Peter Serck - Leas ansikt by Cappelen Damm AS

Leas ansikt

Peter Serck

LEAS ANSIKT Roman

1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsfoto: © O. Væring Eftf. AS Kunstverk: Edvard Munch, «Hvit natt», 1901 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 12/16,8 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,6. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Det var naturligvis – ja virkelig naturligvis – galt av meg å ta Lea med hjem, den natten. Mens min syke far befant seg like ved soveværelset mitt, tok jeg av henne kjolen der inne, og vi la oss i sengen; og fars skritt, tunge som alltid, nærmet seg. Lea hørte det hun også, og så forskrekket ut. Det er ingen overdrivelse å si at fars skritt skremte meg; men overfor Lea, som nå lå naken ved siden av meg, prøvde jeg etter aller beste evne å late som ingen ting. Men jeg var ikke god til å forstille meg, hadde aldri vært det, og hun spurte: Hvem er det vi hører? Far, sa jeg. Bor du alene sammen med faren din? Ja, sa jeg. Og moren din – ? Hun er død. Vi tidde. Jeg husker hvor smal sengen min var, 5

Lea og jeg kunne knapt ligge ved siden av hverandre i den. Og da jeg nå la meg over henne, knirket sengen, og jeg antok, skremt, at far kunne høre det; han hadde alltid hatt en usedvanlig årvåken hørsel, og han var bestandig – og dette led han under! – på vakt. Lea lå ubevegelig under meg. Hun hvisket noe jeg ikke oppfattet, hvisket så lavt at jeg bare kunne høre den hvislende lyden; i halvmørket – bare nattbordlampen var tent – så jeg på ansiktet hennes: det var vakkert, blekt, med myke, kvinnelige trekk. Allerede på dansegulvet noen timer tidligere, i det røde lyset, hadde jeg sett for første gang at hun smilte, og nå smilte hun igjen, et smil jeg hadde vondt for å tolke. I min forlegenhet – jeg var en sky ung mann – hadde jeg bestandig vondt for å tolke ansikter, og fars ansikt, som virket hardt og robust (skinnet bedro!) kunne jeg sjelden eller aldri lese klart, kanskje fordi jeg var glad i ham, eller fordi jeg var redd ham. Leas ansikt var svært blekt i det kalde lyset fra nattbordlampen. Alt nå øynet jeg noe usunt ved henne; hun luktet av tobakk og alkohol, men selv om hun var sterkt beruset (hun hadde sjanglet mens vi gikk hjem til meg) var blikket hennes intenst tilstedeværende, og litt stirrende. Hun holdt meg fast, hendene hennes kjen6

tes kjølige (det var vinter) mot ryggen min. Hun lo dempet, og jeg la en hånd over munnen hennes, for nå hørte jeg far like i nærheten, min far som var pianist og forlengst hadde måttet erkjenne at han aldri kom til å bli den virtuose pianisten han hadde drømt om å bli, og som nå spilte klaver på Bristol Bar for å tjene til livets opphold. Lea og jeg hørte ham ute i gangen, hvor han ganske sikkert sto og lyttet. Og jeg, som aldri før hadde tatt med meg noen jente hjem om natten, var dypt skyldbetynget, ja rent ut sagt skamfull, idet jeg så for meg fars urolige blikk. Du kan komme inn i meg nå, sa Lea, med lav stemme; og jeg gjorde det. Vi elsket mens jeg hele tiden ante, forferdet, at far sto like i nærheten; skrittene hans hadde riktignok til min lettelse fjernet seg et lite stykke unna: han var kanskje redd for å virke altfor påtrengende, og jeg syntes synd på ham; og mens jeg lå med Lea, og hun holdt fast omkring meg, forbausende rolig, og beveget seg mykt imot meg, men målrettet, fast, med lave hikst, hadde jeg far og det sykelige tungsinnet hans i tankene, noe som hindret meg i å nyte Lea fullt ut; mens vi elsket så jeg for meg far sitte ved det store sorte flygelet på Bristol Bar, far som nå evig og alltid var martret av skuffelse og sint 7

på seg selv ettersom han aldri var blitt noen konsertpianist, hvilket flere av pianolærerne hadde forsikret ham om at han kunne bli, i hans ungdom. Der jeg lå med Lea i den trange knirkende sengen, i det kjølige værelset, i det blasse hvite lampelyset, med lyden av nattlig trafikk utenfor vinduet, så jeg stadig for meg far, med de lange hendene, som dengang ennå ikke var blitt giktiske, over tangentene på flygelet, mens han spilte det han kalte svisker, full av selvforakt, og savn etter min avdøde mor. Jeg elsket Lea samtidig som jeg hadde begge mine ulykkelige foreldre klart for meg, og fikk en fornemmelse av at de fulgte meg med øynene, strengt, oppmerksomt – slik de alltid hadde gjort i min barndom; og imens lukket Lea øynene. Øyelokkene hennes var mørke av sminke, og det var kommet litt sminke på det hvite putevaret. Hun bad meg komme – med lav stemme – og jeg gjorde det, uten en lyd; for hele tiden voktet jeg på meg selv. Og siden lå vi stille, nesten ubevegelig, i sengen, mens lydene utefra gatene avtok; og jeg hørte ikke far lenger; kanskje hadde han gått og lagt seg, i sin kalde seng, hvor han nå hadde sovet alene i flere år og ofte lå søvnløs, pint av tanker om min mor og hennes bortgang. Det kan ikke 8

herske noen tvil om at mors død hadde bidratt til å gjøre far nedstemt. I flere timer lå Lea ved siden av meg, vi snakket lavt sammen, og jeg fortalte henne om skriveriene mine, romanen jeg lenge hadde arbeidet med, og Lea snakket om skulpturene sine, om årene hun hadde studert ved det såkalte Kunstakademiet, og om sine store fremtidshåp som billedhogger. Med hodet lent mot skulderen min, og det lange svarte håret utover puten og dynen, som hun hadde trukket opp til halsen fordi det var så kjølig i værelset, snakket Lea lavmælt om en av lærerne på Kunstakademiet, Per Lervig, som hadde oppmuntret henne og sagt hun var svært begavet. Vi er unge, du og jeg, hvisket hun, vi har fremtiden for oss, hvis vi er arbeidsomme nok kan det bli noe stort av oss, en dag. Tror du det – sa jeg. Ja, sa Lea. Det tror jeg. Hvordan kan du vite det så sikkert? Jeg føler det på meg, sa hun. Nå var natten nesten helt stille: byen sov, utenfor den lille leiligheten, hvor far og jeg gikk oppå hverandre til daglig; det var han som pleide å si at vi gikk oppå hverandre. Utenfor vinduet, mellom de fratrukne gardinene, kunne jeg se at det 9

snedde, et tett snedrev. Lea lå helt inntil meg, litt klaustrofobisk, syntes jeg, men det sa jeg ingenting om; lenge lyttet jeg til henne i taushet. Dynen dekket de vakre brystene hennes, de fuktige lårene, og jeg merket at det luktet elskov og svette og bestemte meg for at jeg ville legge sengetøyet i vaskemaskinen så snart jeg våknet neste morgen; det hendte, til min store uro, at far kom inn på værelset mitt, i det siste hadde han faktisk – men hvorfor, egentlig? – oppsøkt meg flere ganger inne hos meg, og en gang hadde han sågar satt seg ned på sengen, idet den knirket under den tunge kroppsvekten hans; da hadde han spurt meg, riktignok forsiktig, hvordan det gikk med romanen min, og jeg var (full av frykt) blitt svar skyldig. Og nå fortalte jeg Lea at også mor hadde skrevet, ved siden av sitt virke som bibliotekar. Mor hadde vært en stor elsker av litteratur, betrodde jeg Lea, og jeg la til at mors romanutkast bestandig – til hennes sorg – hadde havarert. Men du og jeg skal lykkes – sa Lea, med munnen like inntil øret mitt, påfallende intimt tatt i betraktning at vi hadde møtt hverandre for bare noen timer siden på dansestedet, begge i beruset tilstand. 10

Hun var åtte år eldre enn meg, fikk jeg senere vite, og denne natten betrodde hun meg at både hennes far og mor var døde – de døde med bare noen få års mellomrom, sa hun, og la til: De døde av fattigdom og slit – far var skomaker og tjente nesten ingen ting. Mor var hjemmeværende. Jeg synes synd på mor og far – og jeg ser nesten ingenting til søsteren min, jeg tror hun forakter meg fordi jeg er blitt billedhogger. Min mormor er også billedhogger, sa jeg, hun modellerer mest byster; hun har laget en fin, portrettlik byste av meg. Jeg ser en del til henne. Er det sant? sa Lea, og hevet stemmen, ubetenksomt, – så heldig du er som har en slik mormor. Hysj, sa jeg – vi må være stille. Å ja visst, mumlet Lea, det hadde jeg nesten glemt. Vi tidde. Lea la seg tettere inntil meg, og jeg ble klemt mot veggen; det var en grå, kjølig tapetvegg som jeg kjente mot den nakne skulderen – den samme tapetveggen som jeg hadde hatt i alle år siden barndommen; leiligheten var aldri blitt pusset opp så lenge vi hadde bodd der. Og far, som 11

var en ordensmann, hadde ofte sagt at de forfalne omgivelsene virket knugende på ham. Jeg synes du burde anlegge skjegg, sa Lea brått, uforvarende, mens hun så på meg fra siden. Du ville kle skjegg. Hadde din far skjegg? spurte jeg. Ja! – sa Lea, hvordan visste du det? Jeg vet ikke – Mot slutten av sitt liv hadde han langt skjegg – sa Lea, og det kledde ham virkelig, selv om det var grått. Foreldrene mine fikk meg og søsteren min sent i livet. Du må snakke lavere, hvisket jeg – far ligger kanskje våken, eller vi risikerer å vekke ham, hvis han endelig har sovnet. Skal jeg gå? spurte Lea. Nei, sa jeg. Bli litt til. Vær så snill. Du liker deg kanskje ikke alene her? Nei, sa jeg – slett ikke. Hvorfor ikke? Jeg svarte ikke. Det er lørdag i morgen, sa Lea – men jeg jobber med skulpturene mine på lørdagene også; jeg har et atelier i nærheten av Carl Berners plass. Og jeg bor der også. Kan du kjenne at det lukter leire av meg? 12

Ja, når du sier det så – sa jeg. Mormor lukter sånn iblant. Særlig hendene hennes lukter ofte av leire. Hva heter hun? spurte Lea. Margrete Wold, sa jeg. Å ja – hun er kjent, nesten berømt, sa Lea. Jeg er ganske knyttet til henne, sa jeg. I grunnen er det vel hun som står meg nærmest nå etter at mor døde. Snakker du ikke åpent med faren din? Nei, sa jeg – hva skulle vel det være godt for? Nei, jeg snakker ikke åpent med far – ikke om noe. Han vil ha meg til å studere, et eller annet matnyttig; han er bekymret for fremtiden min, og dét kanskje med god grunn. Jeg vet ikke. Han misliker at jeg skriver, han misliker skjønnlitteratur. Hva var det som bandt foreldrene dine sammen? Forelskelsen, i ungdommen, svarte jeg. Bare det. Forelskelsen. Ikke noe annet. Og den fortok seg? Å ja, det gjorde den. Men da var jeg allerede født. Er du enebarn? Ja. 13

Taushet. Kyss meg – hvisket Lea. Du kysser så godt! Jeg kysset henne, og kjente igjen at munnen hennes smakte av tobakk og alkohol; hun hadde myke fyldige lepper – og jeg var sulten, grådig, og la meg over henne igjen, seksuelt sett var jeg temmelig utsultet; på denne tiden, da jeg var toogtyve år gammel, hadde jeg bare noen kortvarige forhold bak meg, ingen ting å skryte av, må jeg si, min mors død hadde forlengst satt meg helt ut, og jeg hadde aldri våget så mye som å tenke på å ta med meg en jente hjem, av frykt for å irritere eller oppskake far. Nå støtte jeg inn i Lea på nytt, og kjente virkelig hvor deilig hun var – den myke kroppen hennes kom meg i møte; men sengen knirket – stadig høyere, og jeg ble redd: jeg avbrøt forsøket, og Lea så skuffet ut. Det er vel best jeg går, mumlet hun. Vi kan sees i morgen, hvis du vil. Jeg nikket. Hun sto opp av sengen, fant penn og papir på skrivebordet foran vinduet og skrev ned adressen sin: H-veien 5; og så ble vi enige om at jeg skulle ringe henne neste dag; hun skrev også ned telefonnummeret, og hvisket at det kunne tenkes at noen andre tok telefonen, og at jeg i så fall bare skulle spørre etter henne. Hun kledde på 14

seg, den afghanske silkekjolen, som fikk henne til å se ut som en ekte hippie, og kåpen, som hang på stolen foran skrivebordet; støvlettene sto foran sengen, og nå tok hun dem langsomt på. Etter å ha gitt meg et fort kyss, reiste hun seg, tungt, og jeg dro på meg slåbroken og fulgte henne ut i entréen, mens jeg lyttet, skremt (jeg følte at far stadig kunne være like i nærheten!), og før hun gikk ut av døren, gav Lea meg et langvarig kyss – med armene rundt meg, og smilte idet hun mumlet at jeg så ut som en bohem i den slitte slåbroken, hun lo, glemte rent at hun måtte være stille, kan hende fordi hun var temmelig beruset fremdeles, og jeg la hånden over munnen hennes. I enda noen sekunder holdt jeg henne fast – redd som jeg var for å slippe henne, la henne gå, redd hun skulle bli borte for meg; en av mine tidligere venninner hadde tatt avstand fra meg etter at jeg hadde fortalt henne om fars sykdom, hans uhelbredelige depresjon. Lea gjorde seg lempelig fri fra det faste grepet mitt, mumlet at hun nå virkelig måtte gå, det var jo langt på natt, sa hun, og jeg nikket og åpnet døren ut til den kalde, halvmørke oppgangen, med skribleriene – en mengde stygg graffiti – på veggene, gule murvegger (jeg glemmer dem aldri). Og så ble jeg stående og lytte 15

til Leas tunge berusede skritt nedover trappen og ut idet hun dunket igjen døren i porten, og deretter gikk jeg inn i stuen, som var helt mørk (far og jeg sparte på strømmen), og fikk øye på henne noen få sekunder mens hun krysset den snedekte gaten, som var gul i skjæret fra lyktene og noen opplyste vinduer. Jeg så henne forsvinne og spurte meg selv: Hva nå? Ser jeg henne igjen? Kanskje allerede i morgen? Jeg vet ikke, tenkte jeg – hun virker litt upålitelig. En slik kvinne har jeg aldri kjent før. De jentene jeg har vært sammen med til nå, er alle nokså borgerlige. Lea er på alle vis helt annerledes enn dem. Så snudde jeg ryggen til vinduet, som det kom et kaldt vinterlig gufs fra, og gikk inn på soveværelset igjen, mens jeg uavlatelig lyttet. Noe sa meg at far lå våken, og kanskje hadde vi vekket ham. Jeg la meg ned under den kjølige dynen og kjente lukten av Lea i den, en lukt av parfyme, mer enn av leire, tenkte jeg; og jeg så for meg mormor, stående foran kavaletten med en byste som hun dreide langsomt rundt for å se den fra alle vinkler. Utmattet av uro falt jeg i søvn – og sov til langt utpå morgenen, og da jeg sto opp var det naturlig nok Lea jeg aller først tenkte på; men nå var jeg skeptisk, hun hadde fortalt meg at hun var 16

litt drikkfeldig og det virket selvfølgelig ikke tillitvekkende på meg, om enn jeg på denne tiden allerede var begynt å bli fordrukken selv (jeg brukte nesten alt far gav meg av lommepenger på vin som jeg drakk alene inne på rommet mitt, ofte mens jeg satt og skrev). Du må ikke forfalle, Jonas, sa jeg til meg selv, og Lea er muligens ikke godt selskap for deg, ja det vet du vel – ikke sant? Hm. Jo visst, hun er ikke en du bør innlate deg med! Og likevel: etter at jeg hadde drukket en kopp kaffe, på kjøkkenet, alene – far lå antakelig ennå i sengen, fant jeg frem papirlappen hvor Lea hadde skrevet ned telefonnummeret til Billedhoggerforeningen, og listet meg (stadig engstelig for å vekke far) inn i stuen og ringte; men ingen tok telefonen. Utover dagen forsøkte jeg flere ganger å få tak i Lea pr. telefon, men uten hell; en gang tok en mann telefonen, men da jeg bad om å få snakke med Lea Berg, svarte han at han ikke visste hvor hun befant seg, han hadde nylig fått atelier i huset i H-veien og kjente ikke Lea. Og mens jeg la på røret, dukket min far opp i døren, og så undersøkende på meg; han var nybarbert, og lukten av barberskum minnet meg om min tidlige barndom, da jeg hadde vært svært glad i far, og han 17

hadde pleid å leke gjemsel med meg, blant dyner og puter, i sengen, mens mor, som alltid var trett om morgenen, snudde ryggen til oss. Dengang var far ennå frisk, og ofte i godt lynne om morgenen, ja tidvis nesten lystig: han hadde fremdeles en viss tro på at han kunne bli en stor pianist og pleide å øve det meste av dagen på flygelet i stuen. Nå sto han ganske ubevegelig foran meg, med hendene anspent i siden; han kremtet – stemmen var som alltid hes av alle sigarettene han røkte, men ikke av alkohol, for han drakk nesten ikke, bare et glass øl av og til – og så sa han, dempet, stillferdig, med en mildhet som skjulte sinnet hans: Jeg hørte deg komme sent hjem i natt – Jeg tidde. Han smilte trist. Den ranke holdningen hans, som jeg visste var hardt tilkjempet, virket en tanke truende på meg; men han sa ikke noe om hva han ellers måtte ha hørt sist natt, kanskje syntes han det ville være pinlig å nevne det, og jeg fikk plutselig – enda så engstelig jeg var – trang til å provosere ham og fortelle ham om Lea; men jeg klarte heldigvis å beherske meg, jeg syntes synd på far, for jeg hadde inntrykk av at han ikke hadde vært sammen med en kvinne på aldri så 18

lenge, og jeg ante dessuten at han misunte meg min ungdom. Unge mann – sa han, ironisk – ikke kom så sent hjem. Hører du? Du bør ikke rangle. Bli ikke drikkfeldig. Vær så snill. Nei – sa jeg. Jeg skal la være med det. Far nikket, og gikk og satte seg bak flygelet; med skjelvende hender, og lut i ryggen, gav han seg til å spille Bach; jeg satte meg ned og lyttet. Han spilte en halv times tid, mens jeg stadig lyttet, anslaget hans var vakkert, følsomt, syntes jeg. Men det er mulig han brukte pedalene for mye. Nå og da nynnet han. Og han lukket øynene, rett som det var, uten å spille en eneste feil; jeg beundret ham, selv om jeg var fullt klar over at han aldri kom til å gjøre den musikalske karrièren som han drømte om fremdeles; og jeg ante, til min forundring, at han likte å ha meg som tilhører (akkurat som mormor likte at jeg så på henne mens hun modellerte). Jeg la hodet tilbake, og lyttet. Senere på formiddagen, da far var gått ut en tur (han pleide å gå en tur i Frognerparken en gang om dagen, i håp om at det kunne legge en demper på tungsinnet hans), ringte jeg Billedhoggerforeningen igjen, og nå fikk jeg – endelig – tak i 19

Lea: hun tok telefonen, og virket glad for å høre stemmen min. Takk for i går, eller i natt – sa hun, og lo. Det var en klar, vakker latter. Hun spurte om jeg hadde sovet godt, og jeg svarte litt nølende ja, og røpet ikke at jeg hadde hatt noen ubehagelige, urolige drømmer; og enda det var så kjølig i soveværelset mitt, hadde jeg svettet i søvne, muligens også fordi jeg hadde drukket såpass mye. Men ingen ting av dette fortalte jeg Lea, det var naturligvis viktig for meg å gjøre et godt, tilforlatelig inntrykk på henne, og sannheten er at jeg alt på dette tidspunkt, så tidlig i forholdet, begynte å forstille meg overfor henne – jeg var vant til å forstille meg, overfor far; og siden har forstillelsen fulgt meg. Lea bemerket at hun ikke hadde sovet så godt, hun var blitt vekket et par ganger av bråk fra et atelier i nærheten, hvor noen av kunstnervennene hennes hadde nachspiel. Vil du komme og besøke meg i ettermiddag? spurte hun. Når da? sa jeg. Når som helst – sa hun. Jeg tenkte meg om, litt beklemt: far ville at vi skulle spise middag sammen (middagen var for 20

ham et viktig måltid, et symbol på vårt samhold, som han pleide å si). Dessverre kan jeg ikke komme før etter klokken seks, sa jeg. Jeg kan be deg på middag, sa Lea. I min opphisselse sitret jeg på hånden mens jeg holdt i telefonrøret og tenkte meg om – forferdet over at jeg nå sto i fare for å svikte far, for det var det jeg ville, jeg ønsket å distansere meg fra ham, bli ferdig med ham og komme meg vekk herfra, for alltid, glemme far og det ulidelige livsødeleggende tungsinnet hans som uavlatelig satte sitt preg på meg; og derfor sa jeg nå omsider ja takk til Leas invitasjon: vi ble enige om at jeg skulle komme til middag hjemme hos henne, det vil si i hennes atelier, klokken halv fem. Hun lo, på sin høyrøstede, hvinende måte, som om hun ikke var helt edru (kanskje hadde hun drukket om morgenen for å reparere på bakrusen), det var en livlig og imøtekommende latter som virket svært tiltrekkende på meg; hun var helt annerledes enn noen kvinne jeg hittil hadde kjent; og jeg hadde fremdeles fornemmelsen av henne, rent fysisk, i kroppen, ettersmaken av nytelsen hun hadde gitt meg sist natt. Nå vekslet vi noen vennlige og oppspilte ord, lykkelige, skjønt jeg var betenkt fordi 21

jeg skulle svikte far. Så sa vi på gjensyn, og la på. Og i timene som fulgte satt jeg alene på rommet mitt og skrev, ukontrollert, lykkelig, og mer inspirert enn noen gang før, jeg skrev lange flytende setninger, de kom lett ut av meg, men uten noen plan, og jeg følte meg faktisk (merkelig nok, tenkte jeg) like levende som disse lange og til dels usammenhengende, kaotiske setningene. Og slik ville jeg fortsette å skrive, språket skulle bare renne ut av meg. Men så hørte jeg far, han romsterte med noe like i nærheten, og jeg ante at det var nervøse lyder jeg hørte; han var som sagt en ordensmann, og hadde det med å rydde, på sin febrilske måte, i leiligheten, enten den var rotete eller ikke; hvis det ikke var rotete i leiligheten flyttet han bare formålsløst rundt på ting, slik demonstrerte han sin autoritet, sin makt – det at det var han som eide denne leiligheten som han mange år tidligere hadde arvet etter foreldrene sine. Jeg lyttet: far romsterte med noen møbler, og da jeg senere kom inn i stuen, så jeg at han hadde flyttet sofaen, og han sa at han hadde foretatt denne forandringen for at vi skulle kunne se ut av vinduet fra sofaen, i og med at dette vinduet vendte mot vest og han gjerne ville sitte og se på solnedgangen; han smilte, litt forlegent, og nes22

ten forvirret, og jeg fikk vondt av ham, jeg syntes synd på far, men måtte – dessverre! – fortelle ham at jeg var blitt buden bort til middag. Hos hvem da? spurte far. Hos noen du ikke kjenner, sa jeg. Å ja – mumlet far. Vi tidde. Jeg får vel spise middagen alene, da, sa far. Jeg holdt inne, beskjemmet; jeg forestilte meg far sitte alene over middagen, i spisestuen, uten appetitt. Jeg må gå nå, sa jeg. Allerede – sa han. Ja. Når kommer du hjem? Jeg vet ikke. Han så sørgmodig på meg, de mørke, nesten sorte øynene hans hadde et trett uttrykk, og han satte seg i sofaen og ble sittende og stirre fremfor seg mens han støttet hånden mot bordplaten foran seg, og med tommelen klemt mellom peke- og langfingeren, et sikkert tegn på at han var i ulage; jeg trakk meg unna, idet jeg mumlet en unnskyldning, som ikke hørtes troverdig ut, såpass husker jeg – skjønt det selvsagt er mye jeg har glemt (alt dette er lenge siden, og i dag, mens 23

jeg skriver dette, er jeg allerede så gammel som far var da han døde). Med forsiktige, nølende og engstelige skritt forlot jeg far og skyndte meg like etter ut i den iskalde dagen, vinden, snedrevet, og tok bussen til Carl Berners plass, hvor jeg steg av, fremdeles skyldbetynget, ennå med fars ulykkelige ansikt klart for meg i minnet, og så gikk jeg fort – spent på hvordan møtet med Lea nå ville komme til å arte seg – opp bakken til H-veien, hvor jeg ringte på døren i et stort gammelt murhus, og en fremmed kvinne, i femtiårsalderen, grå i håret, kom og lukket opp; jeg spurte etter Lea, og den fremmede kvinnen, som forklarte meg at hun var sekretær i Billedhoggerforeningen, bad meg komme inn; hun var vennlig i stemmen og hadde et godt, rolig blikk, men jeg var nervøs. Jeg husker at jeg gikk opp en trapp, med et gebrekkelig gelender, og banket på en dør – og ventet noen sekunder før Lea lukket opp, og straks gav meg en klem. Fint å se deg, sa hun. Kom inn! Atelieret lå i øverste etasje og hadde store skrå takvinduer som slapp inn mye lys, og på en kavalett sto en skulptur i leire; den forestilte en yppig kvinne, med armene og hendene strukket ut, i et svev. Lea forklarte meg – med en stolt mine – at 24