Taus savanne
Sigbjørn Mostue
Taus savanne
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-74025-2 1. utgave, 1. opplag, 2022 Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: Shutterstock/Marius Renberg Sats: Type-it-AS, Trondheim, 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Denne romanen tilegnes alle som hver dag kjemper – og altfor ofte mister livet – i kampen for å bevare verdens gjenværende fauna. De er i sannhet blant våre største helter.
Prolog
Et liv på den afrikanske savannen er nådeløst, hardt og gjerne kort. I tørketiden går dyrene med senket hode og tomt blikk rettet mot den svidde bakken, hvor bare gule, stive gresstuster uten næring står tilbake. Når de kommer over en sildrende rest av en elv eller et vannhull som ennå ikke er tørket inn, fyller de magesekken med vann for å døyve sulten. Noen av dem dør sågar av overhydrering – en langsom og pinefull avslutning på livet. Andre går en raskere død i møte, for rovdyrene er mange, fra leoparden som ligger urørlig i bakhold, til geparden som brått kan komme settende i over 100 kilometer i timen; byttedyrene skal også se opp for flokker med skrattende hyener, eller hunnløver som i fellesskap er i ferd med å omringe dem, og for fugler og mindre dyr er ørn en konstant trussel. Men de som overlever, fortsetter; de parer seg, føder, vokter avkommet så det kan vokse opp og gjenta syklusen – tross farene og alle som dør rundt dem, går livet videre. Og når regnet endelig kommer, og gresset står duvende og grønt og velduftende, spretter ungene til gnu og antilope rundt på stive bein i ren og skjær livsglede, fuglesang fyller lufta, det høres rauting og mekring; alt følger og dreier seg etter det livgivende vannet og regntidenes rytme. På hardtrampede stier tråkker elefantflokker langs ruter som er blitt staket ut for mange generasjoner siden. Matriarken leder dem, med kunnskaper som er ervervet gjennom et langt liv. Hun vet hvor det finnes vann når det er tørke, 7
hvilke skogholt de kan besøke for å plukke frukter eller flekke bark av trærne med støttennene, hun vet hvor gresset er saftigst, og hvor de kan smøre inn huden med gjørme som beskytter mot sol og insekter. Matriarken er flokkens hukommelse, dens trygghet og livsforsikring – som de yngre hunnene igjen lærer av, for kanskje selv en gang å stå som lederen av en flokk. Elefanter er ikke bare intelligente, men kan kommunisere over flere kilometers avstand med en dyp, lavfrekvent rumling som ligger under det menneskelige ørets oppfatning. Over savannen går det en for oss uhørlig strøm av kommunikasjon elefantene imellom. De kan berette om vann. Om frodige gressmarker. Og om fare. Om matriarken i flokken som lå slaktet foran meg, hadde fått tid til å varsle andre elefanter, ante jeg ingenting om. Jeg sto på alle fire, delvis lammet av sjokk. Foran meg var det som om noen hadde dyppet en malerkost i rødfarge og sprutet på kryss og tvers utover sanden, og beinsplinter og hudrester var blitt slynget opp mot trestammene av ei motorsag. Savannen hadde ligget taus – helt til lufta var blitt fylt av en øredøvende trompetering. I neste øyeblikk ble buskene trampet ned, digre greiner slynget flere meter unna, og en støvsky reiste seg opp fra bakken idet noe digert og massivt passerte like ved meg. Deretter begynte skuddene å falle. Jeg skrek som en fortvilet mor i ferd med å miste sitt eneste barn. Og idet jeg kastet meg framover, mens jeg febrilsk kavet etter det våpenet jeg visste måtte ligge gjemt mellom de skarpe gresstustene et sted, innså jeg at du kan ville det, sverge på det, bruke hver trevl av indre styrke på det – men du klarer faen meg ikke å forandre den du innerst inne er!
Kapittel 1
Tre uker tidligere En rødglødende jernstang ble kjørt dypt inn i låret mitt og vridd rundt. Jeg gispet av sjokk over den lammende smerten, slo opp øynene og forsøkte med kavende armer å komme meg unna, men kroppen ble holdt tilbake av et solid, bredt bånd som var spent tvers over magen min. En konstant støy fylte det lille rommet hvor jeg var sperret inne, og i ørska registrerte jeg at det var andre mennesker i nærheten – vi måtte være flere som delte skjebne. Noen bannet ved siden av meg. – Ta det rolig, mann. Jeg glodde forvirret mot den som hadde kommet med utbruddet. En afrikaner med tykke brilleglass og grå silkedress stirret oppgitt tilbake. Jeg sank sammen med et undertrykt stønn. Løftet hånda til pannen og mumlet fram en unnskyldning. Like etter sto ei flyvertinne i KLMs blå uniform i midtgangen. Hun hadde et bekymret uttrykk i ansiktet. – Er alt bra her? – Ja, beklager. Jeg hadde … mareritt, mumlet jeg. Medpassasjeren min gjorde en talende håndbevegelse mot foldebordet foran ham, hvor det fløt av seig cola. Flyvertinna sukket og forsvant, men kom snart tilbake med tørkepapir. – Litt av en drøm du må ha hatt, kom det tørt fra mannen mens han sugde opp brusen med papiret. Jeg kom med en ny unnskyldning, og trykket fram kartet over flyreisen på skjermen foran meg. I smug masserte jeg 9
lårmusklene i venstrebeinet, hvor jeg hadde en anselig samling av isenkram under huden etter et ublidt møte med en håndfull kaprere og en relativt heftig trefning på et etiopisk høydeplatå for et års tid tilbake. De verste smertene kom sjeldnere, men var ikke til å spøke med når de først satte inn. Det interaktive kartet fortalte at vi befant oss et godt stykke inn over kenyansk luftrom. Jeg måtte ha sovet en times tid, for sist gang jeg gransket kartet, fløy vi over Sudan. 25 minutter til, så ville jeg være framme. Et nytt kapittel i soga om Even Stubberud skulle nedtegnes, tenkte jeg. Kanskje det siste, men forhåpentligvis et rolig og relativt langt et, helsa mi tatt i betraktning. Ikke for det, samtidig som at legene lappet meg sammen etter skuddskadene, skar de også bort deler av innvollene mine – og sammen med dem noen rabiate selvmordsceller. Det siste legebesøket hadde sågar vært svært oppløftende. «Vi holder kreften i sjakk, det er ingen spor etter nye svulster. Vi kan til og med fjerne stomiposen din. Så lenge det forholder seg slik, kan du se fram til en sorgfri tilværelse i relativt god form,» ble jeg fortalt. Så la legen til, noe mer mollstemt: «Mange tror at alt blir som normalt når selve kreftbehandlingen er over. Dessverre er det nok heller slik at det er da kampen begynner. Kroppen din er fullstendig nedkjørt, og du må gi den tid til å komme seg.» Jeg hadde nikket uten å si stort, dratt hjem og gjort noe jeg svært sjelden gjør, knertet ei flaske med 18 års vellagret skotsk maltbrennevin. Snart slo kapteinens stemme inn på høyttaleranlegget og meddelte at vi startet innflygingen til Nairobi og Jomo Kenyatta Internasjonale lufthavn. Jeg senket skuldrene for første gang siden avgang. Etter å ha opplevd en kapring av det heller blodige slaget relativt nylig skal det en god del selvdisiplin til for frivillig å sette seg på et fly igjen. Men nå var det over. Reisen hadde foregått stille og fredelig. Jeg hadde klart det. 10
Nairobi ligger like sør for ekvator, på nesten 1700 meters høyde, så selv om sola brant i rett vinkel mot issen, var temperaturen langt fra kvelende – snarere behagelig som en god, skandinavisk sommerdag. Jeg sto øverst i passasjertrappa og trakk inn den klare lufta som bar med seg duften av gress og tørr, jernholdig jord, mens jeg lot blikket sveipe over et flatt, lysegrønt landskap som omkranset sikkerhetsgjerdene. Jeg nikket til flyvertinna og fikk et bredt smil tilbake, med ønske om et snarlig gjensyn. – Akkurat det håper jeg virkelig ikke, mumlet jeg for meg selv. Måtte det heller bli en evighet til neste flytur. Smertene i låret satte inn igjen på vei ned mot den ventende passasjerbussen. Jeg bet tennene sammen og forsøkte å bruke gelenderet på flytrappa til å ta av for vekta mi. Styrken i overkroppen hadde jeg klart å trene opp igjen til et akseptabelt nivå. Noe av det siste jeg gjorde før avreise, var å løfte 120 kilo i benkpress – riktignok et stykke fra rekorden i velmaktsdagene, men likefullt akseptabelt for en mann i min alder. Beina var det verre med. Da jeg endelig hadde kunnet kaste krykkene, måtte jeg rett og slett lære meg å løpe på nytt. En gang hadde Anne Miriam fått øye på meg. Hun brøt ut i den spesielle, trillende latteren sin så hun knapt klarte å holde seg oppreist av synet. – Ikke flir av oss funksjonshemmede, hadde jeg gispet tilbake. Og klarte å le litt selv også. Anne Miriam … Jeg forsøkte å riste av meg tanken på den hjerteknusende tenåringsjenta hvis skjebne jeg bokstavelig talt hadde fått i fanget 10 000 meter over bakken. Hun befant seg hjemme i Norge, adoptert av naboen min, familien Hansen, som tok godt vare på henne og ga jenta utsikter til et normalt og trygt liv, tross autismen hennes. At jeg hadde dratt til Kenya, en halv jordklode unna, var når alt kom til alt, det beste for oss begge. Jeg var som et levende kartotek for henne, med minner hun burde ha fått lagt dypt nede i en skuff. Om jeg hadde gått en selvransakende runde med meg selv, ville jeg imidlertid ha måttet innrømme at det imidler11
tid ikke først og fremst var for Anne Miriams skyld at jeg hadde reist. Det var mine egne demoner jeg prøvde å stikke av fra. Jeg fikk plass på et bussete, strakk ut det vonde beinet og pustet ut. Bussen ble snart fylt opp, og etter ytterligere uforklarlig venting humpet vi endelig langsetter et gråbrunt terminalbygg oppført i typisk afrikansk postkolonial funksjonalisme, før vi stoppet foran en unnselig inngang. To bevæpnede vakter betraktet oss med argusøyne da vi steg av bussen. Den ene av dem fikk øye på meg. Han tittet ned på et ark, hevet umiddelbart øyenbrynene, kikket på meg igjen, løftet deretter walkietalkien og ga en kort beskjed. Jeg sukket, og da jeg inne i terminalen leverte pass og visumsøknad til kontrolløren, fikk jeg mistanken bekreftet. Arvesynden fra mitt forrige liv forfulgte meg. – Sir, kan du vennligst gå til side? – Er det noen problemer? Jeg bestemte meg for å gi mitt nye jeg en utfordring ved å forsøke å møte situasjonen med høflig vennlighet. Sikkerhetsnettet jeg alltid hadde hatt i form av å være representant for pengesterke norske myndigheter, var borte. Nå sto jeg på egne bein, uten andre ressurser enn mine egne. Og vennlighet koster ingenting. – Kom med oss, sir, var svaret. Jeg trakk på skuldrene og fulgte etter, med blikket fra de andre reisende brennende i ryggen. Vi passerte store videovegger med reklame for safaridestinasjoner og mobiloperatører, og det slo meg hvor moderne og ren flyplassen virket sammenliknet med mange andre afrikanske lufthavner jeg hadde vært på. Førsteinntrykket av Nairobi ville ha stått til fem stjerner, hadde det ikke vært for at jeg ble ført inn i en hvitmalt gang hvor en betjent i stram givakt passet på foran ei dør. På døra hang et navneskilt med teksten «Capt. Iregi – Manager Customs & Border Control.» Med et kort nikk ble jeg henvist til den oransje plaststolen som sto vis-à-vis vakta. De to betjentene 12
fra terminalen stilte seg på hver side av meg og gikk opp i rett. Det var ikke annet å gjøre enn å smøre seg med tålmodighet. Psykisk mørning i forkant av selve konfrontasjonen er en klassisk forhørstaktikk. I Afrika er metoden utviklet til perfeksjon. Jeg bøyde meg over ryggsekken jeg hadde med som håndbagasje, og overså med den største arroganse de nervøse rykningene fra betjentene da jeg fant fram lesebriller og en pocketbok fra ytterlomma av sekken, en norsk samtidsforfatter som i det siste var blitt en av mine favoritter. Så mens betjentene måtte stå og plages i givakt, kunne jeg forsvinne opp til Gudbrandsdalens iskalde vinter og hengi meg til diktekunst og mesterlig språkføring. Det slo meg at papirboka er og blir en av menneskehetens mest geniale oppfinnelser. Den fungerer overalt, tar minimalt med plass, går aldri tom for strøm og tåler det meste. Jeg hadde lest bortimot tjue sider da det endelig ble gitt tegn til at jeg skulle få innvilget audiens. Med følget mitt hakk i hæl steg jeg inn i et romslig, moderne kontor, hvor et innrammet fotografi av Kenyas president utgjorde den eneste pynten i rommet. Under bildet satt en slank mann i en skinnstol, med kapteinsdistinksjoner på den svarte blazeren. Hvitskjorta under var strøket til perfeksjon. Jeg tippet at Iregi var i midten av 40-årene, og skrivebordet vitnet om litt for stort arbeidspress. Jeg bet meg merke i at det sto to bilder i ramme ved siden av pc-en, et familiebilde tatt på en gnistrende hvit sandstrand, samt et som viste en ung Iregi i full stridsuniform. Kapteinen kikket misfornøyd opp, satte blikket i meg noen sekunder, før han bøyde seg over arbeidet igjen. Etter å ha lett litt i papirkaoset kom han endelig fram med ei gul mappe. Han åpnet den dvelende og strøk nesten kjærlig over teksten med fingrene. – Mr. Even Stubberud … – Stemmer. – Tidligere ansatt i det norske Forsvarets etterretningstjeneste. 13