Lars Kepler - Lazarus utdrag

Lars Kepler Originalens tittel: Lazarus Oversatt av Henning J. Gundersen Copyright © Lars Kepler 2018 First published by Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sweden.

Published in the Norwegian language by arrangement with Storytellers Literary Agency, Stockholm, Sweden.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-52294-0 ISBN 978-82-525-8939-9 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Hummingbirds Omslagsfoto: Love Lannér Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Prolog

LYSET FRA DEN hvite himmelen blottlegger verden i all dens nakne grusomhet, slik den må ha framstått for Lazarus utenfor grotten.

Gulvet av riflet stål vibrerer under prestens føtter. Han holder seg i relingen med den ene hånden samtidig som han parerer gyngingen med stokken.

Det grå havet beveger seg dovent som en buktende teltduk.

Fergen trekkes fram ved hjelp av to stålkabler, festet mellom de to holmene. De løftes dryppende opp av vannet og forsvinner ned igjen bak farkosten.

Fergeføreren bremser opp, og baugsjøen slår opp foran landgangen, som skramlende senker seg mot betongkaia.

Presten vakler idet baugen treffer fendrene; det tunge støtet gir gjenklang i skroget.

Han er her for å besøke den pensjonerte kirketjeneren Erland Lind, siden han ikke svarer i telefonen, og heller ikke kom til adventsmessen i Länna kyrka, slik han pleier å gjøre.

Erland bor fortsatt i kirketjenerboligen bak Högmarsö kapell, som tilhører prestegjeldet. Han har blitt dement, men får fortsatt betalt for å klippe gresset og strø når det er glatt.

Presten går langs den svingete grusveien, og kjenner at han blir nummen i kinnene av den kalde luften. Ikke et menneske er å se, men like før han når fram til kapellet, høres den skingrende lyden fra en vinkelsliper nede på verftet.

Han kan ikke lenger huske hvilket bibelsitat han tvitret i morges; han hadde tenkt å si noe om det til Erland.

5

Mot de dystre åkerlappene og skogbrynet ser det nesten ut som om det hvite kapellet er bygd av snø.

Ettersom forsamlingssalen er stengt i vinterhalvåret, går presten rett opp til den lave kirketjenerboligen og banker på døra med stokkens buede håndtak, venter et øyeblikk og går inn.

– Erland?

Det er ingen hjemme. Han tørker av skoene på matten og ser seg omkring. Kjøkkenet er rotete. Presten plukker opp posen med kanelboller og setter den på bordet ved siden av en aluminiumsform med gamle matrester: stivnet potetmos, inntørket saus og to grånede kjøttboller.

Vinkelsliperen nede ved vannet blir stille.

Presten går ut, kjenner på døra til kapellet og kikker deretter inn i den åpne garasjen.

En spade med rester av jord på bladet ligger slengt på gulvet. En svart plastbøtte er full av rustne rottefeller.

Med stokken letter han på trekket over snøfreseren, men stanser opp idet han hører en merkelig remjing i det fjerne.

Han går ut igjen, fram til ruinen av det gamle krematoriet ved skogkanten. I det høye ugresset står restene av ovnen med den sotete skorsteinen fortsatt stikkende opp.

Presten fortsetter rundt en stabel med lastepaller, og kan ikke la være å se seg over skulderen.

Helt siden han gikk om bord på kabelfergen, har han hatt en foruroligende følelse.

Lyset rommer ingen vennlighet i dag.

Den klagende lyden høres igjen, nærmere, som en kalv innestengt i en ståltank.

Han stanser og lytter.

Alt er stille, pusten damper fra munnen hans.

Bakken er leirete og opptråkket bak komposten. En sekk med matjord står lent opp mot et tre.

Presten begynner å gå mot komposten, men stanser ved et metallrør i bakken. Det stikker en halvmeter opp, markerer kanskje tomtegrensen.

Han støtter seg til stokken sin, kikker inn i skogen, og ser en sti dekket av tørre kongler og barnåler.

6

Vinden suser i grantoppene, og en kråke krakser et sted mellom trærne.

Presten begynner å gå tilbake, hører den merkelige jamringen bak seg, og setter opp farten. Han passerer kirketjenerens bolig, ser seg over skulderen igjen og kjenner at han bare vil komme seg hjem til prestegården og sette seg framfor peisen med en kriminalroman og et glass whisky.

1

EN SKITTEN POLITIBIL kjører ut av Oslo på Ytre Ringvei.

Ugresset under autovernet flagrer i vindkastet, og en oppblåst plastpose ruller svevende ned i grøfta.

Karen Stange og Mats Lystad svarte på operasjonssentralens anrop, til tross for at skiftet deres var over og de egentlig skulle tatt kvelden, men nå er de på vei til Tveita.

Et titall beboere i en høyblokk har klaget på en forferdelig stank. En mann fra Vaktmesterkompaniet hadde vært der tidligere på dagen og kontrollert søppelrommet, men det var rent og ryddig. Det viste seg at lukten kom fra en leilighet i ellevte etasje. En dempet synging hørtes innefra leiligheten, men beboeren, som heter Vidar Hovland, nektet å åpne døra.

Politibilen passerer gjennom et område med lave industribygg.

Bak nettinggjerder med piggtråd over står det søppelcontainere, lastebiler og siloer med veisalt.

Høyblokkene i Nåkkves vei ser ut som en diger trapp av betong som har veltet over på siden og brukket i tre deler.

Ved siden av en skapbil med påskriften «Mortens Låsservice AS» står det en mann i grå kjeledress og vinker dem til seg.

Billyktene treffer ham, og skyggen fra den løftede armen hans slår flere etasjer opp på fasaden bak ham.

Karen svinger inn til siden, stanser og går ut av bilen samtidig som Mats.

Himmelen er allerede på vei til å mørkne. Luften er kald. Det virker som om det snart begynner å snø.

De to politibetjentene håndhilser på låsesmeden. Han er 8

glattbarbert, men grå i kinnene, brystkassen er innsunken, og han beveger seg rykkete og nervøst.

– Har dere hørt at politiet i Sverige fikk en nødmelding fra kirkegården – det hadde blitt funnet tre hundre nedgravde lik, spøker han lavt og ler for seg selv mens han ser ned i bakken.

Den kraftige karen fra Vaktmesterkompaniet sitter fortsatt i bilen sin og røyker.

– Antakelig har gubben glemt en søppelpose med fiskeslo i entréen, mumler han idet han går ut av bilen.

– Det var jo å håpe, svarer Karen.

– Jeg banket på døra og ropte at jeg kom til å ringe politiet, sier han og knipser av gårde sneipen.

– Det var riktig av deg å kontakte oss, svarer Mats.

To ganger på førtito år har det blitt funnet døde mennesker her, én på parkeringsplassen og én i leiligheten sin.

De to betjentene og låsesmeden følger etter vaktmesteren inn i oppgangen og blir umiddelbart møtt av den kvalmende stanken.

Alle prøver å unngå å puste gjennom nesen mens de går inn i heisen.

Dørene lukker seg, og heisen akselererer raskt.

– Ellevte etasje er en favoritt, mumler vaktmesteren. – I fjor ble det gjort store skader i korridoren under en utkastelse, og i 2013 ble en av leilighetene totalskadet i en brann.

– På svenske brannslukkere står det at de må testes tre dager før brannen oppstår, sier låsesmeden lavt.

Idet de går ut av heisen, blir de møtt av en så motbydelig stank at alle får noe desperat i blikket.

Låsesmeden holder seg for munnen og nesen.

Karen klarer så vidt å holde tilbake oppstøtet idet mellomgulvet trekker seg sammen og presser mageinnholdet opp i spiserøret.

Vaktmesteren drar trøya opp over nesen og munnen, og peker ut leiligheten med den andre hånden.

Karen går fram, legger øret mot døra og lytter. Det er stille der inne. Hun trykker på ringeknappen.

To myke toner høres, og klangen dør sakte ut.

9

Plutselig høres en svak stemme fra leiligheten. Det er en mann som synger eller resiterer noe.

Karen banker hardt i døra, og mannen blir stille, men etter noen sekunder begynner han igjen, like lavmælt.

– Vi går inn, sier Mats.

Låsesmeden går fram til døra, setter den tunge bagen sin på gulvet og åpner glidelåsen.

– Hører dere det? spør han.

– Ja, svarer Karen.

Døra til en av de andre leilighetene blir åpnet av en liten jente med lyst, rufsete hår og mørke ringer under øynene.

– Gå inn igjen, du, sier Karen.

– Jeg vil se på, sier jenta med et smil.

– Er mammaen eller pappaen din hjemme?

– Jeg vet ikke, sier hun og lukker døra fort.

I stedet for å dirke opp låsen borer låsesmeden ut hele sylinderen. Glinsende metallspiraler drysser ned på gulvet. Han plukker ut de varme restene av låsen, lirker ut reilen og trekker seg tilbake.

– Vent her, sier Mats til vaktmesteren og låsesmeden.

Karen legger hånden over munnen og går inn i leiligheten.

Det er ingen søppelposer å se i entréen.

Stanken må komme fra baderommet eller kjøkkenet.

Det eneste som høres, er stegene og pusten hennes.

Hun passerer et speil i entréen og går inn i stua, sjekker raskt hjørnene og kikker utover kaoset. Tv-en har veltet ned på gulvet, blomsterpotter med bregner ligger knust utover, en uoppredd sovesofa står på skrå ut fra veggen, en av sitteputene er skåret opp, og gulvlampa er veltet.

Hun peker mot baderommet og kjøkkenet, slipper Mats forbi seg og følger etter ham innover i gangen. Det knaser i knust glass under støvlene.

En lampett på veggen er tent, og små støvpartikler danser i lyset.

Hun stanser opp og lytter.

Mats åpner døra til badet og kikker inn, rister på hodet og går videre mot kjøkkenet.

10

Karen kaster et blikk inn på badet, ser et skittent dusjforheng og legger merke til at det er blod på servanten.

Hun grøsser til, og i neste sekund hører hun en stemme bak seg. Det er en eldre mann som snakker lavt. Hun kaster seg rundt, men det er ingen der.

Full av adrenalin går hun tilbake til stua, der hun hører en latter fra baksiden av sovesofaen.

Det er fullt mulig å gjemme seg bak den.

Karen oppfatter at Mats prøver å si noe til henne, men klarer ikke å oppfatte ordene.

Pulsen dunker i hodet hennes.

I samme øyeblikk begynner den gamle mannen å synge igjen, og plutselig skjønner hun at lyden kommer fra to høyttalere i hver ende av stua.

Karen fortsetter rundt sofaen og oppdager et nedstøvet stereoanlegg.

På stereobenken ligger coveret til en CD-plate fra Institutt for kultur og språkvitenskap. En liten sekvens spilles av og gjentas i en loop. Stemmen til en eldre mann forteller noe på en dialekt som er vanskelig å forstå, før han ler og begynner å synge – det er bryllup i våre hus, med tomme fat og sprukne krus – og så blir det stille igjen.

Mats står i døråpningen og vinker henne til seg, vil at de skal fortsette til kjøkkenet.

Det er nesten mørkt ute nå, gardinene bølger seg lett i varmen fra radiatoren.

Karen følger etter kollegaen sin gjennom gangen. Luften er stinn av avføring og kadaver, den er så mettet at det svir i øynene.

Hun hører at Mats puster i korte gisp, og hun kjemper mot brekningsfornemmelsene.

Hun følger ham inn i kjøkkenet og stanser.

På gulvet ligger et nakent menneske med et altfor stort hode og oppblåst mage.

En gravid kvinne med en svulmende, blågrå penis.

Gulvet gynger under henne, og synsfeltet krymper.

Mats utstøter et halvkvalt skrik og støtter seg til en fryseboks.

11

Karen anstrenger seg for å takle reaksjonen av sjokket. Hun skjønner at liket er en mann, og at den oppblåste magen og de sprikende lårene ga henne assosiasjoner til en fødende kvinne.

Kroppen befinner seg i et stadium av langt framskreden forråtnelse der enkelte områder er delvis oppløst.

Mats går over gulvet og spyr i oppvaskkummen så det spruter opp på kaffetrakteren ved siden av.

Hodet til den døde personen ser ut som en svart, råtten melon som har blitt presset ned på skuldrene. Underkjeven er brukket tvers av, og spiserøret og strupehodet er presset ut gjennom den abnorme munnen av de innvendige gassene.

Det har vært et slagsmål, tenker Karen. Han har blitt skadet, brukket nakken, slått hodet i gulvet og omkommet.

Mats brekker seg igjen og spytter slim.

Sangen begynner på nytt inne fra stua.

Karens blikk søker seg igjen mot magen, de sprikende lårene og mannens kjønnsorgan.

Mats er svett og hvit i ansiktet. Hun tenker at hun skal gå fram og hjelpe ham ut av rommet, da noen griper tak i beinet hennes. Hun setter i et skrik, hiver seg rundt og ser at det er den vesle jenta fra naboleiligheten som har kommet inn.

– Lille venn, du kan ikke være her, gisper hun.

– Det er moro, sier jenta, og ser på henne med mørke øyne.

Karen kjenner at hun skjelver i beina mens hun fører med seg barnet tilbake til oppgangen.

– Du må ikke la noen komme inn her, sier hun til vaktmesteren.

– Jeg gikk bare bort for å åpne vinduet, svarer han.

Karen må stålsette seg for å gå inn i leiligheten igjen, vel vitende om at hun kommer til å drømme om dette, at hun kommer til å våkne om nettene og se den skrevende mannen framfor seg.

Da hun kommer inn i kjøkkenet, skrur Mats igjen vannkranen over oppvaskkummen og ser på henne med blasse øyne.

– Er vi ferdige? spør hun.

– Ja, jeg vil bare sjekke den fryseboksen, sier han og peker på de blodige håndavtrykkene rundt håndtaket.

12

Han tørker seg rundt munnen, åpner lokket og bøyer seg fram.

Det ser ut for Karen som om hodet hans støtes bakover, og munnen spretter opp uten en lyd.

Han vakler bakover, og lokket slår igjen så det skrangler i en kaffekopp på kjøkkenbordet.

– Hva er det? spør hun og nærmer seg fryseboksen.

Mats støtter seg til kjøkkenbenken, velter en liten blomsterkanne og ser på henne. Pupillene hans har trukket seg sammen til to knappenålshoder, og ansiktet er kritthvitt.

– Ikke se, hvisker han.

– Jeg må vite hva som befinner seg i fryseren, sier hun, samtidig som hun hører angsten i sin egen stemme.

– For guds skyld, ikke se …

2

Valerias Handelsgartneri i Nacka utenfor Stockholm SKUMRINGEN SENKER SEG langsomt, og mørket blir først tydelig da de tre drivhusene begynner å lyse som lamper av rispapir.

Valeria de Castro har det krøllete håret sitt samlet i en hestehale. Støvlene er leirete, og den røde vindjakka er skitten og strammer over skuldrene.

Det damper av pusten hennes, og luften har fått en tørr eim av frost.

Hun er ferdig for dagen og trekker av seg arbeidshanskene mens hun går mot huset.

På badet i annen etasje tapper hun vann i badekaret og legger arbeidsklærne i skittentøykurven.

Idet hun snur seg mot speilet, ser hun at hun har en stor flekk med jord i pannen og et risp på kinnet fra bjørnebærbuskene.

Hun tenker at hun må rekke å gjøre noe med håret, og smiler skjevt av seg selv fordi hun ser så glad ut.

Hun skyver dusjforhenget helt ut til siden, støtter seg til den flislagte veggen og setter seg ned i badekaret. Vannet er så varmt at hun venter en stund før hun legger seg helt ned.

Hun lener bakhodet mot kanten, lukker øynene og lytter til de siste dryppene fra kranen.

Joona skal komme i kveld.

De har kranglet, det var så dumt, hun var såret, men det var bare en misforståelse, og de klarte å rydde opp i det som voksne mennesker.

Hun åpner øynene og ser refleksene fra vannet i taket. Ringene fra dråpene slår ut i raske sirkler.

14

Dusjforhenget har glidd tilbake ut på stangen igjen, så hun ikke lenger kan se baderomsdøra og håndtaket.

Det skvalper lett idet hun legger en fot opp på kanten.

Hun lukker øynene igjen og fortsetter å tenke på Joona, merker at hun er på vei til å sovne, og setter seg opp.

Valeria har blitt så varm at hun må opp av karet. Hun reiser seg og lar vannet renne av kroppen; hun forsøker å se døra via speilet, men det er dekket av dugg.

Forsiktig går hun ut av karet og ned på det glatte gulvet, tar et badehåndkle og tørker seg.

Hun skyver opp baderomsdøra, og venter et lite øyeblikk før hun går ut i gangen.

Skyggene over tapetet står helt ubevegelige.

Det er helt stille.

Hun er ikke engstelig av seg, men fengselsoppholdet har gjort henne vaktsom i enkelte situasjoner.

Hun går med dampende kropp gjennom den smale gangen og inn i soverommet. Det er ikke helt mørkt ennå, striper av gjennomlyste skyer henger fortsatt igjen på himmelen.

Hun tar et par rene truser fra kommoden og trekker dem på seg, åpner garderobeskapet, tar ut den gule kjolen sin og legger den på sengen.

Noe skramler i etasjen under.

Hun puster ikke, blir bare stående helt stille og lytte.

Hva kan det ha vært?

Joona skal komme på besøk om en times tid, og hun har forberedt en krydret lammegryte med koriander. Valeria tar et skritt mot vinduet og begynner å trekke ned rullegardinen da hun ser at det står et menneske ved siden av drivhuset. Hun rygger tilbake og mister taket i snoren så rullegardinen fyker opp og snurrer rundt så det slamrer.

Raskt slukker hun sengelampa og nærmer seg vinduet igjen.

Det er ingen der ute.

Hun er nesten sikker på at hun så en mann stå helt stille ved det mørke skogbrynet.

Han var tynn som et skjelett, og kikket opp mot henne.

Duggen glinser i glassrutene på drivhuset. Det er ingen der.

Hun kan ikke tillate seg å være mørkeredd, det går bare ikke.

15