Page 1


Jon Larsen

Stjernejeger En spektakulĂŚr fortelling om en jazzmusiker, de eldste partiklene i vĂĽrt solsystem og en usannsynlig oppdagelse


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-58516-7 1. utgave, 1. opplag 2018 Illustrasjoner: Jan Braly Kihle/Jon Larsen Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Dreamstime / Ilyach Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 10,7/13,4 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,6. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


– Er det noen spørsmål? Ordene blir kastet brutalt tilbake mellom de harde veggene i auditoriet. Jeg fjerner meg fra mikrofonen og ser ut over forsamlingen. Fem hundre av klodens skarpeste hjerner er samlet her i kongressenteret Henry Ford Bau i den tyske hovedstaden, Berlin. Anledningen er den årlige forskerkonferansen til Meteoritical Society. Dagens tema er stjernestøv. Og jeg, en selvlært røver, har nettopp påstått at de tar feil. Alle sammen.


Det er ikke sånn jeg trodde det skulle bli. Som gammel jazzmusiker hadde jeg sett for meg livets høst i pendel mellom spennende konserter i verdens metropoler. Med en beroligende halvliter innen rekkevidde. Nå som jeg endelig har blitt lommekjent i Barcelona, burde det kanskje være på tide å reise ut og cashe inn? Omsider utforske spennende ølsorter, uten bekymring for morgendagen. Kanskje bli kjent med en ny generasjon sigøynermusikere i Paris? Men tilværelsen tok uventet en annen kurs, og det siste tiåret har jeg holdt på med noe helt annet enn musikk. I den forbindelse kan man spørre: Når inntreffer egentlig støvets alder? Er det når støvet legger seg i livet, og man kan trekke seg tilbake til gyngestolen på verandaen? Eller langtidsferie på Solkysten? Eller er det hvis man får støv på hjernen og forvandles fra gal bohem til ansvarlig borger? Mitt gamle papirleksikon kunne opplyse om at støvets alder tidligere inntraff ved fylte 70 år, men tidene forandrer seg. En bekjent som nylig rundet 70, la ut følgende lakoniske oppdatering på Facebook: «Ungdomstida over». Men støvets alder? Antakelig ikke. 6


For egen del måtte jeg, etter et langt liv på veien som turnerende musikant, innse at nettopp støvets alder på en måte hadde innfunnet seg. Det uventede var at dette utløste den samme kriblende lysten, den samme ubendige trangen og energiske nysgjerrigheten som utforskingen av gitaren hadde vekket i meg nesten førti år tidligere. Etter et liv som profesjonell gitarist med jazzkvartetten Hot Club de Norvège gikk lystene nå i en helt annen retning. På nytt strakk plutselig ikke døgnets timer til for å tilfredsstille en glupsk appetitt på noe jeg ikke helt visste hva var. Eller hvor det bar. Annet enn at det var inn i ukjent terreng. Denne vårfornemmelsen, for det var sånn støvets alder traff meg allerede i femtiårsalderen, kom som en usannsynlig gave. Jeg lot meg villig rive med på en bølge av lyst og forventning. Støvet ble min nye greie. Hvorfor interessen for støv hadde blitt vekket, og hvordan dette kunne føre til at jeg hadde havnet i ilden under forskerkonferansen i Berlin, er ikke selvforklarende. Fjernere fra jazzpublikumet kunne jeg muligens ikke komme. Men i forkant hadde en kjede uforutsette hendelser ubønnhørlig ledet meg stadig dypere inn på et bortgjemt sidespor i tilværelsen og ført meg inn i en verden som jeg tidligere ikke ante eksistensen av – støvforskning. Et matt ord. Men som like fullt viste seg å være en arena for rødglødende pasjoner og svimlende perspektiver. Stikk i strid med alminnelig oppfatning er det fortsatt hvite områder på kartet. Steder der forskernes måleinstrumenter ennå ikke har sondert. Vi mennesker tenker gjerne at alt er oppdaget og oppfunnet, men det er naturligvis ikke sant. En ny oppdagelse kan til overmål befinne seg rett foran øynene våre. Kun kamuflert av vår egen vanetenking. 7


Det var en tilfeldighet som først fikk meg til å se støvet med nye øyne. Deretter førte det ene til det andre. Årsak og virkning fulgte hverandre med forutsigbar lovmessighet, helt til det oppsto kaos. Syv års leting gatelangs i noen av verdens største byer, og i små norske bygder, resulterte i en oppdagelse som brøt med gamle sannheter. Funnet talte NASA midt imot og reiste i ytterste konsekvens spørsmål ved hvordan livet på jorden har oppstått, og hvor vannet har kommet fra. Det var derfor jeg hadde blitt kalt inn på teppet, i form av en invitasjon til Berlin, for å presentere funnet i veistøvet for skeptiske forskere fra hele verden. Men for å nøste tilbake til den egentlige begynnelsen på denne historien, må vi over i en annen tid. For svært lenge siden.


1

Jorden finnes ikke. Ute i verdensrommet er en gammel stjerne i ferd med å dø. Etter milliarder av år har den røde kjempen ikke mer brennstoff igjen. Hydrogenet er brukt opp, fusjonert til helium. Men nå er det heller ikke mer igjen av det. Langsomt har solen est utover og slukt sine planetbarn. Den er mett av dager, og kreftene avtar. I sitt kosmiske nabolag har stjernen vært en brutal enehersker. Alt som har nærmet seg, har nådeløst blitt trukket inn i det brennende helvete og utslettet. Men nå er tiden over. Kjempen skjelver. Klarer ikke lenger å bære sin egen vekt. Under en gnistrende stjernevrimmel faller den sammen i en gravitasjonell kollaps. I neste øyeblikk vrenger den seg i en eksplosjon av stjernestøv. Den døendes testamente til fremtiden. Stjerneasken slynges ut med så stor kraft at den omdannes til stadig tyngre grunnstoffer. Først karbon og oksygen, deretter nikkel og jern, og til slutt iridium og platina. Nå blir stjernen en supernova og sender ut mer lys enn resten av galaksen til sammen. En siste kraftanstrengelse som gjør den til himmelens mest lyssterke objekt, før den langsomt brenner ut og 9


forsvinner. Gjenferdet etter den døde kjempen seiler videre gjennom kosmos som en flygende hollender på tidens usynlige hav. Et sort hull. I millioner av år fortsetter skyen av stjernestøv videre utover i universet. Ett enkelt av disse små fnuggene, en bitte liten stein på under en millimeter, skal vi følge videre. Dette støvkornet er bokens hovedrolleinnehaver. Som på tross av sin ubetydelige størrelse etter hvert skal få store ting til å skje. Fortsatt har det lille kornet milliarder av år foran seg før det skal bli en sensasjon. Omtales på forsiden av New York Times og store aviser over hele verden. Men jordkloden eksisterer ennå ikke. Imens farer det lille kornet lydløst gjennom verdensrommet, stadig videre. En fordringsløs prikk i det uendelige universet. Skyen av stjernestøv treffer etter hvert andre kosmiske skyer, og en ny stjerne tennes i støvet. En sol. Med tiden organiserer tyngdekraften de små partiklene omkring det lysende midtpunktet – en nokså gjennomsnittlig annengenerasjons stjerne. Vår sol. 4,56 milliarder år senere har den roterende støvskyen rundt den nye stjernen pakket seg sammen til åtte planeter og mer enn 150 måner. Hele tiden seiler det kosmiske støvkornet ensomt omkring. På den tredje planeten innenfra er vannet i flytende form. Her har livet utviklet seg til et fantastisk panorama av karbonbaserte organismer, som fyller hver minste nisje i en landskapsvariasjon uten sidestykke blant alle klodene i solsystemet. Samtidig har evolusjonen på den blå planeten frembrakt høyt spesialiserte arter i alle former og farger, hvorav én art relativt nylig har utviklet en spesiell evne, uten innlysende nytte10


verdi – bevissthet. Men fortsatt drysser det restmateriale fra den kosmiske støvskyen ned på jorden. Budbringere fra den forutgående generasjonen døde stjerner. For Homo sapiens, som er i ferd med å ta sine første steg på en planet i verdensrommet, går dette upåaktet hen, såfremt ikke stjernestøvet etterlater en lysende stripe på den klare nattehimmelen. Et stjerneskudd. Da kan et ønske gå i oppfyllelse. En julidag i 2009 er det ingen vei tilbake. Etter tusener av år på nær kollisjonskurs med jorden blir det urgamle støvkornet omsider fanget opp av gravitasjonen til planeten vår. Den lange reisen er over. Steinen faller mot jorden. Friksjonen i møtet med luftmolekylene øverst i atmosfæren får den lille partikkelen til å bli varm, for første gang siden stjerneeksplosjonen for milliarder av år siden. I det samme konturene av land og sjø åpenbarer seg åtte–ti mil lenger nede, smelter stjernestøvet til en dråpe av flytende stein som farer mot jorden. En bitte liten Ikaros, femti ganger raskere enn en geværkule. Nede på bakken forbereder feriefolket frokost. Uvitende om dramaet som utspiller seg oppe i luften. Når steinkulen smelter, inntreffer en forandring, en differensiering. Tyngre stoffer som jern og nikkel faller inn og danner en metallisk kjerne, mens lettere stoffer som vann og karbon fordamper. Etter hvert som mikrometeoroiden nærmer seg bakken, blir atmosfæren stadig tettere. Den økende luftmotstanden bremser opp det lille fnugget, som avkjøles og begynner å rekrystallisere. I størkningsøyeblikket reagerer noe av jernet i kulen med oksygen i atmosfæren og danner vakre frostroser av jernoksid på overflaten. Til slutt faller den langreiste partikkelen mot bakken som en strøm11


linjeformet, liten krystall-ball. Uten annen fart enn draget fra tyngdekraften. Hadde det vært antydning til bris, ville vinden blåst støvkornet av gårde. Den lille prikken daler umerkelig ned på en veranda i Brevik ved Bunnefjorden.


2 | 2009

Det er vindstille. Solen står allerede høyt på den blå himmelen. Jeg forbereder sommerens høydepunkt, frokost ute på verandaen, med en hel kurv nyplukkede jordbær. Jeg tørker av voksduken, henger fra meg kluten, og setter meg ved bordet for å nyte livet og de røde bærene. Kjenne duften av furu og sjasmin. Høre på fuglene. Det er noe som skurrer. På bordet foran meg ligger det en liten prikk og gnistrer i det skarpe lyset. Den var ikke der for et øyeblikk siden. Jeg kjenner på den med fingeren. Den er ruglete og hard, mindre enn et punktum. En liten stein? Solstrålene reflekteres som fra fasetter på overflaten. Stein, og noe metall? Kan det være noe fra et fly? Eller en fugl? Det er skyfritt, og prikken på bordet må ha kommet ovenfra. Med stigende nysgjerrighet søker jeg på nettet og finner en fersk artikkel, The Classification of Micrometeorites. Kan den lille steinen være utenomjordisk? Er det en meteoritt fra verdensrommet som har landet på frokostbordet mitt? Jeg kjenner en varm bølge av adrenalin skylle gjennom kroppen. Den lille prikken blir lagt i en fyrstikkeske, før jeg setter meg ved PC-en for å lete etter info om mikrometeoritter. Det er ikke 13


mye å finne, men jeg sluker hvert ord. Klarer knapt å tenke på noe annet. Før dagen er over, er min skjebne beseglet. Livet tar en ny retning, og jeg forvandles gradvis til en jeger. På jakt etter stjernestøv. Uten at jeg vet det, er dette øyeblikket da alle tråder, alle erfaringer, samler seg i ett punkt. Et nåløye i tid. Fra akkurat dette øyeblikket vil alt bli annerledes. Som et skifte mellom to geologiske perioder, i miniatyr. Nå skal summen av femti års nysgjerrighet bli brikker i et puslespill som jeg foreløpig er uvitende om. Etter tur skulle alt jeg har med meg i sekken, hentes ut og komme til nytte. Som en annen askeladd, underveis for å målbinde prinsessen. Etter et langt liv som steinsamler, med musikk og bilder, er det nettopp disse erfaringene som nå skal hjelpe meg gjennom en labyrint av hindringer. For å løse oppgavene som skal komme de neste syv årene, vil det trenges et lappverk av sprikende kunnskaper, som det ikke finnes noe utdannelse for. Det vil bli nødvendig å sette borgerlige konvensjoner til side og bokstavelig talt krabbe på fire som en hund rundt i noen av verdens største byer. Grave seg ned i rennesteinen. Og kvitte seg med siste rest av høydeskrekk. Per aspera ad astra, gjennom motgang til stjernene. De løse trådene ble nå tredd igjennom øyeblikkets nåløye, for å bli vevet inn i oppgavene som jeg ikke visste var i vente. Rykk ut én tråd, og historien rakner. Jeg kunne ha ignorert den lille prikken på duken. Eller tenkt at det bare var en smule. En fluelort? I tiden som følger skal jeg bli satt på prøve, filleristes og møte motstand. Lide under en mangeårig vandring og være nær ved å gi opp alt. For til slutt, ganske uventet, bli heiet på. Forvandles fra bohem jazz14


musiker til forsker ved Universitetet i Oslo. Alt på grunn av denne prikken på duken. Noen måneder senere skulle jeg se nærmere på den. Mikroskopet sto klart. Men hvor var det jeg hadde jeg lagt den lille partikkelen? I en fyrstikkeske, men hvem av dem? På hytta er det fyrstikkesker overalt. Jeg klarte ikke å finne støvkornet igjen. Da var det imidlertid for sent. Jakten på stjernestøvet var i gang. For ubemidlede musikere, og andre med periodevis anstrengt forhold til kreditor, finnes det trøst i geologien. Jeg vokste opp med steinsamling. Det skal ikke mer enn førstehånds kjennskap til prosessene som former planeten vår, fjell og daler, krystaller og fossiler, før et lindrende tidsperspektiv gjør seg gjeldende, og et forsoningens slør visker ut tilværelsens skarpe kanter. Mens forfallsdatoene kommer stadig tettere, kan man med hell fordrive litt av angsten ved å sette seg en smule inn i de geologiske periodene og deres tilhørende, dramatiske masseutryddelser. Gang på gang har livet på jorden med nød og neppe kreket seg gjennom en trang passasje, på randen av utslettelse av alt levende. Og mer enn én gang har trusselen kommet fra verdensrommet. Selv øglenes grusomme konge, Tyrannosaurus Rex, måtte bite i gresset etter et meteorittnedslag på Yucatán for 66 millioner år siden. Og overlate kloden til noen usle musekryp, som i neste runde ble til oss mennesker. De stolteste fjellkjeder gnages ubønnhørlig ned av tidens tann, ett støvkorn om gangen, og ender som lite annet enn bunnslam. Før selve havbunnen slukes nådeløst av jordens indre. Et inferno av smeltende stein og metall. Her blir den gamle havbunnen råstoff for nye vulkaner og kontinenter 15


som forflytter seg, støter blindt i hverandre, og presses opp til nye fjellkjeder, høyere enn Himalaya. En uendelig spiral av nedbrytning og gjenbruk. I dette perspektivet blir en uventet faktura litt mindre truende. Eller om vi tar utgangspunkt i det store smellet, big bang, og dveler litt ved de milliarder av stjerner som kontinuerlig fødes, dør og gjenoppstår. Gigantiske, utbrente soler som eksploderer mens de spruter ut fontener av stjernestøv. Hvor svimlende er det ikke å tenke på at en slik støvsky kan komme i rotasjon og tenne en ny stjerne med planeter, måner og liv? Vi er skapt av stjernestøv og bor på en liten, blå prikk. Her utfolder livet seg i lyst og nød på en nesten usynlig hinne, tynnere enn skallet på et eple. Under oss er det glødende lava. Over oss ingenting. Livets balansegang er skjør. Det er egentlig ikke plass til annet enn vennlighet. Men kunne den lille partikkelen på duken virkelig være fra verdensrommet? Kanskje. Eller kanskje ikke. Det var det ingen som kunne svare på. Hadde jeg hatt de rette kontaktene, for eksempel kjent noen i NASA, ville jeg fått svar. Dette er deres fagområde, og i ettertid vet jeg at beskjeden ville ha vært kort og klar. Jeg ville ha fått samme svar som tusen andre som har stilt dette spørsmålet før meg. Den er ikke utenomjordisk. Men jeg kjente ingen i NASA. Lykkelig uvitende fortsatte jeg derfor å undersøke. Nysgjerrigheten lot meg ikke få fred. Dette måtte jeg bare forsøke å finne ut av. Men hvordan finner man i det hele tatt ut av ting? Naturligvis ved å oppsøke mer informasjon, annen kunnskap enn den man selv besitter, og den opplagte måten å gjøre dette på i vår tid er å søke på nettet. Jeg kastet meg over PC-en, men der fantes det lite håndfast om mikromete16


oritter. Ikke annet enn at de var påvist på Sydpolen og ute i verdensrommet, men at det ellers ikke er mulig å finne dem. Yeti, havfruer og enhjørninger, kanskje. Men ikke stjernestøv. Jeg tilhører imidlertid halehenget av den siste generasjonen som vokste opp uten internett, og tenkte at ettersom informasjonen om mikrometeoritter av en eller annen grunn ennå ikke har funnet veien til den store veven, så fikk jeg forsøke på annen måte. Jeg spurte erfarne geologer. Trålet biblioteker, bokhandlere og antikvariater, helt uten resultat. Det er ikke alt som finnes i et bibliotek, på nettet, eller som det i det hele tatt finnes svar på. I så måte er kunst og forskning to sider av samme sak. Så snart man beveger seg utenfor opptråkket løype, må man forsøke å finne veien på egen hånd. Bruke sanseapparatet og stole på empirien. Jeg var ikke ukjent med research, eller empirisk grunnforskning. Da jeg begynte å interessere meg for den franske gitaristen Django Reinhardt (1910–1953) førti år tidligere, og ønsket å lære mer om den eksentriske musikken hans, var det heller ikke informasjon å finne noe sted. Oppslagsverkene hadde ennå ikke oppdaget den geniale sigøyneren. Eldre musikanter kunne ha hørt rykter om ham fra gamle dager og kanskje lyttet til noen gamle «steinkaker». I mine første år som gatemusikant på Karl Johan møtte jeg iblant eldre mennesker som hadde opplevd Django på konsert, tretti år tidligere. Men brukbar informasjon for en som ville grave dypere, fantes ikke. Det var bare én ting å gjøre, å oppsøke kilden, ad fontes. Første gang jeg kom til Paris, var i 1978. Django ville ha vært 68 år, og man kan lett forestille seg den aldrende 17


gitaristen i full aktivitet. Musikere som ikke har noe å falle tilbake på, faller heller ikke tilbake. Men Django med den tynne barten hadde forlatt kloden tjuefem år tidligere, i en alder av førtitre. For å finne ut av dette gitarfenomenet begynte jeg å frekventere den franske hovedstaden. Skrapte sammen til en interrailbillett og reiste dit så ofte budsjettet tillot det. Jeg ble en pilegrim i Djangomusikken. Det var få, om noen, skriftlige kilder med informasjon om de gamle musikerne, deres liv og spilleteknikk. Man måtte til Paris for å begynne å grave. Togreisen tok nærmere tre døgn, og etter fem riksgrenser og omfattende passkontroller gled toget inn på Gare du Nord i morgendisen. I lysenes by var det mulig å oppspore flere av Djangos gamle medmusikanter og slektninger, ganske enkelt ved å slå opp i katalogen som lå i nærmeste telefonkiosk. De fleste musikerne var fortsatt i swing, og kunne treffes ute på jazzklubbene. En av dem jeg kom i kontakt med, var gitaristen Matelo Ferré, Djangos venn og medmusikant. Han var begeistret for at ungdom fra det kalde nord var interessert i å lære mer om denne parisiske gitarmusikken, for i Frankrike hadde den gått i glemmeboken. Matelo ville mer enn gjerne fortelle om årene sammen med Django. Gamle Ferré, som fortsatt spilte ute på de russiske cabaretene i Paris om kveldene, var skeptisk til matserveringen på restaurantene i den franske hovedstaden. Så for å møtes, inviterte han meg hjem. Med tiden ble jeg kjent med hele familien. Til å begynne med kunne jeg nesten ikke fransk, men snakket noe spansk, så jeg måtte lære meg det nye språket på rekordtid, med ordbok i hånden. For å forstå hva Matelo Ferré sa. For å finne ut noe om den gåtefulle Django Reinhardt. For å 18


kunne utforske gitaren. Noen ganger må man ta en omvei for å finne raskeste vei frem. Dette skulle vise seg å være en nyttig erfaring, tretti år senere. I jakten på stjernestøvet. Den gamle sigøyneren fortalte historien om hvordan han traff Django allerede som 13-åring. Matelo og familien hadde flyttet inn i Rue Damrémont 83, oppe ved Montmartre, tilfeldigvis i samme oppgang som den seks år eldre Reinhardt. Om ettermiddagene fikk han og de to brødrene hans sitte inne på rommet til Django, mens han lå på ryggen på sengen og spilte gitar. Dette høres kanskje avslappende ut, men i praksis er det nesten umulig å spille gitar når man ligger på ryggen. Forklaringen var dramatisk. Ett år tidligere, i november 1928, hadde Django vært utsatt for en brann i campingvognen hvor han bodde, og blitt alvorlig forbrent. På sykehuset hadde han ligget nesten et helt år, mesteparten av tiden på ryggen uten å kunne snu seg. Hele venstre side av kroppen var kraftig forbrent, og legene hadde villet amputere beinet. Venstrehånden, selve grephånden til gitaristen, var sterkt forkrøplet, allikevel bestemte Django seg for at han ville forsøke å fortsette å spille gitar, han hadde jo ikke noe annet å falle tilbake på. I løpet av et år klarte han å trene opp førlighet i to av fingrene pluss tommelen. Med den ødelagte hånden måtte Django Reinhardt finne nye veier over gitarhalsen, nye måter å spille på, og resultatet er nesten naturstridig. Ingen annen gitarist har noensinne vært i nærheten av Djangos kraftfulle, men følsomme tone. Ettersom han konstant bare brukte to fingre, ble de etter hvert ekstremt sterke, og kunne forme tonen fra instrumentet som ingen annen før ham. Djangos vibrato er det fortsatt ingen andre som klarer å kopiere. Gjennom rekonvalesensperio19


den lå han på ryggen, og dette fortsatte han med i tiden som fulgte, fortalte Matelo Ferré. Både han og brødrene hans ble etter hvert kompgitarister med Django i Le Quintette du Hot Club de France. Resultatet av flere år med pilegrimsferder til Paris var at jeg fikk førstehåndsberetninger direkte fra kildene, før de gamle musikerne ble borte. Disse erfaringene la grunnlaget for et helt liv med oppdagelsesreiser rundt i musikkens verden. Empirisk grunnforskning er det felles fundamentet som all kunst og vitenskap kan bygge på. Etter hvert fikk også jeg internett. Men da jeg begynte å søke etter informasjon om mikrometeoritter, tretti år etter de første turene til Paris, var det ikke mye fakta å finne. Og det lille som var, virket både forvirrende og motstridende. Jeg måtte ta i bruk alt jeg hadde av erfaring med kildekritikk og empiri for å komme i gang. De fleste var enige om at mikrometeoritter er under to millimeter i diameter, hovedsakelig bestående av mineralene wüstitt og magnetitt. At de er kuleformet, og at de per definisjon blir funnet i Antarktis. Deretter opphørte enigheten. Artikkelen på Wikipedia er illustrert med et sort-hvitt-bilde av en porøs stein med struktur omtrent som innmaten i et landbrød, to millimeter i diameter. Samtidig refereres det til såkalte sferuler – mikroskopiske smeltekuler, dekket av skinnende metall, og perler av glass. Hva var det egentlig jeg skulle jakte på? Var det landbrød, smeltet metall, eller glass? Det hele kokte ned til tre elementære spørsmål som først måtte besvares dersom det skulle være mulig å finne mikrometeoritter: Hvordan ser de ut? Hva består de av? Og hvor store er de? Jeg visste ingen av delene. 20


Som et utgangspunkt for å tilegne seg kunnskap om de kosmiske støvpartiklene er fagartikkelen The Classification of Micrometeorites (2008) av hovedforfatter Matthew Genge en forfriskende oase i en ørken av detaljer og villfarelse. Og den er gratis tilgjengelig på nettet. I ettertid har den blitt supplert med artikkelen Micrometeorites (2015) av hovedforfatter Luigi Folco. De anslår mengden av mikrometeoritter som faller ned på jorden å være ca. ett hundre tonn per døgn. En uhorvelig mengde, tilsvarende to store lastebillass med sand. Vel vitende om at dette ikke lever opp til det saklige nivået i fagartiklene, ser jeg for meg en langsom kolonne med tunge kjøretøyer ute blant stjernene på Melkeveien. Når de kommer inn mot jordens gravitasjonsfelt, strøs lasten av stjernestøv forsiktig ned som et mildt, kosmisk regn. Mens kloden roterer. Ett døgn senere overtar neste lass, ett hundre nye tonn, i en kontinuerlig strøm. Fra tidenes morgen og inn i evigheten. Finfordelt ut over hele jordens overflate tilsvarer dette ett lite punktum, per kvadratmeter, per år. Det betyr at bare i Norge faller det anslagsvis tjueto tonn med mikrometeoritter i året, eller ca. sekstito kilo per dag. Altså drøyt to og en halv kilo per time. Dersom bare en liten promille av dette kunne gjenfinnes, ville det åpne seg et vindu tilbake til solsystemets begynnelse, og vitenskapen få tilgang på et unikt forskningsmateriale. Hvert eneste kosmiske støvfnugg som gjenfinnes på jorden, kan gi ny innsikt om universet og solsystemets tilblivelse. Faglitteraturen forteller at mikrometeorittene består av de to mineralene magnetitt og wüstitt. Begge er jernoksider, og begge er magnetiske. Dette er et viktig spor, for den 21


berømte nålen i høystakken kan effektivt trekkes ut dersom man har en magnet. Mineralet magnetitt er svært utbredt, og det kjente jeg godt til fra før av. Det er det mest magnetiske av alle naturlige mineraler og finnes overalt på jorden. Og selvsagt rikelig i fjellandet Norge. I de fleste typer sand er det vanligvis en god del magnetitt, så dersom du reiser ut i Sahara for å ta magnetiske støvprøver milevis fra folk, bør det ikke overraske om fangsten allikevel blir stor. Jeg har forsøkt. To ganger. Men dersom mikrometeorittene også er av magnetitt, hvordan skal man da kunne skille den jordiske typen fra den utenomjordiske? Dette spørsmålet tok det syv år å finne svaret på. Det andre jernoksidet, wüstitt, hadde jeg ikke hørt om. Det viser seg å være en type blank rust som kan oppstå ved spesielt høye temperaturer, for eksempel i masovner eller ved sveising. Mineralet wüstitt har også en pussig egenskap. Dersom det dannes ved en helt spesiell temperatur, mister det sine magnetiske egenskaper. Det er også kjent som et metallisk belegg på enkelte store jernmeteoritter. Derimot er det ikke tidligere påvist naturlig i Norge. Jeg forestilte meg at dersom jeg lette med magnet på himmelvendte, harde flater som hadde fått samle opp nedfall gjennom mange år, ville det antakelig være mulig å finne stjernestøv. I hvert fall det magnetiske. Hos Clas Ohlson fant jeg en skive av det sterkt magnetiske grunnstoffet neodym, fire cm i diameter. På midten var det skrudd inn en krok, som kunne fungere som håndtak. Magneten skulle kunne holde 25 kilo og var definitivt ikke noe å ha liggende i lommen sammen med mobiltelefon eller bankkort. Det var fortsatt sommer, og jeg var på hytta i Brevik ved 22


Bunnefjorden, hvor den lille prikken hadde dukket opp på voksduken noen uker tidligere. Langs småveiene i området forsøkte jeg å forestille meg hvor partiklene kunne ha samlet seg opp over tid. Regnvann og vind sorterer gruspartikler effektivt etter størrelse og tyngde, og jeg tenkte at dersom mikrometeorittene er fra null til to millimeter, kan jeg sikte meg inn på midten. Jeg antok derfor at det var en slags «sølvfarget metallkule på om lag én millimeter i diameter» jeg var på jakt etter. Hadde virkelig så «store» steiner forblitt uoppdaget helt til nå? Brevik i Nordre Frogn er et stille og fredelig sted. Jeg behøvde ikke vente lenge til det ikke var andre mennesker i nærheten, og satte meg på huk i veikanten, med magneten i en plastpose, og trykket den lett ned i veistøvet. Det var rikelig med magnetiske partikler som fulgte med opp, og de la seg som en skitten ring av mørkt støv på utsiden av posen, der hvor magnetfeltet er sterkest. Men hvor mye av dette var utenomjordisk? Det var med blandete følelser jeg krabbet langs de støvete veikantene med magneten. Én ting var min egen nysgjerrighet. Noe annet var barn som sendte forskremte blikk idet de gikk forbi. Dette var ikke normalt. Hva var det egentlig jeg holdt på med? Etter en stund var fangsten blitt så stor at støvet ble tømt over i en liten eske. Prøvetakingen fortsatte i dagene som fulgte, men på hytta hadde jeg foreløpig ikke noe mikroskop for hånden, så jeg fikk ikke sett nærmere på sakene. Noen uker senere var imidlertid sommeren over, og jeg reiste tilbake til Oslo med en dobbeltforsterket bærepose fylt av veistøv. Familien var en smule oppgitt over denne galskapen, ikke minst fordi det spredte seg et fint lag med sand overalt hvor jeg holdt 23


på, uansett hvor diskré jeg forsøkte å holde det unna. Men da hverdagene kom, så snart de andre var ute av huset, fant jeg frem mikroskopet og begynte å lete etter millimeterstore sølvkuler fra verdensrommet.


3

Etter de første innsamlingene av magnetiske støvprøver var tiden inne for å undersøke fangsten. Nå begynte en oppdagelsesreise inn i det ukjente. Rent fysisk befant jeg meg i det lille arbeidsrommet mitt i Oslo. Men egentlig var jeg i ferd med å forlate den ytre verden og forsvant stadig lengre inn i mikrokosmos. Eller var det ut i verdensrommet? Det var begge deler. Farvel til rotterace og kreditorer. Med kroppen til stede mest som et stativ for øynene tilbrakte jeg dager og kvelder bøyd over mikroskopet, hvor det åpenbarte seg et helt nytt univers. Det eneste som rørte seg, var en umerkelig bevegelse i høyre tommel og pekefinger, som holdt et blyantgrep om en spisset trepinne. Den flyttet seg en liten millimeter fra side til side, for å snu og vende på partiklene, slik at de kunne undersøkes fra alle kanter. Under mikroskopet fremstår sandkorn i millimeterstørrelse som en steinrøys, ispedd all verdens underlige skrot. Jeg var på oppdagelsesferd i dette nye landskapet mens jeg jeg lyttet til stadig nye bootlegs med Zappa. Det ble raskt klart at mesteparten av det magneten fanget opp i veistøvet, var naturlig forekommende sandkorn og menneskeskapt rust, begge deler relativt lett identifiserbart 25


under mikroskopet. På grunn av optikken er dybdeskarpheten mindre jo kraftigere forstørrelsen er. I mikroskopet er det kun et smalt sjikt som er i fokus, mens alt annet, over eller under, forsvinner i en slags tåke. Å skru opp og ned med tannhjulsmekanikken tar for lang tid når hundre tusen partikler skal undersøkes, én om gangen. Så jeg fant en måte å holde skålen med støvprøvene på vippepunktet på, og mens trepinnen i høyre hånd undersøkte hvert enkelt støvkorn, vippet venstre hånd skålen opp og ned slik at hele partikkelen kom i fokus i løpet av et øyeblikk. Nå gjaldt det å være stø på hånden. De avrundete sandkornene inneholder som regel mineraler med karakteristiske farger, glans, årer og bruddflater, nokså lett gjenkjennelig for en med erfaring som steinsamler. Menneskeskapte rustpartikler og metallisk spon fra bremsing, boring og mekanisk slitasje bærer preg av verktøyet eller prosessene som har formet dem. Ørsmå fragmenter av karosserirust med rester av billakk, små trekspill-liknende metallbølger fra bremseklosser eller ørsmå korketrekkerspon fra boring i metall, dukket hyppig opp. Blant alle de ukjente småpartiklene i veistøvet ville i hvert fall ikke disse to typene partikler utgjøre noe problem i den videre jakten. Det var forholdsvis enkelt å gjenkjenne dem og bla fort forbi. Deretter kunne jeg kunne konsentrere meg om de resterende raritetene i veistøvet. Jakten var i gang. I løpet av en vinter strøs det uhorvelige mengder sand på norske veier, og mesteparten blir etter hvert liggende i veikanten, men om våren kommer feiebilene. Kunne det kanskje være mer effektivt å få tilgang til veistøvet som ble 26


feiet bort av kommunens profesjonelle feiebiler, enn å gå gatelangs med en liten magnet? I oktober 2010 sendte jeg derfor en formell henvendelse til Samferdselsetaten i Oslo Kommune, med spørsmål om hvor veistøvet blir av, og om jeg kunne få tilgang til det for å ta noen prøver? En uke senere kom det svar fra seksjonssjef Tom Kristoffersen og overingeniør Joakim Hjertum, som svarte at gateoppsopet leveres på forskjellige deponier rundt om i Oslo, men at mesteparten blir levert til ROAFs anlegg på Bøler i Skedsmo. Deponiet kunne kontaktes direkte, men var ikke underlagt Samferdselsetaten, som beklageligvis heller ikke hadde noen påvirkning på deres beslutning, dersom prosjektet sendte en forespørsel om prøvetaking. På nettet fant jeg et intervju med seksjonssjef Kristoffersen, som uttaler at gateoppsopet ikke resirkuleres på grunn av faren for tungmetaller, og at mengden som feies bort i Oslo hvert år, er nok til å fylle Ullevaal Stadion med et flere meter høyt lag. Noe av dette ville være utenomjordisk, tenkte jeg, og jeg bestemte meg for å forsøke å finne det. Tvilen kom snikende. Ville jeg virkelig dette? Undersøke tusenvis av kubikkmeter med støv i mikroskopet? Oppgaven var jo altfor stor for én person. Hundre forskere ville bruke hundre år på jobben, og med uvisst resultat. Det var galskap å bruke mer tid på dette problemet. Men jeg fikk ikke fred. I tillegg til sandstrøingen saltes det på norske vinterveier for at vannets frysepunkt skal synke, slik at isingen utsettes. Men saltet gjør at alt som kan ruste, gjør det. I en artikkel på nettet sto det at et utmerket sted å finne mikrometeoritter er i en gammel tønne under nedløpet fra en takrenne. «Der vil man kunne finne runde mikrometeoritter, sammen 27


med brun rust fra gamle mikrometeoritter som hadde rustet bort». Kunne dette medføre riktighet? Sammen med sandkornene i veistøvet fant jeg mye rust og ugjenkjennelige rustobjekter. Det kan faktisk avleses i veistøvet hvor rusten bilparken i et land er, og det er mye rust langs de salte, norske veiene, men kunne noe av dette rustmaterialet ha utenomjordisk opphav? Jernmeteoritter ruster raskt, men ruster egentlig mikrometeoritter? Og hvordan ser det i så fall ut? Jeg visste hverken hva jeg lette etter, eller hva jeg kunne se bort fra i veistøvet, men tenkte at dersom jeg var systematisk og klarte å holde empirien redelig, altså skille mellom det jeg vet og det jeg ikke vet, så ville det antakelig være mulig å komme lenger inn i mysteriet. Mineralogene klarer jo å bestemme mineraler de aldri har sett før, ved å krysspeile egenskaper som farge, hardhet, glans og krystallklasse. Kanskje det samme ville være mulig i jakten på stjernestøvet, som en likning med mange ukjente? I forskning trenger man fantasi og kreativitet for å finne nye løsninger på et gammelt problem. Man løser ikke problemet med den samme tankegangen som skapte det. Det fortelles at da den unge Leonardo da Vinci var i malerlære hos mester Andrea del Verrochio i Firenze, gjorde han det så bra at han ble betrodd oppgaven å male engelen Gabriel i et bestillingsverk som skulle skildre «Bebudelsen». Motivet var populært i Toscana, men stikk i strid med tradisjonen, som baserte motivene på sjablonger og standardløsninger, gikk tenåringen Leonardo ut på gaten, fant en død due og studerte den. Deretter malte han kunsthistoriens første engel med naturalistiske fjær og funksjonelle vinger. Ren empiri. 28

Profile for Cappelen Damm AS

Jon Larsen - Stjernejeger  

"Jon Larsen har åpnet en ny dør tilbake til solsystemets begynnelse" -Michael E. Zolensky, NASA Verdensrommet er et støvete sted. Mellom st...

Jon Larsen - Stjernejeger  

"Jon Larsen har åpnet en ny dør tilbake til solsystemets begynnelse" -Michael E. Zolensky, NASA Verdensrommet er et støvete sted. Mellom st...