Skjelettkysten av Clive Cussler by Cappelen Damm AS

Clive Cussler

Skjelettkysten Oversatt av Roar Sørensen

Originalens tittel: Skeleton Coast Oversatt av Roar Sørensen Copyright © 2006 by Sandecker RLLLP. Innehaver av verkets rettigheter internasjonalt Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 © J.W. Cappelens Forlag AS 2010 / © N.W. Damm & Søn AS 2010 Published by arrangement with Peter Lampack Agency, Inc. 551 Fifth Avenue, Suite 1613 New York, NY 10176-0187 USA ISBN 978-82-04-13437-0 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Erlend Askhov, Polyesterland Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, latvia 2010

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1 Kalahariørkenen 1896 Han skulle aldri ha bedt dem legge igjen våpnene. Beslutningen ville koste dem livet. Men hadde de egentlig hatt noe valg? Da den siste pakkhesten begynte å halte, hadde de vært nødt til å omfordele børen dens, og det betydde at de måtte gi avkall på noe av utstyret. Det var ingen diskusjon om at vannflaskene og saltaskene, som var fulle av uslipte diamanter, måtte bli med videre. Men det betydde at de var nødt til å legge igjen telt, soveposer, femten kilo mat, fem MartiniHenry-geværer og ammunisjon. Selv etter denne vektreduksjonen bar de gjenværende hestene for tungt. Og da sola igjen begynte å stige på himmelen og kastet sine ubarmhjertige stråler over ørkenen, var det ingen som ventet at hestene ville holde ut til kvelden. H.A. Ryder visste at han ikke burde ha sagt seg villig til å føre de fire mennene over Kalahariørkenen. Han var en gammel Afrika-rev som først hadde forsøkt å slå seg opp som farmer i Sussex. Da det slo feil, bestemte han seg for å prøve lykken under diamantrushet i Kimberley. Men da han i 1868 kom til Colesberg Kopje, høyden der de første diamantene ble funnet, var alle de beste skjerpene sikret, i flere kilometers omkrets. Ryder begynte derfor å forsyne arbeiderne med kjøtt i stedet. Med et par vogner og hundrevis av sekker med salt for å konservere viltet, drev han sammen med noen andre afrikanske guider jakt i et område på tusenvis av kvadratkilometer. Det var en ensom jobb, men Ryder elsket den. Akkurat som han elsket landet, med sine uforglemmelige solnedganger, tette skoger, elver så klare som glass, og horisonter så fjerne at avstanden bort til dem virket endeløs. Han lærte å snakke språket til mange stammer: matabelene, mashonaene og de krigerske hereroene. Han forsto til og med noen av de merkelige klikkelydene og plystretonene som buskmennene i ørkenen brukte når de kommuniserte med hverandre. 5

Han hadde jobbet som safariguide, slik at rike engelskmenn og amerikanere kunne få pynte veggene i sine herskapshus med jakttrofeer, og han hadde staket ut ruter for et telegrafselskap som ønsket å strekke kablene sine over den sørlige delen av kontinentet. Han hadde vært involvert i dusinvis av skuddvekslinger og drept ti ganger så mange menn. Han kjente og forsto det afrikanske folket. Enda bedre kjente og forsto han landets villskap og råhet. Han visste at han aldri burde ha tatt jobben med å føre de andre fra Bechuanaland over den enorme Kalahariørkenen i et vilt kappløp mot havet. Men de store pengene hadde lokket ham, drømmen om rikdom som i utgangspunktet hadde fått ham til å dra til Afrika. Hvis de greide det, hvis ikke den nådeløse ørkenen tok livet av dem, så ville H.A. Ryder bli akkurat så rik som han alltid hadde drømt om å bli. «Tror du at de er der bak fremdeles, H.A.?» Ryder myste mot sola så øynene nesten forsvant bak den værbitte huden. Han kunne ikke se noe annet i horisonten enn de skimrende heteslørene som dannet seg og løste seg opp som røyk. Mellom dem og den stekende sola kom store, kritthvite sanddyner marsjerende – de liknet høye bølger i en orkan. Med sola kom vinden, som pisket sanden av dynene i sviende skyer. «Ja, min venn,» sa han uten å se på mannen som sto ved siden av ham. Navnet hans var Jon Varley. «Hvordan kan du være sikker?» H.A. snudde seg mot ham. «De kommer til å følge oss til helvetes porter for det vi gjorde mot dem.» Vissheten i H.A.s skurrende stemme fikk Varley til å blekne under den lærfargede huden. I likhet med Ryder var de fire andre mennene alle født i England. Alle hadde kommet til Afrika for å bli rike, men ingen av dem var så erfarne som guiden deres. «Best vi kommer oss videre,» sa Ryder. «Vi kan klare noen kilometer til før det blir for varmt.» «Jeg synes at vi skal slå leir her,» sa Peter Smythe, den grønneste i gruppen, og den som, uten sammenlikning, hadde det verst. Den snobbete selvsikkerheten hans hadde forsvunnet så snart de kom inn i sandhavet. Nå subbet han av sted som en gammel mann. Det hadde dannet seg hvite skorper i øyekrokene og munnvikene. Øynene hans var matte. 6

Ryder kikket på Peter og så tegnene med en gang. De hadde alle delt den samme vannrasjonen siden de fylte feltflaskene og jerrykannene fra en kilde med beskt vann for ti dager siden, men det virket som om Smythe trengte mer vann enn de andre. Det var ikke et spørsmål om styrke eller utholdenhet, det var bare det at gutten trengte å drikke mer for å holde seg i live. H.A. visste nøyaktig hvor mye vann de hadde igjen, og hvis de ikke fant en annen kilde snart, ville Smythe bli den første som døde. Tanken på å gi ham en ekstra rasjon falt ham ikke inn engang. «Vi fortsetter.» Han vendte blikket vestover og så det samme terrenget som de hadde lagt bak seg: Sanddyne på sanddyne i endeløse rekker, det virket som om de strakte seg inn i evigheten. Lyset som ble reflektert i sanden, gjorde at himmelen begynte å få en messingaktig farge. Ryder sjekket hesten sin. Dyret hadde det ikke godt. Det ga ham dårlig samvittighet. Ja, han syntes mer synd på hesten enn på unge Smythe, for det stakkars dyret hadde ikke selv valgt å bære dem gjennom det ugjestmilde landskapet. Med en foldekniv pirket han løs en stein fra hestehoven, og flyttet litt på saldekkenet der bæreselene hadde begynte å gnage. Den en gang så skinnende pelsen var matt og hang i lapper der huden hadde begynt å løsne. Han strøk hesten over mulen og mumlet noen trøstende ord i øret dens. Det var umulig for noen av dem å ri på hestene. Dyrene hadde mer enn nok med børene. Han grep tøylene og begynte å gå nedover skråningen. Ryders støvler sank til overlæret i sanden. Den gled ut hele tiden. Ett lite feilsteg kunne bli skjebnesvangert både for hest og menneske. H.A. så seg ikke tilbake. Mennene hadde ikke noe annet valg enn å følge etter ham. Alternativet var å dø der de sto. Han gikk i en time. Sola klatret ubønnhørlig på den skyfrie himmelen. Han hadde lagt en liten stein mellom tennene og tungen i et forsøk på å lure kroppen til å tro at han ikke var alvorlig dehydrert. Da han stoppet for å tørke innsiden av den bredbremmete hatten, begynte solstrålene straks å stikke i den røde issen hans. Han hadde lyst til å gå i en time til, men han hørte hvordan det var fatt med mennene bak ham. De var ennå ikke så utmattede at han vurderte å gå fra dem, så han tok dem med bort til lesiden av en høy sanddyne. Her laget han en provisorisk solskjerm av hesteteppene. Mennene slengte seg ned i sanden og pustet ut. 7

H.A. sjekket hvordan det sto til med Peter Smythe. Den unge mannens lepper var ikke annet enn åpne blemmer som lekket klar væske. Kinnene var så solbrente at det så ut som om noen hadde holdt et strykejern mot dem. Ryder minnet ham på at han kun måtte løsne lissene i støvlene. Føttene deres var så hovne at de aldri ville få på seg støvlene igjen om de tok dem av. Mennene betraktet ham forventningsfullt idet han til slutt tok et par feltflasker ut av saltasken. Han skrudde av korken på den ene. Hesten hans vrinsket straks den kjente lukten av vann. De andre kom bort til dem. For at ikke en eneste dråpe skulle gå til spille, helte Ryder litt vann i en bolle og holdt den under mulen på hesten. Den slurpet i seg vannet. Det rumlet i magen på den. Det var første gang på tre dager den hadde smakt vann. H.A. fylte bollen igjen og ga hesten mer vann. Han gjorde dette med alle hestene først, til tross for de sinte blikkene mennene ga ham. «Dør de, dør dere,» var alt han trengte å si, for de visste at han hadde rett. Da hestene hadde drukket litt over en liter hver, fikk han dem til å spise fra muleposene med havre som en av mennene hadde båret på. Han bandt hestene sammen. Først nå lot han bollen med vann gå rundt blant mennene. Han var enda strengere med deres rasjon – alle fikk bare én munnfull før Ryder skrudde igjen korken på feltflasken. Det kom ingen protester. H.A. var den eneste av dem som hadde krysset denne ørkenen før, og de var helt avhengige av ham. Skyggen hesteteppene ga dem var ikke til mye hjelp mot Kalahariørkenens stekende hete. Det var et av de varmeste og tørreste områdene på jorden, et sted der det kanskje regnet en gang i året, eller ikke på flere år. Mens sola banket løs på bakken med hammerslag av hete, lå mennene og døste. De beveget seg bare når skyggene flyttet seg, slik at en hånd eller et bein ble utsatt for solas stråler. De lå der med tørre struper, de lå der i smerte, men de fleste lå der med grådighet i hjertet, for dette var fremdeles motiverte menn, menn som sto på terskelen til å bli rikere enn noen av dem hadde forestilt seg. Da sola nådde sitt høyeste punkt, virket det som om den ble enda sterkere. Pustingen ble nå en kamp mellom behovet for luft og ønsket om å hindre varmen i å komme inn i kroppen. For hvert åndedrag suget den fuktighet ut av mennene. Lungene deres brant. Og fremdeles ble det varmere. Mennene følte det som om he8

ten trykket dem ned mot bakken. Ryder kunne ikke huske at det hadde vært så ille som dette da han krysset ørkenen for mange år siden. Det var som om sola hadde falt ned fra himmelen og lå over jorden, rasende over at noen vanlige dødelige prøvde å trosse den. Sånt kunne lett drive en mann fra forstanden. Likevel holdt de ut og ba til Gud om at dagen snart måtte være over. Like raskt som temperaturen hadde steget, begynte den å synke idet sola endelig gikk ned i den vestlige horisonten og malte sanden i røde, fiolette og rosa farger. Langsomt reiste mennene seg under solskjermen, og børstet støvet av de skitne klærne. Ryder klatret opp sandbanken som hadde beskyttet dem mot vinden, og undersøkte ørkenen bak dem med en sammenleggbar teleskopkikkert av messing. Han så ingenting til mennene som fulgte etter dem. Deres egne spor var blitt visket ut av vinden, men det var ikke nok til å berolige ham. Forfølgerne deres var blant de beste stifinnerne i verden. De kunne finne dem i sandhavet like sikkert som hvis Ryder hadde etterlatt et spor av merkede steiner. Det han ikke visste, var hvor langt de hadde greid å komme i løpet av dagen – for de virket overmenneskelige i kampen mot sola og varmen. H.A. hadde antatt at de hadde et forsprang på fem dager da de kom inn i ørkenen. Han var overbevist om at dette forspranget allerede hadde skrumpet inn til én dag. I morgen ville det bare være en halv dag. Og så? Dagen etter ville de betale dyrt for at de hadde lagt igjen våpnene. Deres eneste sjanse var å finne nok vann til hestene i kveld, slik at de kunne ri på dem igjen. Ikke nok vann til hestene, og mennenes vannrasjon var bare halvparten av det den hadde vært ved daggry. For Ryder var det som å føye spott til skade. Det føltes som om den varme væsken bare trengte inn i tungen hans i stedet for å slukke tørsten. Den kjentes nå som et gnagsår i magen. Han tvang seg til å spise litt tørket kjøtt. Ett blikk på mennenes herjede ansikter fortalte H.A. at kveldens marsj ville bli ren tortur. Peter Smythe greide knapt å holde seg oppreist, og det sto ikke mye bedre til med Jon Varley. Bare de to brødrene, Tim og Tom Watermen, virket okay, men de hadde vært i Afrika mye lenger enn Smythe og Varley. Begge hadde de siste ti årene jobbet på en stor krøtterranch i Kappkolonien. Kroppene deres var bedre vant til Afrikas brutale sol. 9

H.A. strøk hånden gjennom det lange kinnskjegget og gravde sanden ut av det grove, grånende håret. Da han bøyde seg for å knyte lissene på støvlene, følte han seg dobbelt så gammel som de femti årene han var. Det verket i ryggen og beina, og det knakte i ryggen da han rettet seg opp igjen. «Hør godt etter, gutter. Jeg gir dere mitt ord på at vi i kveld skal drikke så mye vi vil,» sa han for å styrke moralen. «Drikke hva, sand?» Tim Watermen spøkte for å vise at han fremdeles kunne. «Buskmennene som kaller seg sanene, har bodd i denne ørkenen i tusen år, eller enda lenger. Det sies at de kan lukte vann i hundre kilometers omkrets, og det er ikke langt fra sannheten. Da jeg kom gjennom Kalahariørkenen for tjue år siden, hadde jeg en san som guide. Den lille jævelen fant vann der jeg selv aldri ville ha funnet på å lete engang. De heller det forsiktig ut av planter når det er morgentåke, og drikker fra rumen på dyrene de dreper med giftpilene sine.» «Hva er en rumen?» spurte Varley. Ryder vekslet blikk med brødrene Watermen, som for å si at alle burde vite hva det var. «Det er den første vommen i dyr som kuer eller antiloper, der de tygger drøv. Væsken består hovedsakelig av vann og plantesaft.» «Jeg kunne hatt lyst på litt av det nå,» greide Peter å mumle. En purpurfarget bloddråpe hengte seg fast i den sprukne underleppen hans. Han slikket den i seg før den rakk å falle ned på bakken. «Men det sanene er flinkest til, er å finne vann under sanden i elveleier som har vært uttørret i en mannsalder.» «Kan du også det?» spurte Jon Varley. «Jeg har sjekket hvert eneste elveleie vi har krysset de siste fem dagene,» sa H.A. Mennene ble forbløffet. Ingen av dem hadde hatt noen anelse om at de hadde krysset noen uttørkede elveleier. For dem hadde ørkenen vært øde og tom, helt uten bestemte trekk. At H.A. hadde visst om elveleiene, satte nytt mot i dem. Kanskje han likevel ville greie å få dem ut av dette marerittet. «Jeg fant et lovende elveleie i forgårs,» fortsatte Ryder, «men jeg var ikke sikker, og vi kan ikke kaste bort tiden med å lete. Jeg regner med at vi er to, kanskje tre dager fra kysten, og det betyr at 10

denne delen av ørkenen får fuktighet fra havet, pluss en og annen regnbyge. Jeg skal finne vann, gutter. Det kan dere være sikre på.» H.A. hadde ikke sagt så mye på en gang siden han ba dem dumpe våpnene, og ordene hans hadde den ønskede virkningene. Brødrene Watermen smilte, Jon greide å aksle seg, og unge Smith sluttet å svaie. De siste solstrålene sank ned i Sør-Atlanteren i det fjerne, og en kald måne begynte å klatre bak dem. Snart var himmelen bestrødd med flere stjerner enn en mann kunne telle i hundre liv. Ørkenen var stille som en kirke bortsett fra raslingen i sand og hover, og enkelte knirk fra saltaskene. Farten deres var jevn og avmålt. H.A. visste godt hvor svake de var, men han glemte ikke et øyeblikk hordene som var i hælene på dem. Han kommanderte ikke holdt før ved midnatt. Ørkenens landskap hadde forandret seg litt. De dro fremdeles beina gjennom ankeldyp sand, men i mange av dalene var det også løs grus. H.A. hadde oppdaget gamle vannhull i et par tørre elveleier, steder der antiloper hadde vært nødt til å grave dypt i den harde bakken for å finne vann. Han så ingen tegn til at mennesker noensinne hadde brukt vannhullene, så han gikk ut fra at de hadde tørket ut for evigheter siden. Han nevnte dem ikke for mennene, men de ga ham håp om at han ville finne en vannkilde der de kunne slukke tørsten. Ettersom han følte seg ganske trygg på at de snart kunne etterfylle feltflaskene, ga han denne gangen mennene en dobbeltrasjon med vann. Hvis han ikke fant vann, var det ingen vits i å rasjonere, for da ville de dø i ørkenen i morgen uansett. Ryder ga halvparten av rasjonen sin til hesten. De andre, derimot, drakk uten å bry seg om dyrene. En halvtime etter at de begynte å gå igjen, gled en stor sky forbi månen. Da den hadde passert, var det noe ved landskapet som fikk Ryder til å stoppe og stirre gjennom mørket. Ifølge kompasset og stjernene hadde han fulgt en vestlig kurs, men ingen av mennene reagerte da han plutselig begynte å gå nordover. Han gikk et stykke foran de andre. Skorpeaktig jord knaste under støvlene hans. Da han kom til stedet han hadde sett, satte han seg ned på huk. Det var bare en senkning i de ellers flate dalbunnen, bare en meter i diameter. Han smilte stramt da han fant biter av knust eggeskall, og et som fremdeles var intakt bortsett fra en lang sprekk i 11

den glatte overflaten. Skallet var på størrelse med en knyttneve, og noen hadde boret et hull i det øverst. Hullet var tettet med en blanding av tørket gress og kvae. Det var en av de eiendelene sanene verdsatte høyest, for uten disse strutseggene kunne de ikke bringe med seg vann. At et av eggene hadde knust da de etterfylte dem, kunne godt ha betydd en dødsdom for buskmennene som sist brukte vannhullet. H.A. syntes han kunne føle gjenferdene deres stirre på ham fra bredden av det gamle, uttørkede elveleiet. Bitte små ånder med sivkroner på hodet og belter av ugarvet lær om livet. I beltet hadde de tasker fulle av strutsegg og kogger for de små giftpilene. «Hva har du funnet, H.A.?» spurte Jon Varley. Han gikk ned på kne ved siden av guiden. Det en gang så skinnende håret hans falt matt over skuldrene, men han hadde fremdeles sjørøverblikket i øynene. Det var øynene til en desperat eventyrer, en mann som var så besatt av drømmen om rikdom at han var villig til å risikere livet for å virkeliggjøre den. «Vann, Mr. Varley.» Selv om han var tjue år eldre, prøvde H.A. å snakke respektfullt til alle klientene sine. «Hva? Hvordan? Jeg ser ingenting.» Brødrene Watermen satte seg på en stein i nærheten. Peter la seg ned på bakken, fullstendig utmattet. Tim hjalp gutten opp i sittende stilling, og fikk ham til å hvile ryggen mot en stor stein. Hodet hans falt ned mot den spinkle brystkassen. Han pustet unaturlig svakt. «Som sagt så er vannet nede i bakken.» «Hvordan får vi det ut.» «Vi graver.» Uten å si noe mer begynte de to mennene å skrape vekk jorden som en buskmann hadde brukt til å tette igjen vannhullet så det ikke skulle tørke ut. H.A.s hender var brede og så grove at han kunne bruke dem som små spader. Han kjørte fingrene ned i den løse bakken uten å bry seg om grus og småstein. Varley hadde en pokerspillers hender: Glatte og, en gang i tiden, pent manikyrerte. Likevel gravde han like hardt som guiden. Brennende tørst fikk ham til å ignorere kutt, skrubbsår og blodet som dryppet fra fingertuppene. De gravde seg en halvmeter ned i bakken uten å finne spor av vann. Ettersom de var mye større enn buskmennene som hadde laget vannhullet, måtte de gjøre det bredere enn det hadde vært. Da 12

hullet var nesten en meter dypt, tok H.A. ut en håndfull jord, og da han kastet den vekk, klebet litt av jorden seg fast til huden. Han rullet jorden mellom fingrene til den ble til en liten ball av mudder. Da han klemte den, så han en skjelvende vanndråpe skinne i månelyset. Varley huiet begeistret. Til og med H.A.s lepper sprakk i et sjeldent smil. De gravde enda fortere og slengte jorden fra seg uten å bry seg om hvor den landet. Ryder måtte legge hånden på Varleys skulder da han mente at de hadde gravd dypt nok. «Nå venter vi.» De andre mennene samlet seg rundt hullet. Alle stirret tause og forventningsfulle på den mørke bunnen. Plutselig ble den hvit. Det var måneskinnet som ble reflektert i vannet som sivet inn i hullet fra den omkringliggende akviferen. H.A. brukte en bit av skjorten som filter og stakk feltflasken ned i det gjørmete vannet. Det tok flere minutter før den var halvfull. De plaskende lydene idet H.A. tok feltflasken opp fra hullet, fikk Peter til å stønne. «Vær så god, gutt,» sa Ryder og rakte ham feltflasken. Peter grep den begjærlig, men Ryder slapp den ikke. «Langsomt, gutten min. Drikk langsomt.» Smythe var så ivrig at han ikke hørte H.A.s råd. Den første, store slurken fikk ham til å hoste så voldsomt at vannet kom sprutende ut av munnen. Med fåret blikk satte han feltflasken for munnen igjen og drakk mye langsommere. Det tok fire timer for alle mennene å slukke tørsten og spise det første måltidet på mange dager. H.A. holdt fremdeles på med å gi hestene vann da sola begynte å stryke mot horisonten i øst. Han var forsiktig og ga dyrene bare litt vann av gangen. Han ville ikke at de skulle få krampe. Likevel rumlet de store magene deres tilfreds mens de spiste. Noen av hestene greide til og med å urinere for første gang på flere dager. «H.A.!» Tim hadde gått over elvebredden for å lette seg. Han sto i silhuett mot horisonten, vinket med hatten og pekte mot den oppadstigende sola. Ryder tok kikkerten ut av salvesken og løp som besatt opp skråningen. Han kastet seg over Watermen og dro ham overende. Før Tim rakk å protestere la Ryder hånden over munnen hans. «Demp deg! Lyd bærer langt i ørkenen.» 13

H.A. satte dro ut teleskopkikkerten og satte den for øyet. Se på dem, tenkte han. Herregud, for et prakfullt syn. Det som hadde ført de fem mennene sammen, var Peter Smythes dype hat overfor faren. Han var en fryktinngytende mann som påsto at han hadde hatt en åpenbaring. Erkeengelen Gabriel hadde bedt Lucas Smythe selge alt han eide og reise til Afrika for å spre Guds ord blant villmennene. Smythe hadde ikke vært spesielt religiøs før åpenbaringen, men da han søkte London misjonsselskap om et oppdrag i Afrika, vurderte de å avslå søknaden hans fordi de mente at han var blitt fanatisk. Til slutt aksepterte de søknaden – hovedsakelig for å få ham til å holde seg unna kontorene deres. De sendte ham og hans motvillige kone og sønn til Bechuanaland, der han skulle overta etter en prest som hadde dødd av malaria. Så snart Smythe hadde unnsluppet det engelske samfunnets stramme tøyler, og hadde etablert seg på en liten misjonsstasjon i hjertet av hereroenes land, ble han en religiøs tyrann. Hans Gud krevde total selvoppofrelse og streng straff for hver minste synd. Peter fikk smake spanskrøret bare han mumlet når han uttalte de siste ordene av en bønn, og greide han ikke å lære seg en bestemt salme utenat, ble han sendt til sengs uten mat. Da familien kom til Bechuanaland, lå hereroenes konge, Samuel Maharero, som var blitt døpt for tjue år siden, i bitter strid med kolonimyndighetene. Derfor ville han ikke engang hilse på den tyske presten som Det rhinske misjonsselskap hadde sendt til landet hans. Lucas Smith og familien hans, derimot, fikk kongens beskyttelse, selv om Maharero ikke syntes noe videre om Smythes svulstige prekener om alle helvetes kvaler. Selv om unge Peter fikk venner blant kongens mange barnebarn, var livet som tenåring i kongens landsby kjedelig og ensformig, kun avbrutt av fryktelige stunder da faren ble grepet av religiøst vanvidd og Peter bare ønsket å rømme. Og til slutt endte det med at han planla en flukt. Han betrodde seg til Assa Maharero, bestevennen, et av kongens barnebarn. Det var under et av de hemmelige møtene deres at Peter Smythe gjorde oppdagelsen som forandret livet hans. Han befant seg i rondavelet, en sirkelformet hytte der hereroene oppbevarte fôr når åkrene var for skrinne for kveget. Det var denne 14

hytta Assa og han brukte som gjemmested, og selv om Peter hadde vært her mange ganger før, var dette første gangen han la merke til at den hardpakkede jorden langs den ene veggen var gravd opp. Den mørke jorden var blitt trampet på plass, men det skarpe blikket hans registrerte ujevnheten. Han gravde litt med hendene og oppdaget at det bare lå et tynt lag med jord over et titalls ølkrukker. Krukkene var på størrelse med hodet hans. En membran av kuskinn var strukket over åpningen. Han plukket opp en av krukkene. Den var tung. Han hørte noe som skranglet i den. Peter løsnet forsiktig noen av maskene i kuskinnet. Så holdt han krukken på skrå og helte ut det som lå i den. Noen småsteiner falt ned i hånden hans. Han begynte å skjelve. Selv om de ikke liknet stort på tegningene av de fasettslipte diamantene han hadde sett, visste han at det var seks uslipte diamanter som lå i hånden hans. De minste var bare på størrelse med en fingernegl. Den største mer enn dobbelt så stor. Akkurat da kom Assa inn i hytta og så hva kameraten hadde funnet. Øynene hans ble store av frykt. Han så seg raskt over skulderen for å finne ut om det var noen voksne i nærheten. Noen gutter passet på kveget i innhegningen rett utenfor. Et par hundre meter unna gikk en kvinne med en sammenbundet bunt med høy på hodet. Han løp gjennom rondovalet og tok ølkrukken fra Peter. «Hva har du gjort?» hveste Assa på sin merkelige engelsk med tysk aksent. «Ingenting, Assa, jeg sverger,» svarte Peter gråtkvalt. «Jeg så at noe var gravd ned her. Jeg ville bare finne ut hva det var.» Assa holdt fram hånden. Peter ga ham diamantene. Den unge, afrikanske prinsen la dem tilbake i krukken. «Du må aldri fortelle noen om dette,» sa han. «Ikke så lenge du lever.» «Det er diamanter, ikke sant?» Assa betraktet ham. «Ja.» «Men hvordan? Det er ingen diamanter her. De er alle i Kappkolonien ved Kimberley.» Assa satte seg foran Peter med beina over kors. Han var revet mellom løftet han hadde gitt bestefaren og stoltheten over det stammen hans hadde oppnådd. Han var tre år yngre enn Peter, bare tretten, så ungdommelig stolthet vant til slutt over de høytidelige løf15

tene han hadde gitt. «Jeg kan fortelle deg det, men du må aldri si det til noen.» «Jeg sverger, Assa.» «Helt siden de første diamantene ble funnet, har menn fra hererostammen dratt til Kimberley for å arbeide i gruvene. De kom tilbake med pengene de hvite gruvearbeiderne ga dem, men det var ikke det eneste de tok med seg hjem. De stjal også diamanter.» «Jeg har hørt at alle blir grundig undersøkt før de får lov til å dra fra leiren.» «Det mennene våre gjorde, var å skjære opp huden og legge diamantene i såret. Da såret grodde igjen, var det umulig å se dem. Da de kom tilbake til landsbyen, åpnet de sårene med assagai, tok ut steinene og ga dem til min oldefar, høvding Kamaharero, som hadde bedt dem dra sørover til Kimberley.» «Assa, noen av disse diamantene er veldig store – de må da ha blitt oppdaget,» innvendte Peter. Assa lo. «Noen hererokrigere er ganske store også.» Han ble alvorlig igjen. «Dette pågikk i mange år, over tjue, men så fant de hvite gruvearbeiderne ut hva hereroene holdt på med. Hundre av dem ble arrestert. Selv de som ennå ikke hadde skjult noen diamanter under huden, ble funnet skyldig i tyveri. Alle ble henrettet. Når tiden er moden, skal vi bruke disse diamantene til å bli kvitt det tyske koloniåket, slik at vi igjen kan leve som frie menn.» De mørke øynene hans skinte. «Sverg igjen, Peter, på at du aldri vil fortelle noen om denne skatten.» Peter møtte blikket til sin unge venn. «Jeg sverger.» Han greide ikke engang å holde løftet ett år. Da han ble atten, dro han fra den lille misjonsstasjonen midt i kongens landsby. Han fortalte ingen at han hadde tenkt å dra, ikke engang moren, og dette ga ham dårlig samvittighet. Nå ville hun bli nødt til å bære byrden av Lucas Smythes religiøse tirader alene. Peter hadde alltid betraktet seg selv som en fighter, en som aldri ga opp. Assa og han hadde ofte overnattet ute på savannen, men da han til slutt kom til en handelsstasjon åtti kilometer fra landsbyen, var han halvdød av utmattelse og tørst. Her brukte han noen av de oppsparte myntene moren hadde gitt ham i fødselsdagspresang de siste årene. Faren hadde aldri gitt ham noe som helst. Den eneste fødselsdagen han mente at familien burde feire, var Jesus Kristus'. 16

Han hadde bare så vidt råd til å betale vognmesteren for en plass på kuskesetet i et spann på tjue okser som skulle sørover til Kimberley med elfenben og saltet kjøtt. Vognmesteren var en eldre mann med stor, hvit hatt. Han hadde de største og tykkeste bakkenbartene Peter noensinne hadde sett. Navnet hans var H.A. Ryder. Med seg hadde han to brødre som var blitt lovet beitemarker av kontoret i Kappkolonien, for så å oppdage at matabelene allerede hadde lagt beslag på dem. Ettersom de ikke hadde noe ønske om å ta opp kampen mot en afrikansk hær, hadde de valgt å dra sørover igjen. Den siste i følget var en slank mann med ørnenese – Jon Varley. I løpet av de ukene de trasket sørover fant Peter aldri ut hva Varley drev med eller hva som hadde fått ham til å dra så langt fra Kappkolonien. Alt han visste, var at han ikke stolte mer på mannen enn på sin egen evne til å drepe en løve med bare nevene. En kveld ved leirbålet – etter at Peter tidligere på dagen hadde reddet en av Ryders okser ved å ri på den som en hest over en elv full av krokodiller – hadde Varley tatt fram et par brennevinsflasker. Det var besk kappkonjakk, ren sprit. Likevel greide de fem mennene å sette til livs begge flaskene mens de fortærte en perlehøne Tim Watermen hadde skutt med haglen. Det var første gang Peter smakte alkohol, og i motsetning til de andre kjente han virkningen allerede etter de første, forsiktige slurkene. Ettersom alle i bushen hadde et skarpt øye for mineraler, gikk det ikke lenge før samtalen begynte å kretse om skjerping. Det virket som om det knapt gikk en dag uten at de hørte om noen som hadde funnet et nytt diamantfelt eller en ny gullgruve, og blitt millionær over natten. Peter visste at han ikke burde ha åpnet munnen. Han hadde gitt Assa sitt ord. Men han ville så gjerne gjøre seg til venns med og bli akseptert av disse røffe, men hederlige mennene som snakket om ting han selv ikke visste noe som helst om. De var verdensvante, spesielt Varley og H.A., og Peter ønsket mer enn noe annet at de skulle respektere ham. Derfor, med tungen halvt bedøvet av konjakk, fortalte han dem om leirkrukkene med uslipte diamanter i kong Mahareros landsby. «Hvordan vet du dette, gutt?» hadde Varley hvest som en huggorm. 17

«Fordi faren hans er predikant i Hereroland,» hadde H.A. svart og sett på Peter. «Nå kjenner jeg deg igjen. Jeg traff faren din for noen år siden da jeg spurte kongen om tillatelse til å drive jakt i området.» Blikket hans gled over de andre mennene. «Han har bodd hos hereroene i – hvor lenge, fem år nå?» «Nesten seks,» svarte Peter stolt. «De kjenner meg og stoler på meg.» Før det var gått et kvarter, diskuterte de åpent om de skulle stjele ølkrukkene. Peter gikk bare med på det etter at de andre hadde lovet at de bare skulle ta en krukke hver, og la de sju andre ligge igjen for hererofolket. Ellers ville han ikke fortelle dem hvor diamantene lå. Ved en handelsstasjon hundre og femti kilometer lenger sør solgte H.A. Ryder vognen og lasten for halvparten av hva han kunne ha fått for elfenbenet i Kimberley. Deretter utstyrte han mennene med skikkelige hester og kjøpte alt de trengte av våpen og forsyninger. Han hadde allerede bestemt seg for hvilken rute de skulle ta ut av Hereroland, den eneste ruten som ga dem en sjanse til å komme seg unna når tyveriet ble oppdaget. Handelsstasjonen lå i enden av en nylagt telegraflinje. Mennene ventet i tre dager mens Ryder gjorde avtaler med en handelsmann han kjente i Kappstaden. H.A. brydde seg knapt om den skyhøye prisen på det han bestilte. Grunnen var enkel: Enten så ble han millionær og kunne betale all gjeld. Eller så endte han opp som lik i den glohete Kalahariørkenen. Det var umulig å snike seg inn i kongens landsby. Løpere ville gi kongen beskjed om deres nærvær straks de kom inn i riket hans. Men kongen kjente H.A., og Peters far var sikkert glad for å få sønnen tilbake, selv om Peter mistenkte at han neppe ville bli behandlet som den fortapte sønn. Han ville snarere få en behandling som var Job verdig. Det tok en uke å nå fram til landsbyen fra grensen. Samuel Maharero i egen person tok imot dem da de til slutt kom inn i leiren. Han og H.A. snakket sammen en times tid på kongens morsmål. Siden Maharero levde i eksil etter ordre fra det tyske kolonikontoret, var han glad for å høre nyheter fra omverdenen. Kongen, på sin side, fortalte Peter, til hans store lettelse, at foreldrene nettopp hadde dratt ut i bushen, og at de ikke ville komme tilbake før dagen etter. 18

Kongen ga dem tillatelse til å overnatte i landsbyen, men avslo igjen H.A.s anmodning om å få jakte i Hereroland, akkurat slik han hadde gjort for fire år siden. «Kan ikke klandre en mann for å prøve, Deres Høyhet.» «Standhaftighet er den hvite manns svakhet.» Samme kveld snek de seg inn i rondovalet. Hytta var full av høy, og de måtte grave seg inn i haugen som mus for å komme til stedet der diamantene var gjemt. Da Varley plukket opp sin andre krukke og la innholdet i en saltaske, skjønte Peter at han var blitt lurt. Brødrene Watermen hadde også lagt innholdet i to krukker i taskene sine. Kun H.A. holdt ord. Han tok bare diamantene som lå i en av ølkrukkene. «Hvis du ikke tar dem, så gjør jeg det,» hvisket Varley i mørket. «Opp til deg,» sa Ryder rolig. «Jeg for min del pleier å holde hva jeg lover.» Det viste seg at de ikke hadde nok tasker for alle diamantene. Etter at de hadde stappet så mange de kunne i lommene og andre steder, lå det fremdeles fire store krukker igjen. H.A. la dem forsiktig ned i hullet igjen og gjorde alt han kunne for å skjule tyveriet. De brøt opp ved daggry og takket kongen for gjestfriheten. Maharero spurte Peter om han hadde en beskjed til moren sin. Peter mumlet bare at han skulle si til henne at han var lei seg. Der han lå på bakketoppen av vannhullet tillot H.A. seg å beundre kongens menn. Da de tok opp jakten på tyvene i Hereroland, hadde det vært en hel impi, en hær på tusen mann. Men det var åtte hundre kilometer siden. De tøffe forholdene hadde redusert antallet betydelig. H.A. antok at det fremdeles var hundre av dem igjen, de aller sterkeste, og de kom etter dem i uhyggelig fart. Sola sto akkurat så høyt på himmelen at den kastet gjenskinn i assagaiene, spydene hereroene brukte til å drepe alle som sto i deres vei. H.A. ga Tim Watermen et lett slag på skulderen. Sammen skled de ned til bunnen av den tørrlagte elven, der de andre ventet nervøst. Hestene hadde registrert den plutselige humørendringen. De skrapte med hovene i støvet og vred og vrikket på ørene, som om de kunne høre faren som kom. «Opp på hestene, gutter,» sa Ryder og tok tøylene Peter ga ham. 19

«Skal vi ri?» spurte han. «Hele dagen?» «Ja, gutt. Enten det, eller så kommer Maharero til å pynte opp hytta si med innvollene dine. Kom igjen. Vi har bare halvannen kilometers forsprang, og jeg vet ikke hvor lenge hestene vil orke å holde det gående i varmen.» Ryder var klar over at hereroene hadde vært over dem som en flokk villhunder nå om de ikke hadde funnet vann i natt. Men bare en av feltflaskene hans var full da han kastet det lange beinet sitt over hestens brede rygg. Side om side red de ut av elveleiet. Da de kom ut av skyggene, snudde alle mennene seg og kjente den brennende sola i nakken. De første kilometerne sørget H.A. for at de red i et tempo som gjorde at de økte forspranget på hereroene med en kilometer for hver tredje de la bak seg. Sola bakte jorden og tørket svetten deres straks den kom ut av porene. Til tross for den bredbremmede hatten måtte H.A. ri med øynene lukket for å beskytte dem mot det blendende gjenskinnet i sanddynene. Å hvile under en solskjerm mens Kalahariørkenen ble til en ovn, var ille nok, men å prøve å krysse den midt på dagen var det tøffeste H.A. hadde gjort i hele sitt liv. Varmen og lyset var til å bli gal av. Det føltes som om væsken i hodeskallen hans kokte. De små slurkene han tok innimellom, tjente ikke til stort annet enn å skålde strupen hans og minne ham på hvor tørst han var. Tiden mistet all mening. Det eneste Ryder greide å konsentrere seg om, var å sjekke kompasset iblant og styre dem vestover. Med så få landemerker å navigere etter, var det mer gjetning enn vitenskap. Men de kjempet seg videre, for de hadde ikke noe annet valg. Vinden, i likhet med sola, var en konstant følgesvenn. H.A. antok at de ikke var mer enn tretti kilometer fra Sør-Atlanteren. Han hadde derfor ventet at vinden fra havet skulle treffe dem midt i ansiktet, men vinden kom hele tiden bakfra. Ryder ba en stille bønn om at passet ikke hadde lurt dem, at nålen som skulle føre dem vestover, ikke ledet dem dypere inn i ørkenen. Han sjekket kompasset hele tiden. Lettet registrerte han at mennene hadde spredd seg mye at de ikke så bekymringen i ansiktet hans. Vinden tiltok. Da han snudde seg for å finne ut hvordan det gikk med de andre, så han at toppen av sandbankene ble blåst vekk. Lange, fjærformete sandskyer danset over dynene. Sandkorn bet 20

ham i huden og fikk det til å svi i øynene hans. Han likte ikke dette. De var på vei i riktig i retning, men det var ikke vinden. Hvis de havnet midt i en sandstorm uten noe sted å søke ly, var sjansene små for å overleve. Han vurderte å kommandere holdt for å bygge et provisorisk leskur. De tre tingene han var nødt til å ta med i beregningen før han en slik beslutning, var stormen, avstanden til kysten og den rasende hæren som ikke ville stoppe før de alle var døde. Om en time gikk sola ned. Han snudde seg mot vinden og fikk hesten til å bevege seg sakte framover. Til tross for det bedagelige tempoet var dyret fremdeles raskere enn en mann til fots. Så plutselig at det nesten gjorde H.A. svimmel, kom han opp på en sandbanke og så at det ikke var flere. Nedenfor ham lå den grå Sør-Atlanteren, og for første gang kjente han havets jodaktige lukt. Bølgene forvandlet seg til hvitt skum idet de brølte opp på den brede stranden. Han steg av hesten. Beina og ryggen verket etter den lange rideturen. Han hadde ikke krefter til å juble, så han ble bare stående med et lite smil i munnvikene idet sola sank ned i det kalde, mørke vannet. «Hva er det, H.A.? Hvorfor har du stoppet?» ropte Tim Watermen. Han hadde ennå ikke kommet opp til toppen av den siste sanddynen. Ryder kikket ned på den trøtte skikkelsen. Broren kom rett bak ham. Et stykke lenger unna klamret unge Smythe seg til hesteryggen. Det var ennå ikke noe å se til Jon Varley. «Vi greide det.» Det var alt han trengte å si. Tim brukte sporene og fikk hesten til å klatre raskt opp de siste meterne. Da han så havet, ropte han triumferende. Han steg av hesten og klemte H.A.s skulder. «Tvilte aldri på Dem et øyeblikk, Mr. Ryder. Ikke et øyeblikk.» H.A. tillot seg en latter. «Det burde du ha gjort. Jeg gjorde i hvert fall det.» Innen ti minutter var alle de andre kommet opp til dem. Varley så ut som om han hadde det verst av dem alle. H.A. mistenkte at han hadde drukket mesteparten av vannet sitt om morgenen i stedet for å rasjonere det. «Okay, så har vi kommet oss til havet,» snerret Varley for å overdøve den hylende vinden. «Hva nå? Det er fremdeles en haug med 21

villmenn etter oss, og i tilfelle dere ikke vet det, så kan vi ikke drikke det der.» Han rettet en skjelvende finger mot Sør-Atlanteren. H.A. ignorerte den bryske tonen i stemmen hans. Han tok opp lommeuret sitt og holdt det på skrå mot den døende sola. «Det ligger en høy sandbanke halvannen kilometer herfra. Vi må være på toppen av den om en time.» «Hva skjer om en time?» spurte Peter. «Da får vi se om jeg er så god til å navigere som dere alle håper at jeg er.» Sandbanken var den største i området, minst sytti meter over stranden. Vinden på toppen var så sterk at den fikk hestene til å danse i sirkler. Luften var full av støv, og jo lenger de oppholdt seg på toppen, desto tykkere virket det som om støvet ble. Ryder fikk brødrene Watermen og Varley til å holde utkikk oppover stranden i nordlig retning. Peter fikk beskjed om å holde utkikk sørover. Sola hadde for lengst gått ned da klokka ble sju, og sekundviseren på H.A.s lommeur tikket videre. De burde ha gitt signal nå, tenkte han. Han kjente en vekt tung som bly i magen. Det hadde vært for mye å be om: Gå hundrevis av kilometer gjennom en tom ørken og tro at han kunne komme til et bestemt punkt langs kysten. De kunne være hundrevis av kilometer fra møtestedet. «Der!» ropte Peter og pekte. H.A. myste gjennom mørket. En liten, hvitglødende ball hang over sjøen. Den var bare synlig et sekund før den forsvant igjen. En mann som står i høyde med havet kan se cirka fem kilometer før jordklodens krumming gjør det umulig å se lenger. Ved å klatre opp til toppen av sandbanken hadde H.A. forlenget denne avstanden til tretti kilometer i alle retninger. Etter å ha tatt høyden på nødblusset i betraktning, gjettet han at møtestedet lå cirka femti kilometer lenger nede langs kysten. Han hadde ført dem gjennom ørkenen til et punkt der de kunne se blusset – en utrolig navigasjonsbragd. Mennene hadde vært våkne i førtiåtte slitsomme timer, men tanken på at prøvelsene deres snart var slutt, og at de hadde kommet seg vekk med en formue i diamanter, ga dem nye krefter. Skrenten beskyttet den brede stranden mot sandstormen, men støvet samlet seg i skyer langs vannkanten. Bølgetoppene ble brune som gjørme. All sanden gjorde havet dovent og tyktflytende. 22

Ved midnatt så de lysene på en liten båt som lå for anker hundre meter fra stranden. Fartøyet var drevet av kull og bygd av stål, en lastebåt på rundt to hundre fot. Dekkshuset satt langt akterut. Forut hadde båten fire store lasteluker, som var betjent av to spinkle lastebommer. Sanden virvlet rundt båten, og H.A. kunne ikke se om det kom røyk ut av den høye pipen. Da de kom nærmere, tok H.A. ut et nødbluss fra saltasken, den eneste gjenstanden, bortsett fra diamantene, han ikke hadde lagt igjen. Han tente blusset, veivet det fram og tilbake over hodet og ropte av sine lungers fulle kraft for å bli hørt over vinden. De andre mennene kom bort til ham. De skrek og huiet også. Alle visste at de snart kunne føle seg trygge. En lyskaster på broen ble slått på. Lysstrålen skar gjennom den virvlende sanden og stoppet på de fem mennene. De danset i det skarpe lyset. Hestene trakk seg vekk. En robåt ble låret ned på vannet. To menn betjente årene. En tredje mann satt akterut. H.A. og de andre vasset ut i bølgene for å ta imot robåten. «Er det deg, H.A.?» ropte en stemme. «Hadde vært synd for deg om det ikke var det, Charlie.» Charles Turnbaugh, førstestyrmann på HMS Rove, hoppet ut av robåten og ble stående i sjøen til knærne. «Vel, er dette den verste vrøvlehistorien jeg noensinne har hørt, eller har du faktisk greid det?» H.A. holdt opp en av saltaskene. Han ristet på den, men vinden ulte så det ikke var mulig å høre raslingen i diamanter. «La oss bare si at dere neppe kommer til å angre på at dere tok turen hit. Hvor lenge har dere ventet på oss?» «Vi kom hit for fem dager siden. Og vi har sendt opp et nødbluss hver eneste kveld, slik du ba om.» «Sjekk båtens kronometer. Det går litt for sakte.» H.A. brydde seg ikke om å presentere de andre mennene. «Hør her, Charlie,» sa han. «Vi har hundre hererokrigere i hælene, og jo før vi kommer oss vekk herfra, desto gladere skal jeg bli.» Turnbaugh hjalp de utmattede mennene opp i robåten. «Vi kan få dere vekk fra stranden, men ikke videre til havs. Ikke på en stund i hvert fall.» Ryder la hånden på den skitne uniformsjakken. «Hva er i veien?» «Vi ble stående på grunn da tidevannet gikk ut. Grunnene og 23

sandbankene langs kysten forandrer seg hele tiden. Men når det blir høyvann, skal vi nok komme oss ut. Ikke vær redd for det.» «Å, en ting til,» sa Ryder før han steg opp i den lille robåten. «Har du pistol?» «Hva? Hvorfor?» H.A. vred hodet over skulderen og kikket på hestene. De sto tett sammen, livredde for stormen. «Jeg tror at kapteinen har en gammel Webley,» sa Turnbaugh. «Kan du gjøre meg den tjenesten å hente den for meg?» «Det er bare hester,» sa Varley, som satt sammenkrøpet i robåten. «Som fortjener noe bedre enn å dø på denne gudsforlatte stranden etter hva de har gjort for oss.» «Jeg skal hente den,» sa Charlie. H.A. hjalp ham med å dytte robåten til den fløt fritt i vannet. Så ble han stående sammen med hestene på stranden og vente. Han strøk dem trøstende over hodet og halsen. Et kvarter senere kom Turnbaugh tilbake. Taust rakte han H.A. våpenet. En liten stund senere klatret H.A. om bord i robåten og satt ubevegelig mens han ble rodd ut til lastebåten. Mennene hans satt i offisersmessen. De spiste, og drakk så mye vann at de begynte å bli kvalme. H.A. tok forsiktige slurker for å gi kroppen sjansen til å venne seg til det økte væskenivået. Kaptein James Kirby kom inn i det lille rommet sammen med Charlie og maskinisten idet H.A. tok sin første munnfull av stuingen som var igjen. «H.A. Ryder, du har flere liv enn en katt,» buldret kapteinen. Han var en bamse av en mann, med tykt, mørkt hår og et skjegg som rakte ned til midt på brystet. «Og hvis det hadde vært noen andre enn deg som hadde kommet med en så idiotisk anmodning, så hadde jeg bedt dem pigge av.» De to mennene håndhilste hjertelig på hverandre. «Med den betalingen du krevde, regnet jeg med at du ville vente til helvete fryser til.» «Apropos betaling?» En av Kirbys buskete øyebryn klatret halvveis opp i pannen. Ryder la saltasken på gulvet og løsnet reimene. Han gjorde det med hensikt langsomt. Mannskapets iver og grådighet var til å ta og føle på. Til slutt åpnet han klaffen, romsterte i tasken til han fant 24

en passende diamant, og la den på bordet. Alle gispet. Belysningen i messen ble bare besørget av to lanterner som hang på kroker i taket. Likevel ble lyset reflektert i diamanten slik at det så ut som om de sto midt i en regnbue. «Denne burde holde for bryet ditt,» sa H.A. tonløst. «Med litt til overs også,» sa kaptein Kirby åndeløst og rørte ved diamanten for første gang. En røff hånd vekket H.A. ved sekstiden om morgenen. Han prøvde å ignorere den, og snudde seg vekk på den lille køya han hadde fått ligge på mens Charlie Turnbaugh hadde vakt. «Faen også, H.A. Kom deg opp.» «Hva er det?» «Vi har et problem.» Den bistre tonen i Turnbaughs stemme fikk Ryder til å våkne med en gang. Han svingte seg ut av køya og plukket opp klærne. Støvet drysset av buksen mens han dro den på seg. «Hva er det?» «Du må se det for å tro det.» Ryder skjønte at stormen var enda sterkere enn før. Vinden hylte over båten lik et dyr som prøvde å klore seg vei inn. Voldsomme vindkast fikk hele fartøyet til å riste. Turnbaugh tok ham med opp til broen. Luften var så full av gråbrun sand at det var umulig å se baugen bare femti meter unna gjennom vinduene. H.A. forsto straks hva som var problemet. Stormen hadde dumpet så mye sand på dekket at vekten hadde låst bunnen fast til sjøbunnen til tross for tidevannet. Men det verste var at det nå bare var femti meter med vann mellom stranden og båten, mot hundre tidligere. Kalahariørkenen og Sør-Atlanteren var fastlåst i sin evige kamp om territorium, en kamp mellom eroderende bølger og ørkenens enorme sandmengder. De hadde kjempet mot hverandre siden tidens morgen. Det var denne kampen som hele tiden endret kystens form: Sanden fant svakheter i de skiftende tidevannsstrømmene og greide av og til å utvide ørkenen med en meter eller kilometer. Og alt dette pågikk uten at kamphanene brydde seg det minste om båter som havnet i kryssilden. «Jeg trenger alle mann på dekk,» sa Kirby mørkt. «Vi må spa vekk så mye av sanden vi kan. Hvis ikke stormen gir seg snart, risikerer vi å bli liggende her til evig tid.» 25

Turnbaugh og Ryder vekket sine respektive mannskaper. Med kullskovler fra maskinrommet, stekepanner og gryter fra kjøkkenet og et sittebadekar fra kapteinens toalettrom løp de inn i den hylende stormen. Alle hadde skjerf for munnen. Vinden var så sterk at det var umulig å snakke sammen. Med alle krefter spadde mennene den løse sanden av dekket og kastet den i vannet. De kjempet en desperat kamp mot uværet, og forbannet det, for hver gang de kastet sanden over rekka, virket det som om den kom tilbake rett i ansiktet deres. Det var som å prøve å holde igjen tidevannet. Da de til slutt greide å spa vekk all sanden som lå på den ene lasteluken, så de at haugen på den andre var blitt dobbelt så stor. Fem eventyrere og et mannskap på tjue var ingen match for stormen som hadde feid over tusener av kvadratkilometer med solsvidd sand. Sikten var praktisk talt null, så mennene arbeidet i blinde. Det sved i øynene deres. Vinden og sanden angrep Rove fra alle kompassretninger. Etter en times intenst arbeid gikk H.A. for å snakke med Charlie. «Det har ingen hensikt,» sa han. «Vi må vente og håpe at stormen gir seg.» Selv om han ropte i Turnbaughs øre, måtte Ryder gjenta seg selv tre ganger for å bli hørt over den ulende vinden. «Du har rett,» skrek Charlie tilbake. Sammen gikk de ned til dekket for å be mennene om å avslutte arbeidet. Alle snublet inn i dekkshuset. Sand og støv drysset av klærne deres for hvert steg. H.A. og Jon Varley var de siste gjennom døren – H.A. fordi han syntes det var hans plikt å sjekke at alle var ok, Varley fordi han, i likhet med en rotte, aldri ga opp når han sikker på at han ville få en belønning. Selv om de var kommet inn, hadde mennene fremdeles vanskelig for å høre hverandre over vindens uling. «Kjære Gud, la dette være over snart.» Peter var nesten på gråten. «Er alle her?» spurte Charlie. «Jeg tror det.» H.A. lente seg mot et skott. «Har du telt?» Turnbaugh begynte å telle mannskapet, men i det samme hørtes en skarp banking på døren. «Herregud, det er fremdeles noen der ute,» ropte en av mennene. Varley sto nærmest døren. Han hektet av krokene. Vinden tok tak i døren, slo den mot stopperne og rev malingen av veggene. Det 26

virket som om det ikke var noen der ute. Det måtte ha vært noe løst utstyr som hadde truffet døren. Varley bøyde seg fram for å lukke den igjen. Han hadde nesten greid det da et skinnende blad plutselig sto ut av ryggen hans. Gørr dryppet fra spydspissen. Da den ble trukket tilbake, sprutet blodet over det sjokkerte mannskapet. Jon spant rundt seg selv og gikk overende på dekket. Munnen hans åpnet og lukket seg lydløst mens skjorten ble rød. En mørk ånd bare ikledd fjær og et klede om livet skrittet over Varley med en assagai i hendene. Bak ham kom flere ånder, krigsropene deres overdøvet vinden. «Herero,» hvisket H.A. resignert idet bølgen av krigere kom styrtende inn gjennom døren. Uværet var et av naturens luner, en hundreårsstorm som raste i over en uke og forandret landskapet på Afrikas vestkyst for alltid. Mektige sandbanker var jevnet med jorden, andre hadde vokst seg enda større enn de hadde vært. Der det før hadde vært bukter og viker, lå det nå store halvøyer av sand som stakk ut i Sør-Atlanterens kalde vann. Noen steder var kontinentet blitt åtte kilometer større, andre steder ti kilometer. Det var ingen tvil om at Kalahariørkenen denne gangen hadde vunnet slaget mot sin erkefiende. Kartene måtte endres for hundrevis av kvadratkilometer langs kysten – hvis noen brydde seg om å lage kart over den øde kystlinjen. Alle sjømenn visste bedre enn å våge seg inn i dette forræderske farvannet. Alle om bord på Rove ble offisielt antatt å være forulykket på havet. Og det var ikke så langt fra sannheten, selv om båten ikke lå under vann, men dypt under ren, hvit sand, over ti kilometer fra der Benguelastrømmen brøt mot Afrikas Skjelettkyst.

2 Merrick/Singers laboratorier Genève, Sveits I dag Susan Donleavy satt bøyd som en gribb over mikroskopet. Lik en gresk gud som lot seg underholde av menneskenes aktiviteter på jorden, betraktet hun det som foregikk på objektglasset. Og på sett og vis var hun en slags gud, for det var hun som hadde skapt det som lå på objektglasset, en organisme som hun hadde pustet liv i, like sikkert som gudene hadde formet mennesket av leire. Hun ble sittende ubevegelig i nesten en time, fullstendig oppslukt av det hun så, forbløffet over at resultatet var så positivt så tidlig i eksperimentet. Selv om det stred mot alle vitenskapelige prinsipper, skjøv hun ut objektglasset og la det på arbeidsbenken. Deretter gikk hun bort til en stor kjøler som sto innved veggen, og tok ut en av de femliters muggene med vann som hun oppbevarte der med en temperatur på nøyaktig tjue grader celsius. Vannet hadde bare vært lagret ett døgn. Det ble alltid fløyet til laboratoriet så snart det var hentet. De friske vannprøvene var faktisk en av de største utgiftspostene hennes – nesten like dyrt som gensekvenseringen av forsøksobjektene. Straks Susan åpnet muggen, kjente hun lukten av sjøvann. Hun stakk en pipette ned i muggen og suget opp litt av vannet, som hun så dryppet ned på et objektglass. Da vannet hadde spredd seg, la hun objektglasset under mikroskopet igjen og stirret inn i den mikroskopiske verdenen. Den yrte av liv. Bare i et par milliliter med vann var det hundrevis av zooplankton og kiselalger, encellete skapninger som dannet det første leddet i næringskjeden for hele havet. De mikroskopiske dyrene og plantene liknet på dem hun tidligere hadde undersøkt. Forskjellen var at disse ikke var genmodifisert. Da hun hadde forsikret seg om at vannprøven ikke var blitt øde28

lagt under transporten, helte hun litt av vannet over i et reagensglass. Hun holdt det over hodet, og så noen av de største kiselalgene i det skarpe skjæret fra lysrørene i taket. Susan var så opptatt at hun ikke hørte at døren til laboratoriet ble åpnet. Det var så sent at hun ikke regnet med å bli forstyrret. «Hva har du der?» Stemmen gjorde henne så forskrekket at hun nesten mistet glasset. «Å, doktor Merrick. Jeg visste ikke at De var her.» «Som jeg har fortalt deg, og alle andre i firmaet, foretrekker jeg at du kaller meg Geoff.» Susan rynket pannen. Geoffrey Merrick var egentlig ingen dårlig sjef, men hun likte ikke at han alltid prøvde å være så kollegial, som om milliardformuen hans ikke skulle påvirke måten folk behandlet ham på. Selv var hun ikke engang ferdig med doktoravhandlingen. Han var litt over femti, men holdt seg godt ved å stå på ski året rundt, både i Sør-Amerika og i de sveitsiske alpene. Forfengelig var han også. Huden var fremdeles litt for stram etter en nylig ansiktsløftning. Til tross for at han hadde doktorgraden i kjemi, var det lenge siden han hadde drevet med laboratoriearbeid. Merrick hadde det altfor travelt med å drive firmaet han hadde etablert sammen med Daniel Singer. Merrick tok reagensglasset fra henne og undersøkte innholdet. «Er ikke dette det eksperimentet veilederen din viste meg for et par måneder siden?» Susan visste at hun ikke ville greie å lyve ham ut av laboratoriet. «Ja, doktor … Geoff, mener jeg.» «Det var en interessant idé da den ble presentert, selv om jeg ikke har noen som helst anelse om hva den kan brukes til.» Merrick rakte henne reagensglasset tilbake. «Men det er vel det vi driver med her. Vi spinner videre på innfall vi får og ser hvor vi havner. Hvordan går det med prosjektet?» «Bra, tror jeg,» svarte hun nervøst. Uansett hvor hyggelig Merrick var, så skremte han henne. Men skulle hun være helt ærlig mot seg selv, skremte nesten alle mennesker henne, fra dr. Merrick til den gamle kvinnen hun leide hos og ekspeditøren på kafeen hvor hun kjøpte morgenkaffen. «Fint. La oss ta en titt på det, begge to. Fortsett, er du snill.» Med skjelvende hender satte Susan reagensglasset i et stativ. Hun 29

plukket opp det første objektglasset, med fytoplanktonet, og suget opp vannet med en ny pipette. Så dryppet hun innholdet forsiktig i reagensglasset. Merrick kikket over skulderen hennes. «Jeg har glemt hva eksperimentet går ut på,» sa han. «Hva er det vi kan vente å se her?» Susan flyttet litt på seg for å skjule hvor ubehagelig hun syntes det var at han sto så nær. «Som De vet, har kiselalger, i likhet med dette fytoplanktonet, en cellevegg som er laget av silisiumoksid. Det jeg har gjort, er, vel, det jeg prøver å gjøre, er å finne en måte å smelte denne veggen på, og øke cellesaftens tetthet i vakuolen. Mine genmodifiserte eksemplarer burde nå angripe de uendrede kiselalgene i vannet og reprodusere seg som gale. Og hvis ting ikke går etter planen …» Stemmen hennes sporet av. Hun tok på seg en tykk hanske og la reagensglasset på siden, som for å tømme det. Men vannet rant ikke ut. Det hengte seg fast til glasset, like seigt og tyktflytende som matolje. Hun rettet opp reagensglasset før innholdet rakk å dryppe ned på bordet. Merrick klappet i hendene, begeistret som et barn som hadde fått se en tryllekunst. «Du har forvandlet vannet til en slags gel.» «En slags gel, ja. Kiselalgene har bundet seg til hverandre på en slik måte at de har suget til seg vannet. Vannet er der fremdeles, men de holder på det.» «Det var som pokker. Bra gjort, Susan, bra gjort.» «Det er ikke hundre prosent vellykket,» innrømmet Donleavy. «Reaksjonen er eksotermisk. Den utvikler varme. Rundt seksti grader celsius. Det er derfor jeg trenger denne tykke hansken. Gelen brytes ned etter bare tjuefire timer fordi de genmodifiserte kiselalgene dør. Jeg vet ennå ikke hva denne reaksjonen skyldes. Den er kjemisk, selvfølgelig. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal stoppe den.» «Jeg synes likevel at dette er en fantastisk start. Si meg, du må vel ha tenkt på hva vi kan gjøre med en slik oppdagelse. Hensikten din kan jo ikke bare ha vært å forvandle vann til guffe. Da Dan Singer og jeg begynte å finne organiske måter å binde svovel på, skjønte vi fort at metoden kunne brukes i kraftverk for å redusere utslipp. Det må ligge noe bak prosjektet ditt.» Susan blunket nervøst. Hun burde ha visst dette. Det var nettopp Merricks raske oppfatningsevne som hadde gjort ham så rik og 30

berømt. «De har rett,» innrømmet hun. «Oppdagelsen kan kanskje brukes til å begrense vannlekkasjer i gruver og renseanlegg, kanskje til og med hindre spredning av oljeutslipp.» «Der, ja. Nå husker jeg hva som står i personellmappen din. Du er fra Alaska.» «Seward, Alaska, ja.» «Du må ha vært tidlig i tenårene da Exxon Valdez grunnstøtte og slapp ut all den oljen i Prince William Sound. Det må ha gjort litt av et inntrykk på deg og familien din. Det må ha vært tøft.» Susan trakk på skuldrene. «Egentlig ikke. Foreldrene mine drev et lite hotell. De klarte seg bra. Men foreldrene til noen av vennene mine mistet alt de eide. Foreldrene til bestevenninnen min skilte seg fordi faren hennes mistet jobben på en hermetikkfabrikk.» «Denne forskningen betyr altså noe for deg rent personlig.» Susan likte ikke den lett nedlatende tonen. «Den burde kanskje bety noe for alle som bryr seg om miljøet.» Han smilte. «Du vet hva jeg mener. Du er som kreftforskeren med en far som døde av leukemi, eller fyren som ble brannmann fordi huset hans brant ned da han var liten. Du kjemper mot en demon fra barndommen.» Da hun ikke svarte, oppfattet Merrick det som om han hadde rett. «Det er ikke noe galt med hevn som motivasjon, Susan. Hevn mot kreft, brann eller et økologisk mareritt. Glødende engasjementet skjerper evnene og sansene våre. Jeg foretrekker slike forskere framfor dem som bare jobber for lønnsslippen. Jeg er full av beundring. Og etter det jeg har sett i kveld, tror jeg at du er på rett spor.» «Takk skal De ha,» sa Susan sjenert. «Det gjenstår fremdeles mye arbeid. Flere år, kanskje. Jeg vet ikke. En bitte liten vellykket prøve i et reagensglass betyr ikke akkurat at metoden en dag vil kunne stoppe et stort oljeutslipp.» «Gå dit ideene dine fører deg, Susan. Utnytt dem for alt de er verdt. Og bruk den tiden du trenger.» Hvis en annen enn Geoffrey Merrick hadde sagt dette, ville det ha virket platt og banalt. Men stemmen hans var fast og oppriktig. Susan møtte blikket hans for første gang siden han kom inn i laboratoriet. «Takk skal du ha … Geoff. Det betyr mye for meg.» «Og hvem vet … Etter at vi tok patent på svovelskrubberne, ble jeg en paria i miljøbevegelsen fordi de påsto at oppfinnelsen min 31

ikke gjorde nok for å stoppe forurensningen. Kanskje du nå kan redde omdømmet mitt.» Med et smil gikk han ut av laboratoriet. Da han hadde gått, konsentrerte Susan seg om reagensglassene igjen. Med hansker på hendene tok hun det som var fylt med de genmodifiserte algene, og la det litt på skrå igjen. Ti minutter hadde gått siden hun sist rørte reagensglasset. Denne gangen klistret vannet seg til bunnen av glasset som om det var limt fast. Først da hun snudde reagensglasset opp ned, begynte det å sige nedover, langsomt som avkjølt sirup. Susan tenkte på de døende otrene og sjøfuglene hun hadde sett da hun var liten. Med fornyet energi fortsatte hun arbeidet.