kan ikke svømme
TANIA KJELDSET
Til Anne Karin
kan ikke svømme
Vil du lese mer om Stine? Stine klasse 1A Stine og skoletannlegen Stine og de bankende hjertene Stine på klassetur
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-57940-1
1.
1. utgave, 1. opplag 2018 Denne boken ble først utgitt i 2003 av J.W. Cappelens Forlag a.s. Illustrasjoner: Tania Kjeldset Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Cappelen Damm AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2018 Satt i 14/20 pkt. Adobe Garamond og trykt på 100 g Amber Graphic. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Hit hadde pappa slept henne med! Til en svømme hall som holdt på å renne over av folk. Stine satt på bassengkanten og kjente den ekle klorlukten prikke i nesa. Midt i kaoset av unger, oppblåsbare dyr og svømme-egg vasset pappa omkring. Han lyste opp som et fyrtårn med mammas blanke badehette på hodet. – Kom nå, da! Pappa la seg på magen og demonstrerte svømmeferdighetene sine med bitte små tak.
5
– Sånn skal du gjøre, sa han. – Hendene sammen, fram, tilbake, hendene sammen, fram, tilbake, hendene … men ikke vær så sur, da, Stine. – Vannet er iskaldt!
6
– Det er det vel ikke! Jeg kan holde deg under haken, foreslo pappa. – Nei. Tenk hvis noen ser meg. – Ja? – Da skjønner de at jeg ikke kan svømme, ikke sant. – Er det noe å skamme seg over? – Hysj! Pappa dro badehetten enda lenger ned, så øynene klumpet seg sammen og pannen bulte ut i flere etasjer. Han svømte bort til bassengkanten og kløp henne forsiktig i stortåa. – Er du nødt til å ha på deg den badehetta? klaget Stine. – Jeg drar ikke i svømmehallen for å se kul ut, ertet pappa og halte henne ut i vannet. Rett bak ryggen hans holdt to store gutter på med sprutekrig. Stine knep øynene igjen. De guttene trodde visst de hadde hele bassenget for seg selv. – Da prøver vi, da, sa pappa og la hånden under haken hennes.
7
Stine la seg forover og sparket fra med beina. Hun visste det jo. At hun aldri ville greie det. Det var liksom ingen vits i å prøve engang. Armene kom bare til å gå rundt og rundt. Som på en bikkje. – Ikke sånn, sa pappa. – Det er hundesvømming, det. Ta lange tak med armene. – Da slipper du ikke, altså. – Nei da. Jeg lover. Sa pappa, den tullebukken! For plutselig slapp han allikevel, så Stine gikk under med hele hodet. Klorvannet piplet inn og stakk henne i nesa. Men pappa var rask til å hale henne opp igjen. – Du lo-o-ohvvte å-å-å ih-i ikke slippe! Nå fikk jeg klor i nesa, og det er helt pyton! – Det var ikke min skyld. Det var de guttene der. Pappa snudde seg og pekte. Guttene hadde trukket seg litt unna nå og fløt på en stor isoporplate. – Tenk om jeg hadde druknet! hikstet Stine. – Du drukner ikke på grunna, Stine. Kan vi ikke prøve bare en gang til? – Nei!
8
– Men det koster jo penger å komme inn … – Jeg kan betale. Bare ta ukepengene mine. Jeg gidder ikke mer. Stine vasset mot stigen og grep fatt i gelenderet. Nå hadde hun fått nok. Men noen hadde plantet føttene sine på det nederste trinnet. Et par hvite føtter med litt for lange negler. Stine klarte ikke å la være. Det boblet sånn i magen. Hun var bare helt nødt til å rape. – Men herreguden 'a! Det var Gunn fra klassen. Hun smelte på seg svømmebrillene. Myste på henne. Øynene hennes var små sprekker bak glassene. – Kan du ikke svømme, eller? spurte Gunn.