knoppene av noen, for dette var kanskje siste gang jeg fikk se dem. Plutselig hørte jeg Stasia rope. Armin, kom hit! Ropet kom fra terrassen, jeg snudde meg og der stod Stasia med en is i hånda. Hun hadde på seg det samme prikkete skjørtet som i går, og den samme tykke boblejakka. Hetta var på, og det svarte håret stakk ut til sidene. Men i dag hadde hun ingen ullstrømpebukser på. Mormor er syk, så vi får spise så mye is vi vil! ropte hun. Spiser du is i kulda, din tosk? ropte jeg og løp mot terassetrappa. Mormor bestemmer ikke lenger, svarte Stasia og smilte bak isen. Nå er det mor som bestemmer! skreik jeg tilbake. Da jeg kom til terrassen stoppa jeg med den ene foten i trappa, for der lå mormor i hammocken, innpakka i et grått ullteppe. Er du her, mormor? spurte jeg. Har du revet av krokusknoppene mine igjen, Armin? svarte hun. Jeg så på Stasia, og deretter ned på mormor. Kanskje noen, sa jeg. Men ikke alle! Jeg prøvde å se en annen vei. Hvor lenge tror du vi blir borte nå, Stasia? spurte jeg. Det har jeg jo sagt mange ganger før, svarte hun irritert. Men du har ikke sagt det slik at mormor får høre det, svarte jeg. Stasia snudde seg mot mormor. Mormor vet hvor lenge vi blir borte. Veit hun det? 17
Issuu converts static files into: and more. Sign up and create your flipbook.