D e L I
Jeg kan ikke forandre verden, men jeg kan forandre verden i meg.
SFX Theatre, Dublin, desember 1982
Lights of Home
I shouldn’t be here ’cause I should be dead I can see the lights in front of me I believe my best days are ahead I can see the lights in front of me.
Jeg ble født med et eksentrisk hjerte. I et av hjertekamrene, der folk flest har tre dører, har jeg to. To svingdører, som i julen 2016 holdt på å gå av hengslene. Aorta er hovedarterien, livlinen, som fører blod tilsatt oksygen fra lungene og gir deg liv. Men vi har oppdaget at min aorta har vært stresset over tid og fått en utposning. En utposning som står i fare for å briste, noe som ville sendt meg over i det neste livet før jeg rakk å ringe nødtelefonen. Før jeg fikk tatt farvel med dette livet.
Så her er jeg. Mount Sinai-sykehuset. New York City.
Ser ned på meg selv ovenfra med operasjonslampen som speiler seg i det rustfrie stålet. Jeg tenker at lyset er hardere enn stålbenken jeg ligger på. Det kjennes som om kroppen er adskilt fra meg. Det er mykt kjøtt og harde knokler.
Det er ingen drøm eller syn, det føles som å bli sagd i to av tryl lekunstneren. Det eksentriske hjertet er fryst ned.
Det må gjøres en ombygging, i tillegg til alt dette varme blodet som virvler rundt og lager søl, som blod gjerne gjør når det ikke holder deg i live.
Blod og luft.
Blod og innvoller.
1
Blod og hjerne er det som trengs nå, hvis jeg skal kunne fortsette å synge livet og leve det. Mitt blod.
Hjernen og hendene til tryllekunstneren som står over meg og kan gjøre en virkelig dårlig dag til en virkelig god en med den rette strategien og utførelsen.
Nerver av stål og blader av stål.
Nå klatrer denne mannen opp på brystet mitt og svinger kniven med vitenskapens og slakterens samlede krefter. Kreftene som kreves for å bryte seg inn i noens hjerte. Magien som er legekunsten.
Jeg vet det ikke kommer til å føles som en god dag når jeg våkner etter disse åtte timene under kniven, men jeg vet også at det å våkne er bedre enn alternativet.
Selv om jeg ikke kan puste, og det føles som om jeg blir kvalt. Selv om jeg desperat hiver etter luft og ikke får tak i den.
Selv om jeg hallusinerer, for jeg ser syner nå, og det begynner å bli litt William Blake.
Jeg fryser sånn. Jeg må få være ved siden av deg, jeg trenger varmen din, jeg trenger kjærligheten din. Jeg er kledd for vinter. Jeg har store støvler på i senga, men jeg fryser i hjel.
Jeg drømmer.
Jeg er i en scene fra en film der livet er i ferd med å forlate hovedrol leinnehaveren. De siste sekundene han lever, er han irritert og tviler på sin store kjærlighet.
«Hvorfor går du? Ikke gå fra meg!»
«Jeg er jo her», minner elskeren hans ham på. «Jeg har ikke rørt meg.»
«Hva? Er det ikke du som går? Er det jeg som går? Hvorfor går jeg? Jeg vil ikke gå fra deg. Vær så snill, ikke la meg gå.»
Det er noen skitne små hemmeligheter om suksess jeg nå våkner opp til. Og fra.
Suksess som resultat av en dysfunksjon, en unnskyldning for tvangsnevrotiske tendenser.
Suksess som belønning for virkelig, virkelig hardt arbeid, som kanskje dekker over en slags nevrose.
Suksess burde kommet med en helseadvarsel – for de arbeidsnar komane og deres nærmeste.
Suksess kan være drevet av en urettferdig fordel eller omstendig het. Om ikke et privilegium, så kanskje en gave, et talent eller en annen form for nedarvet ressurs.
SURR e ND e R
Men også hardt arbeid gjemmer seg bak noen av disse dørene.
Jeg har alltid trodd jeg hadde evnen til å finne melodistemmen, ikke bare i musikken, men også i politikken, i business og i ideenes verden.
Der andre hørte harmoni eller kontrapunkt, var jeg bedre til å finne melodistemmen, hooket, den klare tanken. Trolig fordi jeg måtte synge eller selge den.
Men nå ser jeg at fordelen min var noe mer prosaisk, mer basalt. Det var en genetisk fordel, et talent for … luft.
Det stemmer.
Luft.
«Din mann har adskillig med krutt i arsenalet.»
Det er mannen som sagde gjennom brystbeinet mitt, som snakker til min kone og nærmeste pårørende Ali etter operasjonen.
«Vi trengte ekstra sterk tråd for å sy ham sammen. Han har trolig rundt 130 prosent av normal lungekapasitet for alderen.»
Han bruker ikke ordet «monster», men Ali forteller at han har begynt å betrakte meg som «mannen fra Atlantis», detektiven i den sci-fi-serien fra syttitallet som kan leve både over og under vann.
David Adams, mannen jeg kan takke for å ha reddet livet mitt, kirurg-tryllekunstneren, snakker sørstatsnasalt, og i min eleverte Blake-tilstand forveksler jeg ham med den gale skurken fra Motorsag massakren. Jeg hører Ali spørre ham om tenorer, som ikke er kjent for å løpe rundt på scenen og treffe høye toner.
«Skal ikke tenorer stå og skreve med beina plantet i gulvet, før de vurderer å prøve seg på høye C?»
«Jo», sier jeg uten å åpne munnen, før bedøvelsen går ut. «En tenor må gjøre hodet til resonanskasse og kroppen til en belg for å få glas sene til å knuse.»
Jeg, derimot, har rast rundt på arenaer og spurtet gjennom stadio ner i tretti år og sunget «Pride (In The Name of Love)», den høye A eller B, avhengig av hvilket år det er.
En gang på åttitallet stanset den stilriktige engelske vokalisten Robert Palmer Adam Clayton med en bønn. «Kunne du ikke få voka listen din til å synge noen hakk lavere? Da ville han gjort det enklere for seg selv, og for alle oss som må høre på.»
Luft er stamina.
Luft er selvtilliten til å ta store utfordringer og store motstandere.
5
Luft er ikke viljen til å erobre de toppene du måtte støte på i livet, det er evnen til å klare turen til topps.
Luft er det du trenger i en hvilken som helst nordvegg.
Luft er det som får en liten gutt på lekeplassen til å tro at han ikke vil bli plaget, og hvis han skulle bli det, at bølla vil få banket luften ut av seg.
Og her er jeg nå uten luft, for første gang.
På sykehusets akuttavdeling, uten luft.
Uten pust. Navnene vi gir Gud.
Bare pust. Jehovaaah. Allaaah. Jesuaaa.
Uten luft … uten air … uten en arie.
Jeg er livredd, fordi jeg for første gang famler etter troen og ikke finner den.
Uten luft. Uten en bønn.
Jeg er en tenor som synger under vann. Jeg kjenner at lungene fylles. Jeg drukner.
Jeg hallusinerer.
Jeg ser syner: min far i sykehussenga, og jeg som sover ved siden av ham, på en madrass på gulvet. Beaumont Hospital, Dublin, som meren 2001. Han puster dypt, men pusten blir grunnere og grunnere, som gropen i brystet hans. Han roper navnet mitt, forveksler meg med broren min eller omvendt. «Paul. Norman. Paul.»
«Pappa.»
Jeg springer opp og tilkaller en pleier. «Går det bra, Bob?» hvisker hun i øret hans.
Vi er omgitt av trommende, animert hvisking, vislelyder. Tenoren hans blir til korte, metalliske pust med en s etter hver utpust. «Yesssss ssss sss.»
Parkinsonen har fratatt ham velklangen. «Jeg vil hjem sssss, jeg vil vekk herfra ssss.»
«Si det en gang til, pappa.»
SURR e ND e R
Som pleieren bøyer også jeg meg over ham med øret inntil mun nen hans. Stillhet.
Etterfulgt av mer stillhet.
Etterfulgt av «FUCK OFF!»
Det er noe helt ufullkomment ved min fars utgang fra denne ver den. Jeg tror ikke han ville si at jeg eller den årvåkne pleieren skulle dra til helvete. Jeg vil helst tro at han snakket til apen som hadde sittet på ryggen hans store deler av livet.
En av de siste dagene sa han at da han aksepterte kreften, mistet han troen, men han sa også at jeg aldri måtte miste min. At det var det mest interessante ved meg.
Oppmuntret leser jeg for ham fra en av kong Davids salmer, salme 32.
David hadde en god del problemer selv. Far var ikke i humør til en preken, og jeg så ham himle med øynene, sannsynligvis ikke mot himmelen.
Så lenge jeg tidde, ble mine knokler tæret bort mens jeg stønnet hele dagen.
For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens hete.
Derfor skal alle trofaste be til deg i tider med trengsel. Om det kommer en veldig vannflom, til dem skal den ikke nå.
Du er mitt skjulested, du verner meg mot nød, med frelsesjubel omgir du meg.
Var dette for ham eller meg?
Den gamle mannen tilsto sin beundring for det som for meg var å ha «en toveis samtale med mannen ovenpå».
7
«Min er bare enveis, men gi blaffen, da. Jeg prøver å få litt ro her.» Vel, han fikk den ikke her, men jeg vil gjerne tro at han fant den der. Hvor er der? Hjemme.
Jeg vet ikke om jeg vet hva det er. Jeg sier farvel. Jeg puster dypt og går for å lete etter det.
Våren 2015.
Mer kaldt, hvitt fluorescerende lys. Stål og glass. Kvalme.
Denne gangen er det ikke livstruende. Jeg stirrer inn i speilet på badet tilknyttet garderoben under en ishockeyarena i Vancouver i Canada. Det er første kvelden på Innocence + Experience-turneen.
Jeg var aldri forfengelig da jeg var yngre. Jeg pleide å unngå å stå foran speil. Men her er jeg på badet med hvite fliser og stirrer på ansiktet mitt for å se om det kanskje kunne bli mer tiltrekkende.
Jeg hører publikum gjennom veggene; de synger med på Gary Numans «Cars»: «Here in my car / I feel safest of all / I can lock all my doors / It’s the only way to live / In cars.»
Jeg er i den framtiden jeg drømte om da jeg først hørte denne synthe sizerlåten på slutten av syttitallet. Nå som 55-åring skjønner jeg ikke at jeg falt for datidens hjemmegjorte flaskeblonde blekhet. Samme farge som en kyllingvinge, skrev en spansk kritiker. Rumlingen fra arenaen bare skjerper den sitrende spenningen jeg føler. Jeg går tilbake til garderoben, som i seg selv er en tidskapsel, og klager over at den er akkurat som den vi hadde på den forrige turneen. Jeg får til svar at den har vært sånn i tjue år. Grønn strietapet, små kulørte lyspærer, tobakksfarget skinnsofa. Etter så lang tid, hvorfor er det fremdeles så nerveslitende å gjøre seg klar til å gå ut og møte 18 474 av dine nærmeste venner? Det er premieren på en verdensturné, men som vanlig er jeg ikke alene.
Larry har en engleaktig aura, ser ut som om han har sett helt over til den andre siden. Jeg tror kanskje han har det, etter å ha gravlagt faren sin dagen før. Adam ser ut som hovedrolleinnehaveren i en art-house-film. Uberørt. Edge er anspent og intens, men klarer så vidt å skjule det.
Vi ber, som vi alltid gjør før konserter.
Noen ganger føles det som om vi er fremmede som ber for å finne
SURR e ND e R
intimiteten i et band som kan være til nytte for publikum. Til nytte? For musikken. For et høyere mål. På en underlig velkjent måte er vi forandret. Vi begynner bønnen som kamerater; vi avslutter den som venner med nytt selvbilde og ny forestilling om publikum vi skal møte, som vil forandre oss igjen.
Å være til nytte er rart å be om. Uromantisk. Litt kjedelig, men det er kjernen i det vi er og hvorfor vi fremdeles er her som band. Menn som møttes da vi var gutter. Menn som har brutt et løfte som er helt sentralt i rocken, som er at du kan vinne verden, men at den til gjengjeld vil få deg. Du kan få ditt messiaskompleks, men du må dø på korset som 33-åring, ellers har alle rett til å få igjen pengene. Vi har sagt nei. Til nå.
Vi er menn som bærer på arr etter diverse kamper, men med øyne som er overraskende klare tatt i betraktning det omskiftelige og uvir kelige livet som består i å ha spilt på stadioner i trettifem år.
Nå hører jeg gjennom veggene Patti Smith synge «People Have the Power», signalet om at vi har fem minutter og ti sekunder til vi skal på scenen, fem minutter og ti sekunder før vi finner ut om vi ennå har det folk er kommet for, som ikke bare er musikken eller vennskapet. Det som tilbys, er bandet som kjemisett, en kjemisk reaksjon mellom publikum og oss. Det er det som gjør et bra band til noe stort.
Brølet fra mengden stiger når vi går gjennom korridoren fra gar deroben, et brøl som gjør denne musen til en løve. Jeg har neven i været idet jeg entrer scenen, idet jeg gjør meg klar til å gå inn i sangen. Gjennom de neste sidene skal jeg prøve å forklare hva det betyr. Men etter førti år vet jeg om jeg kan være i sangene, om de vil synge meg, og denne kvelden blir ikke jobb, men lek.
Nesten tjue tusen mennesker synger refrenget på «The Miracle (Of Joey Ramone)», og da Edge, Larry og Adam går helt forrest på scenen, går jeg fram og møter dem fra motsatt ende av arenaen. Jeg går gjennom publikum, gjennom støyen. I tankene er jeg sytten og går fra huset mitt på Northside i Dublin, ned hele Cedarwood Road, på vei til bandøvelse med disse mennene for så mange år siden, da de også var gutter.
Jeg drar hjemmefra for å finne hjem. Og jeg synger.
9
Out of Control
Monday morning
Eighteen years of dawning I said how long Said how long.
Jeg hopper rundt i stua i Cedarwood Road 10 til lyden av «Glad to See You Go» fra The Ramones’ Leave Home
You gotta go go go go goodbye Glad to see you go go go go goodbye
Det er 1978, den dagen jeg fyller atten. Disse sangene er så enkle, og likevel uttrykker de en kompleksitet som er mye mer relevant for livet mitt enn Dostojevskijs Forbrytelse og straff. Som jeg nettopp har lest. Som jeg leste på tre og en halv uke. Dette albumet tar bare 29 minutter og 57 sekunder. Sanger så enkle at selv jeg kan spille dem på gitar. Og jeg kan ikke spille gitar.
Sanger så enkle at til og med jeg kunne skrevet en. Dette skulle bli en slags personlig revolusjon, med etterdønninger som kunne vært følt helt oppe på det tomme rommet til storebroren min Norman. Eller enda viktigere, på kjøkkenet borte i gangen, der pappa sitter. Faren min som vil snakke med meg om å finne en jobb. En jobb!
En jobb er et sted der du gjør noe du egentlig ikke liker i åtte timer om dagen fem eller seks dager i uka, for penger som betyr at du kan gjøre det du vil gjøre hele tiden, i helgene.
2
Jeg vil helst unngå å jobbe. Jeg vet at hvis jeg kunne gjort det jeg liker å gjøre, ville jeg ikke måttet jobbe en dag mer her i livet. Men det er et problem. Selv i min kvisete tenåringsuutholdelighet vet jeg at det er lite sannsynlig, hvis det ikke er noe jeg er veldig god til.
Og jeg er ikke veldig god til noe. Ikke til noe.
OK, jeg er ganske god til å imitere. Kameraten min, Reggie Manuel, sier at grunnen til at jeg kunne stikke av med jenta hans Zandra, var Ian Paisley-imitasjonen min. Jeg er ganske god til å gjengi de krigerske utfallene til presten Ian Paisley, lederen for unionistene i Nord-Irland.
«INGEN OVERRRGIVELSE!» sprutet han.
Min Ian Paisley får Zandra til å le så mye at jeg innbiller meg at hun er mottagelig for mine fremstøt, men jeg vet også at hun kanskje vil dumpe meg til fordel for Keith hva-han-nå-heter, for det er ikke nok å bare være morsom. Du må være smart i tillegg, og jeg er smart nok til å vite at jeg ikke er smart. Nok.
Det var ikke så lenge siden jeg var smart på skolen, men i det siste har jeg ikke klart å konsentrere meg om annet enn jenter og musikk. Jeg er smart nok til å se sammenhengen.
Jeg kan male ganske bra, men ikke som bestevennen min Guggi. Jeg kan skrive ganske bra, men ikke så bra som den talentfulle, allvi tende Neil McCormick, som skriver for skoleavisa. Jeg har lekt med tanken om å bli journalist, fantasert om å være utenrikskorrespondent og rapportere fra krigsområder. Men for å bli journalist må du gjøre det bra på eksamen, og jeg har problemer med eksamen. Problemer med å være på skolen og ta eksamen.
Og uansett er det en annen krigssone jeg er involvert i. I gata vår, hjemme, i hodet mitt.
Hvorfor dra helt til Timbuktu som krigsreporter når det er så mye bra stoff under senga? Frykten og spøkelsene under puta er grunnen til at jeg noen ganger ikke har lyst til å stå opp. Jeg vet ikke ennå at rocken – punkrock spesielt – vil bli min frigjøring.
Som vil gjøre slutt på okkupasjonen. Av senga.
Vi har en brun kunstskinnsofa i stua i Cedarwood Road 10. Et svart og oransje spraglete teppe som går fra vegg til vegg og er kos for de nakne føttene våre om vinteren. Vi har nettopp fått sentralfyr, så for første gang jager ikke kulda oss fra soverommet til badet om morgenen.
Vi er rike.
SURR e ND e R
Så rike at pappa kjører en rød metallic Hillman Avenger. Så rike at vi fikk farge-TV før vennene våre. En farge-TV er svære greier. Hjemme hos oss får den virkeligheten til å se mindre virkelig ut, og for meg i tenårene, for pappa og for Norman trenger livet ofte å se litt mindre virkelig ut.
På syttitallet får farge-TV-en gresset på Old Trafford, Anfield og Highbury til å se så mye grønnere ut på Match of the Day enn gresset på baksiden av husrekka vår. De røde trøyene til George Best og Charlie George er ildrøde. Det hjelper ikke stort for Malcolm Macdonald. Hva er vitsen med å støtte Newcastle United i deres ensfargede drakter når svart-hvitt er gammeldags?
Pappa sier at monarkiet også burde vært historie, men er enig med mamma i at dronningen ser flott ut i farger. Hvert år krangler mamma og pappa lattermildt om vi irer burde avbryte julelunsjen for å se Hennes Majestet holde juledagstalen sin på TV klokka tre. Det er som om hele verden har en svakhet for pomp og prakt, kon gelig pomp og prakt. Men krig er svart-hvit, selv når den er i farger. Deler av landet vårt er i krig med andre deler av landet vårt. Naboen vår, Storbritannia, har vært en bølle, og nå har vi avlet fram noen bøller selv. Blod er signalrødt på TV-nyhetene. Flere og flere flagg langs gatene våre merker det offentlige rom med den splittende historien til Irland og England, men det hindrer oss ikke i å stanse opp og se flaggparaden på dronningens bursdag. Det blir så levende på farge-TV.
Men selv når du tar hensyn til britisk punkrock, kan England for en tenåring i Dublin ikke bli like livaktig som USA. «Cowboyene» introduserer et helt annet galleri – John Wayne, Robert Redford, Paul Newman – og det samme gjør «indianerne», selv om de ikke hadde en hånd på penselen. Fremstillingen av apacher, pawneer og mohikanere påvirker hvordan punken ser ut. Så er det de urbane she riffene – Clint Eastwood som Dirty Harry, Peter Falk som Columbo og Telly Savalas i Kojak.
Men fiksjon var ingenting mot det virkelige livet i Amerika. Ingen ting mot det strålende Apollo-romfartsprogrammet, det mest visjo nære av visjoner.
Så gale disse amerikanerne er som tror de kan sette en mann på månen, den typen galskap vi irer føler vi har en aksje i. Og var det ikke en fra vår egen kongefamilie, John Fitzgerald Kennedy, som
13
først kom opp med ideen om å sette en mann på månen? Det sa i hvert fall pappa.
Som tenåring i Dublin på syttitallet mener jeg alvor med å gjøre den svart-hvite verden utenfor de pyntelige vinduskarmene i Cedar wood Road til en verden med den slags farger vi har på Murphy-TVen. Jeg vil ikke bare se livet annerledes, jeg vil også høre det på en ny måte. Gå fra tenåringshåpløshetens monotoni til de fyldigere, rikere lydene på en annen kunstgjenstand i stua vår. Stereoanlegget.
Vi har et flott stereoanlegg. Det er ikke bare en platespiller til å fylle huset med lyden av pappas operaer. Det er også en Sony båndopptaker som kommer til å snu livet mitt på hodet. The Ramones, The Clash og Patti Smith skal omformulere virkeligheten der ute, men det hadde allerede begynt med The Who og Bob Dylan og en spesiell besettelse jeg hadde fått for David Bowie, som jeg til å begynne med forestiller meg er halvparten av en duo. Jeg trodde Hunky Dory var navnet på hans bedre halvdel, ikke det fjerde albumet hans. 10. ma I 1978
En stor dag for en håpefull rockestjerne som måler 1,71, men sverger på at han er 1,73. At det er attenårsdagen min er ikke det viktigste. Vi er ikke gode på bursdager i vår familie. Sant, det er supert å få en fem pundseddel av pappa, men det er ikke derfor dagen i dag er spesiell. Dette er dagen da jeg skal lære meg å bryte ut som en annen Hou dini, bedre enn noe indisk tautriks. Jeg skal få svart-hvitt-livet mitt til å forsvinne og gjenoppstå i farger. Dette er dagen da jeg skal skrive min første ordentlige rockelåt og U2s første singel. Jeg har mirakelet Joey Ramone å takke for det. Og hans mirakuløse brødre. Men uten Edge, Adam og Larry – mine mirakuløse brødre – ville ingen noen gang ha fått høre den.
Monday morning
Eighteen years of dawning
I said how long. Said how long
It was one dull morning
SURR e ND e R
I woke the world with bawling
I was so sad
They were so glad.
I had the feeling it was out of control
I was of the opinion it was out of control.
Jeg kalte låten «Out of Control», fordi det gikk opp for meg – Fjodor Dostojevskij kan ha hatt en finger med i spillet – at vi mennesker har liten eller ingen innflytelse på de to viktigste øyeblikkene i livet. Når du fødes og når du dør. Det føltes som den riktige typen fuck you til universet som en bra punkelåt krever.*
* Låten ble sluppet 26. september 1979, på en EP som het Three, sammen med to andre låter –«Stories for Boys» og «Boy/Girl». Låtenes rekkefølge ble valgt av dem som hørte på Dave Fannings program på RTÉ, og Dave var den første DJ-en som spilte vår første låt. Dave har vært den første til å spille alle våre nye singler siden den gang.
15
Iris (Hold me Close)
The star, that gives us light Has been gone a while But it’s not an illusion The ache In my heart
Is so much a part of who I am Something in your eyes Took a thousand years to get here Something in your eyes Took a thousand years, a thousand years.
Tenk deg en 55 år gammel mann som synger for moren sin foran 20 000 mennesker hver kveld.
Det er ikke noe galt i det, vel?
Det er tøft å miste moren din når du er 14, men kanskje det burde vært over nå. Seriøst.
Som vokalist i U2 får jeg en god del dritt. Rettferdig eller ikke, det er en del av stillingsbeskrivelsen, og stort sett liker jeg det. Det kommer ikke opp mot den dritten jeg anklager meg selv for, særlig på scenen, der jeg kan ha alle mulige psykedeliske, psykologiske greier fore. Det er mye spenning på den scenen og i det publikummet.
3
Ikke noe galt i det, vel?
Spørsmålet ovenfor? Et eksempel på de mer meningsløse anklagene jeg hører inni meg like før jeg går inn i låten «Iris». Det er som om jeg har min egen personlige djevel som sitter på skulderen og troller og sår tvil om alt jeg gjør. Den lille djevelen sprayer emosjonell graffiti på veggene som utgjør selvrespekten min. Men den lille djevelen er meg, så hvorfor vil jeg utsette meg for dette?
Noen har sammenlignet det å be med å være i en liten båt uten årer i høy sjø. Alt du har er et tau som er festet til kaia et sted i det fjerne. Med det tauet kan du hale deg nærmere Gud.
Sanger er mine bønner.
Jeg har veldig få minner om Iris, moren min. Det samme gjelder broren min Norman. Den enkle forklaringen er at hjemme hos oss ble det aldri snakket om henne etter at hun døde.
Jeg frykter at det var verre enn som så. At vi sjelden tenkte på henne.
Vi var tre irske menn, og vi unngikk smerten vi visste ville komme hvis vi tenkte på og snakket om henne.
På Songs of Innocence fra 2014 tillot jeg meg å se tilbake, løfte steiner som jeg visste det lå småkryp under. Det lille jeg husket om mor, prøvde jeg å veve inn i låten «Iris».
Jeg sang meg til henne.
Jeg skulle finne henne.
Tre dager før albumet skulle slippes, fikk jeg panikk. Jeg hadde gitt opp ideen om at låten «Iris» skulle ut på nettet og slippes til publikum, ut i verden, denne låten om en 54 år gammel mann som venter på sin avdøde mor. I siste sekund føltes det som om «Iris» var for mye av alt, for vidtfavnende, for avslørende, det var for mye for et band å måtte lide for vokalistens skyld. Den skulle slippes kun digitalt til 500 millioner mennesker (en annen historie, vi kommer til den), og jeg prøvde å fjerne den fra albumet. Det betydde ikke at en million CD-er eller vinylplater skulle kjøres på dynga. Men også digitale
SURR e ND e R
Sva R te k R ø LL e R O g e N k IR ke S kjø NNH et
utgivelser har en deadline, og jeg hadde ikke overholdt den. Apple hadde lastet opp albumet på en myriade av virtuelle systemer, og å trekke det ene sporet ville bety å sprenge verden.
Eller noe like ille.
Jeg stirret i veggen og spurte meg selv hvorfor dette fremdeles var så rått, hvorfor Iris fremdeles gjorde vondt etter alle disse årene. Hvor mange år? Dette er 2014, 40 år senere. Og september – på måneden 40 år.
Virkelig? Hvilken dato? Jeg husket ikke. Jeg tekstet broren min. Han husket ikke. Han ringte onkel Jack, men han husket heller ikke, enda han husket at bestefaren min «Gags» Rankin ble gravlagt 9. september, for det var siste gang han så søsteren Iris.
9. september var datoen da albumet skulle slippes. Uten at noen visste det, kom Songs of Innocence til verden på samme dato som siste gang jeg snakket med moren min. Hva handler sånne tilfeldigheter om? Var det rent tilfeldig? Jeg elsker mysteriene med kosmiske rim og tok det som et tegn på at jeg gjorde det rette.
Free yourself to be yourself If only you could see yourself.
Den frasen ble mantraet mitt – «Bli fri for å være deg selv» – og min nene begynte å komme tilbake.
Iris som ler. Humoren hennes, svart som de mørke krøllene. Å le på upassende steder var hennes svakhet. Faren min Bob, som kom fra bykjernen i Dublin, tok med seg henne og søsteren Ruth for å se en ballettforestilling, og hun gjorde det pinlig for ham med sine dempede latterhyl på grunn av de svulmende genitaliene de mann lige danserne hadde under trikoten.
Jeg husker jeg oppførte meg dårlig da jeg var sju eller åtte.
Iris løp etter meg og viftet med en lang stokk som vennen hennes hadde sagt ville gjøre meg lydig. Jeg var livredd da Iris jaget meg rundt i hagen. Men da jeg våget å snu meg, lo hun seg skakk. Hun trodde overhodet ikke på middelaldersk disiplin og at gutten hennes var slem.
Jeg husker jeg var på kjøkkenet og så Iris stryke skoleuniformen til
19
broren min og hørte en svak dur av fars elektriske drill ovenpå, der gjør-det-selv-faren vår hengte opp en hylle han hadde laget.
Plutselig hørte jeg et skrik. Det var stemmen hans, en umenneske lig lyd, en dyrisk lyd.
«Iris! Iris! Ring ambulansen!»
Vi stormet ut til trappen og fant ham på avsatsen oppe med drillen i hånda. Han hadde tydeligvis satt boret rett i skrittet. Drillen glapp, og han var stiv av skrekk for at han aldri mer ville bli stiv. «Jeg har kastrert meg!» ropte han.
Jeg var i sjokk over å se faren min, kjempen i Cedarwood Road 10, bli felt som et tre. Jeg visste ikke hva det betydde. Iris visste hva det betydde, hun var også sjokkert, men hun så ikke sånn ut. Nei, hun så ut som en vakker kvinne som ikke greide å holde latteren tilbake, som en modig jente i kirken som prøvde ikke å begå helligbrøde, men hvis anstrengelse gjorde at eksplosjonen ble desto sterkere da den kom.
Hun grep etter telefonen, men klarte ikke å slå 999; hun var tvekro ket av latter. Far kom seg etter kjøttsåret. Ekteskapet deres overlevde hendelsen. Minnet kom seg hjem.
Iris var en praktisk kvinne. Ganske handy. Hun kunne skifte støpsel på en kjele, og hun kunne sy – som hun kunne sy! Hun sydde kjoler på deltid, da far nektet å la henne jobbe som renholder i Aer Lingus sammen med bestevenninnen i Cedarwood Road.
Det var et alvorlig oppgjør dem imellom, den eneste skikkelige krangelen jeg husker. Jeg var oppe på rommet mitt og tjuvlyttet da mor protesterte og fyrte av en tirade og sa at «du bestemmer ikke over meg!». Og det skal sies at det gjorde han ikke. Da det ikke nyttet å kommandere, ba han pent og lyktes med det. Hun ga opp planene om å jobbe sammen med venninnene på flyplassen. En gang flere år senere, da jeg kom hjem fra turné, gjorde det vondt å møte de gode venninnene hennes Onagh og Winnie i ankomsthallen. Iris var gått bort, men noen ganger kunne jeg formelig se henne stå der sammen med dem.
SURR e ND e R
Hold me close, hold me close and don’t let me go. Hold me close like I’m someone that you might know Hold me close the darkness just lets us see Who we are I’ve got your light inside of me.
Bob var katolikk, Iris var protestant. Ekteskapet hadde gått fri av splittelsen og gruppetenkningen i Irland på den tiden. Bob mente at moren skulle ha siste ord når det gjaldt barnas religiøse oppfostring, og derfor ble broren min og jeg hver søndag formiddag satt av ved den protestantiske St. Canice-kirken i Finglas sammen med mor. Hvorpå far gikk til messe i den katolske kirken like i nærheten. Som også het St. Canice’s. Forvirrende? Ja!
Det var mindre enn halvannen kilometer mellom de to kirkene, men i sekstitallets Irland var halvannen kilometer lang vei. «Prodsen» den gangen hadde de beste salmene, og katolikkene hadde de beste rekvisittene. Gavin Friday, kameraten min fra øverst i Cedarwood Road, pleide å si at «romerskkatolisismen er religionens glamrock» med sine levende lys og psykedeliske farger – kardinalblått, skarla gensrødt og blodrødt – røykbomber med røkelse og ringing med den lille klokken. Prodsen var best på de store klokkene, for som Gavin sa, «de hadde råd til dem!». For en betydelig andel av den irske befolk ningen gikk protestantisme og rikdom hånd i hånd. Å være eller ha en av delene var det samme som å ha samarbeidet med fienden – det vil si britene. Slik var den nokså forskrudde tenkningen på seksti- og syttitallet. Faktisk kom mange av landets mest kjente opprørere fra protestantiske Church of Ireland, og sør for grensen var menighetene for det meste moderate. Beskjedne, veldig hyggelige folk. Ingen fana tisme, vennligheten var det eneste du kunne klage på. På hagefestene og loppemarkedene deres var døden ved kanelsnurr den klart største trusselen. Church of Ireland kunne sjarmere deg i senk.
Far hadde stor respekt for denne kirken han hadde giftet seg inn i, så etter å ha vært på gudstjeneste litt borte i gata kom han tilbake til St. Canice’s og ventet utenfor på kone og barn og kjørte oss hjem.
21 Sø ND age R I St. Ca NIC e-k IR ke N e
Iris og Bob kom fra indre by i Dublin, rundt gjennomfartsåren Oxmantown Road, et område som lokalt er kjent som Cowtown, for hver onsdag var det bondens marked der. Like ved lå Phoenix Park, som ifølge folk i nabolaget var Europas største bysentrumspark, et sted der Bob og Iris elsket å gå tur og se rådyr løpe fritt. Uvanlig til «dub» å være – dub var kallenavnet på sentrumsbeboere – pleide Bob å spille cricket i parken, og moren hans, bestemor Hewson, hørte på BBC for å få med seg resultatene fra Englands landskamper. Cricket var ingen arbeiderklassesport i Irland. Dessuten sparte pappa penger for å kjøpe plater med favorittoperaene sine, tok med kona og søsteren på ballettforestillinger – og lot ikke Iris bli en «Mrs. Mops», som han kalte det, selv om vennene hennes var det – og nå skjønner du kanskje at Bob kan ha vært ørlite grann snobbete. Interes sene hans var ikke normalen i nærmiljøet, det er sikkert. Egentlig var kanskje hele familien litt annerledes. Pappa og broren Leslie snakket ikke med utpreget Dublin-aksent. Det var som om telefonstemmen deres var den eneste de hadde.
Pappas etternavn, Hewson, er også uvanlig, det er både et protestan tisk og et katolsk navn. På en finere pub under en turné i Storbritan nia så jeg en gang et dekret om halshuggingen av Charles I, der en John Hewson var en av sju underskrivere. Republikaner? Bra. En av Cromwells medløpere? Ikke bra.
Som barn oppfattet jeg at Hewson-ene ofte drev med åndelige sys ler, mens Rankin-ene var mer fysiske. Hewson-ene kunne overtenke. Far, for eksempel, gikk ikke på besøk til brødrene og søstrene sine, i tilfelle de ikke hadde lyst til å treffe ham. Han trengte en invitasjon. Mor – en Rankin – sa at han bare måtte stikke innom hos dem. Fami lien hennes stakk alltid innom hos hverandre. Hva var problemet? Vi er jo i familie. Rankin-ene ler dagen lang, og om Hewson-ene ikke helt klarer det, har vi temperament å underholde oss med. Et heftig temperament.
Jeg kan ha fått en bit av det.
Det er også en annen forskjell. Rankin-familien er utsatt for å få hjerneaneurisme.
Av de fem Rankin-søstrene døde tre av aneurisme. Inkludert Iris.
SURR e ND e R
Mor hørte meg synge offentlig bare én gang. Jeg spilte farao i Andrew Lloyd Webbers musikal Joseph and the Amazing Technicolor Dreamcoat. Det var egentlig en rolle for en Elvis-imitator, så det var det jeg gjorde. Utkledd som Elvis smilte jeg skjevt og fikk taket til å løfte seg. Iris lo og lo og lo. Hun virket overrasket over at jeg kunne synge, at jeg var musikalsk, som er rart siden jeg hadde hintet om det mange ganger.
Helt fra jeg var bitte liten og bare så vidt rakk opp til tangentene, var jeg som fjetret av pianoet. Det var et piano i kirkestuen, og det var en høytidsstund når jeg fikk ha pianoet for meg selv. Jeg brukte evigheter på å finne ut hvilken lyd tangentene kunne lage og hva som skjedde hvis jeg tråkket på pedalene. Jeg visste ikke hva romklang var; jeg kunne ikke begripe at en så enkel handling kunne gjøre kirkerommet til en katedral. Jeg husker jeg fant en tone og lette etter en til som klang bra sammen med den. Og enda en. Jeg ble født med melodier i hodet, og jeg lette etter en måte å høre dem ute i verden.
Iris så ikke etter sånne tegn, hun enset dem ikke.
Iris var ikke romantisk; hun var praktisk anlagt. En sparsommelig kvinne som sydde sine egne klær. Da bestemor skulle selge pianoet sitt, la jeg ikke skjul på hvor fint jeg mente det ville passet hjemme hos oss.
«Ikke vær dum, hvor skulle vi ha det?» Ikke noe piano for oss. Ikke plass.
Iris fikk en ny sjanse til å ordne det. Da jeg var elleve, sendte foreldrene mine meg til St. Patrick’s Cathedral Grammar School i sentrum, en skole som var kjent for guttekoret sitt. Under opptaks samtalen spurte rektor Horner om jeg kunne være interessert i å bli med i koret. Jeg sitret av spenning inni meg, men som elleveåring våget jeg ikke si at jeg hadde talent, siden jeg ikke hadde vist det. Iris skjønte at jeg var forlegen og svarte for meg.
«Nei, slett ikke, Paul har ingen interesse for sang.»
Til å ha et barn som var så åpenbart besatt av musikk, kan mors oppførsel virke litt merkelig, litt ufølsom overfor sin sønn nummer to, men jeg tror ikke det. Iris var en problemløser, ingen problemskaper. Iris var bare fornuftig.
23 j e SUS , I RIS O g jOS ef!
Once we are born, we begin to forget The very reason we came But you I’m sure I’ve met Long before the night the stars went out We’re meeting up again.
I september 1972 var jeg tolv og gikk første året på Mount Temple. St. Patrick’s Cathedral Grammar School var et ulykkelig valg både for meg og for dem. Det som avgjorde saken, var en spansklærer ved navn Biddy, som jeg var sikker på satte streker i hjemmeoppgavene mine uten å ha lest dem. Jeg følte meg mobbet, men det som begynte som enkel moro, endte med at jeg ble en bølle. Når det var fint vær, pleide Biddy å ta med seg lunsjen, som hun hadde i en gjennomsiktig tupperwareboks, og sitte på en parkbenk i skyggen av den praktfulle St. Patrick’s-katedralen, den største i landet. Elever fra St. Patrick’s hadde ikke lov å være i parken i lunsjen, men jeg hadde funnet ut at det gikk an å klatre over gjerdet, og en dag slapp jeg og et par medsammensvorne hundebæsj ned i lunsjboksen hennes. Det var hevn for at hun dreit ut skolearbeidet vårt. Litt av den kan ha havnet i håret hennes, og det var veldig dumt. Ikke uventet ville Biddy bli kvitt denne lille dritten, og det ble antydet at jeg kanskje ville få det bedre et annet sted. Inn med Mount Temple Comprehensive School.
Mount Temple var lik frigjøring.
Det var en ikke-konfesjonell fellesskole, uvanlig for sin tid i det konservative Irland. I stedet for A-, B- og C-klasser het de seks før steårsklassene D, U, B, L, I og N. Vi ble oppfordret til å være oss selv, være kreative, gå med egne klær. Og det var jenter der. Som også gikk i egne klær.
Utfordringen var at jeg måtte ta to busser for å komme dit, den lange veien fra nordvestkanten inn til sentrum og så ut igjen mot nordøst. Hvis du ikke syklet, og det var det kameraten min Reggie Manuel og jeg begynte å gjøre. I en evig lang nedoverbakke lærte vi oss å henge på med melkebilen, og jeg tror jeg aldri har følt meg så fri som de dagene jeg og Reggie syklet til skolen. Hvis det var for dårlig vær til å sykle, og vi måtte ta den kjedelige bussturen, fikk vi kompensasjon på fredagene, da vi kunne være i sentrum etter skolen
SURR e ND e R fR
a kate DR a L t IL tempe L
med mulighet for å gå i platebutikken Dolphin Discs på Talbot Street og se på albumcovere som The Stooges’ Raw Power og David Bowies Ziggy Stardust.
m e NN e N e O g kv INN e N e SO m fa L t t IL j ORD e N
Den eneste grunnen til at jeg ikke var på Dolphin Discs ved halv sekstiden 17. mai 1974, er at vi måtte sykle fordi det var busstreik. Vi var hjemme allerede da husene rundt Dolphin Discs ble sprengt i fillebiter av en bilbombe i Talbot Street. En annen bombe gikk av i Parnell Street, og enda en i South Leinster Street, alle i løpet av noen få minutter, et koordinert angrep fra en ekstremistgruppe av Ulsterlojalister som ville at Sør-Irland skulle få vite hvordan terror føltes. En fjerde eksplosjon inntraff i Monaghan, og tallet på døde endte på 33, blant dem en ung gravid mor, hele O’Brien-familien og en fransk kvinne hvis familie hadde overlevd Holocaust. Jeg dukket ikke for en kule den dagen, jeg unngikk et blodbad. Guggis elleve år gamle bror Andrew Rowen, også kjent som Guck Pants Delaney, unngikk det ikke. Han og faren Robbie Rowen sto parkert i Parnell Street da bomben gikk av. Faren låste Andrew inne i bilen mens han prøvde å redde mennesker. Stiv av skrekk var Andrew vitne til at det lå lemlestede, livløse mennesker like ved. Mange år senere ringte jeg og spurte om han hadde noe imot at jeg skrev om den dagen i en sang som het «Raised by Wolves». Vent litt, sa han, og da han kom til telefonen igjen, sa han at han satt der med en splint etter bilbomben. Han hadde tatt vare på en liten bit av bomben i førti år, som bevis på traumet som hadde tatt en liten bit av ham. Hans ord. Da han var 15, kom han i avisen for å ha skutt en inntrenger som brøt seg inn i sykkelbutikken han passet. 20 år gammel var han heroinavhengig og bodde på gata i London. Jeg skrev låten «Bad» om Andrew.
Dalai Lama sier at før du kan meditere over livet, må du meditere over døden. Brutale greier, men det er noe i det. Det endelige og det uendelige er de to polene i menneskelivet. Alt vi gjør, tenker, føler, forestiller oss, snakker om, innrammes av spørsmålet om døden er slutten eller begynnelsen på noe annet. Det skal sterk tro til for ikke
25
å ha en tro. Stor karakterstyrke for å motstå de gamle tekstene som mener det er et liv etter døden.
For en fjortenåring var ikke noe av dette abstrakt.
D R ømme S ekve NS I våke N t ILS ta ND
Jeg er 14, og det er mandag 9. september 1974. Far bærer mor i armene gjennom folkemengden, den deler seg som når en hvit snookerkule treffer fargetrekanten. Han må få henne på sykehus i full fart. Hun har falt sammen ved graven idet hennes far senkes i jorden.
«Iris har besvimt. Iris har besvimt.»
Tantene mine, kusinene mine. Stemmene deres blåser omkring som vind i løv. «Hun klarer seg, hun klarer seg. Hun bare besvimte.»
Hun hun hun … hvisker vinden … be be be besvimte … Irisss har sssvimt av. Før jeg eller noen andre rakk å blunke eller tenke, hadde far lagt henne bak i Hillman Avenger-en. Broren min Norman var 21 og sjåfør på fluktbilen. Men det var ikke mulig å flykte fra trage dien den dagen. Jeg ble igjen sammen med kusiner og fettere og tok avskjed med bestefar, så trasket vi tilbake til bestemors hus i Cowper Street 8, der det bitte lille kjøkkenet er en fabrikk som produserer sandwicher, kjeks og te.
Dette lille to-rom-oppe-/to-rom-nede-huset med bad på gangen synes å romme flere tusen mennesker, som alle mirakuløst nok får noe å spise.
Bare tre kvelder tidligere hadde bestefar danset og sunget Mic hael Finnegans reel på femtiårsbryllupsdagen sin. Han hadde det så hyggelig at barna hans var redd han ville våkne om natten og ikke komme seg ut på badet. De satte en bøtte ved senga. Bestefar gikk ut av livet da han sparket i bøtta. Det er sant, han sparket faktisk i bøtta, et massivt hjerteattakk natten etter bryllupsdagen.
I dag er Rankin-familien med søstre, brødre, fettere og kusiner stuet sammen i dette lille røde mursteinshuset, og selv om det er bestefars begravelse og selv om Iris har besvimt, løper vi barna omkring og ler sammen med fetterne og kusinene. Helt til en dør går opp med et smell. Mors yngre søster og beste venn Ruth braser inn sammen med mannen sin Teddy, som gråter.
«Iris dør. Iris dør», sier han. «Hun har fått slag.»
SURR e ND e R
Onkel Ted begynner å hulke, men alle vil høre hva som er skjedd og flokker seg rundt dem.
Iris er ett av åtte barn fra nummer 8. Hun har fire søstre – Ruth, Stella, Pat og Olive – og tre brødre: Claude er den eldste, så Alex, og Jack, som er gift med Barbara, de to er blitt min andre nære familie, dem vi deler en campingvogn med i ferien. Jack og Barbara står tett sammen med Ruth og Teddy. Jeg ser opp på Barbara, som stepper inn for mor på så mange måter, og jeg ser sorgen tynge. Ruth, som er nærmest mor i alder, og i så mye annet, tar straks eldstesøsterens jobb og begynner å ordne opp.
Alt dette skjer før det går opp for dem at jeg også er her, Iris’ yngste. Kanskje jeg ikke trenger å få vite det på denne måten, her og nå. Men jeg hører det. Jeg er 14 og påfallende rolig. Jeg sier til mors søstre og brødre at det går nok bra. Men det er ikke bra. Og alt vil ikke bli bra. Alt blir annerledes.
Tre dager senere blir Norman og jeg tatt med til sykehuset for å ta avskjed med mor. Hun er i live, men bare så vidt. Stedets prest Sydney Laing, hvis datter jeg dater, er her. Ruth er utenfor sykehusrommet og gråter. Og Barbara. Og far, hvis øyne liksom har mer liv i seg enn mors. Norman og jeg går inn på akutten og er i krig med universet, men Iris ser fredelig ut. Det er vanskelig å forestille seg at en stor del av henne allerede har forlatt oss. Jeg minnes at du kan flytte fjell om så troen bare er så stort som et sennepsfrø. Men dette fjellet er mors dødelighet, og det vil ikke flytte seg. Vi holder henne i hånden og sier farvel. Det er en klikkelyd, men vi hører den ikke. Lyden av en bryter. Maskinen som holder Iris varm, blir skrudd av. Elektrisitet. Disse støvets lenker.* Borte.
The stars are bright but do they know The universe is beautiful but cold.
«Sometimes», lyder den gamle negro spiritualen, «I feel like a mother less child». Hva er det med det å miste en mor? Er det noe i barnet som føler at moren valgte å gå?
* «This mortal coil» på engelsk. Sitat fra Shakespeares Hamlet. Her i André Bjerkes gjendiktning.
27
Det å bli forlatt er trolig roten til paranoia. John Lennon, Paul McCartney, Bob Geldof, John Lydon, så mange rockesangere mistet moren sin i ung alder. Det må være noe i det. En venn forteller om en tilsvarende forlatthet i hiphop. Det å bli forlatt av faren er drivkraften.
Store trommelyder, store temaer, store følelser. Jeg har alltid vært glad i den store musikken. Sanger er mine bønner. Sanger er også der jeg lever, og hvis du lever i sangene dine, vil du sørge for at det er nok plass. Størrelsen på en sang er viktig. Følelseslivet ditt må få plass i den, og mange av følelsene jeg ikke kunne gi uttrykk for da jeg var ung og bodde i Cedarwood Road 10, har siden kommet til uttrykk i låtene til U2.
De sangene ble mitt hjem.
Da jeg skrev låten «Iris», innså jeg at jeg dels sang om mor, dels om Ali. Forståelig, men utilgivelig. En mann må aldri gjøre kjæresten sin til mor. Det er et triks som en omsorgsfull jente kan falle for og en egoistisk gutt kan utnytte, men det skjedde i det øyeblikk. Jeg sang for Iris, og plutselig gjorde jeg ikke det.
You took me by the hand
I thought that I was leading you But it was you made me your man Machine I dream
Where you are Iris standing in the hall She tells me I can do it all.
Kraftwerks The Man-Machine var den første presangen jeg kjøpte til Ali, som for det meste hørte på farens platesamling med croonere. Jeg visste det ikke da, men Ali skulle bli den som trodde på meg, nå som mor ikke kunne det lenger. Jeg visste det ikke, men da far døde flere år senere, sa Ali at jeg på en måte anklaget ham for Iris’ død, og at sinnet jeg hadde i meg, sinnet som fremdeles kan overmanne meg, hadde sin rot i nettopp det.
SURR e ND e R
v e RS e LIN je R : fR a I RIS t IL aLI
Iris playing on the strand She buries the boy beneath the sand, Iris says that I will be the death of her It was not me.
Raseriet som er rock’n roll.
Alt raseriet som driver deg bort fra boksiden og opp på scenen. Hver kveld synger du deg til det og gjennom det. Jeg drepte henne ikke; du drepte henne, ved å ignorere henne.
Du skal ikke få ignorere meg! Iris.
Du synger ikke sangen lenger; sangen synger deg. Reisen bort fra usikkerheten er den viktigste reisen for enhver artist; det er den tøffeste reisen. Men når du gjør det riktig, blir sce nen stedet der du er helt som hjemme, der du på en underlig måte er fullt og helt deg selv.
Yeats skjønte det.
O body swayed to music, O brightening glance, How can we know the dancer from the dance?
29
Cedarwood Road
I was running down the road
The fear was all I knew I was looking for a soul that’s real Then I ran into you And that cherry blossom tree Was a gateway to the sun And friendship once it’s won It’s won … it’s won.
Far var tenor, en virkelig, virkelig god en. Han kunne gjøre folk rørt når han sang, og for å gjøre folk rørt med musikk må du først være beveget av den selv.
Jeg ser far stå i stua i Cedarwood Road, stå foran stereoen med to av mors strikkepinner. Han er dirigenten. Han dirigerer Beethoven, Mozart og Elisabeth Schwarzkopf som synger Richard Strauss’ Vier letzte Lieder
Akkurat nå hører han på La Traviata med lukkede øyne og drøm mer seg bort.
Han er henført av musikken, ikke til stede lenger. Han kan ikke egentlig historien i La Traviata, men han fornemmer den. Far og sønn i konflikt med hverandre, elskende som blir utstøtt og så tatt tilbake. Han fornemmer hjertets urettferdighet. Han er knust av musikken. Han merker ikke at jeg er til stede og ser på ham. Det skal ta mange år før jeg skjønner hvilken opera som utspilte seg i hans indre, men
4
musikken var tydeligvis hans eneste flukt. Han legger ikke merke til stort annet.
Det er bare noen få måter å gjøre et lite barn til en selvbevisst sta dionvokalist på. Du kan si til dem at de er fantastiske, at verden tren ger å høre stemmen deres, at de ikke må sette geniet sitt «under en skjeppe». Eller du kan bare overse dem. Det kan være mer effektivt. Min far tenorens manglende interesse for sønnens stemme er ikke lett å forklare, men den kan ha vært avgjørende.
Etter at mor gikk bort, ble Cedarwood Road sin egen opera. Jeg er innestengt i et hus med tre menn som pleide å rope til TV-en, men som nå roper til hverandre. Vi lever i sinne og melankoli; vi lever i mysterium og melodrama.
Operaens tema er fraværet av en kvinne som het Iris, og musikken svulmer for å stagge tausheten som omslutter huset hver gang navnet hennes blir nevnt. Som er aldri, for det er slik disse mennene prøver å takle sorgen. Ved å late som om den ikke er der.
Akkurat som Iris ikke er der.
Tre menn som takler sorgen ved aldri å snakke om den. En av dem er bare en gutt, som følgelig fremdeles har for få minner om sin mor til å kunne dra dem opp fra den taushetens elv som søkte å drukne henne. En elv av taushet, der vår helt selv kunne druknet, men blir reddet da broren slenger ut en livline.
Drar ham opp på en flåte som fører ham inn til land. Flåten er en gitar, både livline og våpen.
Broren min Norman har alltid vært en som fikset praktiske ting, en tekniker, en altmuligmann som kunne plukke ting fra hverandre og sette dem sammen igjen. Alt mulig. Motoren på motorsykkelen hans, en klokke, en radio, en stereo. Norman elsket teknologi, og han elsket musikk, og de to ble forent i den store, forkrommede Sony-båndopp takeren som sto midt på bordet, midtpunktet i «det gode rommet» vårt. Norman var kreativ nok til å skjønne at en spolebåndopptaker betydde at han ikke behøvde å kjøpe musikk. Hvis han lånte et album av en venn i en time, var det hans til evig tid. Det store biblioteket hans med låter og album la beslag på det meste av mitt indre liv tid lig på syttitallet. Fra Beatles til Bowie via Rolling Stones, The Who og til og med folk som Bob Dylan, Leonard Cohen og Neil Young.
SURR e ND e R
Siden Norman, som var sju år eldre enn meg, allerede var i jobb da jeg gikk på Mount Temple, var båndspilleren mitt eneste selskap da jeg kom hjem fra skolen. Noen ganger var jeg skrubbsulten utpå ettermiddagen, men glemte både tid og sted. Jeg sto foran stereoen, akkurat som far, og lot huset brenne ned mens jeg hørte på opera. Tommy av The Who. En rockeopera. Røyk av noe forkullet fylte kjøk kenet og sivet inn i stua.
Norman lærte meg å spille gitar. Han lærte meg C-akkorden, G-akkorden og den mye vanskeligere F-akkorden, der du måtte holde to strenger nede med én finger.
Spesielt vanskelig når strengene er et stykke fra gripebrettet, som de var på den nokså billige gitaren hans. Men under hans veiledning lærte jeg å spille «If I Had a Hammer» og «Blowin’ in the Wind». Han hadde en Beatles-sangbok som tok meg videre. Den inneholdt ikke bare akkorder og noter, den var full av surrealistiske tegninger av sangene deres. Min venn Guggi prøvde å kopiere disse tegningene, mens jeg fant ut hvordan jeg skulle spille «I Want to Hold Your Hand», «Dear Prudence» og «Here Comes the Sun» på min brors gitar.
Norman og jeg kranglet mye. Han var hissig av seg, men han var smart og burde ha gått på universitetet som sin far. Han fikk stipend til å gå på en velansett institusjon som rett og slett kalte seg High School, en kjent protestantisk videregående skole som vektla matte og fysikk, men som var berømt i kraft av å være William Butler Yeats’ alma mater. Men Norman fant seg ikke til rette der med den secondhand skole uniformen, secondhand bøker og sin katolske fars secondhand religion. Han følte seg underlegen de protestantiske gutta fra Southside. Norman var optimist av natur, unntatt når han var grepet av melankoli. Da var det alvor. Han hadde et nært forhold til Iris, og jeg hørte ham snakke med henne om jenter han likte, og at de var vanskelig å få kontakt med. Jeg husker Iris hjalp ham med kvisene. Hun var også en som fikset ting, en hjertets mekaniker.
Jeg husker ikke akkurat når jeg lærte å spille sjakk, men det var sann synligvis en sommer i kystbyen Rush like nord for Dublin. Bestefar Rankin – mors far – hadde en gammel jernbanevogn som han hadde
33
mI
ge
tt H emme LI
N e RD ete jeg
gjort om til en hytte. Det var ikke stort å gjøre «på hytta». Det var kortspill som kabal og «22», men selv som barn var jeg ikke særlig interessert i flaks som fenomen. Jeg var interessert i faren min, og når han ikke spilte golf, leste eller var sammen med svogerne sine, prøvde jeg å få hans oppmerksomhet. Jeg higet etter oppmerksomhet fra ham. Jeg husker vi gikk ut på piren, og den varme hånden hans hvilte på nakken min.
Da jeg var åtte eller ni, lærte han meg å spille sjakk, og jeg tok fort til meg spillets variasjoner og kombinasjoner, begynte å lage mine egne åpninger, før jeg studerte de velprøvde.
Først trodde jeg han lot meg vinne, men etter hvert skjønte jeg at han ikke gjorde det. Det var måten å få oppmerksomheten hans vekk fra det han tenkte på og over på meg. Å være bedre enn ham, å slå ham! Bob likte ikke å tape, og det var kanskje der jeg oppdaget at det gjorde ikke jeg heller. Mens jeg spilte, lærte jeg en av de viktigste lærdommene i livet mitt, at sjakk ikke handler om flaks, men om strategi, og at god strategi som regel trumfer flaks. Til og med uflaks.
Lenge før jeg som tenåring ble henholdsvis knust og stimulert av de to sterke kreftene jenter og musikk, hadde jeg et hemmelig liv sammen med lokale sjakkspillere, Niall Byrne, to hus bortenfor, og Joseph Marks fra Cedarwood Park. To smarte gutter. Og morsomme. Etter hvert som vi ble bedre, ble det vanskeligere å finne bra motstan dere, så vi begynte å delta i sjakkturneringer for voksne. Du behøver ikke være geni for å skjønne at å slå voksne var så spennende som det gikk an. Jeg elsket å spille mot voksne som i starten av partiet gjorde et poeng av å lese avisen – det var under deres verdighet å spille mot barn. Lynsjakk var noe av det morsomste. Å sitte der som tiåring og irritere folk som var fem ganger så gamle, jage dem rundt på brettet. Det var moro på et høyere plan.
Det gikk opp for meg at jeg hadde lett for ting som mange andre syntes var vanskelig, men at jeg hadde vanskelig for ting som andre syntes var lett. Jeg er usikker på om det var dysleksi, for jeg kunne lese uten problemer, men selv om jeg gjorde det bra på skolen, begynte jeg å bli redd for at jeg ikke ville utmerke meg. Kvaliteten på skole arbeidet bedret seg da jeg begynte på Mount Temple, og jeg gjorde det bedre i timene enn på St. Patrick’s, men da Iris døde, mistet jeg konsentrasjonen fullstendig.
Lærere beklaget at håndskriften min var så knotete når fars brev
SURR e ND e R
til dem om meg var så kalligrafisk vakre. De spurte hvorfor jeg ikke hadde sett at jeg hoppet over hele avsnitt i stiler, og hvorfor jeg klarte avansert matte, men ikke enklere. Jeg kunne ikke forklare det.
Jeg likte dikt og historie, men jeg følte meg ikke like flink som vennene mine. Jeg begynte å føle meg dum, og på grunn av det ble jeg sint. Innerst inne var jeg redd for at jeg var gjennomsnittlig. Jeg visste ikke at hele mitt liv skulle bli en kamp mot forestillingen om det gjennomsnittlige menneske. «Ingen behøver å være middelmå dig hvis du bare godtar deg selv slik Gud skapte deg», har dikteren Patrick Kavanagh sagt.
Jeg mistet selvtilliten på alle mulige måter. Jeg sluttet å spille sjakk, ikke fordi jeg ikke likte det lenger, men fordi jeg mente det var ukult, og jeg hadde ingen mor som kunne si at ingenting kult var kult. Utenom sjakkbrettet konkurrerte Bob og jeg i konversasjon, og om jeg ikke var stor i kjeften, var jeg frekk nok til at det kunne eskalere. Vi hadde kranglet mye før Iris døde, men vi kranglet mer etterpå. Mye mer. Kranglene var for det meste av det verbale slaget. Bare en sjelden gang snakket han om å beherske seg for at han ikke skulle gå løs på meg. Sannheten er at fra jeg var 14, visste han at det ikke ville fått et heldig utfall for ham selv. Det kunne være uforutsigbart. Norman trakk oss opp. Han kom hjem fra jobben, og jeg satt og så TV, gjorde ikke lekser, hadde ikke lagd mat. Han kjeftet på meg. Jeg tok igjen. Kanskje Norman ville endt opp på gulvet. Bob hadde nesten slått til meg noen ganger, men jeg tok ikke igjen, bare holdt ham et par ganger.
Sleepwalking down the road
I’m not waking from these dreams Alive or dead they’re in my head It was a warzone in my teens I’m still standing on that street Still need an enemy
The worst ones I can’t see You can … you can.
Men det er noe mellom far og sønn. En fortettet stemning, en slags vegg av luft som, hvis den blir punktert av et slag fra sønn til far, vil forandre alt.
35
Norman var sint.
Bob var sint.
Jeg var sint.
Noe av raseriet mitt var fordi jeg visste at jeg hadde noe, men ikke greide å få det ut. Fordi jeg visste at jeg var dyktig, men ikke greide å være det på skolen.
Men det var sinne på grunn av mor også. Jeg hadde trodd at hun skulle klare seg, men det gjorde hun ikke. Jeg sa til søsteren hennes at hun ville klare seg. Jeg trøstet tantene mine og sa at vi alle kom til å komme oss gjennom det.
Men bønner blir ikke alltid besvart slik du ønsker. Det visste jeg ikke da.
Det er en del av sinnet mitt, og kanskje en vill, irrasjonell anklage om at han, familiens overhode, var ansvarlig for å ødelegge den.
Det må være han som har skylden når vi alle har havnet i dette uføret.
Enda så opptatt Bob Hewson var av musikk, mente han, som sin kone, at vi ikke burde skaffe oss et piano. Han spurte meg heller aldri hvordan det gikk med musikken min. Han elsket å snakke om opera, bare ikke med sønnene sine. Han leste Shakespeare; han malte og opptrådte. For en arbeiderklassedubliner var det uvanlig, men ikke umulig. Han hadde sans for det litt forfinede.
Musikk var hans store lidenskap. I flere år etter at Iris døde, kunne han gjøre forsamlingen tårevåt ved å kaste seg ut i Kris Kristoffersons «For the Good Times». Jeg lurer fremdeles på om han sang den sett fra mors synsvinkel: «Jeg klarer meg, du finner deg en annen», osv. Han var litt av en manipulator og kunne få et hjerte til å briste som om det var et kokt egg, med falsettsang. Han var virkelig en fin tenor og sa en gang at jeg var «en baryton som tror han er tenor». En real trøkk i trynet og temmelig midt i blinken.
Jeg er en baryton som tror han er tenor.
Når jeg tenker på pappa og opera, er det ikke bare at han fortaper seg i La Traviata eller Tosca, eller når jeg senere ser ham på scenen med Coolock Musical Society med tjukke lag av oransje makeup,
SURR e ND e R
Ope R ae N SO m va R B OB
hvor han synger alt fra The Mikado til H.M.S. Pinafore. Når jeg tenker på pappa og opera, tenker jeg på opera i den plagede betydningen, for selv om Bob Hewson sang lett opera, var han tyngre enn som så. Og «operaaktig» er også det operative ordet til å beskrive forholdet oss imellom. Jeg var sint tenåring, han var sint voksen, en irsk mann som ikke visste hva han skulle gjøre med en tenåringsgutt. Han var en mann av sin tid, men han var ikke så interessert i barna sine, og nå var han aleneforelder, og han likte det ikke. Jeg var interessert i interessen hans, men også jeg hadde kimen til en artist i meg, og artister fremfor noen liker dårlig å bli oversett.
If the door is open it isn’t theft
You cannot return to where you’ve never left Blossoms falling from a tree, they cover you and cover me Symbols clashing, bibles smashing You paint the world you need to see Sometimes fear is the only place we can call home Cedarwood Road.
Du ser den røde tråden i dette melodramaet. Sønn beskylder faren for tapet av moren og slutten på tilværelsen i hjemmet. Den unge bukken utfordrer den gamle.
Fadermord. Tema for store operaer. U2s musikk var egentlig aldri rock. Under samtidsoverflaten er det opera – stor musikk, store følel ser sluppet fri i dagens popmusikk.
En tenor som frontmann som ikke vil godta at han er baryton. En liten mann som synger gigantiske sanger.
Jamrer, synger klagesanger, prøver å forklare det uforklarlige. Prø ver å befri seg selv og alle som vil lytte, fra fengselet, en menneskelig erfaring som ikke kan forklare sorg.
Kanskje Bob ikke tok meg for alvorlig som tenåring, fordi han så at det klarte jeg fint selv. Men jeg kan ennå høre stemmen hans inni meg, særlig når jeg synger. Jeg trodde han sto i veien for meg, men kanskje han bare ville at hans sønn skulle få fast grunn under føttene, og at det ikke fantes mye av det i Dublin på syttitallet. Bob mente at å drømme var å bli skuffet, og han ville ikke det for meg.
37
Jeg fikk takket ham for tålmodigheten. Jeg fikk aldri bedt om unnskyldning for å ha vært en drittsekk, ikke før han var borte.
Etter at Iris døde, sluttet Cedarwood 10 å være et hjem. Det var bare et hus. Som regel kom jeg hjem fra skolen med en boks hermetisk kjøtt, en boks bønner og en pakke Cadbury’s Smash. Cadbury’s Smash var astronautmat, men den fikk meg ikke til å føle meg som David Bowies Starman eller Eltons Rocket Man. Å spise den var nesten som ikke å spise i det hele tatt. Det var i hvert fall enkelt. Du bare helte kokende vann over de små tørre klumpene, og så ble de til potetmos. Jeg laget dem i den samme kjelen som jeg nettopp hadde varmet bønnene i. Og kjøttet. Jeg spiste middag rett ut av kjelen foran farge-TV-en, selv om det var en typisk svart-hvitt-ting å gjøre.
Jeg liker ikke å lage mat eller bestille mat, som kan skyldes at jeg måtte lage mat til meg selv som tenåring. En tid da mat bare var drivstoff. Vi pleide å kjøpe en billig brus som het Cadet Orange, fordi den inneholdt nok sukker til å holde deg gående, men var så ekkel at du ikke ville putte noe annet i munnen i flere timer etterpå. Vi drakk den etter at jeg hadde brukt matpengene på noe viktigere – Alice Coopers singel «Hello Hooray», for eksempel.
Noen ganger krevde innkjøp av musikk – Santanas Abraxas eller Black Sabbaths Paranoid – at jeg måtte investere hele familiens mat penger. De gangene, må jeg tilstå, måtte jeg av og til låne hele hand lelisten … og glemme å gi tilbake. Det var enkelt … bortsett fra et oppskåret brød som var vanskelig å gjemme under genseren. For å være ærlig om uærligheten føltes det ikke bra. Som 15-åring la jeg vekk et liv med forbrytelse og straff, og begynte å selge kalendere.
Skjebnen og hellet inntraff i 1975, da Norman fikk jobb på flyplassen i Dublin. På syttitallet var flyplasser enda mer glamorøse enn fargeTV, særlig hvis du var pilot.
Norman hadde søkt om å bli pilot, men astmaen gjorde at han ikke var kvalifisert, og i stedet fikk han jobb i Cara, dataavdelingen til det irske flyselskapet Aer Lingus. Norman sa til seg selv at datamaskiner
SURR e ND e R
t ake- O ff O g take away
var enda mer glamorøse enn flyplasser, og han bestemte seg for å lære å fly småfly straks han hadde begynt å tjene penger.
Å se fly ta av og lande er en merkelig og vidunderlig form for medi tasjon. For folk som Norman kan det bli en altoppslukende lidenskap. Hver helg møtte flere tusen flyspottere opp på Dublin Airport for å se flyene trosse tyngdekraften og ta av til steder langt borte. Hver avgang var en underbevisst påminnelse om at det fantes en vei bort fra Irland hvis det skulle bli nødvendig. På femti- og sekstitallet kjøpte mer enn en halv million irer enveisbillett ut av landet.
Det fine for pappa, Norman og meg i Cedarwood Road 10, bare tre kilometer fra enden av rullebane 2, var at Norman fikk grønt lys fra sjefene i Cara for at han kunne ta med seg overskuddsflymat hjem, mat som var laget til Aer Lingus-passasjerer. Maten var noen ganger fremdeles varm når han kom hjem med den i metallbokser. Den skulle varmes i ovnen på 185 grader i 23 minutter.
Det var eksotisk kost: skinkesteik med ananas, en italiensk rett som het lasagne, eller en der ris ikke var risgrøt, men saltmat med erter. Jeg sa til Norman at det var den verste desserten jeg noen gang hadde fått.
«Det er ikke dessert, og dessuten spiser halve verden ris hver dag.» Norman visste ting som ikke andre visste. Tenk deg å spise risgrøt til hovedmåltidet hver dag. Far og jeg var stolte over at Norman hadde befridd oss for å måtte handle og lage mat, men etter et halvt år var ettersmaken av metall det eneste vi husket. I all hemmelighet begynte jeg å spise cornflakes med melk om kvelden i stedet for flymaten. Jeg trodde redningen var kommet i form av et annet kulinarisk mira kel, denne gangen på Mount Temple, da slutten på matpakkeæraen ble kunngjort og skolelunsjens tid grydde. Tenk deg trompetfanfarer og jubel under samlingene, så spente var vi. Men jubelen ble kort varig. Rektor Medlycott sa at skolelunsjen ikke skulle lages i skolens kantine. Den var ikke stor nok. Maten skulle komme med varebil i metallbokser … fra forbanna Dublin Airport! Den skulle varmes opp, fortalte han stolt, på 185 grader i 23 minutter i nye ovner som skolestyret hadde betalt for.
Jeg hadde aldri vært ute og flydd, men mitt romantiske forhold til det å fly tok brått slutt. Flymat til lunsj og flymat til middag var mer enn noen rockestjernespire kunne makte. Men med tiden skulle
39
spira og bandet hans på vingene, og på de første Aer Lingus-turene så jeg ut av vinduet og prøvde å se Cedarwood Road. Da jeg endelig forlot denne lille byen og den lille øya og steg over disse flate jordene, disse grå forstedene, tenkte jeg på telefonkiosken i gata, tenåringer med knuste flasker og hjerter, søte og sure naboer og det nydelige blomstrende kirsebærtreet mellom huset vårt i nummer 10 og Rowens i nummer 5. Akkurat idet flyvertinnen kom og satte et av de små metallbrettene foran meg.
SURR e ND e R
