Page 1


Et fritt liv


Simen Tveitereid

Et fritt liv Om ü ønske seg noe annet i verdens rikeste land


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 Forfatter har fått støtte fra NFFO og Fritt Ord til å skrive manuskriptet til denne boka. ISBN 978-82-02-58667-6 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Tilman Wischuf Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 10,4/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,6. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


«La oss tenke over den måten vi lever våre liv på» Henry D. Thoreau i Livet uten prinsipper


INNHOLD

En beslutning

11 VÅR

1. Fritt liv?

19

2. Fremskritt For mine forfedre var fremskrittet opplagt: Det ble lys.

24

3. Mars Nybyggerens glød. Blandet med litt angst.

33

4. Får vi stadig mer fri? Om arbeidstid og velstand.

41

5. April Hva skal vi gjøre med all jorda?

50

6. Sjelen i arbeid Vi som liker å jobbe mye (men lurer på om vi burde gjøre det.)

60


7. Mai Heggen blomstrer, men ikke lenge.

74

8. En ny innstilling til arbeid Hvordan ble arbeidsideologien skapt?

80

SOMMER 9. Juni Makrellfiske klokka fem om morgenen. I ensomhet.

99

10. Tomt arbeid Finnes det også i markedsøkonomien?

103

11. Juli Høyonna før og nå.

109

12. Robotene Skal vi heie på dem eller frykte dem?

114

13. August Om sommeren er alle litt grønnere. Og småbrukeren en romantisk helt. 126 HØST 14. Hva om vi jobbet litt mindre ? Om 6-timersdag, borgerlønn og sånt som er altfor dyrt.

134


15. September Å snekre et hønsehus, uten å være snekker.

151

16. Den rastløse forbruker Det økonomene glemte: Konsum krever tid.

158

17. Oktober Sjølberging i vår tid. Sauene rømmer, og jeg drømmer (igjen) om noe annet. 171 18. Også fritiden må utnyttes Om det nye stresset, der hver time skal fylles.

179

19. En annen måte å være i verden på En tysk stjernesosiologs løsning: Resonans.

193

20. November Å brenne kvist i skogen. Den store sauejakten.

201

VINTER 21. Den skandinaviske lykken Hvordan kunne Norge bli verdensmestre i lykke? Og hva sier egentlig lykkeforskningen?

208

22. Desember Småbrukerens (selvforskyldte) skjebne.

224

23. Frihetens problem Er valgene vi tar egentlig våre egne?

238


24 . Januar Trefelling med mobilen i vernebuksa.

248

25. Prinsippet bak alt Om vekstens dilemma.

255

26. Februar Det lille livet.

266

TAKK NOTER LITTERATUR

273 275 293


En beslutning

Det var i slutten av juli, og det var uvanlig varmt i været. Samboeren min lå høygravid hjemme på sofaen og kunne føde når som helst. Jeg hadde syklet ut til sjøen for å kjøle meg ned med et bad, men selv der var luften trykkende varm. Nå bygde mørke skyer seg opp på himmelen, og jeg kunne allerede høre svake tordenskrall. Det var på tide å komme seg hjem, jeg hadde blitt borte lenger enn jeg skulle, så jeg syklet litt fortere enn jeg burde nedover de lange bakkene fra Ekebergåsen. Jeg husker at jeg holdt bremsen hardt inne, hjulet som sto stille i noen sekunder og et svev over panseret på en bil. Noen som sto over meg og spurte hva jeg het. Noen kraftige smell av torden, det var i ambulansen, regnet øste ned, og jeg lurte på hvordan jeg skulle få sagt fra til hun som ventet hjemme. Jeg ble på sykehuset i en måned, ikke på grunn av hjernerystelsen, men fordi Åse under fødselen neste dag mistet så mye blod at hun var i livsfare. Den natten lå jeg med en nyfødt baby på magen, jeg hadde sår i hele fjeset, og jeg husker at det på et tidspunkt sto en overlege med en svært alvorlig mine ved siden av 11


senga. Han snakket om hjertestans i seks minutter, og at det akkurat nå var usikkert om Åse kom til å overleve. Vi hadde et helt fint liv i byen, litt utenfor sentrum av Oslo. Jeg skrev artikler for avismagasiner, og som frilanser fikk jeg så mange oppdrag jeg ønsket og tjente bra med penger. Åse jobbet i et departement. Vi bodde i en fin tomannsbolig, og nå hadde vi to barn. Vi var vel fornøyd. Likevel hadde det en stund vært noe som føltes litt feil. Det var noe midlertidig over tilværelsen, den manglet et holdepunkt eller en retning. Jeg kjente ingen tilknytning til stedet vi bodde. Det var et nokså tilfeldig valg, en grei bydel på østkanten, kort vei til t-banen og til skogen, ikke så langt til sentrum. Hvis jeg fortsatte å få gode oppdrag og tjene bra med penger, kunne vi kanskje om noen år flytte til en gate litt høyere opp, få både kveldssol og utsikt utover byen, ja, kanskje et gløtt av fjorden også. Jeg hadde sett noen fine hus der oppe. Men egentlig var det bare mer av det samme. Det var å flytte 300 meter til et litt bedre hus med en litt større hage. Etter to døgn på sykehuset var legene temmelig sikre på at Åse ville klare seg. Men de kunne ikke utelukke at hjernen ville være skadet. Hun måtte holdes i koma i en uke. Jeg stelte babyen som best jeg kunne, det var heldigvis nummer to, og jeg ble tilført noen krefter jeg ikke visste om. Det var som om alt jeg gjorde i de dagene fikk større betydning. Da Åse ble vekket, var mye annerledes. Kroppen hen12


nes var fullstendig mishandlet. Hun måtte lære seg å gå på nytt, det var vanskelig å forstå hva hun sa, men legene mente at hjernen var i orden. Etter noen dager var stemmen blitt litt bedre og noe av det første hun sa var at hun hadde bestemt seg, hun var ikke lenger i tvil. Lenge før sykkelulykken hadde jeg hatt mer eller mindre kroniske smerter i nakken. Jeg gikk, i likhet med flere andre jeg kjente, inn og ut av treningssentre og ulike terapeuters kontorer. Jeg var mye alene, kanskje en uheldig side ved det å jobbe som frilanser og forfatter. Vennene mine var også småbarnsforeldre og hadde stadig mindre tid til å finne på noe. Det ble med noen raske øl på en pub en gang iblant. Jeg hadde jo kjernefamilien, som jeg selvfølgelig var glad i og tok stort ansvar for. Da sønnen min var liten, hadde jeg begynt å jobbe litt mindre, slik at vi kunne drøye ut permisjonen og vente et år med barnehagen. Men de fleste vi kjente jobbet like mye som før de fikk barn, og det var vel ikke så rart at det ble lite tid igjen til venner. Hva var det som gjorde at jeg bodde i byen? Det kostet mer å bo og leve der, og mye av det jeg liker aller best i livet, som å være ute i naturen, er vanskeligere å få til. Jeg hadde ikke noe imot byen i seg selv. Det var alt det byen førte med seg, jeg mislikte. Mange overfladiske bekjentskap, kjappe og avbrutte samtaler, hvor mye av det sosiale livet var knyttet til cafeer og puber. Og selvfølgelig mye jobbing. Ikke at jeg mislikte å jobbe. Tvert imot, får jeg nesten si. Skriving var en viktig del av min identitet, men det kunne lett ta overhånd. Jeg følte også at jeg 13


måtte prestere for å bli lagt merke til. Mye av min selvfølelse var knyttet til hva jeg klarte å skrive, men uansett hvor gode artiklene ble, så kom det nye uker med behov for nye, kreative ideer. Det fantes et sted, med en helt spesiell betydning for meg. Som jeg kunne bli glad av, bare ved å se det for meg. En liten gård ute ved kysten. Gården hadde alltid vært eid av familien, nå bodde farmoren min der. Der hadde jeg vært i alle somre i mitt liv, nå tilbragte vi mange ferier og helger i bryggerhuset. Når vi måtte reise derfra en søndag kveld om våren, når lufta var fylt av hegg og syrin og alt var irrende grønt, var det med en tung følelse. I bilkøen på vei mot byen dukket spørsmålet oftere opp: måtte vi egentlig dra? Og i august, når gresshoppene var begynt å synge og sjøen var varm, og turen tilbake til byen nærmet seg, var spørsmålet enda mer påtrengende. Tanken på å bo der hele året var først en lek. I flere år lo jeg det bort, kalte det en romantisk drøm. Men den kom tilbake, stadig oftere. Kanskje hadde det noe å gjøre med at jeg nærmet meg 40 år. Ikke at det var noen krise. Men klisjeen om at livet er kort begynte å gå opp for meg. Jeg drev og telte hvor mange flere somre jeg kunne regne med å oppleve, dersom alt gikk bra. Jeg tenkte ti år tilbake i livet og syntes at det ikke var så lenge siden. Ok. Så er det fire eller maksimalt fem slike perioder igjen av min tid på jorda. Og det gir meg noe sånt som 60 sjanser til å oppleve en tropevarm sommerkveld på sjøen i en båt, for det pleier bare å være et par slike kvelder hver sommer. 60 varme kvelder er en 14


del, men utgjør ingen evighet, slik livet virket da du var 20. Denne innsikten er banal, som en ny tenåringsfase. Men nå er det ikke Dostojevskij som gir deg våkenetter. Nå er det spørsmålet om det virkelig er dette du skal drive med i resten av din tid. Tenke så mye på jobben, få anerkjennelse, bedre lønn, finere hus, kjøpe mer, reise, stå på. Kanskje må du ha hatt et bein i graven før du fullt ut forstår hva det vil si at du lever én gang. Det tok et par år før Åse var sterk nok til at vi kunne flytte. Vi solgte huset i Oslo og flyttet på landet. Hjem til gården. Eller småbruket, som det er vanlig å kalle det nå. Valget så ut til å overraske mange. De ville gjerne høre om dette modige livsvalget. På et par fester satte jeg i gang med den store, eksistensielle samtalen; skal vi leve på samme måte hele tiden, skal vi aldri prøve noe annet, ikke før vi blir pensjonister? Vi ble ikke skapt for å sitte foran skjermer hele dagen, vi er ikke bare hjerner, vi har en kropp. Og så videre. Etter noen minutter gikk folk til neste samtale på festen, en som handlet om kule prosjekter på jobben eller hvor mye boligprisene hadde steget siden sist i det området de helst ville bo. Men det var flere som sa til meg at de gjerne skulle ha gjort noe av det samme som vi gjorde. Levd nærmere naturen. Hatt mer tid i hverdagen. Bodd i et vakkert landskap, uten støy og bråk. Alle disse harmoniske bildene som folk tydeligvis ser for seg når de tenker på et liv på landet. Å jo, de skulle gjerne ha gjort det. Men, det var dessverre umulig. I hvert fall nå. Kanskje når barna blir større, når barna flytter ut. Noen var mer realistiske: Hva skal dere jobbe med, da? 15


Hva skal dere leve av? Hva skal dere gjøre der om vinteren? Hos enkelte kunne jeg også ane en litt kritisk undertone, uten at det ble sagt direkte, det ville vel være for konfronterende. Men lå det ikke en liten anklage der, om en form for egoisme. Om at det å trappe ned lønnsarbeidet i såpass ung alder var å svikte som bidragsyter til fellesskapet. Jeg hadde tenkt igjennom mange sider ved beslutningen, fram og tilbake over flere år, men ikke dette. At jeg, ved å tjene mindre penger enn jeg var i stand til, kunne bli oppfattet som en slags snylter på velferdsstatens goder. Jeg ville jo fortsatt nyte godt av gratis skole og sykehus. Gratis tannlege til barna, billig barnehage. Ja, samboeren min var ennå sykemeldt etter den dramatiske fødselen, og hun ville neppe noensinne bli i stand til å jobbe i en hundre prosent stilling igjen. Altså ville hun få sykepenger og kanskje delvis uføretrygd. Dessuten ønsket jeg jo å bidra. Jeg var ikke en anarkist som ville motarbeide samfunnet. Jeg var en familiefar, og snart ville jeg være FAU-leder og fotballtrener. Var det noe jeg aldri hadde gjort, så var det å snike meg unna forpliktelser. Men hva er et menneskes dypeste forpliktelser? Jeg tenkte at aller først kommer det å ta vare på familien, og seg selv. Å prøve å bygge et godt liv for seg og sine. Den beste måten å gjøre det på, var kanskje ikke å jobbe mye. Det føltes heller ikke som min rette identitet. Men hva var det, hvor var den? Ville jeg finne den på stedet som betød så mye for meg, var identiteten min i gårdstunet mellom fjellknausene der jeg lekte som barn, var den i det gule lavet ute på svabergene, i kastanjetreet ved bryggerhuset, 16


i de gamle knirkete tregulvene, på stiene gjennom skogen, der vi gikk til sjøen for å bade, der jeg bar fisk hjem om kvelden? Jeg tenkte vel at dersom alt annet gikk feil, så ville jeg i hvert fall ha dette stedet. Det var et forhold som aldri kunne ta slutt eller forandre seg, slik så jeg det for meg. Men fri for tvil var jeg jo ikke, og når jeg tenker tilbake på det i dag, var min optimisme kanskje naiv. Jeg husker den dagen jeg hentet de siste møblene i huset i Oslo, stappet dem inn i flyttebilen, kjørte den selv sørover. Alene i bilen, en sen sommerkveld, trafikken på E18 hadde stilnet. Jeg var sliten, men samtidig full av energi, og jeg spilte det svenske rockebandet Bob Hund. Jeg dunket neven i dashbordet og ropte refrenget ut gjennom vinduet, ut i det som var blitt en lys juninatt: Nu är det revolution på gång. Jag tycker att väntan börjar bli lååååång.


1. Fritt liv?

Progress: The act of journeying and moving forward, advancement to a better state. Oxford English Dictionary

Vi skulle bo i hovedhuset på gården. Farmor pakket alle sakene sine og flyttet ti meter over tunet, inn i en leilighet i låven. Den hadde en trang do i en kald gang, og et bad uten varmekabler i gulvet. Farmor mente at det ville gå helt greit. Hun var 84 år, hun kom fra en annen tid enn oss. Det viktigste var at to nye generasjoner ville bo på gården, sønnen min ville stikke innom henne hver dag etter skolen, og det betød vel mer enn varmekabler. Jeg setter pris på varmekabler og vaskemaskin, en varm dusj og ikke minst et raskt og stabilt bredbånd. La meg allerede nå si at vi selvfølgelig lever i en bedre verden enn folk gjorde før. Det er ingen som må sette spedbarn ut for å dø, ingen i vår del av verden som må sende barna fra seg på grunn av fattigdom. Færre mennesker sulter, vi spiser bedre mat, er renere og friskere, og en lungebetennelse er sjelden livsfarlig. I vår del av verden er det nesten slutt på kriger også. Det er lenge siden livet dreide seg om å sikre nok mat 19


på bordet og beskytte seg mot kalde vintre, bygge et hus med et tett tak og en skorstein som ikke slapp ut røyk på veien opp gjennom huset. Vi er ikke bare blitt ufattelig mye rikere, vi har også fått mer frihet. Fra naturens krefter, fra gamle tradisjoner, fra religionens regler og alle autoriteter som satte grenser for vår utfoldelse. Det er mer som er mulig for flere mennesker enn noen gang før. Men vi har nok av bekymringer likevel. Mange av dem handler om hvordan vi skal leve. Det er et spørsmål som de fleste mennesker før oss har overlatt til Gud, til gamle skikker eller til noen utvalgte, vise høvdinger. Nå er det opp til meg å finne ut selv hvordan jeg vil leve. Og selv om levekårene er drastisk forbedret, er de mest grunnleggende vilkår slik de var for 10 000 år siden. Vi blir født. Vi lever i en kropp. Vi dør. Selv om jeg kanskje kan leve til jeg blir 90 eller til og med 100 år, finner mitt liv sted i en bitteliten del av det vi kaller tiden. Det kan gi den ultimate prestasjonsangst. Å lykkes med livet, å være lykkelig. Du vil ikke bomme der. Særlig ikke når alt materielt og økonomisk ligger til rette. Det er fristende å gardere seg, å velge flere alternativer på en gang. Fylle livet med så mye innhold at det blir som om vi lever flere liv på en og samme tid. Vi kan våkne i Norge og gå til sengs i Amerika det samme døgnet. Vi kan ikke bare bytte jobb, men utdanne oss på nytt og skifte yrke. Vi kan få ny partner og et nytt sett barn, skaffe oss nye venner med andre egenskaper. Gjennom kirurgi og medisin er det til og med mulig å bytte ut seg selv, skifte kjønn, få et yngre ansikt eller et bedre humør. Og hele tiden kan vi velge. Hvis de 50 tv-kanalene ikke er av inter20


esse, kan vi i stedet prøve noen av de 100 beste Netflixseriene. Til frokost finnes 32 ulike yoghurter og 15 forskjellige müsli-blandinger. Vi kan velge lege, det er fritt skolevalg og fritt sykehusvalg. Stadig ringer det noen og spør om vi vil ha billigere strøm eller bytte til en annen internett-leverandør. Som forbrukere blir vi spurt om hva vi mener om alt mulig, fra servicen på en kort togreise til liggeunderlaget vi nylig kjøpte. Hvis noe skjer som påvirker vår hverdag, uten at vi er blitt informert, kan vi bli opprørt. Det kan være små ting. Som at noen parkeringsplasser forsvinner eller at søppelet skal hentes én gang i uka i stedet for to. Men hvor frie er vi egentlig? Det går an å hevde at livene vi lever er blitt likere, de aksepterte livsformene færre. Slik kapitalismen har blitt dominerende, har én måte å leve på gått av med seieren: Den som går ut på å sikre velstand og vekst. De som ønsker seg et liv med litt mindre jobb og litt bedre tid, bryter på mange måter med normen i vårt samfunn. Norge er blitt et av verdens rikeste land i løpet av de 46 årene jeg har levd. Velstanden er tredoblet siden 1970-tallet. Likevel vil vi ha økt lønn hvert år, og vi jobber stadig like hardt for å få det materielt enda bedre. Og nå sier nesten alle politikerne at nordmenn i fremtiden må jobbe mer om vi skal redde velferdsstaten. Dermed skal vi også tjene mer penger og forbruke mer. Men kostnaden ved denne kursen er høy, både for miljøet og den enkelte: Økt forbruk står bak klimakrisen. Stress er blitt en folkesykdom, også blant unge. 21


Dette er et dilemma som det snakkes for lite om. Mange er kritiske til sider ved forbrukersamfunnet, men det som driver det fremover er produksjonen, eller arbeidet. Og tanken om at arbeidet alltid skal gi mer til alle. Arbeidsglede er viktig i livet, og arbeidsmoralen har tjent oss vel. Kanskje er det derfor vi sjelden diskuterer lønnsarbeidets dominerende rolle og tanken om at produksjonen alltid må vokse. I denne boka undersøker jeg noen sammenhenger mellom hvordan vi lever og de kravene samfunnet stiller til oss. Jeg trekker inn mange tanker fra andre bøker og artikler, men utgangspunktet er mitt eget liv, fordi jeg da beskriver noe som jeg vet er sant. Og fordi jeg har forsøkt det jeg vil utforske: om vi kan leve på en litt annen måte. Den amerikanske filosofen Henry D. Thoreau skrev i sin berømte bok Walden. Livet i skogene at han ønsket å leve et liv i frihet og ettertanke. Målet var å bli konfrontert med livets essensielle kjensgjerninger, som det heter i hans litt pompøse språk fra 1800-tallet. Men Thoreaus prosjekt kan sies å være moderne, ved at det var romantisk, det var ikke nød som tvang ham til å bygge seg en hytte i skogen. Det som drev Thoreau, var avstand til de rådende verdiene, og ikke minst skrekken for at han ved livets slutt skulle oppdage at han egentlig ikke hadde vært i live. Jeg skulle ikke leve som en eneboer i skogen, men jeg ønsket også frihet. Ikke frihet fra undertrykkelse eller reguleringer. Ikke enda mer valgfrihet. Men kanskje frihet fra å leve med penger som den selvfølgelige målestokk for alt. Frihet fra de mange synlige og usynlige krav som stilles 22


til oss i et samfunn som hele tiden skal bli rikere. Rikdommen kommer ikke av seg selv. Den som får ta del i den, må siden gjøre det han kan for å ivareta den, opprettholde og helst forbedre sin posisjon. Dette gjelder for hver og en av oss og for landet. Det går ingen vei tilbake, det er ikke mulig å stå stille, det finnes bare en vei: videre fremover. Dette er fremskrittets iboende tvang. Jeg søkte ikke mot villmarka, men mot et liv med mindre stress. Jeg skulle fortsette å skrive artikler, bare litt færre enn før. Ikke sitte inne foran en skjerm hele dagen. Når jeg gikk til sengs om kvelden, skulle kroppen være sliten etter utendørs arbeid. Slik var i hvert fall planen. Men det kunne bli et liv i splittelse mellom to verdener og to identiteter. Den jeg så langt i mitt liv hadde vært og den jeg nå håpet å bli. Ikke bare ville det praktiske hverdagslivet bli forandret, men antagelig også synet på hva som er verdifullt, hva som er fornuftig bruk av tid. Før eller siden måtte jeg kanskje ta et valg, men foreløpig levde jeg med et bein i hver verden, med telefonen i lomma, blant skruer og spikre i arbeidsbuksa.

Profile for Cappelen Damm AS

Simen Tveitereid - Et fritt liv  

Simen Tveitereid flyttet til småbruket der han har tilbragt alle ferier. Han ville ha mer tid med familien, få med seg heggens blomstring om...

Simen Tveitereid - Et fritt liv  

Simen Tveitereid flyttet til småbruket der han har tilbragt alle ferier. Han ville ha mer tid med familien, få med seg heggens blomstring om...