Page 1


~2~

Snøfall_materie.indd 2

12.09.2019 15:23


~3~

Snøfall_materie.indd 3

12.09.2019 15:23


~4~

Snøfall_materie.indd 4

12.09.2019 15:23


Snøfall_materie.indd 1

12.09.2019 15:23


Til pappa

~2~

Snøfall_materie.indd 2

12.09.2019 15:23


hanne hagerup • hilde hagerup ane gustavsson

~3~

Snøfall_materie.indd 3

12.09.2019 15:23


Noen familier går på ski. Andre familier ser på ski. Noen familier har krøllete hår. Andre familier er skalla. Noen familier spiser frokost til middag. Andre familier spiser middag til frokost. Alle familier er forskjellige, men alle familier er familier.

~4~

Snøfall_materie.indd 4

12.09.2019 15:23


S s

elma hadde ikke noen familie. Hun hadde en Ruth. Og en Casper. Men Casper var en hund. Og Ruth var bare en nabo som hadde passet Selma siden mammaen og pappaen døde i en akeulykke. Det jeg skal fortelle nå, begynte 1. desember. Det er måneden for mirakler og mysterier. Selma var vant til å gå alene hjem etter skolen, men akkurat denne dagen sto Ruth og Casper og ventet på henne. – Hva gjør dere her? sa Selma overrasket. – Vi skal se på en arv, sa Ruth. – Har vi fått en arv? – Jeg har fått en arv, sa Ruth. – Fra hvem da? sa Selma spent.

~5~

Snøfall_materie.indd 5

12.09.2019 15:23


– Fra en slektning, sa Ruth. – Som er død. Det er derfor jeg har arvet henne. De sa ikke noe mer, men på veien gjennom den grå byen tenkte Selma på ­slektninger og arv som bare dukket opp helt plutselig. Hun tenkte på det helt til de kom til en bygning hun aldri hadde lagt merke til før. Det var litt rart, for Selma kjente alle stedene på Haukebakken, og hun hadde gått akkurat denne veien mange ganger. Bygningen hadde en fin gammel tredør og et digert vindu det sto ANTIKVARIAT på. Ruth tok frem en nøkkel og låste opp. Inne var det fullt av bøker, leker og gamle, rare, morsomme saker. – Wow! Det var snurrebasser, spilledåser, trekkoppleker og digre eventyrbøker. ­Bakerst i rommet sto en støvete disk, full av papirer. – Har vi arvet alt dette? spurte Selma. – Dessverre, sa Ruth, det er helt … – Fantastisk! sa Selma. – Forferdelig, sa Ruth. – Så mange bøker! – Altfor mye tull og fantasi. Ruth sukket. Det hadde lagt seg et støvlag på brillene hennes. Hun tok frem et lommetørkle og tørket dem mens hun stønnet og akket seg enda mer. Selma begynte å se nøyere på skattene. På en hylle sto det et bilde. Hun blåste hardt så støvet forsvant. Bildet viste en liten jente og en gjeng med oppstilte, pottesure damer. – Hvem er dette? spurte Selma. Ruth så på bildet og løftet brynene. – Det er tantene mine. – Har du tanter? sa Selma.

~6~

Snøfall_materie.indd 6

12.09.2019 15:23


~7~

Snøfall_materie.indd 7

12.09.2019 15:23


– Det er klart jeg har tanter, sa Ruth. Den eneste damen som ikke var sur, sto og rakte tunge til den lille jenta. – Hun der ser morsom ut. – Tante Torbjørg. Det er henne jeg har arvet denne elendigheten av. Selma så nøyere på den lille jenta. – Er det deg? – Ja, det … er visst det. Ruth kremtet. Ørene hennes var blitt knallrøde. – Jeg tror ikke jeg har sett deg smile på den måten før, sa Selma. – Nei, det kan jo bli for mye av det gode, sa Ruth og tok bildet ut av ­hendene hennes. – Hjelp meg med å rydde opp nå. Jo fortere vi får sortert rotet, desto ­fortere får jeg solgt dette spetakkelet. – Du skal vel ikke selge antikvariatet? – Det er klart jeg skal, sa Ruth. – Dette stedet er både en helserisiko og ­bortkastet tid.

~8~

Snøfall_materie.indd 8

12.09.2019 15:23


– Men … – Ikke noe men. Tørk støv av bøkene, du, så sorterer jeg i papirene. Ruth ga Selma en støvklut. Mens Selma jobbet seg gjennom stablene med bøker, lurte hun på hvordan hun skulle få Ruth til å beholde dette fantastiske stedet. – Jeg skulle ønske jeg hadde en god nabo som er full av ressurser og flink til å overtale folk, tenkte Selma trist. Det burde hun i hvert fall ha tenkt.

H

~9~

Snøfall_materie.indd 9

12.09.2019 15:23