeter Glock i hylster under venstre armhule. «Vil du se bæretillatelsen?» spurte han.

«Nei. Hvem jobber du for?»

«Forsvarsgruppen til Donté Drumm.»

Skuldrene sank noen millimeter, han himlet med øynene og luften glapp fort og frustrert ut av ham som for å si: «Ikke om igjen.» Men Pryor hadde ventet det og grep raskt ordet. «Jeg spanderer lunsj på deg, Joey. Vi kan ikke snakke her. Det er et meksikansk serveringssted rundt hjørnet. Møt meg der. Vær grei og gi meg en halv time. Det er alt jeg ber om. Du får lunsj.

Jeg får en prat ansikt til ansikt. Deretter ser du meg kanskje aldri igjen.»

38

Lunsjtilbudet på mandager var quesadillaer, så mye man klarte å få i seg for seks og en halv dollar. Legen hadde bedt ham ta av noen kilo, men han var en hund etter meksikansk mat, særlig den fete, kjappstekte amerikanske varianten.

«Hva vil du ha?» spurte han.

Pryor så seg rundt som om noen sto og lyttet. «Tredve minutter. Hør da, Joey, jeg er ikke purk. Jeg har ingen myndighet, ingen arrestordre, ingen rett til å be om noe som helst. Men du kjenner historien bedre enn jeg.»

Pryor skulle senere rapportere til Robbie Flak at guttungen på det tidspunktet syntes å gi opp, og at smilet forsvant da han med halvt lukkede øyne fikk et uttrykk som signaliserte trist resignasjon. Det var som om han visste at denne dagen til slutt ville komme. Akkurat da var Pryor sikker på at de ville komme til enighet.

Joey kikket på klokken og sa: «Jeg kommer om tyve minutter. Bestill en av husets margaritaer for meg.»

«Helt i orden.» Pryor tenkte at å drikke til lunsj ville bli problematisk, i hvert fall for Joey. På den annen side ville kanskje alkoholen hjelpe til.

Husets margarita ble servert i en glassklar, bolleformet mugge av noe slag som rommet tilstrekkelig drikke til opptil flere tørste menn. Mens minuttene gikk, dannet det seg kondens utenpå glasset, og isen begynte å smelte. Pryor nippet til iste og sendte en melding til Flak: «Møter JG til lunsj nå. Snakkes.»

Joey ankom presis og klarte å presse det omfangsrike skroget inn mellom bordet og benken. Han grep muggen, tok sugerøret og inhalerte et imponerende kvantum brennevin. Pryor kaldpratet om ditt og datt inntil servitøren hadde notert bestillingen og gått sin vei, men så satte han seg litt nærmere og kom til saken.

«Donté blir henrettet på torsdag. Visste du det?»

Joey nikket langsomt. Bekreftende. «Jeg så det i avisen. Pluss at jeg snakket med mor i går og hun sa at byen sydet av spenning.»

Moren var fremdeles i Slone. Faren arbeidet i Oklahoma, 39

kanskje var de separert. En eldre bror bodde i Slone. En yngre søster hadde flyttet til California.

«Vi forsøker å få stanset henrettelsen, Joey, og vi trenger hjelp fra deg.»

«Hvem er vi?»

«Jeg jobber for Robbie Flak.»

Joey holdt nesten på å spytte. «Er den gærningen der ennå?»

«Naturligvis er han det. Han vil alltid være til stede. Han har ivaretatt Dontés interesser fra dag én, og jeg er sikker på at han stiller opp i Huntsville torsdag kveld helt til det siste. Det vil si hvis vi ikke klarer å stanse henrettelsen.»

«I avisen sto det at alle ankemuligheter var oppbrukt. At det ikke var mer å gjøre.»

«Kanskje, men man gir aldri opp. Et menneskeliv står på spill, hvordan kan man gi opp?»

Enda et langt drag av sugerøret. Pryor håpet fyren var en av de passive fyllikene som helte innpå og nærmest smeltet og ble en del av inventaret i motsetning til bråkmakerne som skylte innpå to drinker og deretter ville prøve å rydde baren.

Joey smekket med leppene og sa: «Jeg kan tenke meg at du er overbevist om at han er uskyldig, ikke sant?»

«Det er jeg. Har jeg alltid vært.»

«Hva bygger du det på?»

«Jeg bygger det på den totale mangelen på fysiske bevis, på det faktum at han hadde alibi, han var et annet sted, på at tilståelsen hans er like falsk som en tredollarseddel, på at han har klart seg gjennom minst fire løgndetektortester, på at han alltid har benektet enhver medvirkning. Og, Joey, hva angår formålet med denne samtalen, er det basert på det faktum at ditt vitneprov under rettssaken var fullstendig umulig å tro på. Du så ingen grønn varevogn på parkeringsplassen i nærheten av bilen til Nicole. Det var umulig. Du forlot kjøpesenteret gjennom utgangen ved siden av kinoen. Hun sto parkert på vestsiden, på den andre siden av senterbygningen. Du kokte opp et vitneprov for å hjelpe purken med å felle den mistenkte.»

Det kom ikke noe utbrudd, intet sinne. Han tok det pent, 40

nesten som et barn som blir tatt på fersk gjerning med en stjålet mynt og ikke er i stand til å få frem en lyd.

«Fortsett,» sa Joey.

«Vil du høre det?»

«Jeg er sikker på at jeg har hørt det før.»

«Selvsagt har du det. Du hørte det under rettssaken for åtte år siden. Mr. Flak forklarte forholdet for juryen. Du var gal etter Nicole, men hun var ikke gal etter deg. Typisk skoledrama. Dere var litt sammen fra tid til annen, hadde ikke sex, et temmelig stormfullt forhold, og på et eller annet tidspunkt fikk du mistanke om at hun var sammen med en annen. Det viste seg at det var Donté Drumm, noe som naturligvis kunne skape betydelige problemer i Slone og en rekke andre småbyer.

Ingen visste noe sikkert, men sladderen var umulig å bringe under kontroll. Kanskje hun forsøkte å gjøre det slutt med ham.

Han benekter det. Han benekter alt. Deretter forsvant hun, og du så en mulighet til å få fyren satt inn for det. Og det klarte du bra. Du sendte ham rett til en dødscelle, og nå kommer du til å bli ansvarlig for å ha drept ham.»

«Så det er jeg som får all skyld her?»

«Yess, sir. Din vitneforklaring plasserte ham på åstedet, det var i hvert fall det juryen trodde. Det var nesten latterlig fordi det var så selvmotsigende, men juryen ville så gjerne tro deg.

Du så ingen grønn varevogn. Du løy. Du fant på det hele. Du ringte også inn et anonymt tips til etterforsker Kerber, og resten er historie.»

«Jeg ringte ikke til Kerber.»

«Selvsagt gjorde du det. Vi har eksperter som kan bevise det.

Du forsøkte ikke engang å fordreie stemmen. Ifølge vår analyse hadde du drukket, men var ikke full. Du snøvlet litt med noen av ordene. Vil du se rapporten?»

«Den ble ikke ført som bevis i retten.»

«Det skyldtes at vi ikke kjente til telefonsamtalen før etter at saken var sluttført, og det var fordi purk og påtalemyndighet holdt den skjult for oss, noe som burde ha ført til omstøtelse av saken, en foreteelse som naturligvis forekommer svært sjelden her i Texas.»

Serveringsjenta kom med en tallerken med sislende quesa41

dillaer som Joey skulle ha alene. Pryor tok imot sin tacosalat og bestilte mer te. Etter et par kraftige munnfuller spurte Joey: «Hvem var det som drepte henne?»

«Hvem vet? Det er ikke engang bevist at hun er død.»

«De fant treningskortet og studentkortet.»

«Ja da, men de fant aldri noe lik. Hun kan være i live for alt vi vet.»

«Det tror du vel ikke på.» En dugelig slurk margarita å skylle maten ned med.

«Nei, jeg gjør ikke det. Jeg er sikker på at hun er død. Akkurat nå spiller ikke det noen rolle. Vi løper om kapp med klokken her, Joey, og vi trenger din hjelp.»

«Hva er det meningen at jeg skal gjøre?»

«Tilbakekall alle vitnemål. Avgi en skriftlig erklæring der du sier sannheten. Fortell oss det du virkelig så den kvelden, som var ingenting.»

«Jeg så en grønn varevogn.»

«Kameraten din så ingen grønn varevogn, og han gikk ut av kjøpesenteret sammen med deg. Du nevnte ikke det for ham.

I realiteten sa du ingenting til noen på to uker, men så hørte du ryktene om at gymkortet og ID-en var blitt funnet i elven.

Det var da du kokte opp historien, Joey, det var da du bestemte deg for å gi Donté skylden. Du var rasende fordi hun hadde foretrukket en sort fyr fremfor deg. Du ringte inn det anonyme tipset til Kerber, og dermed brøt helvete løs. Purken var noen desperate tomsinger som knapt kunne vente med å sette påfunnet ditt ut i livet. Det fungerte perfekt. De banket en tilståelse ut av ham, tok dem bare femten timer, og plutselig: Bingo! Nyheten smurt utover førstesidene: ’Donté Drumm tilstår!’ Det er da det skjer mirakler med hukommelsen din. Du husker brått at du så en grønn varevogn, akkurat som den familien Drumm hadde, som kjørte mistenkelig rundt kjøpesenteret den kvelden. Hvordan var det, Joey, gikk det tre uker før du fortalte purken om den grønne varebilen?»

«Jeg så en grønn varebil.»

«Var det en Ford, Joey, eller bestemte du deg for at det var en Ford fordi det stemte med bilen til Drumm? Så du virkelig en sort kar bak rattet, eller var det bare innbilning?»

42

For å slippe å svare stappet Joey en halv quesadilla i munnen og tygde langsomt. Mens han tygde, betraktet han de andre gjestene som var uvillige eller ute av stand til å opprette øyekontakt. Pryor tok en bit før han fortsatte. Den tilmålte halvtimen var snart forbi.

«Hør her, Joey,» sa han med mye vennligere stemme, «vi kan drøfte saken i times vis. Men det er ikke derfor jeg er her.

Jeg er her for å snakke om Donté. Dere to var venner, dere vokste opp sammen, var lagkamerater i … hvor lenge var det, fem år? Dere tilbrakte timer sammen på fotballbanen. Dere vant i fellesskap, dere tapte i fellesskap. Dere var jo for pokker kapteiner sammen det siste året på high school. Tenk på byen, Joey, tenk hvor ille situasjonen kan bli hvis han blir henrettet.

Du må hjelpe oss, Joey. Donté har ikke drept noen. Han ble lurt opp i stry helt fra begynnelsen av.»

«Jeg ante ikke at jeg hadde så stor makt.»

«Det er bare et siste forsøk. Ankedomstoler er ikke overvettes imponert over vitner som plutselig endrer oppfatning mange år etter at saken ble ført og med bare timer igjen før den dømte skal henrettes. Gi oss en edfestet vitneerklæring, så skal vi løpe til retten med den og skrike så høyt det er mulig, men vi har oddsen mot oss. Men vi må forsøke. Akkurat nå er vi nødt til å prøve alt.»

Joey rørte i drinken med sugerøret før han tok en slurk. Han tørket seg om munnen med en papirserviett og sa: «Du skjønner, det er ikke første gang jeg har ført denne samtalen. Mr. Flak ringte meg for mange år siden og ba meg stikke innom ham på kontoret. Dette var lenge etter rettssaken. Jeg tror han jobbet med en av ankebegjæringene. Han bønnfalt meg om å endre forklaring og i stedet servere hans versjon av sannheten.

Jeg ba ham dra til helvete.»

«Jeg vet det. Jeg har jobbet med denne saken i lang tid.»

Etter å ha gjort kål på halve quesadillaen mistet Joey plutselig interessen for mat. Han skjøv tallerkenen bort og dro drinkemuggen frem foran seg. Han rørte langsomt i den og betraktet væsken som ble virvlet rundt og rundt.

«Mange ting er annerledes nå, Joey,» sa Pryor lavt i et siste 43

forsøk. «Det er langt ute i siste spilleomgang, og kampen er snart slutt for Donté.» * Den kraftige kastanjebrune pennen som ble holdt fast med et klips i brystlommen på skjorten, var i realiteten en mikrofon.

Den var fullt ut synlig, og ved siden av den befant det seg en ekte penn med blekk samt en kulepenn i tilfelle det ble nødvendig å skrive noe. En tynn ledning løp skjult fra Pryors skjortelomme til fremre venstre lomme på buksen der han hadde mobiltelefonen liggende.

Drøye femten mil unna satt Robbie og lyttet. Han befant seg på kontoret bak låst dør, alene med en høyttalende telefon som også gjorde opptak av alt som ble sagt.

«Så du noen gang en kamp med ham?» spurte Joey.

«Nei,» svarte Pryor. Stemmene lød klare og tydelige.

«Han var litt av en spiller. Dekket hele banen akkurat som Lawrence Taylor. Rask, fryktløs, kunne rasere et forsvar helt alene. Vi vant ti kamper da vi gikk første og andre året, men vi klarte aldri å slå Marshall.»

«Hvorfor ble han ikke rekruttert av de større skolene?» spurte Pryor. Hold samtalen i gang, sa Robbie for seg selv.

«Det skyldtes størrelsen. Han sluttet å vokse i tiende klasse, og fikk aldri vekten høyere enn hundre og ti kilo. Det var ikke kraftig nok for Longhorns.»

«Du skulle sett ham nå,» sa Pryor uten den minste pause.

«Han veier i underkant av sytti, tynn og mager, barberer seg på hodet, og han er innesperret i en trang celle treogtyve timer i døgnet. Jeg tror han er blitt fullstendig sprø.»

«Han skrev et par brev til meg, visste du det?»

«Nei.» Robbie lente seg nærmere telefonen. Dette hadde han aldri hørt.

«Ikke lenge etter at han var blitt sendt av gårde, da jeg fremdeles bodde i Slone, da skrev han til meg. To, kanskje tre brev.

Lange. Han skrev og skrev om dødscelleavdelingen og hvor fælt det var der – maten, støyen, varmen, isolasjonen og så vi44

dere. Han sverget på at han aldri hadde rørt Nikki, at han aldri hadde engasjert seg med henne. Han sverget på at han var langt unna kjøpesenteret da hun forsvant. Han bønnfalt meg om å fortelle sannheten, om å hjelpe ham å vinne frem med anken og bli løslatt fra fengselet. Jeg skrev aldri noen gang tilbake.»

«Har du de brevene ennå?» spurte Pryor.

Joey ristet på hodet. «Nei, jeg har flyttet så mye omkring.» * Serveringsjenta kom og fjernet tallerkenen. «En margarita til?» spurte hun, men Joey bare viftet henne bort. Pryor lente seg på albuene frem over bordet til det bare var få centimeter mellom ansiktene deres. Han begynte: «Vet du det, Joey, jeg har jobbet med denne saken i årevis. Har brukt tusenvis av timer, ikke bare jobbet med den, men tenkt og grublet for å finne ut hva som skjedde. Dette er min teori. Du var helt på knærne etter Nikki, og var det så rart? Hun var pokker så søt, populær, sexy, den typen jente man får lyst til å stikke i lommen og ta med hjem for å ha bestandig. Men hun ga deg hjertesorg, og ingenting er mer smertefullt når man er sytten år gammel.

Du var ødelagt, knust. Så plutselig forsvant hun. Hele byen var i sjokk, men du og de som elsket henne var spesielt skrekkslagne. Alle ønsket å finne henne. Alle ville hjelpe til. Hvordan kunne hun bare rett og slett forsvinne? Hvem hadde bortført henne? Hvem ville gjøre Nikki noe vondt? Kanskje trodde du at Donté var innblandet i det, kanskje ikke. Men du var følelsesmessig helt ødelagt, og i den tilstanden bestemte du deg for å blande deg inn. Du ringte inn det anonyme tipset til etterforsker Kerber, og deretter begynte snøballen å rulle. I samme øyeblikk tok etterforskningen en gal retning, og ingen var i stand til å rette på det. Da du hørte nyheten om at han hadde tilstått, regnet du med at du hadde gjort det rette. Pekt ut rette mann.

Så fant du ut at du ville spille en litt mer aktiv rolle. Du kokte sammen historien om den grønne varevognen, og plutselig ble du selve hovedvitnet. Du ble helten for alle dem som hadde elsket og beundret Nicole Yarber. Du inntok vitneboksen, løftet 45

høyre hånd, fortalte noe som ikke var den hele og fulle sannhet, men det spilte ingen rolle. Du var der og bisto din elskede Nikki. Donté ble ført ut i lenker og plassert direkte i avdelingen for dødsdømte. Kanskje forsto du at han en dag ville bli henrettet, kanskje forsto du det ikke. Jeg har en mistanke om at for alle de årene siden, da du ennå var tenåring, evnet du ikke å fatte tyngden i det som skjer nå.»

«Han tilsto.»

«Ja, og tilståelsen hans er omtrent like troverdig som din vitneforklaring. Det er mange grunner til at folk sier ting som ikke er sanne, eller hva, Joey?»

Det oppsto en lang pause i samtalen mens begge tenkte over hva de skulle fortsette med å si. I Slone satt Robbie tålmodig og ventet, selv om tålmodighet og øyeblikkets stille refleksjon ikke var det han var best kjent for.

Joey tok ordet først. «Denne vitneerklæringen, hva skal det stå i den?»

«Sannheten. Du erklærer på tro og ære at din vitneforklaring under rettssaken ikke var helt korrekt og så videre. Vi formulerer den på kontoret. Vi ordner det på under en time.»

«Ikke så kjapt nå. Det jeg egentlig skal erklære, er at jeg løy under rettssaken?»

«Vi kan tilpasse språkdrakten, men det er kjernen i det, ja.

Vi vil også ordne forholdet med det anonyme tipset.»

«Og vitneerklæringen blir arkivert i tinghuset og kan havne i avisene?»

«Helt klart. Pressen følger saken. Alle begjæringer og innsigelser i siste øyeblikk vil formidles videre.»

«Da vil altså mor få lese i avisen at jeg nå sier at jeg løy under rettssaken. Jeg innrømmer at jeg er en løgner, ikke sant?»

«Ja, men hva er viktigst her, Joey? Ditt rykte eller livet til Donté?»

«Du sa det var et forsøk i siste øyeblikk. Så da er det en sjanse for at jeg innrømmer å være en løgner, mens han likevel får giftsprøyten. Og hvem vinner da?»

«Det er i hvert fall ikke han.»

«Det tror ikke jeg. Men nå må jeg komme meg tilbake på jobben.»

46

«Joey, vær så snill.»

«Takk for lunsjen. Hyggelig å treffe deg.» Og dermed lirket han seg ut av båsen og skyndte seg ut av restauranten.

Pryor trakk pusten dypt og stirret vantro på bordplaten. De hadde snakket om vitneerklæringen, og så hadde samtalen tatt slutt. Han trakk langsomt telefonen opp av lommen og snakket med sjefen. «Fikk du med deg alt sammen?»

«Jepp, hvert eneste ord,» svarte Robbie.

«Kan vi bruke noe av det?»

«Nei. Ingenting. Ikke i nærheten engang.»

«Tenkte meg det. Beklager, Robbie. På et tidspunkt der trodde jeg han ville ta agnet.»

«Du gjorde hva du kunne, Fred. Godt jobbet. Han fikk kortet ditt, ikke sant?»

«Ja.» «Ring ham etter arbeidstid, bare for å si hei og minne ham på at du er der og kan ta en prat når som helst.»

«Jeg skal prøve å møte ham og ta en drink. Noe sier meg at han har en tendens til å drikke litt for mye. Kanskje han vil si noe hvis jeg øser ham full.»

«Bare sørg for at alt sammen blir tatt opp.»

«Den er god.»