VAMPYR
Vampyr_materie_nye bilder.indd 1
20.09.2016 14.54
Vampyr_materie_nye bilder.indd 2
20.09.2016 14.54
ST EFFEN K V ER N EL A N D
VAMPYR
Vampyr_materie_nye bilder.indd 3
20.09.2016 14.54
Vampyr_materie_nye bilder.indd 4
20.09.2016 14.54
En bloddråbe er en Verden med Solcentrer og Kloder – og Stjernehavet er en Bloddråbe – en liden del af et Legeme. Edvard Munch
Vampyr_materie_nye bilder.indd 5
20.09.2016 14.54
Vampyr_materie_nye bilder.indd 6
20.09.2016 14.54
B
lodet suser i ørene – jeg hører hjertet banke – pumpe blodet ud og ind af sine kammere – det sprænger i hodet – det syder og prikker under huden. Jeg kaster mig rundt i sengen – men får ikke sove – sengetøiet klistrer sig til kroppen – det er dyvådt af sved. Det er som om blodårene klæber sig sammen – blodet forhindres i at pulsere og strømme – står stille i årene. En stikkende kriblen jager gjennem kroppen – en vanvittig tørst brænder mig i halsen. Jeg strækker hånden ud i mørket – famler efter vandglasset – fylder munden med den kolde væske. Tvi! – jeg spytter det strax ud igen – struben snurper sig sammen – en pludselig kvalme stiger mig til hodet, og jeg brækker mig. Jeg må ud – ud og slukke denne forfærdelige, brændende tørst! Som en olding slæber jeg mig mat og kraftløs gjennem byen – det værker i hver fiber – lemmerne kjendes som bly. Det er et Satans vejr – regnet pisker ned – kraftige vindkast river og slider i frakkeskødene. Gaderne er næsten folketomme – jeg skutter mig mod regnet – brætter op frakkekraven – trækker hattebræmmen ned i panden. Gadelygternes gjenskin blinker gyldent og zinnoberrødt 7
Vampyr_materie_nye bilder.indd 7
20.09.2016 14.54
i de våte brostene – Kristianias blåsorte silhuet tegner sig mod en svovelgul og sygeligt lysende himmel. Inde på Grand sitter Jæger og Krohg med hver sin pjolter – heftigt gestikulerende med feberhede øine. Men det er ikke pjolter jeg tørster efter i aften – jeg vil gå til en pige – føle varmen fra hendes krop – lægge hodet indtil hendes bankende bryst og høre hjertets regelmæssige slag – lægge læberne indtil hendes myge hals – kjende blodet der pumper inde i pulsåren – det søde, læskende, livgivende blod – hendes flommende hjerteblod – Åååh, denne brændende tørst! – den gjør mig gal! Med et hører jeg skridt – der kommer en pige med hastige trin – hun skrår over Karl Johan mod Studenterlunden. Jeg følger efter og falder ind i hendes takt – snart lyder vore trin næsten samtidig – som om de kom fra det samme menneske. Mit blik følger som hypnotiseret hendes vuggende hofter – jeg sætter takten op for at holde trit med hendes stadig hurtigere gange. Ved indgangen til Tivoli standser hun brådt og snur sig – med bævrende stemme råber hun ud i mørket: – Hallo? Er der nogen der? Hallo? I samme nu trækker skyerne sig tilbage – fuldmånen kaster et blegt lys over gaden – og jeg smætter hurtigt ind i skyggerne fra de mægtige trær. Her kan hun ikke se mig. Fra skuldertasken trækker jeg frem to lange kluder og vikler dem nænsomt rundt mine sko og knytter dem rundt anklene – tålmodigt venter jeg i mørket til jeg atter kan høre hendes skridt.
8
Vampyr_materie_nye bilder.indd 8
20.09.2016 14.54
LAMBDA
En lut skikkelse rundet hjørnet øverst i bakken ved Botanisk hage, der Tøyengata krysset Monrads gate. Rett fremfor ham, i Munchmuseets gamle bygg, lå det nye Stenersenmuseet. Til venstre, på den gamle sirkusplassen, ruvet silhuetten av det som skulle være Oslos nye stolthet, Lambda. Steffen Kverneland stanset og betraktet glassbygningen. Et monument over hovedstadens udugelige politikere, tenkte han. Etter å ha kranglet om lokaliseringen i ti–tjue år hadde de landet på Bjørvika, men grunnforholdene der var elendige. Fundamentene sank ned i gjørma, det fosset inn sjøvann, og byggingen kom aldri skikkelig i gang. To–tre år og noen hundre millioner kroner senere ga de opp og vendte tilbake til Tøyen. Dermed hadde de endt opp med et halvhjertet kompromiss mellom «signalbygg i Bjørvika» og «Louisiana på Tøyen». Det var verken fugl eller fisk. Knekken på toppen fikk bygget til å se ut som om det bøyde nakken i skam. Et blytungt skydekke stengte for lyset denne dagen. Enda det var blitt april, sto trærne nakne. Asfalten var svart og våt av tett duskregn, og på fortauene lå det fremdeles slaps og rester etter vinterens brøytekanter. Steffen søkte ly for den sure vinden i inn9
Vampyr_materie_nye bilder.indd 9
20.09.2016 14.54
gangspartiet og strevde med å få fyr på en sigarett. I speilglassvinduene så han refleksjonen av seg selv, en slank, men utrent fyr i femtiårene. Fjeset var smalt, hårfestet høyt, og under øynene hadde han mørke ringer. En plakat for vårens store satsning, utstillingen Døden, Skrik og Vampyr, hang foran ham. Munchs mest morbide bilder – de med likbleke stirrende ansikter, hodeskaller, råtnende lik, død og fordervelse – hadde alltid tiltrukket ham. Kanskje fordi han, i likhet med Munch, hadde opplevd mye død og sorg i sin nærmeste familie. Munch hadde mistet så mange familiemedlemmer gjennom livet at det til slutt bare var ham, hans tante og to søstre igjen. Av Steffens kjernefamilie på fire var han den eneste gjenlevende. Gjennom hele sitt voksne liv hadde Steffen derfor tenkt på døden som en høyst reell trussel. Dem du er glad i, eller du selv, kan når som helst bli borte. Ungdommens suverene udødelighetsfølelse, at døden var noe abstrakt som kun rammet «de andre», gikk tapt da han var atten, etter farens plutselige selvmord. Likevel elsket han Munchs bilder av det han selv fryktet mest av alt: død og sorg. Han fant en slags trøst i dem, en følelse av fellesskap, av at Munch hadde gjennomlevd det samme som ham. I stedet for å skyve det vonde og uutholdelige bort hadde Munch gått rett inn i det mest smertefulle og penslet det ut i all sin ekspressive smerte og gru. Det måtte ha kostet ham ufattelig mye. I 2013 hadde Steffen omsider avsluttet sitt syvårige mammutprosjekt – en tykk tegneseriebiografi om Edvard Munch. Tusenvis av ganger hadde han tegnet malerens trekk. Arbeidet med å pusle sammen løsrevne brokker og scener fra liv og kunst til én sammenhengende historie hadde vært krevende, men den beru10
Vampyr_materie_nye bilder.indd 10
20.09.2016 14.54
11
Vampyr_materie_nye bilder.indd 11
20.09.2016 14.54
sende følelsen han fikk når «kabalen gikk opp» – de gangene alt klaffet og helheten ble større enn delene – gjorde at han aldri var gått lei. Boken hadde fått strålende anmeldelser og var blitt oversatt til en rekke språk. Det hadde strømmet på med forespørsler om foredrag, signeringer og utstillinger i både inn- og utland, og lykkelig over den gode mottakelsen hadde han takket ja til alt sammen. I et heseblesende tempo hadde han i et års tid fartet land og strand rundt, og til slutt gått på en smell. Stress, nerver, søvnmangel, for mye alkohol og for lite mat hadde hatt sin pris. Han var nedkjørt både fysisk og psykisk, og kom ikke i gang med noe nytt. Etter Munch virket alt smått og puslete. Han stumpet røyken og gikk inn i den glorete foajeen. Det vidstrakte lokalet var dominert av polert marmor, speilglass og stål. Steffen krysset det store «flerbruksområdet» med kafé, sushibar og en rikholdig museumsbokhandel. Heller enn de omstendelige rulletrappene tok han heisen til topps og kom rett inn i restauranten. Dagslyset fra de overdimensjonerte vindusflatene blendet ham i noen sekunder før øynene fikk justert seg. Han tråklet seg forbi bordene med turister, barnevogner og kaffetørste småbarnsmødre, bestilte en øl i kassen og fant seg et vindusbord. Motstrebende måtte Steffen innrømme at panoramautsikten over Botanisk hage, Oslo-gryta og fjorden var overveldende, selv på en stusselig regnværsdag. Han fant frem mobilen og sjekket nettavisene. Dagbladets overskrift dekket hele skjermen: «BESTIALSK DRAP PÅ NEDRE GRÜNERLØKKA I NATT! HALVNAKEN KVINNE FUNNET BUNDET OPP I TRE!» Han studerte fotografiene, men klarte ikke helt å plassere hvor 12
Vampyr_materie_nye bilder.indd 12
20.09.2016 14.54
det var, enda det måtte være i hans eget nabolag. VG hadde også et stort oppslag om saken: «GROTESK MORD I OSLO I NATT! HALVT AVKLEDD KVINNE FUNNET VED AKERSELVA.» Der var det flere bilder. Etter å ha gransket dem nøye kom han frem til at åstedet var i den bratte skråningen mellom Nybrua og Ankerbrua. Herregud. Den passerte han jo så å si daglig. Han skrollet nedover og registrerte undertitlene «RITUALMORD I OSLO?», «HENGT OPP ETTER BENA MED OVERSKÅRET HALS» og «TAPPET FOR BLOD». Han orket ikke lese alle detaljene og la fra seg mobilen. Fy faen, dette var jo helt sykt. Han løftet glasset for å ta en slurk av ølen. – Hei, Steffen! Erre her’u sitter? En kvinne med hvitt hår til skuldrene sto ved siden av ham. Han reiste seg smilende og ga henne en varm klem. Det var Liv Jacobsen, som gjennom sitt lange yrkesliv og sitt internasjonale renommé som Munch-ekspert hadde opparbeidet seg en særstilling ved museet. Hun var tungt involvert i forvaltningen av arven etter Munch når det gjaldt så vel kuratering av utstillinger som utgivelsen av vitenskapelige tekster om ham. Til tross for at hun var i slutten av sekstiårene, hadde hun foreløpig unngått å bli pensjonert. Hun var for glad i jobben, og Munch-interessen hennes var for stor til at hun hadde villet ta imot noen sluttpakke. – Hei, Liv, presise som vanlig! Ska’ eg kjøpa ein runde? –He he, nei takk, jeg er jo lissom på jobb. Kanskje etterpå. Erru klar for the grand tour? Steffen tømte den siste slanten og undertrykket en rap mens han reiste seg. 13
Vampyr_materie_nye bilder.indd 13
20.09.2016 14.54
– Absolutt! Veldig stas at du tar deg tid te detta. De gikk ut av restauranten og forbi rulletrappene. Steffen måtte småløpe for å holde tritt. Han hadde tidligere merket seg at hun hadde jernkondis. – Vi går inn personalinngangen i baktrappa her, så slepper’u å betale. Mot slutten av arbeidet med Munch-biografien hadde Steffen endelig tatt mot til seg og kontaktet Munchmuseet. De hadde presentert ham for Liv, og hun hadde tatt imot ham med åpne armer. Samme hva han hadde spurt om, hadde hun fôret ham med all mulig Munch-info fra et tilsynelatende utømmelig arkiv. At hun var en usnobbete dame med intakt østkantdialekt og sans for både humor og et glass eller to, hadde ikke skadet, og de to møttes gjerne over en øl iblant. De kom så godt overens at det hendte de spøkte med at Steffen kunne vært den sønnen hun aldri fikk, og hun den moren han hadde mistet. – Fornøyde med det nya bygget? Hun trakk på skuldrene. – Det er jo herlig med splitter nytt bygg og god plass og sånn. Men det æ’kke akkurat opptimalt å måtte frakte de skjøre bilda til Munch opp og ned i ett kjør. De bega seg nedover de tilsynelatende endeløse trappene. – Kor monge etasjar e’ det egentlig? Oppgitt slo hun ut med armene. – Tolv tottalt, fem ned til sjølve utstillinga. Det verste er klimaog sikkerhetsslusene. Jeg får helt klaus hver gang jeg må gjennom ei, og det må jeg jo hele tida. Fremfor dem tårnet en stor metalldør merket «Adgang kun for 14
Vampyr_materie_nye bilder.indd 14
20.09.2016 14.54
ansatte» med en kodelås på veggen. Liv dro adgangskortet sitt gjennom kodelåsen, sperret opp øynene og bøyde ansiktet ned mot en liten linse. Det lød et lite klikk, og døren åpnet seg. – Ka va’ det? – Rettinaskanner. Holder ikke med bare adgangskort eller kode lenger. Bak døren kom de til en trang klimasluse med solide glassvegger og smale dører med kraftige låsemekanismer. Liv trakk pusten, dro adgangskortet sitt gjennom en ny kodelås og jumpet inn med det samme døren åpnet seg. Hun stirret intenst opp i taket og beveget leppene lydløst mens hun holdt pusten. Straks døren gikk opp i den andre enden, bykset hun ut av slusen. Steffen så spørrende på henne. – Ka va’ det du sto og mumla der inne? Liv smilte brydd. – Jeg telte til ti for å konntrollere klaustrofobien. Den langstrakte utstillingssalen var sparsomt befolket. Veggene var delt inn i forskjellige seksjoner malt med tunge bakgrunnsfarger som slo an en dyster stemning: svart, blågrått og blodrødt. Steffen gikk bort til et uhyggelig maleri. Bildet kjente han godt fra før, men han hadde aldri festet seg ved det. Koloritten var djerv, og påført med grove, spontane penselstrøk, som om kunstneren hadde hatt det travelt, eller kanskje malt det i sinne. En lut og truende skikkelse med hatt og mørke klær kom rett mot betrakteren. Ansiktet var uformelig og grønt med stikkende, svarte øyne. De krumme hendene var røde, som om de var dyppet i blod. Bildet var fra 1910, og tittelen var Morderen.
15
Vampyr_materie_nye bilder.indd 15
20.09.2016 14.54
16
Vampyr_materie_nye bilder.indd 16
20.09.2016 14.54
L
ydløst smyger jeg mig efter hende – kluderne rundt skoene har dæmpet lyden af mine skridt – jeg holder mig tæt indtil husvæggenes dybe skygger – ser hende svinge ind Filosofgangen i retning Piperviken. Ved Bakkegaden tar hun til høire og snur sig ligesom umerkelig bagover. Hun tøver et øieblik – kikker sig ængstelig om til høire og venstre – lytter om der er nogen – før hun omsider fortsætter. Hvor gammel kan hun være? Knapt en dag over seksten – kanske yngre – pigerne eldes hurtig i Vika. I bakken op mod Piperviksbjerget er jeg nogle faa skridt bag hende – med et bykser jeg frem – griber hende om livet med den ene hånd, lægger den anden over hendes næse og mund og bakser hende med ind i en mørk bakgård. Hun stridter imod det hun kan – blir vild og panikslagen – sparker og spræller – vrir sig som en hugorm – forsøger fortvilet at skrige – men jeg vedblir at holde hendes arme, næse og mund fastlåst med mine sidste kræfter. Denne udmattende kraftanstrængelse vedvarer og vedvarer – til jeg næsten må give slip – det værker i hver muskel – da sluttelig hører jeg hende ynke sig. De sprællende ben og hendes krampag17
Vampyr_materie_nye bilder.indd 17
20.09.2016 14.54
tige spasmer aftar – hendes skuldre sænkes – det er som en mat hinde lægger sig over de vidåbne øine – hodet falder fremover – kraftløs og myk hænger hun i mine arme – besvimet af åndenød. Jeg lar blikket falde nedover hendes runde hofter – betragter brystets hvælving under den stramme kjole – den spæde hvide hals – de karmosinrøde læber – som rubiner. Jeg berører hendes mund med mine fingre. Hendes bløde kjød gir efter ved berøringen – læberne drar sig som til et skjævt smil. Hendes store, vidåbne øine ligesom stirrer på mig – jeg gransker de bævrende øienhår – de grønlige schatteringer i øienstenen. Jeg iagttar blodet der pulserer blågrønt i de svulmende årer på hendes blege hals – der går en sitrende iling gjennem mig – og jeg ser ikke mere – tænker ikke mere –
18
Vampyr_materie_nye bilder.indd 18
20.09.2016 14.54
– Et mystisk bilde. Munch malte jo ofta ein slags selvportretter, eller ting han hadde opplevd, men detta har eg aldri heilt skjønt. Ein mordar? – Ja, nei, jeg forstår heller ikke helt hva det handler om. Kanskje’n følte’n hadde blod på henda? Ja, symmbolsk da, sjølsagt. Men bortsett fra malerstilen er detta mottivet lite typisk for denna fasen, hans såkalte «vittalistiske periode». Det var jo da han malte mesterverk som Mannen i kålåkeren og Solen. Steffen nikket. Han husket hvordan en urolig Munch tidlig på 1900-tallet hadde flakket rundt i Europa med et voldsomt alkoholinntak og eskalerende psykiske problemer. I 1907 endte det med paranoia, hallusinasjoner og nervesammenbrudd i Warnemünde. Etter et lengre opphold på dr. Jacobsens nerveklinikk utenfor København kom han tilbake til Norge i 1910. Munch hadde knapt vært til å kjenne igjen, verken fysisk, psykisk eller som maler. Den tidligere dekadente symbolisten med de melankolske og morbide motivene var som forduftet. Plutselig var bildene kjernesunne åpenbaringer struttende av lys, farger, livsglede og optimisme. – Å ja, han lagte monge fine ting på den tidå. Herlige, spontane og koloristiske bilder som ose av malarglede. Men det e’ nå nåke eget med dei dystre, symbolske fra nittiallet. Det e’ liksom dei som e’ Munch. – Ja, jo, det er vel egentlig det. Steffen pekte begeistret på et bilde på veggen fremfor dem. – Aften på Karl Johan! Ein av mine absolutte favorittar! Pleie ’kje det å henga i Rasmus Meyers i Bergen? – Joa, vi fikk låne det. Det er fra 1892 og regnes som et av de aller første «angstbilda» hans. 19
Vampyr_materie_nye bilder.indd 19
20.09.2016 14.54
– Det e’ så kule stemning i det. Dei likbleike, stirrande trynene som komme rett mot deg. Alle kledd i svart med flosshattar og greier. Det e’ så «goth». Steffen kunne formelig kjenne lukten av død og forråtnelse sive ut fra den giftiggrønne veggen som dannet bakgrunnen i Døden i sykeværelset. Det var som om de mørkkledde og stivt oppstilte skikkelsene alle var innhyllet i sin egen sorg, noen med likbleke, gustne ansikter, andre rødsprengte og forgråtte. Munch selv sto omtrent midt i bildet og betraktet den døende Sophie, sin elskede søster, som satt med ryggen til i en kurvstol. Foran henne sto faren deres, korpslegen Christian Munch, med bøyd hode, blodrødt ansikt og foldede hender. Som om han bønnfalt henne om å leve. På nattbordet ved sengen i bakgrunnen sto det en liten medisinflaske Steffen ikke hadde lagt merke til før. Den var fylt med en ildrød væske, som en kraftfull koloristisk kontrast mot den grønne veggen. Liv og Steffen måtte gjennom en ny runde med klimasluser og trapper før de kom inn i etasjen under. Her var det atskillig mer folksomt, særlig lenger inn i salen, der de fleste museumsgjestene hadde flokket seg rundt en bestemt gruppe bilder. Veggene var malt i vekselvis turkis, gult, rødt og dypgrønt. – Fargene er innspirert av bakgrunnen i Skrik: det gylne lyset på fjorden, den grønne marka, små gløtt av lyseblå himmel, og naturligvis – de blodrøde skyene, forklarte Liv. Mens de ventet på at en stor turistgruppe og den snakkesalige guiden deres skulle gå videre, fortalte Liv mer om utstillingen. De hadde klart å samle alle de fire fargeversjonene av Skrik, samt20
Vampyr_materie_nye bilder.indd 20
20.09.2016 14.54
lige tegninger, grafiske blad, skisser, forstudier, notater og lignende. I tillegg hadde de inkludert en rekke Skrik-beslektede bilder, for eksempel Angst, Fortvilelse og ikke minst Syk stemning ved solnedgang, som var den direkte forløperen til det verdenskjente motivet. På den rødblussende veggen var det malt opp en tekst med forseggjorte, svarte bokstaver. Steffen gjenkjente det som Munchs prosadikt om sitt eget bilde: Jeg gik bortover veien med to venner – så gik solen ned Himmelen ble pludseli blodi rø – Jeg standset, lænet mig til gjæret træt til døden – over den blåsorte fjor og by lå blod i ildtunger Mine venner gik videre og jeg sto igjen skjælvende af angest – og jeg følte det gik et stort uenneligt skrig gennem naturen Endelig gikk turistene videre. – Skrik er jo blitt sin egen klisjé. For den som har ikkon- og kjendisstatusen og alle vitsetegningene i bakhuet, erre blitt nærmest ummuli’ å egentlig se bildet. – Ja, men hvis du klare det, å se det som om du ser det for første gong, så e’ det uhyggelig sterkt. Det é nåke ekta der, nåke erfart. Den heilt basale skrekken, den reine dødsangsten som lyse ut av det. Gud bedre, for et bilde. Hun nikket ettertenksomt, og de ble stående tause og dvele ved bildene en stund. Til høyre for dem var det malt opp nok et velkjent Munch-sitat: Når skyerne i en solnedgang i sindsoprør hvirket på en som et blodigt dække – kan det vel ikke nytte at male noen almindelie skyer – Man går den direkte vei – og maler umiddelbart indtrykket – billedet – maler skyernes blod. 21
Vampyr_materie_nye bilder.indd 21
20.09.2016 14.54
22
Vampyr_materie_nye bilder.indd 22
20.09.2016 14.54