__MAIN_TEXT__

Page 1


første del

Hjemme


enkeltpersonene


Første enkeltperson

Vidkun brukte tuppen av pekefingeren til å transportere de siste smulene fra rugbrødet opp fra matpapiret og inn i munnen. Deretter brettet han papiret pent sammen og ble sittende tafatt med det i hånden mens han taus betraktet kollegaene. Wenche Müller satt som vanlig vis à vis ham på den andre siden av det hvite lunsjbordet som var en del større enn tannklinikken egentlig behøvde. Wenche var i ferd med å spise en gulrot. Ut ifra den kantete formen antok Vidkun at den var blitt skrellet med ostehøvel. Deretter hadde den ligget inntullet i fuktig kjøkkenpapir ved siden av brødskivene i matboksen hennes. Og nå spiste hun den altså. Som hun gjorde hver dag. Hun passet godt på, Wenche. Hun var nøye både med seg selv og andre. Det var ingen overdrivelse å si at Wenche hadde klinikkens beste tenner. De var gnageraktig fine og blanke. Alle på denne arbeidsplassen hadde flotte tenner. Men likevel. Wenches var ekstra skinnende. Hvordan greide hun det? Er det stoffer i gulrot som polerer tenner? Eller er det simpelthen 11


genetikken som er i spill? Vidkun visste fra studietiden at genetikk har en tendens til å sette seg i tenner. Han registrerte at Wenche nikket til noe Tofte sa. Han hørte ikke etter, men antok at det som vanlig var et eller annet om hyttetaket, datterens hund eller en langhelg i London. Når Tofte snakket, var det i hovedsak sprøyt og Vidkun hadde lært seg at det var tilstrekkelig å nikke, så han nikket. Vidkun hadde fått nok av Tofte for lenge siden. Han hadde vel i grunnen fått nok av det meste. Nå lo de andre av noe Tofte hadde sagt. For ikke å vekke mistanke om at han satt i egne tanker, pustet Vidkun ut på en litt latterlignende måte. Det var ingen helhjertet latter, men det var bedre enn ingenting. Når Tofte lo, kunne man se nesten alle tennene i munnen hans. Slik er det jo på noen mennesker. Hos enkelte kan det være fint. Hos andre er det av og til litt mindre vellykket. Når Tofte lo med den vidåpne munnen sin, klarte ikke Vidkun å la være å tenke på det som kom frem da klinikken hadde julebord på danskebåten. Tofte hadde drukket seg forbi reservasjonsgrensen sin og åpnet seg som en fjellblomst. Siden hadde denne sjenerende åpenheten vært fast inventar hver gang Tofte havnet på en snurr. Det førte alltid til snørr, tårer og behov for å få en klem. Tannleger behøver også å få klemmer. Spesielt tannleger med hull i tennene. Ja, det var sant, Tofte hadde hatt et hull. I tredje kvadrant, altså nede til venstre. Først hadde han bagatellisert det overfor Vidkun og sagt det bare hadde vært et lite hull, men etter hvert hadde 12


han hulkende innrømt at det dreide seg om en rotfylling. En tannlege med rotfylling. Ah! Skammen, skammen. Vidkun hadde naturligvis aldri hatt hull. Han kjente heller ingen andre tannleger enn Tofte som hadde hatt det. Til høyre for Tofte satt Renate. Hun nye pene. Som svarte i telefonen og booket timene. Hun som hentet folk på venterommet. Renate lindret tannpine ved sitt blotte nærvær. Folk som hadde fått tenner slått ut og satt med blod i ansiktet og på klærne, smilte inderlig, som om de mottok en åpenbaring i et renessansemaleri, når Renate ytret navnet deres med den smilende munnen sin, full av tann etter skinnende tann, lik en regnskog hvor morgenduggen sakte fordamper. Vidkun hadde advart Tofte mot at Renate var i peneste laget, at det kunne forskyve den skjøre, sosiale balansen som i snart femten år hadde gjort klinikken til en så innbringende geskjeft. Men Tofte hadde ansatt henne likevel. Vidkun kunne ha stoppet det, men engasjementet hans i administrasjonsarbeidet dalte år for år. Tofte fikk bare holde på. Klinikken tikket og gikk uansett nesten av seg selv. Det var bare å møte på jobb og være blid og solbrun, så strømmet de stakkars tennene på. Det sluttet aldri å forbløffe Vidkun at folk ikke klarte å holde orden i munnen sin. Alle fakta var tilgjengelige. Fluor. Tannpuss. Tanntråd. Kosthold. Det var ingen hemmeligheter noe sted. Like fullt var forfallet i munnene tilsynelatende uten ende. Ordreboken var alltid full. Og ble det avbestillinger, 13


var alltid andre tenner klare til å møte på kort varsel. Det fineste med syke tenner, syntes Vidkun, var at de gjorde vondt. Mye annet kroppslig forfall medfører ikke umiddelbar smerte og kan derfor vente. Med tenner er det annerledes og mer akutt. Og der det er akutt, kan man også ta seg betalt. Kundekretsen forsto og aksepterte dette. Den satte nok også pris på klinikkens tiltalende beliggenhet i sentrum, med utsikt mot Slottet og fjorden og en håndfull andre av hovedstadens attraksjoner. Klinikkens damer fikk lønn etter tariff, samt bonus på slutten av året. Ikke for stor, slik at det ble råflott, men nok til at de holdt seg glade og følte seg godt behandlet. Vidkun og Tofte lønnet seg selv på høyde med de best betalte tannlegene i landet. Ingen grunn til å gjøre noe annet. Dessuten tok de ut fortjeneste, det skulle bare mangle. Så lenge Tofte ikke tafset, spilte det forresten ingen rolle om Renate var i peneste laget, tenkte Vidkun. Klinikken kom til å fortsette å rake inn penger. Renate ville muligens til og med kunne bidra til å gjøre bedriften enda mer profitabel. Men da var det avgjørende at hun trivdes i jobben og fortsatte å stråle og spre glede. Og hvis det skulle bli mulig, tenkte Vidkun, måtte Tofte la være å tafse. Det hadde dessverre vært et par tafse-episoder for noen år tilbake. Vidkun hadde refset Tofte grundig og Tofte hadde holdt seg i skinnet siden. Men Vidkun følte seg likevel ikke helt trygg. Noen klarer rett og slett ikke å styre seg. Det er trist. Alle har sine instinkter og lengsler, tenkte Vidkun, og det er både greit og 14


lov, men man må holde dem for seg selv. Hvis ikke rakner samfunnsveven. Wenche Müller og Renate lo av noe Tofte sa, mens Vidkuns tanker fortsatte å spinne. Hvis Renate hadde vært en binne og Vidkun en stor bjørn, tenkte han, ville han fulgt etter henne i skogen. Han ville ha revet ned trær og vist styrken sin, og til slutt ville han ha fått henne. Det skulle foregå på et høydedrag med utsikt over et elvedelta. Han skulle ha passet godt på henne og sørget for at hun ikke snek seg vekk og møtte andre bjørner. Binner er notoriske rundbrennere. Dette hadde Vidkun lest om i en bjørnebok og det opprørte ham. For binner er det ikke uvanlig å ha både fem og syv partnere i løpet av brunsttiden. Det er lett å tro at skogen er et fredfullt og etisk bærekraftig sted, men intet er lenger fra sannheten. Binner er tøyter. Vidkun fòr sammen og kikket oppskremt på de andre. Hadde de kanskje skjønt hva han tenkte på? Det virket ikke slik. De spiste og drakk som før. Ingen av dem så i hans retning. Vidkun hadde levd i førtiseks år uten antydning til avvikende fantasier. Men i løpet av de siste månedene hadde de kommet sigende. De rareste ting. Han så seg selv som ulike pattedyr, noen ganger sågar som vekselvarme dyr, og hver gang følte han et sterkt ønske om å formere seg. Dette bekymret ham. Han burde fortelle det til noen. Ikke til kollegaene. Det ville være å gå over streken. Men antakelig burde han informere Line. Det var det folk gjorde. De snakket med ektefellen sin om det som plaget dem, så fikk de hjelp og støtte. Det kunne til og med tenkes 15


at de i løpet av prosessen ville komme nærmere hverandre. I hvert fall fremstilte parterapeutene det slik i spaltene sine. Vidkun møtte blikket til Wenche Müller og oppdaget at hun fra denne vinkelen merkelig nok liknet på en gnu. Wenche-gnuen løp på savannen og diltet med baken. Vidkun-gnuen løp bak henne, full av genetikk som lengtet etter å komme seg til neste generasjon. Nei. Nå fikk det holde. Vidkun reiste seg, tok matpapiret, vannglasset og kaffekoppen og gikk til kjøkkenbenken hvor han kastet og ryddet, slik alle på kontoret gjorde, her var det flat struktur, eller kanskje ikke helt flat, men nesten. Deretter forsvant han inn på behandlingsrommet sitt for å gjøre klar til neste pasient. Tofte, Wenche og Renate var i stuss. Dette var en arbeidsplass hvor det ikke var vanlig at folk reiste seg uten å avrunde lunsjsamværet på en trivelig måte. Det hadde vel knapt nok skjedd før. Kollegaene ble sittende med bekymrede ansikter helt til Tofte skar gjennom og sa: Nei, vi får vel komme i gang, jenter. Hullene fyller seg ikke selv. Så åpnet han den rotfylte munnen sin og lo en god del mer enn det som var passende i situasjonen, men han unnlot å klapse Renate på baken da hun passerte. Dette foregikk tross alt i Skandinavia, verdens mest likestilte samfunn, et godt stykke ut på totusentallet, og Den Norske Tannlegeforenings Tidende hadde nylig trykket en artikkel om trakassering.Tofte var ikke dummere enn at han skjønte han måtte holde seg i skinnet. Han følte en slags sorg over å måtte la det være. Han levde i feil tiår. Eller i feil 16


land. Russiske tannleger kunne antakelig fortsatt tafse pü assistentene sine, sü han for seg. Men han kunne jo ikke russisk. Hans tid som tafser var etter alt ü dømme over.


Andre enkeltperson

Joachim Sperber satt i sofaen sin og kikket bort på sin partner og partnerens hund som begge satt i en annen, men identisk, sofa tre meter unna. Fra sofaene kunne både Sperber og partneren og for så vidt også hunden se tv-en og de kunne strekke seg ut uten å forstyrre hverandre. Det var naturligvis fullt mulig for Sperber og partneren å sitte i samme sofa, det gjorde de også noen ganger, men det lot seg ikke stikke under en stol at det ble mindre komfortabelt. Dessuten måtte minst én av dem da vri på hodet for å se tv-en ordentlig, og det kunne av og til gjøre litt vondt i nakken etter en stund. Etter mange gode år var Sperber uøvet i å være i ubalanse. Han var sant å si et virvar av følelser, og han forsto ikke hva som foregikk i ham. Vanligvis var han en klippe. Solid og trygg og energisk. Privat var han et overskuddsmenneske som lagde asiatisk mat, spilte ukulele og med letthet orienterte seg i verden. Han var medlem av Norsk Ornitologisk Forening, av Astrup Fearnley-museets kunstklubb, av 18


Turistforeningen, Skiforeningen, Støtteforeningen for Heimevernet på Hedemarken, Norges sopp- og nyttevekstforbund, støttemedlem av Redningsselskapet og livstidsmedlem av Cinemateket i Oslo, hvor han forsøkte å se tre-fire filmer i måneden. Profesjonelt var Sperber en utenom det vanlige proper og oppegående zoolog som i en årrekke hadde jobbet på Naturhistorisk museum. Han var en autoritet på forhistoriske dyr og forsket og foreleste. Han hadde to doktorgrader og planla en tredje. Sperber var på mange måter en typisk ressurshomo med mye tid til å dyrke interessene sine. Han elsket det frie livet, og til tross for en del pessimisme når det gjaldt klodens muligheter til å klare seg, var han normalt en velfungerende, på grensen til munter, mann. I løpet av det siste halvåret hadde dette endret seg. Den ubekymrede utstrålingen hans hadde gradvis forvitret. Han hadde fått en lut holdning og gledet seg ikke lenger til å gå på jobb. Han skiftet undertøy og barberte seg mer sporadisk enn før, leste pessimistiske rapporter om forsvinnende biomangfold og ved minst to anledninger hadde han fått purring på bibliotekbøker. Han var kort sagt ikke seg selv. Årsaken til kaoset var partneren Sperber hadde delt livet med i over tyve år. Han som satt i den andre sofaen sammen med hunden sin, som for øvrig ikke var en vanlig hund. Men en likhund. Akkurat nå satt begge to, både partneren og likhunden, og stirret uttrykksløst mot den avslåtte tv-en. I likhet med Sperber var partneren en middelaldrende og tilsynelatende ordentlig mann. Pen i tøyet og slank og senete etter 19


utallige timers vandring i ulendt terreng. Han tjente pengene sine på å rusle i skog og mark og lete etter døde mennesker og dyr. Det var en trygg og god business. Både folk og fe dør og forsvinner hele tiden. Gode likhunder er ikke lette å oppdrive, men når man først har fått tak i en, kan de rake inn betydelige beløp for eieren sin. Det heter seg gjerne at det er begges skyld når ting skjærer seg i et forhold, men i dette tilfelle syntes Sperber at det utelukkende var partnerens feil. Sperber hadde i langt tid ikke lagt merke til at noe var galt. Partnerens trøtthet og kjølige distanse hadde han tilskrevet stress grunnet for mye ansvar i jobben. Sperber hadde forsøkt å overbevise seg selv om at ting ville bli bedre etter ferien, når partneren bare hadde fått hvilt ut. Men partneren sov og sov og ingenting ble bedre. Sperber levde i et emosjonelt vakuum. Mangelen på fysisk kontakt var også tung å bære. Han forsøkte å si til seg selv at livet har sine faser og det måtte vel han kunne klare å akseptere like mye som andre. Men vanskelig var det. Etter som månedene gikk, ble luften i den store, lyse leiligheten tyngre og tyngre. Av og til tenkte Sperber at han skulle klare å holde seg taus og tverr han også. Så skulle partneren få se hvor morsomt det var å bli ignorert. Men det fungerte mot sin hensikt. Det ble bare enda tydeligere at de befant seg på kanten av stupet. Sperber var dessuten en som kontinuerlig trengte positive tilbakemeldinger. Slik hadde han vært siden barndommen. Det var foreldrenes feil. De hadde skrytt av alt han gjorde og gitt ham inntrykk av at han var flink 20


til alt. Resultatet ble at han reagerte med mutthet hvis han gjorde noe uten å få anerkjennelse for det. Det var nok om partneren la merke til at Sperber hadde ryddet på kjøkkenet og for eksempel smilte til ham. Men det kom aldri noe smil og ingenting ble lagt merke til. Til slutt var Sperber ikke lenger i tvil om at han ble systematisk oversett og det begynte å gå opp for ham at partneren ikke lenger var glad i ham. Det var et hardt slag. Hvordan gikk det an ikke å elske Sperber? Han syntes selv at han var en oppmerksom, hyggelig, klok og til og med pen mann. Han var også det han selv ville kalle en intellektuelt stimulerende samtalepartner. Han leste aviser og bøker, så en mengde filmer av den typen som er krevende å gjenfortelle og fulgte ellers godt med på verden. Men til tross for alle kvalitetene, måtte altså partneren på et eller annet tidspunkt ha sluttet å elske ham. Denne ubehagelige mistanken begynte å ligne en slags stillingskrig og pågikk i mange måneder. Til slutt sa Sperber at de måtte snakke sammen. Snakke? Nei, takk, helst ikke, fikk Sperber inntrykk av. Men nå slapp ikke partneren unna. Sperber tvang ham ned i sofaen og lekset opp for ham. Sånn kunne de ikke ha det. Først ble partneren stille, men etter hvert begynte han å snakke, riktignok i rykk og napp og nokså halvkvalt. Etter hvert kom det frem at han ikke hadde oppført seg helt som avtalt. Han hadde dessverre vært litt sammen med en annen. Ikke mye, heldigvis. Men litt. Og det var forresten over nå. Det var et sjokk. Såpass må man kunne si. Sperber hadde ikke engang vært i nærheten av å mistenke at 21


noe slikt lå bak. I dagene som fulgte ble Sperber mer og mer rasende. En annen hadde altså i månedsvis fått alt det som Sperber ikke hadde fått. Her hadde han vært tålmodig, akkurat som han hadde lest at man skulle. Han hadde gitt partneren både tid og rom til å komme seg. Men det hjalp ikke. Og så handlet det altså likevel ikke om stress og overarbeid, men om simpelt svik. Det var en devaluering av hele Sperbers vesen. I en periode var han så langt nede at han ikke klarte å foreta seg noe. Han gikk på jobb og gjorde alt på autopilot, men dagdrømte om at partneren skulle miste livet i en grell ulykke og at likhunden skulle stå ved den døde kroppen og være utrøstelig. Så kunne Sperber starte på nytt med blanke ark. Men partneren døde ikke. Han satt tvert imot i sofaen kveld etter kveld og skapte knugende stemning. Det var uholdbart. Sperber leide en leilighet og flyttet ut. Partneren angret og ville ha ham tilbake. I en periode oppvartet han Sperber og overøste ham med oppmerksomhet og konfekt og teaterbilletter. Sperber følte seg elsket og flyttet hjem igjen. Men partneren havnet utpå atter en gang. Nok en gang angret han og gråt og var lei seg. For det var jo Sperber han ville ha. Det var helt på det rene. Han forsto ikke, sa han, hvorfor han gjorde slike destruktive ting, og han kompenserte med å elske Sperber høyere enn noen gang før. Forholdet var vekselvis høyt oppe og langt nede. Det ble en tilværelse som var i overkant bipolar, og etter noen uker skjønte Sperber at det som var ødelagt mellom dem ikke kunne repareres. Han planla å flytte ut nok en gang, men hadde ikke 22


sagt det ennå. Og hver onsdag kveld hadde de satt av en time til å prate. Dette var viktig for partneren. Han hadde skaffet en boks med kort med forslag til samtaletema for par i krise. «Dette er boksen for dere som ønsker å ta vare på og styrke hverandre og parforholdet!» sto det i bruksanvisningen. Med det samme Sperber så utropstegnet, skjønte han at de som hadde laget boksen var idioter og at dette aldri kom til å fungere. Men partneren var så sikker på at de skulle finne tilbake til hverandre, som han formulerte det, at Sperber ikke hadde hjerte til å si det som det var. Partneren satte seg opp i sofaen sin og strakk seg over mot Sperbers sofa. I hånden holdt han den kremhvite boksen med kortene. Kategoriene spente tematisk fra Fortid, fremtid og nåtid, via Kjærlighet og romantikk, til Meninger, holdninger og verdier, samt Erotikk og sex. Og den bakerste kategorien het Minefelt. Sperber valgte på trass et kort fra Minefelt. Han så partnerens blikk idet kortet ble trukket opp. Det var et mildt bebreidende blikk som fortalte at han så Sperbers trass og mente den var barnslig, samtidig som han godt visste at alt var hans egen skyld og at han ikke var i posisjon til å være anklagende. Hva tror du er min største bekymring i vårt forhold ? Sperber leste setningen to ganger. Partneren sukket. Hvis du vil kan du bruke et hjelpemiddel, sa Sperber. Du kan eventuelt ringe en venn? Jeg tror det er mitt svik, sa partneren med lav stemme. 23


Riktig, sa Sperber. Da får du et poeng. Det er ikke noen konkurranse dette her. Er det ikke? Nei. Ok. Da misforsto jeg. Men uansett så svarte du riktig. Det er ikke noe riktig og galt her. Jo, det er det. Det tror jeg er hele poenget. Din tur. Partneren trakk en lapp med lukkede øyne. Hvilke verdier og holdninger er like og ulike hos deg og meg ? Det tror jeg må være måten vi behandler andre på. Jeg ville for eksempel hatt problemer med å svike deg, mens dine verdier og holdninger tydeligvis ikke hindrer deg i å gjøre nettopp det. Der er vi med andre ord forskjellige du og jeg, helt motsatte, nesten, må vi vel kunne si. Vær så snill. Vær så snill, hva da? Ikke gjør dette. Ikke gjør hva? Kan vi ikke bare forsøke å snakke hyggelig sammen. Jeg svarer jo bare på spørsmålet ditt. Men du vrir jo alt til å handle om det vi forsøker å legge bak oss. Det syns jeg ikke stemmer. Uansett er det min tur. Sperber trakk et nytt kort. Hvor viktig er sex i et forhold etter din mening ? Partneren sank litt sammen. Kan vi ikke ta et annet spørsmål? Nå trakk jeg jo dette. Det blir jo på en måte juks 24


hvis vi bytter spørsmål hver gang de blir litt vanskelige. Da vil jeg si at sex er viktig. Som om jeg skulle ha sagt det selv. Her om dagen leste jeg faktisk at en psykolog uttalte at sex utgjør rundt femti prosent av fundamentet i et gjennomsnittlig forhold. Og da blir jeg nesten nødt til å stille et lite oppfølgingsspørsmål. Er det slik at man bør ha denne viktige sexen med den faste partneren sin, eller kan det være med hvem som helst, syns du? Partneren svarte ikke. De ble sittende og se på hverandre. Etter et antall sekunder som virket endeløse, reiste Sperber seg og gikk på badet. Der tisset han, klippet neglene og satte skjeggtrimmeren på lading. Deretter gikk han tilbake til stuen og ble stående i døren og se på partneren og den dumme likhunden. Sperber likte de fleste dyr, men hadde alltid hatt et problem med hunder, og spesielt med denne. Når den sniffet, følte Sperber at han var i ferd med å dø. Jeg flytter ut, sa Sperber. Hvis du gidder å selge leiligheten og vippse meg min del av pengene så er det fint.


Tredje enkeltperson

Mange trodde at politidirektøren var den som skrev politidirektørens «Tanker på slutten av året» i bladet Norsk Politi. Men det var det Lise Løvenskiold som gjorde. Ikke fordi direktøren ikke var i stand til å skrive det selv. Eller jo. Det var vel i grunnen derfor. Men det snakket de helst ikke om. Direktøren fikk det mest til å virke som om det var fordi han var for travel. Men det var han jo ikke. Han var bare ikke så god med ord. Og egentlig ikke med folk heller. «Noe av det jeg liker aller best med jobben, er å møte medarbeidere landet rundt. Også i år har jeg besøkt mange politistasjoner og lensmannskontorer landet rundt.» Lise var slu nok til å legge inn den keitete gjentakelsen «landet rundt» i to setninger etter hverandre slik at ingen skulle mistenke at direktøren ikke hadde skrevet det selv. «I året som snart er slutt kan vi se tilbake på et høyt aktivitetsnivå.» Dette var plankekjøring for Lise. Det tok henne ikke mange minuttene å krote ned direktørens tanker. Og takknemligheten hun mottok 26


fra direktøren, gjorde at det var bryet verdt og vel så det. Hun fikk vin, high end-skrivebordsnips som Newton-vugge, samt vide fullmakter som etterforsker. Det å formulere direktørens tanker gjorde henne i visse henseende til hans overordnede. I praksis var hun politidirektørens direktør, det visste hun og det visste han og det visste hun at han visste. Etter mange år som forfatter av disse tankene ved årets slutt, hadde Lise fått et slags balletak på direktøren og det reduserte ham til en som først og fremst hadde som oppgave å rykke ut i media med ujevne mellomrom og kommentere politiets arbeid. Når det skjedde, skrev Lise stikkord til ham på små, gule lapper. Politiet kjente seg ikke igjen i kritikken, politiet ble nødt til å gjennomgå rutinene sine, og lignende svada. Det å uttale dette pjattet til media på den riktige, suverent utilnærmelige og maskuline direktør-måten, var direktørens viktigste oppgave. Det var, mellom linjene, det mest sentrale i stillingsinstruksen hans. Og det var også den eneste grunnen til at politidirektøren var politidirektør og ikke Lise. Men til tross for fremgang og honnør på jobben, gjennomgikk Lise, i mangel av et bedre uttrykk, en fase. Hun forsto lite av det selv. Første tegn på endring var leopardene. For et års tid siden hadde hun våknet en onsdag og tenkt: Leoparder. Da hadde hun skjønt at noe var på gang. Siden hadde det blitt tallrike timer med leopardprogrammer på tv, det hadde blitt leopardpynt, en koffert i leopardmønstret utførelse og dessuten en kåpe i ekte leopardpels. Hun hadde også fått tak i en gam27


mel film som het Leoparden, som skuffende nok ikke inneholdt en eneste leopard, men bare en masse italienere som pratet og danset i et hus. Hun hadde sett filmen inntyllet i kåpen sin, som for øvrig var blitt hennes kjæreste eie. Kåper av leopardpels ble solgt rimelig for tiden. Ikke mange våget å gå med dem lenger. Folk er noen ordentlige etterdiltere, syntes Lise. Den stakkars leoparden hadde blitt skutt en gang på sekstitallet. Den var og ble død, og ingen god intensjon i verden kunne forandre på det. Trakassering forekom fra tid til annen. Unge kvinner kunne finne på å slenge ufine bemerkninger etter henne på gaten. Lise brydde seg ikke, men hun tenkte sitt. Det gjorde hun. De unge var sintere enn før. Det var så mye som ikke var lov. Lise syntes synd på dem. Og hun tok gjerne en diskusjon hvis det falt seg slik. Hun ønsket ikke at leoparder skulle avlives for pelsens skyld, men det forholdt seg annerledes med dyr som allerede hadde vært døde i en mannsalder. Det var jo også noe med å ta vare på kulturminner. Lise spaserte til jobb med pelskåpen på. Hun trengte bare å ha en tynn skjorte under. Det fikk henne til å tenke på om naturen hadde gjort en feil. Det at snøleoparden oppe i Himalaya har tykk pels er så sin sak, men at kattedyr i tropiske strøk har det, må være en slags forglemmelse. Den drøye halvtimen det tok henne å gå til jobb, tillot henne å sortere tanker og følelser. Og Lise hadde mange av begge. Dette var en turbulent tid, både profesjonelt og privat. På jobb var det stadig nye drap å etterforske. Folk sluttet tydeligvis aldri å ta livet av 28


hverandre. Heldigvis ikke daglig. Ikke i Norge. Bank i bordet. Heller ikke ukentlig. Men likevel mange nok. Og i Ensliges Forening som Lise gjennom mange år hadde hatt viktige verv i, kokte det. Hun var et godt kalibrert organisasjonsmenneske, strategisk klok uten å fremstå som bedreviter, og dersom noen fortjente å ta over som leder etter gamle Bogdan som nå, dessverre, lå på det siste, var det Lise. Det syntes alle. I hvert fall inntil nylig. Men så, bare måneder før årsmøtet, hadde det dukket opp en utfordrer, totalt fra sidelinjen, et ungt nek som bare hadde vært enslig i et par år. Hun het Ingeborg og hadde nylig meldt seg inn i foreningen. For mange var det å melde seg inn et stort skritt. Det visste Lise godt. Folk venter i det lengste på noen å elske, men til slutt gir de opp og begynner å forholde seg praktisk til saken. Det er tross alt urettferdig at enslige skal ha like store utgifter som par og det oppstår en følelse av avmakt overfor myndighetenes manglende forståelse for ensliges behov. Da organiserer man seg. Og det hadde dette ambisiøse unge kvinnemennesket altså gjort. Lise hadde tatt hyggelig imot Ingeborg, som hun het. Hun hadde vist henne rundt i blokka og oppfordret henne til å engasjere seg i styre og stell, uten å forstå at hun næret en slange ved sitt bryst. Antakelig hadde dette mennesket bare så vidt snust på ensligheten. Og nå ville hun bli frontfigur for alle landets enslige. Det var lattervekkende. Lise hadde vært Bogdans høyre hånd i to tiår. Hun kjente navnet på hver eneste organiserte enslige person i landet. Det eneste man kanskje kunne innvende mot Lise, tenkte Lise, var at hun muligens manglet litt naturlig 29


utstråling, eller hva man nå skal kalle dette som nesten umerkelig siver ut fra et menneske og er umulig å sette ord på. Hva det nå enn er, ville det uansett ikke gjort noe om Lise hadde litt mer av det. Ingeborg hadde det muligens i litt større grad. I hvert fall fryktet Lise at andre kunne oppleve det slik. Og hun klarte ikke tanken på å tape lederposisjonen til fordel for en yngre kvinne med kort fartstid som enslig bare på grunn av noe så uhåndgripelig som utstråling. Ingeborg var antakelig en av disse enslige som ikke egentlig trenger å være enslig, men som koketterer med det og bærer ensligheten som et smykke. Se, så enslig jeg er. Stakkars, enslige meg. Det er et sjekketriks. Lise hadde sett flere eksempler på dette. Unge kvinner meldte seg av og til inn i foreningen som et rop om hjelp, og straks etter møtte de noen, noen ganger til og med på møtene i foreningen. Det var useriøst, syntes Lise. Normalt ville det ha vært enkelt å utmanøvrere en som Ingeborg, men hun var langt mer skamløs enn Lise først hadde tenkt. Det siste trekket hennes hadde vært å besøke Bogdan på sykehuset. Ikke bare ukentlig, slik Lise gjorde, men daglig, noen ganger også to ganger om dagen. På den måten hadde hun skaffet seg et forsprang. Skulle Lise klare å parkere Ingeborgs ambisjoner om ledervervet, måtte årsmøtetalen hennes være imponerende. Den hadde gnagd i bakhodet i ukevis og nå gjennomgikk hun den mens hun spaserte. Venner! skulle hun starte med å si. Fire av ti husstander i Norge består av én person. Tendensen er økende 30


og trenden tydelig. Om få tiår våkner de fleste nordmenn alene, koker poteter alene, legger seg og sovner alene. Denne utviklingen startet da det gamle bondesamfunnet gikk i oppløsning. Folk kom seg inn til byene og oppdaget lettelsen over å bli kvitt familieåket. De pustet friere uten slekt i hver krik og krok. Fortsatt henger mange igjen i kjernefamilien, men dere vet, og jeg vet, og Statistisk Sentralbyrå vet, at de stadig blir færre. Parforhold må skattlegges! Enslige er den nye oljen! Her forventet Lise applaus. Hun bestemte seg for å ta en omvei nedover Torshovdalen. Det gjorde hun en gang iblant. Mest på grunn av fuglene. Det var andre fugler der enn det var langs elva. Tette bånd eksisterer mellom enslige mennesker og småfugler. Ikke mange visste at Lise var glad i fugler. Det var mye verden ikke visste om Lise. Hun var den typen person. Noen ganger drømte hun om å møte en småfugl på sin egen størrelse, helst en stillits eller en kjernebiter, og oppleve en stormvind av forelskelse. Dette hadde Lise aldri fortalt til noen. I trærne satt nyankomne trekkfugler og forsøkte å minnes hva de brukte å foreta seg i denne delen av verden. De hadde noe rastløst over seg, trekkfuglene. All denne trekkingen medførte i Lises øyne en skjødesløs bruk av energi. Fly mange hundre mil – for hva? Lise var selv mer en standfuglaktig type. Hun ønsket å hedre standfuglens prinsipper. Ro. Bakkekontakt. Stille glede og takknemlighet for det enkle og nære. Men det var litt trekk i henne også. Det lot seg ikke nekte. Innimellom var det krefter i henne som trakk 31


nokså hardt. Da holdt Lise igjen. Hvis hun slapp helt opp, kom hun til å havne i uføre. Det visste hun. Og derfor heiet hun på standfuglene. Selv om det ante henne at trekkfuglene var mest spennende. De har vært steder og sett ting. De er mer om seg. Standfuglene har mer enfold i seg. Hvis fugler kunne snakke, tenkte Lise, ville trekkfuglene ha de beste historiene.

Profile for Cappelen Damm AS

Erlend Loe - Dyrene i Afrika  

Dyrene i Afrika er en historie om avmakt, aktivisme, avvik og tøylesløst begjær. Fem enkeltpersoner - en tannlege, en biolog, en filmklippe...

Erlend Loe - Dyrene i Afrika  

Dyrene i Afrika er en historie om avmakt, aktivisme, avvik og tøylesløst begjær. Fem enkeltpersoner - en tannlege, en biolog, en filmklippe...