HELLE SIGGERUD
til alle tider STRIKK
40 plagg inspirert av norske tradisjoner
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018
ISBN 978-82-02-55063-9
1.utgave, 1 opplag 2018
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Omslag og bokdesign: Lise Mosveen
Foto: Eivind Røhne
Foto s. 12–13: Colourbox.com
Foto s. 46–47: Bård Løken /NN/Samfoto/NTB scanpix
Foto s. 86–87: Alexander Nikiforov/Colourbox.com
Foto s. 112–113: Alex Postovski/Colourbox.com
Foto s. 140–141: Phongphon Sutantayawalee/Colourbox.com
Diagrammer: Helle Siggerud
Broderitegninger: Charlotte Jørgensen
Repro: Narayana Press
INNHOLD
To rette og rett frem
Ideen til denne boken begynte å ta form for ca. 4 år siden. Siden har den tatt noen sidespor og omveier, men utgangspunktet har hele tiden vært en kombinasjon av interesse for kulturhistorie, design og formidlingsglede. Interessen har fulgt meg som en rød tråd gjennom hele livet. En tid mens barna var små jobbet jeg noen år som syerske, og selv om jeg kan se tilbake på en innholdsrik og spennende karriere som markedsfører, har savnet etter å utøve et håndverk vært stort. Så da jeg for en tid tilbake fikk mulighet til å gjøre interessen til noe mer enn bare hobby, grep jeg sjansen med begge hender og begynte på en utdannelse som bunadstilvirker. Da jeg for alvor begynte å fordype meg i folkloren, og satt med omsøm av bunader fra hele landet, ble jeg inspirert til å lage strikkedesign basert på de ulike landsdelene. Jeg kan, med hånden på hjertet, si at denne boken har vært en lang, lærerik og tidvis krevende prosess.
Da jeg planla den største reisen i forbindelse med research til boken, levde jeg antageligvis godt opp til alle klisjeer om Oslo-folk. Etter flere bilferier i Sør-Europa anså jeg meg som godt forberedt på en «Tour de Norge». For å få et realistisk bilde av tidsbruk målte jeg avstanden på kartet på en kjøretur jeg kjente godt, fra Comosjøen i Nord-Italia til Hamburg i Nord-Tyskland. På det strekket hadde vi brukt 10 timer. Så målte jeg samme avstanden fra Oslo, oppover eller vestover, og kunne fornøyd konstatere at vi kom ganske langt opp i Nord-Norge på 10 timer. For øvrig en feil jeg ikke kommer til å gjenta. Jeg tror sjelden en reiseplan har høstet så mye latter og hoderisting. Min bedre halvdel og utpekt sjåfør for reiseruten lo derimot ikke, han ristet på hodet og innvendte at vi kom til å se alle høydepunktene «by night», det vil si – om vi var så heldige å rekke frem. Fremdeles under litt tvil, begynte jeg å innse at reiseruten var i overkant optimistisk. Så den ble justert, ikke bare én gang. Stadig hyppigere faktisk, etter hvert som virkeligheten begynte å sige inn hos undertegnede. Smale, svingete veier og fergeturer hadde ikke vært en del av utmålingen fra avstanden Italia–Tyskland.
Fortsatt full av optimisme hadde jeg pakket pc og strikketøy. Her skulle ikke et minutt skusles bort av arbeidstiden til boken. Men så enkelt skulle det vise seg å ikke være. Rimelig oppgitt klaget jeg til sjåføren, «Er det ikke mulig å kjøre litt rettere? MÅ du kjøre så svingete? Det er umulig å strikke uten å bli bilsyk!» Vel, det viser seg at kjører man bil på Vestlandet, så må man kjøre svingete. Ferdig snakket! Fergeturene ble dermed et gode. Venting på kaia og overfarten til neste sted ble synonymt med to rette og rett frem!
Mellom etapper av svingete og smale veier, har museer, utstillinger, bygdetun og museumsarkiver vært skattekamre og gode inspirasjonskilder. Jeg har lett etter lokale særegenheter, fellesnevnere og de gode historiene om hvordan folk levde. Det er vel så mye historiene, som tradisjonsplaggene som har endt opp som inspirasjonskilder til flere av designene i boken. Noe av det vanskeligste har likevel vært å måtte velge bort ideer og plagg (ved siden av å strikke på svingete veier). Det ferdige resultatet du står med i hånden, er først og fremst en bok med strikkeoppskrifter, litt søm, og litt historie. I boken finner du også forklaring på hvordan du kan sy din egen stakk, og kanskje inspirasjon til å lage din helt personlige festdrakt. En del av designene vil kreve noe forkunnskap, andre mindre.
Og du, tusen takk for at du kjøpte boken min.
ØSTLANDET
Inspirasjonen til dette kapittelet har jeg hentet fra flere steder. Østlandet er stort, og det samme er materialutvalget. Bruk av ruter er likevel noe av det jeg har festet meg ved. På Østlandet var det vanlig å bruke kjoler av hjemmevevde stoffer, såkalte verkenskjoler (ofte vevd av ull og bomull) med rutemønstre. Vi ser også rutene i bruk i bunadstradisjonene fra Gudbrandsdalen.
Fargene jeg har brukt, er valgt for å gi plaggene et mer moderne preg, eller de er påvirket av det jeg har sittet og arbeidet med. Hverdagsvesten er et eksempel på det. Den fikk sin blåfarge som en følge av at jeg satt og sydde på en Oslobunad da jeg tegnet den.
HENRIETTE
Oppskrift side 32
VESTLANDET
Oppover langs kysten på Vestlandet finner vi i dag et rikt utvalg av både bunader og folkedrakter. En av de mest kjente er hardangerbunaden, som i sin tid fikk status som nasjonaldrakt. Bruk av bringeduk finner vi flere steder, da det var en del av datidens mote. Fra gammelt av var bringeduken fylt med mange symboler, fordi den lå tett til hjertet. Som språk må også symboler sees og forstås i den kultur og kontekst de opererte i.
Symbolikk i tekstilene har vært min viktigste inspirasjonskilde for designene fra Vestlandet.
MARITS VEST
Oppskrift side 102
Selv om vi ofte forbinder åttebladsrosen med selbuvottene fra Midt-Norge, har den vært utbredt mange steder i landet. Spesielt på Vestlandet kan vi finne den igjen i mye bekledning, i bringedukene, hardangersømmen og i strikkede tekstiler.
Symboler i tekstilene
Mange av symbolene som ble brukt i tekstilene var en kombinasjon av kristen tro og gammel overtro. For eksempel tallet tre, som henspilte på treenigheten, mens tallet fire gjerne ble symbolisert gjennom korset, og også kunne henspille på himmelretninger og årstider. Et kors plassert midt på bringeduken symboliserte Kristus og midtpunktet for alt. På toppen av bringeduken var det som regel en bord, gjerne en kråkerand, en sikksakkbord som ropte opp mot himmelen. Den samme borden kunne også symbolisere vann.
En sirkel betød vern, noe vi finner igjen i flere kulturer. Den skulle beskytte mot trolldom og vonde makter.
Tallet 8 symboliserte evig liv. Opprinnelsen til åttebladsrosen er ikke kjent, noen mener den stammer helt tilbake fra førhistorisk tid. Den ble blant annet benyttet i vevde tekstiler. Den ble senere ofte brodert som et lykkebringende tegn på brudgomskjorter. Det sies at det noen ganger ble brodert feil med vilje, da dette skulle bringe lykke: Et fullendt broderi kunne bringe ulykke.
Åttebladsrosa er også blitt kalt dobbelt marekors, og ble brukt som et vern mot Mara. «Mara var ofte omtalt i bestemt form som maren eller mara (eller murua), og er et overnaturlig vesen i norrøn mytologi og germansk folketro. Maren blir oftest skildret som en kvinnelig vette, en kvelerdemon, som plager sovende folk og dyr, særlig hester, ved å trykke på brystet deres, sitte eller ri på dem. Maren kan også sette seg på trær. Maren har gitt opphav til ordet mareritt om ubehagelige drømmer. Vern mot mara var stål og marekvist.»
Seksbladsrosen symboliserte derimot beskyttelse mot det onde øyet og skulle gi lykke. Symboler for beskyttelse mot det onde og for fruktbarhet var de viktigste symbolene. Grønnfarge, blomster og blader symboliserte fruktbarhet.
Man brukte gjerne andre symboler på belter enn på bringedukene, i motsetning til hva man gjør i dag hvor alt gjerne skal matche. Symbolene var gjerne plassert der de beskyttet eller hjalp mest. Bringeduken hadde ofte symboler som beskyttet mot det onde, fordi den satt tett på hjertet, mens beltet, som var nærmere underlivet, kunne gjerne kunne ha symboler for fruktbarhet.
Marits vest er inspirert av en «spøtetrøye» utstilt på Bergen universitetsmuseum. På samme museum er det utstilt deler av strikkede plagg fra 1700-tallet, funnet ved bryggene i Bergen. Det var ikke uvanlig at den nederste delen av strikkegenseren var ensfarget. Denne delen ble gjerne stappet ned i buksen, så man brukte verken tid eller dyrt farget garn på noe som likevel ikke syntes. Den originale genseren hadde kanter i tekstil, antageligvis fløyel. Jeg har valgt å kante vesten med silke.
MARITS FINE MANSJETTER
Oppskrift side 104
Skikken med å pynte på strikkeplagg har lange tradisjoner. Dette ble som regel gjort på votter og vanter. Votter og vanter var ofte stasplagg som ble brukt til høytidsdrakten, gjerne i dåp, bryllup eller begravelse. Pynten kunne være broderier, innstrikkede perler, floss eller frynser.
EN LITEN SPILLEMANN
Oppskrift side 104
MIDT-NORGE
Det hele startet med et innslag i Norge Rundt på TV, fra bydelen Bakklandet i Trondheim.
Hva innslaget handlet om husker jeg ikke lenger, men tapetet i stuen de satt i under innslaget, bet jeg meg merke i. Etter utallige variasjoner over temaet gikk jeg tilbake til tekstilet i livet til Trønderbunaden, og hentet blomsten derfra og satte den inn i en ny ramme. Mønstrene som brukes i livet på trønderbunaden, kalles enkel rose, rose med stilk og rose med bølge. Blomsten til Sofie og Fie er begge hentet fra enkel rose, men fargene hentet jeg inspirasjon til fra bryggehusene på Bakklandet. Bebyggelsen på Bakklandet vokste frem allerede på 1600-tallet, og var Trondheims første forstad. Her bodde gjerne arbeidsfolk, håndverkere og små kjøpmenn, så bryggene var mindre, og husene som lå innenfor var enkle, og ofte bare i en etasje. Bebyggelsen her har blitt påtent flere ganger, første gang i 1658 av svenske tropper. Andre gang i 1718, av egne styrker for å forsvare byen. Først i 1847 ble Bakklandet innlemmet som en del av Trondheim.
Snittet på plaggene har jeg holdt i en sporty og moderne stil.
NORD-NORGE
Da jeg satt i gang arbeidet med boken opplevde jeg at kildematerialet for denne landsdelen var sparsomt sammenlignet med andre landsdeler. En av årsakene til mangel på informasjon om bruk av folkedrakter kan henge sammen med tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms under okkupasjonsstyrkenes tilbaketog mot slutten av andre verdenskrig. En annen forklaring kan være at eksport av fiske la grunnlaget for økonomisk vekst og utvikling i Tromsø på 1800-tallet. Mye av inntektene fra fiskeriene i nord konsentrerte seg i Tromsø. Dette førte også til høyt privat forbruk, og det var ikke uvanlig å importere for eksempel moteklær direkte fra kontinentet i stedet for gjennom handelshusene i Oslo.
Uavhengig av årsak, har dette påvirket hvilke inspirasjonskilder jeg har arbeidet etter. Det mest nærliggende ble å fokusere på den nordnorske naturen, som for en østlending fremstår som eksotisk, vill, nådeløs og vakker. Sagn, sjø, fjell, og en form for hardførhet har vært stikkord for designene jeg har arbeidet med i dette kapittelet.
Jakken Bergliot er enkel i snittet. Formen er inspirert av bymoten, samtidig som valget av melert pelsull henspiller på noe robust. Fargene er inspirert av de gylne fargene i kvinnebunaden fra Troms.
BERGLIOTS JAKKE
Oppskrift side 158
NORDENS PARIS
På begynnelsen av 1800- tallet var befolkningen i Tromsø gjerne iført «siste skrik», og språkkunnskapene skal også ha forbløffet tilreisende. Flere kommenterte at kvinnene gikk kledd som franske sypiker. Kjøpmennene tok med seg moteklær og kostbare tekstiler hjem til sine koner og døtre, når de var ute og reiste i Europa. Byen fikk rundt 1840 tilnavnet «Paris du Nord», eller Nordens Paris.
Nordlandsbunaden som vi kjenner den i dag, minner derfor lite om hvordan de «Tromsø-parisiske» kvinnene gikk kledd. På Helgeland museum står kjolen og tekstilene, som var utgangspunkt for Nordlandsbunaden, utstilt. Mønsteret i bunaden stammer fra noe som antageligvis var en brystduk, og en lomme fra gården Røyto i Vefsn. En brudekjole fra Ravassåsen i Vefsn dannet grunnlaget for snittet på livet i bunaden.
Det skjedde et skifte i bekledningen mellom 1700- og 1800-tallet, hvor Norge gikk fra et selvforsyningssamfunn til markedsøkonomi. Mye kan tyde på at importerte klær ble brukt som finklær, mens hjemmeproduserte klær fortsatt ble brukt til hverdags. Importerte varer konkurrerte på pris med hjemmeproduserte varer, ikke bare på vevde og sydde tekstiler, men også strikkede plagg som luer og håndplagg. Dette var med på å endre forbruksmønsteret, selv om enkelte ting ikke så lett lot seg erstatte av import, som for eksempel sjøvotter. Ulla på sauerasen utangarsauen, som var vanligst i nord, hadde nemlig spesielt godt egnede egenskaper til dette bruket.
«Sia ulla ble felt og ikkje klipt, forblei ullfiberen lukka i begge ender, og trakk mindre vatn, og verka meir varmeisolerande, viktige egenskaper for sjøvottar, støvellestar, og båtryar». (Elstad, 1996)
NATT-TRØYENE
Natt-trøyer må ikke forveksles med moderne nattkjoler, men var en genser man brukte til daglig. Bruken av natt-trøye var utbredt over hele Norden, og var vanlig blant både menn og kvinner. På 1800-tallet finner vi også stripete natt-trøyer, de eldste hadde gjerne 6–8 knapper i sølv eller tinn. Dette var plagg som skulle vises frem. Den kunne være ganske staselig. Disse trøyene hadde antageligvis en tilknytting til de flotte broderte natt-trøyene i silke som var mote hos overklassen på 1700-tallet, selv om både snitt, materialer og dekor endret seg. Betegnelsen natt-trøye holdt seg også lenger i nord enn i sør. Trøyene kunne være strikket eller sydd.